Robin Hood walks into a bar

Jeg jobber med oppgaven om inntektsforskjeller, og har begynt å lese meg opp. Her er status foreløpig:

Paul Krugman (2007: 125) bruker gjerne "Bill Gates walks into a bar"-metaforen for å forklare forskjellen mellom gjennomsnittslønn og medianlønn: idet Bill Gates går inn i baren øker gjennomsnittsinntekten dramatisk, uten at medianinntekten trenger å forandre seg noe særlig. Hvis vi strekker denne metaforen litt, kan vi si at Kalle Moene og Erling Barth forklarer hvorfor Robin Hood har valgt seg en stampub.

I desember 2008 skrev Moene og Barth et ESOP-paper om det de kaller The Equality Multiplier. Her viser de til det Peter Lindert har kalt The Robin Hood paradox - at redistribusjon fra de rike til de fattige er minst der forskjellene er størst. Med andre ord: når Robin Hood skal ta fra de rike og gi til de fattige, setter han seg ikke i baren med Bill Gates.

Moene og Barth forklarer dette med at mekanismene for økonomisk likhet er selvforsterkende: (1) små forskjeller i bruttoinntekt gir et politisk klima som etterspør en sterk velferdsstat og (2) redistribusjon gjennom denne velferdsstaten minsker forskjellene ytterligere.

Krugman, derimot, mener at Robin Hood trivdes godt i USA på 50- og 60-tallet, men at Republikanernes politikk (med skattelette og bekjempelse av fagorganisering som de kraftigste verktøyene) har kastet Robin Hood ut av USA. Om Republikanernes valgsuksess skyldes rasisme eller problemet med Kansas er en litt annen diskusjon. Poenget, ifølge Krugman, er at de har lyktes i å øke de rikes andel av kaka.

For litt ideologisk balanse bør man lese Brink Lindseys CATO-paper om det han kaller Paul Krugman's Nostalgianomics. Krugman tar feil - alt var ikke bedre før, sier Lindsey: (1) Kvinnenes inntog på jobbmarkedet er bra, men har økt konkurransen på arbeidsmarkedet og bidratt til å senke markedsprisen for arbeidskraft. (2) Nedgangen i fagorganisering er bra, fordi det gir et effektivt lønnsinivå og jobb til flere mennesker - dessuten er nedgangen en naturlig konsekvens av økt internasjonal handel, og en mer konkurransedyktig økonomi. (3) Jevn tilgang på immigranter til lavtlønnsyrker har bidratt til å holde lønninger nede. For de ankomne immigrantene har naturligvis lønningene økt betraktelig (høyere enn i hjemlandet), uten at dette gir seg utslag i den amerikanske arbeidsmarkedstatisitikken. (4) I kunnskapsøkonomien øker konkurransen om de beste hodene. Det er naturlig at denne konkurransen presser lønningene for de høyt utdannede oppover.

Som en ideologisk bonus poengterer Lindsey at disse utviklingstrekkene har gitt et jevnt over bedre samfunn enn under Krugmans idylliserte 50- og 60-tall.

Spørsmålet er uansett: hvordan har uunngåelige/apolitiske krefter (som demografisk utvikling, synkende fagorganisering, økt verdenshandel, forandring i sosiale normer, generell økonomisk vekst osv) påvirket redistribusjonspolitikken i industrialiserte demokratier? Er økningen i økonomiske ulikheter siden 1970-årene resultatet av faktorer utenfor politikernes kontroll, eller finnes det politiske verktøy som sender Robin Hood inn i baren?

Her trengs det selvfølgelig tall.

Noen av dem finner jeg i vedleggene til Macroeconomic Policies of Developed Democracies av Robert Franzese. Han har sammenliknet velferdsutgifter i flere industrialiserte demokratier, og kommet fram til at økning i inntektsforskjeller (målt som industriarbeidernes inntekt mot gjennomsnittsinntekt), valgdeltakelse og fagorganisering gir økt redistribusjon (målt som skatt og overføringer som del av BNP). Han finner også at økonomisk vekst begrenser velferdsutgiftene.

Når det gjelder sosiale normer (holdninger til ulikhet, lederlønninger, arbeidsløshet, velferdstjenester, inntektsutjevning) tyr jeg til World Values Survey. Inntektsforskjeller regner jeg med å måle som forholdet mellom de 10 prosent rikeste og de 10 prosent fattigste - her har man mange datasett å velge blant. Vi får se - neste steg er uansett å samle tall.

Vi kjenner allerede the infinite monkey theorem. Et mer praktisk spørsmål vil være: hvis man gir én eneste apekatt en datamaskin og SPSS - vil han i løpet av et semester produsere en meningsfull regresjonsanalyse?

Det vil tiden vise.

Annet ulikhetssnacks:

Gjennom iTunes fant jeg en forelesning med Bruce Western (sosiolog som argumenterer for at fengselssystemet skaper underrapporterte ulikheter, og at fengselsbefolkningen kan være en indikator på synet på fattigdom i et samfunn) og Robert H. Frank (økonom som mener at det økte forbruket blant de superrike har negative ringvirkninger nedover i inntektsgruppene).

De spesielt interesserte kan også sjekke Piketty og Saez (2003), som foreslår at nedgang i fagorganisering og endring i sosiale normer har bidratt til å øke ulikhetene i USA gjennom 1900-tallet, eller Goldin og Margo (1991), som mener at progressiv skattelegging begrenset økningen i inntektsulikheter i årene etter andre verdenskrig.