Sjokk, schmokk

Marc Ambinder skriver på The Atlantic om The Industrial Outrage Complex, politiske aktører og aktivister som lever av å bli sjokkert:

There are people in Washington who have the job of manufacturing outrage; who get paid to take offense, or to find ways to take offense, and to broadcast their outrage to others. The more outrage they generate, the more attention they get. I think it was Michael Kinsley who said that these folks go from zero to outrage in 60 seconds. These outrage factories, be they media watchdogs, bloggers, cable show hosts, TV bookers, lobbyists, communication consultancies -- all operate as if outrage were the only valence level they can occupy. Often, the outrage is accompanied by argument. Just as often, it is used to replace argument.

Først: jeg mener ikke at håndteringen av hijabsaken er et eksempel til etterfølgelse, og jeg vil ikke bagatellisere de andre rødgrønne klønene (Ramin-Osmundsen, Haga, etc).

Men Ambinder har et poeng, og jeg er redd det gjelder like mye i Oslo som i Washington: for mange samfunnsdebattanter er sjokktilstanden det normale. Og jeg beklager, men det finnes ikke noe bedre norsk eksempel enn du-vet-hvem.

Men for all del: dette er et problem på begge sider av politikken. Jeg har Naomi Kleins The Shock Doctrine liggende som lydbok, og jeg er redd hun kommer til å innfri alle forventningene.