Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Norman, oljeformuen og Lucas-paradokset

Har vært på sommerkonferansen til Norfund i dag, der temaet var finanskrisens effekter på u-land.

Victor Norman var blant innlederne, og han holdt et foredrag med tittelen Hvordan hører u-landene hjemme i en langsiktig investeringsstrategi for statens pensjonsfond? Han antydet at vi kunne få bedre avkastning på pensjonsfondet hvis vi gjorde mer konsentrerte investeringer i u-land.

Et viktig poeng i foredraget var Lucas-paradokset: at kapital ikke flytter seg til u-landene, selv om avkastningen er høyere der enn i i-landene. Mannen bak dette paradokset er nobelprisvinneren Robert Lucas. Hele artikkelen Why Doesn't Capital Flow from Rich to Poor Countries? kan du (og jeg) lese her.

Norman trakk i dag fram tre viktige forklaringer på hvorfor man ikke investerer stort i u-landene:
- politisk risiko (reell eller innbilt)
- asymmetrisk informasjon
- mangel på næringsmiljøer/næringsklynger i u-landene

Han argumenterte for at investeringer i u-landene kan gi stor avkastning (og være en fornuftig bruk av pensjonsfondet), men det krever et langsiktig perspektiv - og investeringer som er store nok til at man passerer en kritisk masse.

Konferansen foregikk for åpne kameraer og mikrofoner, og dukker kanskje opp på det store internettet.

Boligannonser på Twitter er en dårlig idé

For noen uker siden lanserte FINN Labs et utall Twitterkontoer med stedsnavn i Oslo. Disse (som inkluderer mitt nabolag, @Torshov) skal brukes til å selge leiligheter. Men når hippe @Grunerlokka bare har 17 følgere betyr det at nøyaktig 17 personer synes dette var en god idé. Flere av dem er riktignok nakne jenter, men jeg tror ikke de hjelper dere å selge flere boliger.

Greit nok at annonseselgere, avisredaksjoner og eiendomsmeglere har noen trøblete år foran seg, men det er ikke boligannonser på twitter som skal redde dem. Her er mine mer eller mindre gjennomtenkte tanker. Og ja - jeg har nettopp lest Jeff Jarvis' What Would Google Do?

Hvis meglerne og boligannonsørene skal ha noe å tilby i en bolighandel, må de ha mer og bedre informasjon enn selger og kjøper kan skaffe seg på egenhånd. Sammenlikning av priser på tilsvarende leiligheter i nabolaget kan gjøres automatisk - se f eks Zillow.com - så den jobben vil meglerne miste før eller senere. Og annonsørene vet at de må fortsette å tilby store lesertall for å være relevante markedsføringskanaler. Men hvor lenge kan boligannonsene overleve på papir? Aftenposten har forsøkt å pakke boligannonsene inn i tre tynne artikler om møbler og interiør og kalle bilaget for LEVE, men det er bare en god idé hvis papir er en god idé. Og det er det ikke.

Mitt (beskjedne) råd er å la redaksjonen i Aftenposten bruke de flotte twitterkontoene som plattform for lokale nyheter. Hvis dette kan hjelpe nabolagene til å bli tettere og mer levende lokalsamfunn, så vil det kanskje bli enklere å selge både annonser, leiligheter og aviser.

Heller enn at FINN skal bruke disse twitterkontoene til å pushe leiligheter, burde Aftenposten bruke dem til å tipse oss om kulturarrangementer i nabolaget, relevante nyhetssaker i dagens papirutgave, kommende featureartikler i A-magasinet, viktige lokalpolitiske saker - alt som er relevant for innbyggerne i området.

Meglerne burde ønske de nye lokalmediene velkommen, og legge sin ære i å ha best mulig oversikt over nabolagene i byen. Hvis de skal ha en rolle i eiendomssalg må de forsøke å bli våre foretrukne kilder til informasjon om bydelen vi vurderer å flytte til. Kanskje er eiendomsmeglerne de nye lokaljournalistene?

Som en bonus kan de også fri seg fra investeringene i dyr næringseiendom. Jeg bor på Torshov, og synes det er flott å se at nabolagets stolthet, pølsemakermester Strøm-Larsen, ikke lenger er omringet - helt bokstavelig talt - av eiendomsmeglere. Meglerkontorene har nemlig ingenting her å gjøre. De gjør nabolaget mindre levende, og forringer verdien av leiligheten min. I stedet for å oppta verdifulle lokaler burde meglerne overlate byen til folket som bor der. Se på lokalene deres som enda et spennende salgsobjekt.

Dessuten tror jeg FINNs raid av Twitter-kontoer fikk det til å blinke rød varsellampe for kommodifisering hos flere av oss. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke liker tanken på at meglerne kupper stedsnavn (og lokalsamfunn?) for egen vinning.

Slik sett hadde kanskje #Torshov vært en bedre idé enn @Torshov. Heller enn å ta monopol på tvitring om Torshov (ved å være en twitterkonto med én kommersiell avsender), kunne man brukt hashtaggen #Torshov og latt folket få være med.

Høres dette ut som en god idé?

Nummer hundre

Dette er min bloggpost nummer hundre, og ettersom jeg leser Jeff Jarvis' What Would Google Do føles det riktig å feire med litt statistikk. Jeg bruker Google Analytics for å holde orden på tingene, og her er noen nøkkeltall derfra:


- Siden oppstart 26. november 2008 har denne bloggen gitt 3 589 sidevisninger (1 206 absolutt unike besøkende).


- 53 prosent av treffene kommer fra nye besøkende - 47 prosent har lest meg tidligere.


- Det er Google-søk (512), Twitter (124) og Sonitus (94) som har sendt flest besøkende til bloggen min.

- Og til slutt: her er søkeordene som har gitt meg flest treff via Google den siste måneden:

1: asle toje
2: kristians notisblogg
3: apekatt


Jeg regner med det var denne dere kom for:


(Foto: Wikimedia Commons)

Varieties of streetgangs

Dette var en artig opplevelse: parallell-lesing av Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital, og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day (lydbok fra Audible). Sandberg og Pedersen har fulgt hasjselgerne langs Akerselva i Oslo, mens Venkatesh fikk innpass i en crackselgende gjeng på Chicagos sørside. Forskjellene på disse beskrivelsene av norske og amerikanske narkogjenger er ganske slående.

Først litt om bøkene hver for seg.

Sandberg og Pedersen beskriver miljøet langs Akerselva med begrepet gatekapital; ferdighetene og kompetansen som guttene i miljøet tilegner seg for å hevde seg på gata, delvis i protest til forventninger og normer i storsamfunnet. Paradokset i guttenes tilværelse er at i motsetning til Bourdieus begrep om kulturell kapital er gatekapitalen ikke omsettelig til andre samfunnsarenaer - tvert imot. Ferdighetene som trengs for å lykkes langs Elva er i direkte konflikt med ferdighetene som etterspørres i storsamfunnet.

Mange kjenner allerede historien til Venkatesh gjennom Levitt og Dubners Freakonomics, men Gang Leader for a Day er mye mer dyptgående. Dette er en mer personlig historie om hvordan Venkatesh ble kjent med innbyggerne i Robert Taylor Homes, et housing project i Chicago, gjennom gjenglederen JT. Og Venkatesh er en god historieforteller - sjekk for eksempel denne artikkelen fra Slate: What Grand Theft Auto IV gets right about gangland and illegal economies.

Til sammen sender disse to bøkene tankene til Hall og Soskices Varieties of Capitalism (sjekk ut første kapittel for en oppsummering). H&S argumenterer for at forskjellige institusjonelle rammeverk leder til forskjellige varianter av kapitalisme. Og på samme måte legger det amerikanske og det norske samfunnet ganske forskjellige rammeverk rundt det som i prinsippet er samme fenomen, her: unge gutter som selger narkotika.

Her er tre forskjeller jeg bet meg merke i:

For det første: langs Akerselva selges det hasj, i Chicago er det crack. Dette er tydeligvis et tema i forskningen, og Sandberg og Pedersen henviser til Philippe Bourgois, som knytter til crackbruk til etnisk basert segregering.

For det andre: Situasjonen i Chicago er håpløs (og folk er marginaliserte) på en helt annen måte enn langs Akerselva. Guttene langs Akerselva er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag, i tillegg til representanter fra velferdsstaten. Ifølge Sandberg og Pedersen mener guttene selv at de nærmest kan velge og vrake blant velferdstilbud (de 30 mest lesverdige sidene i Gatekapital er kapittelet om guttenes møter med velferdsstaten).

Crackgjengen fra Chicagos sørside, derimot, operer i et område hvor det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Gjengen beskrives som en dominerende (nesten politisk) institusjon i et housing project med om lag fem tusen beboere. I Oslo er narkotikaselgerne en marginalisert gruppe - i Chicago framstår gjengen mer som en autoritet innenfor en marginalisert del av befolkningen.

For det tredje: volden er grovere i USA. Sandberg og Pedersen forteller om slagsmål (ofte mellom bekjente), overfall og ran - noen ganger med kniv. Venktatesh beskriver en verden med skytevåpen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne forskjellen er ekstrem.

Konklusjonen må være at systemforskjellene mellom Norge og USA produserer to svært så forskjellige varieties of streetgangs.

Ja vi kan?

Trønder-Avisa skriver i dag om Stortingskandidatenes omfattende bruk av sosiale medier (først og fremst Facebook og blogg, og i mindre grad Twitter). Overskriften, "Dette er bortkastet tid" er hentet fra intervju med NTNUs Anders Todal Jensen - som nylig også har karakterisert sosiale medier som fordumming av den politiske debatten (NRK Sogn og Fjordane).

Jeg er instinktivt uenig, og tenker at Todal Jensen må ha et ganske arkaisk syn på medier og politisk debatt (ikke ulikt andre professorer), og at han ikke har forstått den fulle dybden av sosiale medier.

Men dette er kanskje bare min indre Sour Wikipedian som snakker. Nicholas Carr skrev for en tid tilbake om en undersøkelse av wikipedianere, som kanskje kan beskrive også andre sosiale nettbrukere:

Forget altruism. Misanthropy and egotism are the fuel of online social production. That's the conclusion suggested by a new study of the character traits of the contributors to Wikipedia. A team of Israeli research psychologists gave personality tests to 69 Wikipedians and 70 non-Wikipedians. They discovered that, as New Scientist puts it, Wikipedians are generally "grumpy," "disagreeable," and "closed to new ideas."

Jeg tror dette gjelder særlig i saker som gjelder teknologi og medier. Her er nettfolket absolutt forutinntatt, og lite interessert i alternative tolkninger. Sosiale medier er våre medier - hvordan våger de arrogante professorene å fornærme oss på denne måten? De kan ikke ha forstått noenting.

Det kan være fristende å tenke slik, men jeg er redd det er feil. Eller i hvert fall unyansert.

Rune Karlsen (ISF) har skrevet doktoravhandling om norsk valgkamp og ny medieteknologi, og er også intervjuet i Trønder-Avisa. Han sier at sosiale medier er mindre viktige når det gjelder å mobilsere velgere. Og så gjør han et viktig poeng:

- Hvis vi hadde hatt et annet valgsystem, som for eksempel i Finland, hvor velgerne bestemmer rekkefølgen på kandidatene, ville de sosiale mediene kanskje hatt større betydning, påpeker Karlsen.

Poenget er selvfølgelig at teknologien ikke innføres i et vakuum. Det ligger allerede en struktur og kultur i norsk politikk, og det er innenfor denne strukturen og kulturen at de nye mediene tas i bruk.

Selv om sosiale medier var en viktig del av Obama-valgkampen, betyr ikke innføringen av YouTube, Twitter, Facebook og blogger at den norske politiske debatten amerikaniseres. I doktoravhandlingen til Karlsen skilles det mellom modernisering (alle blir som USA) og hybridisering (teknologien implementeres forskjellig avhengig av kontekst). Han argumenterer for at teknologien ikke er en ensrettende kraft.

Poenget er altså at Obamas Yes We Can ikke lar seg oversette ordrett til et norsk Ja Vi Kan.

Når det er sagt: å avfeie de nye mediene kategorisk er for meg like uinteressant som å hylle demokrati 2.0 uforbeholdent.

Small is beautiful?

Det var boklansering og debatt på ISF i dag: Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse. Boka er i butikkene, lydfiler fra lanseringen er tilgjengelig via samfunnsforskning.no, og et kortere sammendrag finner du på sidene til Kommunal- og Regionaldepartementet.

Boka er basert på lokaldemokratiundersøkelsen som ISF har ledet på oppdrag fra KRD, og er todelt: den første delen om kommune- og fylkestingsvalget i 2007, og den andre delen mer generelt om lokal deltakelse og representasjon i Norge.

I oppsummering mener forskerne at det står bra til med det norske lokaldemokratiet. Men det skisseres et motsetningsforhold mellom kommunestørrelse og deltakelse. Fra oppsummeringen:

Et grunnleggende dilemma preger debatten om lokaldemokratiet. Et demokrati må gi innbyggerne reelle muligheter for innflytelse. Dette oppnås lettest i små enheter. På den annen side må et demokrati ha evne til å løse oppgaver. Dette oppnås best i store enheter. Dagens debatt om kommunestruktur ser ut til å kretse om det sistnevnte. Flere av bidragene til denne boka kan likevel minne oss om at hensynet til folks muligheter til å engasjere seg og gjøre en forskjell, også fortjener en plass i debatten om lokaldemokratiets organisering.

Altså: store kommuner er effektive og uengasjerende. Små kommuner er ineffektive og engasjerende.

Kanskje må vi tolerere en viss ineffektivitet for å verne om demokratiet?



PS: Lae karakteriserte for øvrig høyre/venstre-aksen som en "sekstiåtter-akse" under debatten i dag. Mer om det senere.

Hvordan vil du ha debatten din: med eller uten idiot?

I USA debatterer man Obamas helsereform med livet som innsats (Huffington Post viser fram noen flotte plakater fra Town Hall-møtene, og jeg må si det er lett å bli sjarmert). Folkemøtene gjør det tydelig at troll ikke bare bare eksisterer i kommentarfeltene i aviser og blogger - de er mennesker av kjøtt og blod, de også.

Og man spør seg: hvorfor kan ikke disse menneskene bare roe seg ned og ha en sivilisert debatt? Aller helst om fakta. Ville ikke alle være tjent med det?

Kanskje ikke. Politicos Roger Simon har nemlig et annet budskap til "all crazies: Obama needs you." Forrige uke skrev Simon om hvordan de fanatiske reformmotstanderne faktisk er en styrke for presidenten. I møte med disse fanatikerne kan Obama score sympatipoeng på å fremstå som rasjonell og fornyftig. Og Simon spør hva som faktisk får folk til å følge med på politiske debatter:

Are you really going to pay attention to a town hall that talks about cost containment, employer mandates and fee-for-service vs. capitation-based reimbursement? Or are you going to pay attention to a town hall that talks about how a death panel is going to put your grandmother on an ice floe with just a boning knife and a three-day supply of beef jerky?

Jeg synes det er et godt poeng. Og fryktelig, fryktelig dystert.

Hvordan vinne en kulturkamp?

Siv Jensen deltok på NRKs partilederutspørring i dag morges, og jeg merker at jeg instinktivt protesterer på nesten alt den dama sier. Og det er jeg neppe alene om. Men jeg tror vi snart må ta inn over oss at FrPs meningsmotstandere kan havne i opposisjon etter valget. Og at denne opposisjonen vil måtte anstrenge seg hardt for ikke å fortsette polariseringen av den norske politiske debatten.

FrPs frangang henger sammen med kulturkampen som Asle Toje har anstrengt seg stort (og skrevet godt) for å skape blest om. Jeg tror han setter fingeren på en viktig grunn til partiets suksess, men reagerer likevel på tonen:

I dag er det tause flertallet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som har forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet.

Ved å snakke om det tause flertallet (the silent majority) gjør han det klart at målet er å polarisere debatten.

Det er kanskje en litt far-fetched sammenlikning, men jeg tror kulturkrigen kan sammenliknes med en annen abstrakt kamp: krigen mot terror. Jeg hører Reza Aslans How to Win a Cosmic War som lydbok om dagen, der argumentet er at amerikanernes svar på al-Qaida ikke burde være Bush-retorikken om axis of evil. Ved å opphøye fienden til det den ønsker å være (en dødsfiende) havner man i en konflikt som ikke kan vinnes.

På samme måte er det (for mange på norsk venstreside) fristende å fortsette demoniseringen av FrP. Men dette er preaching to the choir, og vil uansett bare være bensin på bålet for partiets kulturkrigere. Det vil ikke få noen til å skifte mening. Kent Andersen skrev i Aftenposten i fjor:

Et parti eliten stempler som "fienden", gir meg håp om forandring. Du er Frp-koden, Martin Kolberg. Du.

Jeg tror kulturkampen er et forsøk på å polarisere debatten, og at den kan kanskje punkteres av en venstreside som går kritikken i møte.

EU-utvidelsen og velferdspolitikk

Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Caroline Halls har undersøkt hvordan innvandring fra de nye EU-medlemslandene (de såkalte A8-landene) har påvirket det britiske velferdssystemet. Jeg har ikke fått lest hele artikkelen ennå , men i et sammendrag på Vox skriver forskerne:

Our paper shows that A8 immigrants receive, on average, lower wages than UK-born workers despite their better educational background, in particular immediately after entering the UK. Why are they nevertheless net contributors to public finances? The reason is that they have a higher labour force participation rate (increasing the number of fiscal contributors), are likely to pay (proportionately) more in indirect taxes like VAT, and – most importantly – make much lower use of benefits and public services. For instance, in 2008-09 A8 immigrants represented 0.91% of the total UK population, but contributed to 0.96% of total tax receipts and accounted for only 0.6% of total expenditures.

Jeg lurer på om dette kan være et tema for masteroppgaven min. Norge har et ganske anderledes velferdsregime enn Storbritannia, så effekten av arbeidsinnvandringen kan også være anderledes.