Da tiern var gul

Jeg snublet over en bok av tidligere konkurranse/prisdirektør Egil Bakke på biblioteket denne uka: Markedsmekanisme og samfunnsstyring. Knappe 90 sider, skrevet i 1980.

Bakke er skeptisk til statlig inngripen i økonomien - og særlig keynesianisme. Han har blant annet dette å si om lån og støtte til kriserammede bedrifter (beklager det lange sitatet):

"Enhver bedrift står hver dag overfor en domstol, d.v.s. markedet. Bedriftens oppgave er å bli frikjent, og for å bli frikjent må den sørge for én ting, nemlig å skaffe seg større inntekter enn den har utgifter. Det som skjedde i motkonjunkturpolitikkens dager var at myndighetene etablerte seg selv som en appelldomstol over markedsdomstolen.
Det ble sagt at markedsdomstolen av konjunkturelle årsaker ville være i et ekstraordinært slett lune og at den ville dømme mange bedrifter fra livet, bedrifter som egentlig burde ha livets rett i det lange løp. Man antok at markedsdomstolen senere ville angre seg, men da ville det være for sent.
Dette resonnement kunne i og for seg ha mye for seg, men det som i praksis skjedde var at mentaliteten i markedet og i næringslivet forandret seg. Det ble kjent at det var langt lettere å bli frikjent i appelldomstolen enn i markedsdomstolen.
Bedriftene fant ut at det ikke var bryet verdt å streve med å klare den første testen. Det var bedre å samle sine krefter for å pledere sin sak for appellretten." (Bakke 1980: 32-33)

Jeg synes det er morsomt å lese dette argumentet i klar tale. Det er mye mer rettferdig enn vage formuleringer om "næringslivets incentiver", eller til det ansiktsløse konseptet creative destruction. Bakke sier rett ut at næringslivslederne ikke gadd å bry seg om konkurransedyktighet i markedet, men heller forsøkte å gjøre seg pene for departementene.

For de av oss som mener politikk kan beskrives som en sosial konstruksjon er dette veldig interessant. Mener vi virkelig at næringslivslederne (NHO-medlemmene, ofte høyrefolket) kaster markedet på båten så snart en regjering frister med gullkortet? Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer.

Nåvel. Det er flere artige tanker i Bakke-boka. Og den er et fint historisk dokument. En gang før jappetiden skrev (senere) konkurransedirektør Bakke:

"Ingen kan på faglig grunnlag si hva som er riktige mål for samfunnsutviklingen. Dette er i sakens natur et politisk spørmsål. Det norske folk må selv velge om det i 1980-årene vil ha mye tradisjonell vekst og mindre kvalitet, eller om det vil legge vesentlig mer vekt på kvalitative verdier og akseptere en mindre nominell inntektsvekst." (ibid: 75)

Setter ikke det ting i perspektiv? Er det på tide å melde seg inn i FIVH?

Jeg skriver oppgave om inntektsforskjeller, så jeg hiver inn dette sitatet også:

"I mange land er man nå sterkt engasjert i en debatt om avveiningen mellom utjevning og effektivitet. Det blir stadig oftere påpekt at utjevningstiltakene kan tenkes å skade dem de er ment å hjelpe, fordi det at enkelte sikres en relativt større del av kaka, ikke oppveier det forhold at kaka ikke er så stor som den kunne ha vært."

Jeg hører deLillos, men er ikke sikker på om de beskriver Bakke:

Da tiern var gul og femmern blå, så var det nok bedre for deg enn det er nå / Nå må du la din sønn overta - da du hørte hans planer ble du ikke særlig glad /Han sa: Det er ikke marked for deg nå lenger, far. / Folk vil ikke slite ut skoene sine, folk vil slappe av.