Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter.  For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.

Har jeg egentlig lyst på en Kindle?

Jeg har nettopp vært på Politics and Prose, en veldig bra bokhandel like borti gata (takk for tipset, Bente!), og har behov for å sortere noen tanker om e-bøker. Tips og innspill mottas med takk.  

Først: jeg har lenge tenkt at jeg har lyst på en e-bokleser. Jeg har lyst på et lesebrett med færrest mulig distraksjoner, og har derfor tenkt Kindle framfor iPad. Sammenliknet med papirbøker ville fordelene med en Kindle være:

• Rask og billig tilgang på nye bøker
• Plassbesparende, særlig ved reising
• Klassikerne er gratis
• Bøkene er søkbare

Men nå har jeg altså nettopp ruslet rundt i en god bokhandel, og tvilen setter inn. For det første liker jeg veldig godt følelsen av å være i en fysisk bokhandel. Som så ofte ellers var jeg ikke på utkikk etter noe spesielt, og hadde ikke egentlig tenkt å kjøpe noe. Men akkurat idag fant jeg en signert utgave av Nassim Talebs The Black Swan til rett under 20 dollar. Og den måtte jeg jo kjøpe. En e-bok kan ikke signeres, kan ikke settes i bokhylla, og kjøpes ikke i en fysisk bokhandel. Dette er viktige ting for meg.

En ting til: for en stund tilbake kjøpte jeg den nye Penguin Classics-utgaven av Adam Smiths Moral Sentiments, med et innledende essay av Amartya Sen. Dette er en av bøkene jeg kunne spart meg om jeg hadde hatt en Kindle (lastes ned gratis f eks her), men da ville jeg gått glipp av Sens essay. Jeg kunne kjøpt Penguin-utgaven til Kindle også, naturligvis - men fortrinnet med gratis klassikere er uansett mindre.

Jeg vet ikke hva jeg lander på. 

Når eksperter og amatører møtes

I disse dager lanserer UD en serie av blogger, deriblant Kongressvalgbloggen fra Washington D.C. (full disclosure: jeg er praktikant ved ambassaden dette halvåret, men denne bloggposten står selvfølgelig for min egen regning). Personlig tror jeg bloggplattformen vil være veldig nyttig for UD, men når kunnskapsarbeidere som de departementsansatte tar steget ut i sosiale medier, tror jeg også at mange vil oppleve det som en utfordring.

Spenningen ligger her: Når amatørene (enten de er “folk flest” eller troll i kommentarfeltene) får anledning til å komme med all slags tilbakemeldinger, hvorfor skal ekspertene gidde å engasjere seg på Facebook, Twitter eller en blogg? Har ikke amatørene gjort disse arenaene uinteressante for den opplyste debatten?

Jeg tror denne holdningen er ganske utbredt (for eksempel i akademia), og at den hindrer mange kunnskapsrike folk fra å delta i nettoffentligheten. Og jeg tror det kan være noe å vinne på å overkomme frykten for nettfolket.

Clay Shirkys siste bok, Cognitive Surplus, tilbyr et slags svar. Her går han nemlig langt i retning av Putnam i å mene at alt samfunnsengasjement er av det gode. Det grunnleggende premisset er at enhver kreativ handling - om enn bare å lage en lolcat - representerer et større samfunnsengasjement enn å være en passiv mottaker. Nettet åpner for medvirkning og kreativitet, og er dermed grunnleggende mer civic enn gårsdagens tidstyv, TVen. Amatørens engasjement, uansett hvor langt nede på skalaen av civicness, er uansett mer civic enn passivitet.

Shirky minner dessuten om at eksperten og amatøren har forskjellige rolle å spille, også når de gjør samme aktivitet. Han skriver:

I sing "Happy Birthday" to my children, even with my terrible voice, not because I can do a better job than Placido Domingo or Lyle Lovett, but because those talented gentlemen do not love my children as I do. There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals. 

Dette er verken en kritikk av eksperten, eller en hyllest av amatøren. Shirky påpeker bare at eksperten og amatøren fyller ulike roller, selv når de gjør samme aktivitet.

Jeg tror det samme poenget gjelder her i Washington: på Kongressvalgbloggen skal de ambassadeansatte kommentere prognosene for høstens kongressvalg. Mange nordmenn er opptatt av amerikansk politikk, mange har en mening, og mange vil forhåpentligvis kommentere det som skrives på denne bloggen - selv om få av oss har samme grunnlag for å uttale oss som diplomatene. For å si det sånn: hvis Herr Hvermannsen fra Hamar kan gi en like skarp analyse av det amerikanske valget som en norsk diplomat i Washington - ja, da er de begge på feil sted. Men dette gjør selvfølgelig ikke verken Herr Hvermannsen eller diplomaten verdiløs.

Fra dette perspektivet er Andrew Keens argument fra Cult of the Amateur egentlig en skivebom: ekspertise og amatørengasjement er ikke i direkte konkurranse. Det som er nytt med de nye mediene er ikke at amatørene nå vil dominere i debatter som tidligere var forbeholdt de profesjonelle. Amatørene (eller borgerne, som de også heter) har da vel alltid hatt en mening om spørsmål som akademikere, byråkrater, diplomater, og rådgivere vet mer om enn dem? Og dette har ikke hindret dem fra å diskutere disse spørsmålene rundt middagsbordet. Det nye er at vi nå har muligheten til å samles rundt ganske så store middagsbord.

Og selv om ekspertene og amatørene etterhvert kan delta i den samme debatten, fyller de likevel ikke samme rolle. For amatørene har muligheten til å få ytre sine politiske tanker og observasjoner en verdi i seg selv - det er slik vi deltar som samfunnsborgere. Ekspertene stiller vi gjerne høyere krav til, fordi deres deltakelse i debatten ikke bare bør ha en verdi for dem selv - men også for oss andre.

Så her er en oppfordring til kunnskapsarbeidere overalt: gå amatørene  i møte og forsøk å lær noe, alle sammen. Alle deler ansvaret for å holde offentligheten konstruktiv, interessant og tilgjengelig. Det er dessuten god grunn til å tro at selv ekspertene kan lære av å gå i samtale med opplyste amatører.

Dette er vel egentlig noe av den samme oppfordringen jeg har rettet til en annen kunnskapsarbeider tidligere.

Nytt argument: Kjønn i konflikt

Den siste utgaven av argument har vært ute en stund, så nå er det på høy tid å poste artikkelen her på bloggen. Denne gangen har jeg skrevet om hvordan den sosiale konstruksjonen av kjønn gjør sivile menn mer sårbare i krig. Artikkelen bygger på argumentene til Charli Carpenter, som jeg blogget om for en stund tilbake. Referansene finner du i artikkelen og den gamle bloggposten. Jeg har også lagt ut artikkelen her på bloggen.

Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.

Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)

Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.

Sårbare menn

(Artikkel publisert i Argument #4 2010)

[Kjønn i konflikt]

Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.

Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.

Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.

Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.

Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.

Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.

Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.

I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.

Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.

Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.

Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.

For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.

Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.

Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.


Les mer
Carpenter, Charli.  (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334

Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694

Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.

Tea partiers

Var nettopp en tur nede i byen, og snublet over et Tea Party rally foran Capitol. Mange kreative plakater å se. Derfor: noe så sjeldent som en bildebloggpost:

Uansett hvor drøye mange av disse plakatene og slagordene er, synes jeg det virkelig overraskende er at folk faktisk møter opp til demonstrasjonene. Man kan si mye rart om dette folket, men samfunnsengasjement har de.

Uenige generaler

Charli Carpenter og kollegene hennes på Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money er gjengangere her på bloggen. Det er rett og slett fordi jeg synes de skriver mye smart. På dagens Bloggingheads diskuterer hun med LGM-kollega Robert Farley under overskriften "The Blogger and the State".

Et av poengene som kommer fram i diskusjonen gjelder Matthew Motens artikkel i siste Foreign Affairs (som jeg ikke har lest) om politiseringen av militæret.

På et punkt sier Carpenter at det ikke nødvendigvis er så dumt om generaler uttaler seg offentlig om politiske spørsmål, eller tar offentlige standpunkt som går imot politisk ledelse - så lenge generalene senere adlyder politiske avgjørelser. En kultur som tillater generalene å ha en mening om politiske saker, og være uenig med politisk ledelse, er en styrke, mener Carpenter. Hun sier: hvis presidenten er trygg på seg selv som leder, kan han tolerere at generalene er uenige - fordi han vet de vil følge politiske avgjørelser når de er fattet.

Nå er det selvfølgelig viktige forskjeller mellom militæret og resten av statsapparatet, men jeg tenker at det samme poenget kan overføres til byråkratiet (og diplomatiet?). Dette er hvertfall en ting å tenke på når forvaltningen skal bli mer synlig i sosiale medier: det er ikke nødvendigvis krise hvis folk i embetsverket har meninger om politiske spørsmål.

IP 2.0

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen  (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.

George Orwell: Why I Write

Det er skjelden jeg leser en bok på en dag, men flyturen til Washington D.C. var mer enn lang nok til at jeg kom meg gjennom George Orwells Why I Write. Selv om det lengste essayet (The Lion and The Unicorn) var litt uinteressant og drøyt - for mye nasjonalisme og remjende antikapitalisme for min smak, men likevel interessant som historisk dokument - var resten av boka en fryd å lese. Korthistorien The Hanging er rett og slett glimrende, og sistekapitlet Politics and the English Language er så poengtert at det kan ta skrivelysten fra hvemsomhelst. Her setter Orwell så høye standarder for politisk skriving, at jeg føler jeg aldri vil skrive en nøyaktig setning igjen noensinne.

Orwells seks skriveregler er kanskje kjent for de fleste [sjekk dem her om du er i tvil], men jeg likte dette avsnittet bedre:

A scrupulous writer, in every sentence that he writes, will ask himself at least for questions, thus: What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is the image fresh enough to have an effect? And he will probably ask himself two more: Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Da er standarden satt.

The Shallows

Nettopp blitt ferdig med Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains. Hovedargumentet er at nettet medfører et skifte i måten vi forholder oss til informasjon. Evnen til å fordype seg i lange, sammenhengende argumenter (den type tenking som fostres av å lese bøker) blir utfordret og fordrevet av den raske tilgangen på informasjon via nettet.

Et av de mest interessant poengene i boka handler om nevroplastisitet; at både hjernens funksjoner - og den fysiske strukturen i hjernen - påvirkes av måten vi tenker. Jeg fører opp dette på listen over ting som er fryktelig rart å tenke på.

Når det er sagt: jeg synes det er viktig å ikke bruke denne boka til å reise stråmannen om at "internett ødelegger kulturen", for Carrs argumenter er egentlig mer nyansert enn som så. Selvfølgelig - han er pessimist, men han er ingen Andrew Keen. Det store poenget er at ny teknologi påvirker oss på måter vi ikke helt kan forutse, og at noen av effektene kan være negative.

Hvis jeg har noen innvendinger mot denne pessimismen, så er det dette: jeg kan ikke se for meg noe bedre tidspunkt i historien å være et gjennomsnittsmenneske med interesse for bøker enn akkurat nå. Både prisen og tilgjengeligheten på bøker gjør at det idag er lett å lese mye. Dessuten kommer jo mye av læringsutbyttet ved bøker nettopp når man kan dele tolkninger og argumenter med hverandre - noe internett muliggjør på en mye større skala.

På den andre siden: problemet med sosiale forskjeller i mediebruk er veldig aktuelt. Det faktum at mer kunnskap er lettere tilgjengelig nå enn før betyr ikke at alle benytter seg av det.

Om du ikke skal lese boka, bør du i det minste få med deg dette intervjuet med Carr på Surprisingly Free Conversations, og Atlantic-artikkelen fra 2008 som boka springer ut fra: Is Google Making Us Stupid? . Bloggen hans finner du her.

Apropos: jeg skrev en bloggpost om nettet og oppmerksomhet i fjor.