Avisdød og politisk engasjement

Jeg er egentlig ganske sikker på at papiraviser ikke har noen framtid, og har ikke vært veldig bekymret for konsekvensene. Det burde jeg kanskje vært.

Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido har undersøkt hvilke konsekvenser nedleggelsen av The Cincinnati Post har hatt på det politiske engasjementet i lokalmiljøet (NBER-paper: Do Newspapers Matter?). Det er dyster lesning. Både valgdeltakelsen og antall kandidater har sunket, og sittende politikere har større sannsynlighet for å bli gjenvalgt (mindre politisk konkurranse). Fra konklusjonen:

The Cincinnati Post was a relatively small newspaper, with circulation of only 27,000 when it closed [sammenliknet med konkurrerende Cincinnati Enquirers opplag på 200 000]. Nonetheless, its absence appears to have made local elections less competitive along several dimensions: incumbent advantage, voter turnout and the number of candidates for office. We caution that although our preferred point estimates tell a compelling story, the results are statistically imprecise and sometimes sensitive to the treatment of very small municipalities.

Ok - dette er to konkurrerende papiraviser. Trenger vi virkelig å bekymre oss for at den ene går dukken? Vi vet at det finnes nye medier som kan gjøre en bedre jobb en papiravisene, og det er god grunn til å være optimistisk på de nye medienes vegne. I en SIFO-rapport fra i fjor (Ungdom, politikk og internett) pekte konklusjonen i retning av at digitalt politisk engasjement var annerledes- ikke mer eller mindre viktig - en tradisjonelt politisk engasjement. Fra sammendraget:

Rapporten viser at ungdoms deltagelse, særlig på nettet, har flere likhetstrekk med et syn på politikk som konfliktfylt og lidenskap som politikkens drivkraft, enn om konsensus og rasjonell diskusjon skulle være de definerende parametrene.
Spørsmålet er ikke om ungdom er engasjerte men i hvilken form politikk og
samfunnsmessige spørsmål virker motiverende på engasjement. Er politikken mest
engasjerende i en partipolitisk form eller virker politikken kanskje mer medrivende når den framtrer i en digital form på nettet, for eksempel på nettsamfunn eller blogg?

Jeg er bekymret for hvilken framtid de mindre men bedre papiravisene (som denne, denne og faktisk denne) har i vente, kanskje først og fremst fordi de nøler så lenge med å finne en god strategi nettet. Og jeg synes det er skummelt å høre spådommer som denne fra det tyske Springer-konsernets toppsjef Mathias Döphner (via Mandag Morgen):

“I don’t believe in the end of journalism,” Mr. Döpfner said. “On the contrary, I think the crisis can have a positive impact. The number of players will diminish, but the strong players may be stabler after the crisis.”

Nedleggelsen av The Cincinnati Post ser ut til å ha hatt negative konsekvenser for lokalpolitikken i byen. Nå er det ikke sikkert at man kan generalisere fra denne undersøkelsen, men jeg tror det er grunn til å bekymre seg for ensretting i mediebildet, særlig blant lokal- og regionalaviser.

Men heldigvis er det rom for mangfold på nettet. Det er for eksempel ingen grunn til at en lokalavis må trykkes på papir. Og debatten på nettet er ikke (nødvendigvis) verken bedre eller dårligere enn debatten andre steder - den er bare annerledes.

Å skape virkeligheten

Kan vi ikke snart ble enige om at de nye mediene ikke er bare søppel?

Tydeligvis ikke. Nicholas Carr er blant dem som ikke lar seg overbevise om at nye medier kan ha en verdi. Han tyr til Baudrillard for å beskrive den konstante selv-iscenesettelsen som følger med den nye mediehverdagen:

The fact that Baudrillard could so clearly describe the twitterification phenomenon ten years before it became a phenomenon reveals that the phrase "new media," when used to describe the exchange of digital messages over the Internet, is a coinage of the fabulist. What we see today is not discontinuity but continuity. Mass media reaches its natural end-state when we broadcast our lives rather than live them.

Det er ikke vanskelig å være enig i at postmodernismen er godt skikket til å kritisere det nye medielandskapet. På nettet har alle samme mulighet til å claime sannheten, og vi står i fare for å drukne i kloakk. Joda, men det er bare halve sannheten.

Det er desverre denne sannheten mange papirmedier er så altfor ivrige etter å fortelle. Aftenposten har overskriften "Mektig blogger" på forsiden av papirutgaven i dag. Det er en artikkel om Perez Hilton (!). Ærlig talt.

Litt i samme gate er Morgebladet artikkelserie i anledning internetts 20-årsjubileum. Håkon Gundersen skrev denne uka om hvordan konspirasjonsteoretikere fritt får boltre seg på nettet, men artikkelen gjør mer for å sjokkere enn å forklare.

Papirmediene elsker å framstille nettet som en boltreplass for konspirasjonsteroetikere, sosialpornografer og annet svineri. Men dette er bare halve historien.

Se for eksempel hva som skjedde på Moltemyr skole: en fullstendig hårreisende Darwin-fornektende artikkel ble lagt ut på (og senere forsøkt fjernet fra) skolens nettsider, og takket være årvåkne Twitter-brukere ble saken offentlig kjent og kritisert. Det nytter altså ikke å prøve seg med hva som helst på nettet.

Hvis ikke man er overbevist av Wikipedias suksess, kan episoder som denne fungere som enda et godt argument for å ta nettmediene på alvor. Jeg liker konklusjonen til Bente Kalsnes veldig godt:

Short conclusion so far: The science teacher and the principal at Moltemyr school are still wondering what hit them, and even though the article is “removed”, nothing is properly removed from the internet. Scary or lovely as it is, this is social media in action, on a small scale. Technology has evolved (for the better, I would argue), just like Darwin argued that humans have evolved.

Høye lønninger

Markedsføringsguruen Seth Godin har en fryktelig god blogg. Og han skriver i dag om hvordan bedrifter (særlig i finanssektoren) har brukt lønnsnivå som eneste verktøy for å skaffe seg de beste folkene:

Twenty years ago, financial industry salaries were a tiny fraction of what they are today. Did lesser people do the work? Did they try less hard? Think smaller thoughts? Of course not. The reasons salaries are high is that the number is a signaling mechanism, a very expensive marketing campaign.

Sannheten, mener Godin, er at mange av disse selskapene ville tiltrukket seg de beste folkene uansett. Det er i virkeligheten flere godt kvalifiserte jobbsøkere tilgjengelig enn det bedriftene kan være i stand til å ansette, så man kunne like gjerne tilbudt lavere lønn.

Det gir meg to tanker: for det første at superstjerne-økonomien, der de aller høyeste lønningene er absurd høye i forhold til forskjellene i ferdigheter, ikke er verken rettferdig eller formålstjenlig. Jeg tror det er mulig å motivere de beste blant oss til å gjøre en glimrende jobb uten å betale i bøtter og spann.

For det andre virker det like grovt overforenklende å mene at toppledere og finansfolk bare er motivert av penger, som at førskolelærere og sykepleiere bare er motivert av å tjene samfunnets og barnas beste.

Wikipedia og frivillighet

Hørte nettopp Wikipedia-gründer Jimmy Wales på forrige ukes EconTalk. Han hadde to veldig gode poenger:

- Wikipedia henter mye fra noe Friedrich Hayek skrev i en artikkel (The Use of Knowledge in Society) fra 1945: en markedsøkonomi er bedre enn en planøkonomi fordi kunnskap er vanskelig å sentralisere. Derfor er det også bedre å desentralisere beslutningsmakt til dem som allerede har kunnskapen (vi kaller dem for markedet), heller enn at en sentral autoritet forsøker å samle all relevant informasjon for så å ta beslutninger.

- Wikipedia-artikler blir gode fordi de skrives av folk med en genuin interesse for spesielle fagfelt.

Hayek-argumentet er veldig godt, og kan gjerne være et forsvar for færre statlige inngrep i økonomien. Men det er kanskje viktigere å forstå det andre poenget: Wikipedia er ikke en forretning, men en forening. Det er ikke drevet av profittmotiv, men av ønsket om å samle og dele informasjon.

To ting å tenke på:
- Amartya Sen: Adam Smith's Market Never Stood Alone
- Å gi frivillige organisasjoner momsfritak burde være verdens enkleste politiske vedtak

Klein, Friedman og legitim kapitalismekritikk

I Sjokkdoktrinen argumenterer (i ordets absolutt videste forstand) Naomi Klein for at nyliberal kapitalisme best kan sammenliknes med et mørkt kapittel i psykiatrien: sjokkterapi. Man utsetter en pasient for smertefulle sjokk for å nullstille sjelelivet hans. Dette, mener Klein, er også kjennetegnet ved dagens "disaster capitalism." Chicago-skolen står dermed ansvarlig for å ha torturert verdens fattige land med økonomisk sjokkterapi - og Milton Friedman var skolens overlege.

Det er nok ingen grunn til å bruke Sjokkdoktrinen for å forstå "sosialistenes tankegang", hvertfall hvis målet er noe annet enn å få bekreftet sine fordommer. Hun bør heller ikke være noe forbilde for dem som vil kritisere kapitalismen (forbehold: jeg har ikke lest No Logo ennå). Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For Friedman var ikke, som Klein kan tolkes til å mene, noen ondskapsfull Dr. Merkwürdigliebe som ønsket å spre menneskelig lidelse. Noe av det Friedman sto for er relevant også for kapitalismekritikere.

Først og fremst må man huske at Friedman aldri var noen forsvarer av big business, men av free enterprise. Og det er her han er nyttig for dem som er skeptiske til dagens kapitalisme. Han var ikke bare skeptisk til fagforeningenes politiske inflytelse, men også til hvordan bedrifter søker privilegier og vern fra utenlandsk import.

Veien til venstresiden er kort, hvertfall når det gjelder å identifisere problemet. Journalist og skribent Eric Schlosser bruker noe av den samme innfallsvinkelen for å kritisere den amerikanske matvareindustrien (Fast Food Nation: les boka, se filmen, spis ordentlig) og fengselssystemet (ny bok underveis, les denne artikkelen fra The Atlantic inntil videre). Han beskriver hvordan dårlig politisk rammeverk kan få markedskreftene til å skape store ulikheter, grov urettferdighet og usunn mat. Sterke aktører i næringslivet - i agribusiness såvel som the prison-industrial complex - forsøker å påvirke det politiske rammeverket rundt bransjene sine. Det gjelder ikke bare de store selskapene, mens også fagbevegelsen (fagbevegelsen, fagbevegelsen): de fagorganiserte fengselsarbeiderne i California (California Correctional Peace Officers Association) er en av de sterkeste lobbygruppene for strengere fengselsstraffer.

Det handler rett og slett om rent-seeking: å bruke ressurser på ikke-produktivt arbeid for å skaffe seg privilegier. Dette har økonomer og høyresiden (ridende rytter til hest?) vært ivrige til å påpeke lenge, men de bør ikke være de eneste (kan man for eksempel se på hvordan finansnæringen har lobbet for løsere reguleringer).

Den store uenigheten mellom høyre- og venstresiden her går ikke nødvendigvis på å identifisere problemet, men på å foreslå en løsning. Hvis noen av aktørene i et marked klarer å skaffe seg politisk innflytelse - og dette gir noen et urettferdig fortrinn - hvordan skal man motvirke dette? Mens høyresiden foreslår færre reguleringer (og dermed færre muligheter for rent-seeking fra bedrifter og fagforeninger) foreslår venstresiden å legge mer av økonomien under statlig (det vil si demokratisk) kontroll.

Mumlefrihet

Amnesty inviterer til nettkampanje om ytringsfrihet i dag. Det er jeg mer enn gjerne med på.

Forrige gang jeg skrev om ytringsfrihet hadde jeg nettopp hørt en podkast med Ethan Zuckerman, om hvordan kampen for ytringsfrihet og menneskerettigheter blir styrket av folk som bare vil vise fram søte bilder av kattene sine. Hvis ikke twitter også var en fantastisk effektiv og engasjerende måte å dele trivialiteter, ville det heller ikke kunne brukes som et vern mot arrestasjoner av dissenter og menneskerettighetsaktivister.

Den gangen linket (nå nedlagte - hva skjedde?) mannfolkprat til meg, under overskriften "Si det tydelig":

Flagg høyt hva du mener. Tro på at de unge nok en gang velger rett. Hold fast ved troen på at det finnes ting som ikke er ok. Vær stolt av dem som forsvarer oss, eller som tar et oppgjør med avstumpethet.
Tiltal dyret ved dets rette navn: avstumpethet. Si nei til de kommende innskrenkningene i ytringsfriheten, og bruk stemmeretten din i høst til å velge vekk dem som forleder oss. I dag snakker vi om å mene noe, uten mumling. Verden er ikke bare surf og kos. Engasjer deg!

Så mye som jeg satte pris på å bli linket til, har jeg lyst til å slå et slag for det motsatte av å "si det tydelig": friheten til å mumle.

Det er nemlig ting jeg har skrevet om på denne bloggen som jeg ikke ville ønske å fremme for et større publikum. Jeg har for eksempel ikke noe behov for å kritisere rasistene på Hegnar-forumet i noen riksdekkende dagsavis. Den offentlige debatten er hardere, mer krevende og mye mer profesjonalisert. Da er jeg mye mer komfortabel med å sitte her borte i hjørnet mitt og mumle. Den beskjedne lille gruppa som vanligvis kommer nærme nok til å høre meg kan jeg saktens håndtere.

Jo, det er feigt. Og mye mer komfortabelt. Selvfølgelig burde vi stått på barrikadene alle sammen, hånd i hånd i kampen for rettferdighet. Det holder ikke å bare bli med i en vilkårlig Facebook-gruppe. Det vet vi.

Men det er urealistisk å tro at vi kan bli fulltidsaktivister alle sammen. Det vi trenger er en offentlighet som så mange som mulig kan bidra til. Da må vi tåle at noen motebloggere, stolte katteeiere, mumlere og hegnarister tar del i offentligheten, og så kan vi bare håpe at engasjementet vokser underveis.

Dette er ikke en erstatning for den alvorlige ytringsfrihetskampen, men en invitasjon til at flere skal delta.

Er det noe i veien med Kansas?

Thomas Frank mener at noe er i veien med Kansas: lavtlønnede amerikanere lar seg villede av Republikanernes standpunkt i verdispørsmål, og stemmer mot sin økonomiske egeninteresse. Jeg har skrevet om det noen ganger før, gjerne i forbindelse med Magnus Marsdal. Han mener det samme kan sies om Norge, og at dette er svaret på FrP-koden.

Kansas-argumentet går ut på at folk med lav inntekt (som burde ha interesse for en sterk velferdsstat) identifiserer seg med høyresiden (som heller vil ha lave skatter og mindre offentlige velferdsutgifter).

Jeg prøver å lære meg statistikkverktøyet SPSS, og har brukt et datasett fra World Values Survey for å prøve å si noe om dette.

Jeg tar altså utgangspunkt i meningsmålinger. To spørsmål er spesielt interessante: (1) selvplassering på høyre-venstre-aksen, og (2) bør man forsøke å motarbeide økonomisk ulikhet eller trenger vi ulikhet for å motivere folk til å arbeide?

Så deler jeg befolkningen inn i tre grupper (fattig, middelklasse og rik), og sammenlikner de fattigste med de rikeste.

Når det gjelder synet på inntektsforskjeller (1 = inntektsforskjeller bør motkjempes, 10 = vi trenger forskjeller for å motivere folk) er forskjellene desidert størst i Sør-Afrika 1990. Gjennomsnittsstandpunktet til den rikeste befolkningsgruppa er 8,07, mens de fattigste samler seg rundt 3,59. Dette er et typisk tilfelle av overlappende konfliktlinjer: skillet mellom rik og fattig i Sør-Afrika under apartheid handler selvfølgelig om flere ting enn økonomi. Du kan kanskje si at synet på økonomiske forskjeller er farget av noen ganske grumsete holdninger.

Et annet ytterpunkt er Kina i 2001. Her plasserer den rikeste befolkningsgruppa seg på 6,01, mens de fattigste plasserer seg ved 6,81. At rike kinesere snakker noe varmere om omfordeling enn de fattige har kanskje noe med partitilknytningen til de rike kineserne å gjøre. Ren spekulasjon, selvfølgelig.

I de aller fleste landene er de fattige mer positive til omfordeling enn de rike.

I USA 1999 ser holdningsforskjellene mellom rike (5,95) og fattige (5,66) ut til å ha vært små. De fattige plasserer seg nærmere "inntektsforskjeller bør utjevnes" enn de rike, men det er ikke så stor avstand. Ved starten av 90-tallet var avstanden mellom de to gruppene større (0,49 i avstand) enn i 1999 (0,30).

Også i Norge er de fattige mer hissige på omfordelingsgrøten enn de rike (siste tilgjengelige tall er fra 1996). De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,63, mens de rike samler seg rundt 5,72.

Når det gjelder egenplassering på høyre-venstre-aksen (1 = helt til venstre, 10 = helt til høyre) er bildet litt annerledes. De fattige plasserer seg nesten like ofte til høyre som til venstre for de rike.

Stor forskjell finner vi for eksempel i Israel 2001. De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,42, mens de rike samler seg rundt 5,81. Mest dramatisk på motsatt side er Uganda i 2001: de fattige er langt til høyre (5,49) i forhold til de rike (2,50).

I Norge ser den politiske avstanden mellom rike og fattige ut til å ha minsket fra 1982 til 1996. Og det var de rike som modererte seg. Plasseringen til de fattigste holdt seg uendret fra 1982 til 1996 (5,54 begge årene), mens de rike beveget seg fra 6,25 til 5,68.

I USA 1999 plasserte de fattige seg i gj.snitt på 5,82, mot 5,86 for de rike.

Det korte svaret blir dermed at noe er i veien med Kansas; de fattige ønsker seg mer omfordeling, men plasserer seg likevel ikke noe lengre ut til venstre enn de rike. I Norge har de rike beveget seg nærmere sentrum gjennom nittitallet, mens de fattige stort sett mener det samme som før.

Markaloven og nytt naturvern

Aftenposten skriver i dag om den nye Markaloven. Aslak Sira Myhre står side om side med Vegard Ulvang og Tor Øystein Olsen (leder i Maridalens Venner) og hever en bekymret pekefinger: det gammeldagse, dogmatiske naturvernet står i fare for å undergrave forholdet mellom mennesket og naturen.

Dette er ikke noe nytt. Men denne gangen foregår konflikten mellom det nye og gamle naturvernsprosjektet såpass nærme Oslo at det framstår som viktig nok til å debattere.

Tor Øystein Olsen forteller om forholdet mellom folk og natur:

– Marka har alltid vært brukt av folk. Veier er bygget, vann er demmet opp og elver er snudd. Mennesket har satt enorme spor i Marka. Nå skal de gamle kultursporene vernes, mens vi skal slutte å sette nye. Jeg mener vi skal fortsette å sette kulturspor i Marka.

Dette er veldig likt argumentene som aldri nådde fram til ordskiftet i Oslo i forkant av vernet av Trillemarka-Rollagsfjell. Fra utsiden så denne saken ut som en tradisjonell konflikt mellom lokale grunneiere og Senterpartiet på den ene siden, og naturvernere og SV på den andre. Begreper som villmark, uberørt natur, rødlistearter og truede arter ble kastet fram, med varierende dekning. Men det var også en konflikt mellom nytt og gammelt naturvern, der den urbane miljøvernbevegelsen trakk det lengste strået.

Av de tre forslagene som forelå før vedtaket (det frivillige vernet på 99 kvkm, Direktoratet for Naturforvaltnings forslag på 147 kvkm, og anbefalingen fra Norsk Intitutt for Naturforskning på 199 kvkm) valgte regjeringen det midterste - uten at det nødvendigvis ivaretok flere truede arter enn kommunealternativet. Det var mange - også SV-folk - som mente man burde gå for kommunalternativet.

Før vedtaket ble fattet intervjuet jeg Christian Anton Smedshaug fra Res Publica/Norge 2015. Han beskrev motsetningene mellom urbane naturvernere og bygdefolk på denne måten:

- Mens miljøvernere bruker begrepene villmark, fredning og friluftsliv, snakker folk i distriktsnorge om utmark, vern gjennom bærekraftig bruk og naturliv. Men miljøvern handler ikke om å få mennesket ut av naturen, slik fredningen foreslår – det handler om å få mennesket inn i naturen, men på riktig måte. Mennesket er en del av naturen, og menneskelig aktivitet er for eksempel en forutsetning for det kulturelt betingede biologiske mangfoldet. Man driver ikke miljøvern hvis man skusler bort dette.

Nå som motsetningen mellom nytt og gammelt naturvern omsider har nådd Oslo-traktene er det godt å høre venstreradikale som Aslak Sira Myhre tale mot dogmetenkning. Men jeg tror det er mange i bygdenorge som skulle ønske at dette hadde kommet for noen år siden.

Inntektsforskjeller - igjen

Semesteroppgaven om inntektsforskjeller begynner å ta form. Her skal jeg prøve å finne ut om inntektsforskjeller er resultatet av krefter utenfor politikernes kontroll, eller om det finnes politiske verktøy som motvirker forskjeller.

Siste nytt: jeg har tall.

Det er mange måter å måle økonomisk ulikhet. Jeg bruker Gini-indekser fra The Standardized World Income Inequality Database. Her varierer verdiene mellom 0 (når inntektene er fullstendig likt fordelt) og 100 (når all inntekt tilfaller én person). De minste forskjellene finner vi (ikke uventet) i Øst-Europa på 60- og 70-tallet - aller minst i Bulgaria i 1968 (15,28). De høyeste i Afrika, særlig på 1990-tallet (Namibia, 1993: 72,29).

Nå er det ikke sikkert at Gini-indekser er det beste målet å bruke. En forandring i Gini-indeksen forteller nemlig ikke noe om hvilke inntektsgrupper som kommer best ut av forandringen. Mye av den amerikanske debatten dreier seg om nettopp dette, og derfor måler mange heller konsentrasjon av inntekter til de(n) rikeste 1/5/10 prosenten(e) av befolkningen.

Men det som er praktisk med SWIIC-tallene er at de også forteller noe om omfordelingspolitikken. Tallene er nemlig tilgjengelige for inntekter både før og etter skatt/utjevning, og forholdet mellom netto og brutto inntektsforskjeller gir et greit mål på hvordan skatte- og velferdspolitikk justerer inntektsforskjellene. Her er det Sverige som dominerer: i 1963 ble brutto-ulikheten redusert med 31,6 prosentpoeng gjennom omfordelingspolitikk. Det betyr at netto-ulikheten er omtrent halvparten (49,6 prosent) av brutto-ulikheten.

I tillegg til SWIIC-tallene, bruker jeg Comparative Political Data Set samlet av Klaus Armingeon m fl. Her er det mål som arbeidsledighetstall, statlige velferdsutgifter, åpenhet for handel osv som er interessante.

Så langt ser det ut til at fagforeninger reduserer inntektsforskjeller, mens BNP-vekst og åpenhet/utenrikshandel bidrar til å øke forskjellene. I land der statlige velferdsutgifter utgjør en større del av BNP er også ulikhetene lavere.

Disse tallene støtter også Dani Rodriks argument om at land som er åpnere for internasjonal handel har sterkere offentlig sektor (Why do more open economies have bigger governments?). Det er kanskje litt overraskende, men viser at det er både mulig og vanlig å ha et sterkere sosialt sikkerhetsnett etterhvert som land eksponerer seg mer for verdenshandel. Sammenhengen mellom åpenhet for handel og statlige velferdsutgifter ser slik ut:

(openness er et tall mellom 1 og 14, måler grad av økonomisk åpenhet, mens sstran er social security transfers as a percentage of GDP)

Jeg bruker også noen data fra World Values Survey, men de har så langt ikke vært veldig nyttige.

Tallenes tale (for de som bryr seg):

Eventuelt: