Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.