Bistand og kritikk: babyen og badevannet

Gjennom BI Studentaksjonen er jeg i gang med å planlegge et debattmøte om bistandskritikk. Hovedspørsmålet er noe sånt som dette: hvordan bør bistandsorganisasjoner og samfunnsengasjerte mennesker forholde seg til kritisk bistandsforskning?

Utgangspunktet er at bistandskritikk er både viktig og interessant. For min del er det William Easterly som treffer de fleste spikerne på de fleste hodene med boka White Man's Burden. Argumentet her er at utvikling er et altfor komplekst fenomen til å kunne planlegges og gjennomføres av bistandsbyråkrater. Han foreslår istedet en mindre sentralstyrt tilnærming, og mener de store organisasjonene må forstå sine begrensninger. Easterly blogger på Aid Watch og har er å høre på denne episoden av EconTalk. Arne Jon Isachsens artikkel Kan Vesten redde Afrika? (Samtiden #4 2009) er en god innføring til Easterly.

Det er ofte vanskelig å motsi denne kritikken av bistanden. Men betyr det at vi må forlate bistandsfeltet? Gi opp engasjementet? Eller kan vi unngå å kaste babyen ut med badevannet?

Dette har vi invitert noen reflekterte mennesker til å snakke om (nærmere program annonseres snart). Alle forslag, tanker, innspill og kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!

Fra Sicilia til Sør-Trøndelag

Jeg leser Robert Putnams Making Democracy Work i forberedelse til masteroppgaven. Boka sammenlikner forskjellige italienske regioner for å vise hvordan sivilsamfunnet er viktig for et velfungerende demokrati. Den altfor korte kortversjonen er noe slikt som at: demokratiet fungerer best i regioner med høy grad av tillit, frivillig arbeid, og et positivt samfunnsengasjement.

Dette gir seg blant annet utslag i kontakten mellom politikere og borgere. 

Citizens in civic regions contact their representatives much less often, and when they do, they are less likely to talk about policy than patronage (Putnam 1993: 101).

Altså: i de minst velfungerende regionene er det mer sannsynlig at borgere tar kontakt med politikere for å fremme sin egeninteresse i enkeltsaker. I de mest velfungerende regionene tar borgerne sjeldnere kontakt med politikere, og fremmer heller sine synspunkter på mer generelle politiske saker.

Uten å trekke øvrige sammenlikninger mellom Sicilia og Sør-Trøndelag: her er et kort utdrag fra dagboken til Arne Kielland (fra den gang han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag Arbeiderparti). Kielland var tidligere blitt kontaktet av en person fra Gauldal som ikke var fornøyd med skogdirektoratet. Personen eide et ulovlig oppsatt naust ved et fjellvann, men ønsket ikke å fjerne det.

1. mars 1972

... Det var i fjor sommer gauldalingen oppsøkte meg og talte sitt ærend. Noen som leser dagboka husker kanskje at jeg dro en snartur til Oslo for å se hva som kunne gjøres, trass i entydig direktiv fra Direktoratet, fra herredsrett og namsrett. Jeg hadde møtt landbruksministerens sønn, og seinere statsråden. Han tok seg av saka og sa at en ordning måtte det bli. Da jeg purra på i vinter hadde litjsaka vokst til en anselig sakshaug på statsrådens bord og den var fortsatt uavklart, men med håp. I dag kom beskjeden i form av kopi til meg av et brev som departementet har sendt direktoratet: (...) "Departementet er enig med direktoratet i at (NN) etter omstendighetene får ha naustet stående i sin levetid og at saken ordnes i samsvar med skogforvalterens forslag."

Sitatet er hentet fra boka Oss i mellom: konstitusjonelle former og uformelle kontakter Storting - Regjering, skrevet av Gudmund Hernes og Kristine Nergaard (s 123-124).

Bra bibliotek

Deichman fortjener hederlig omtale. Det er rett og slett et veldig bra bibliotek, og nett-tjenestene fungerer veldig bra.

Jeg bruker MappaMi til å bestille bøker til lån, foreslå nye innkjøp og lage huskelister for senere.  Biblioteket har også en snedig Java-løsning for å anbefale bøker til innkjøp rett fra nettleseren: dra denne linken til bokmerkeraden og trykk når du kommer over en interessant bok, f eks på Amazon. Min erfaring er at dette fungerer veldig raskt og effektivt.

Huskelistene kan dessuten deles gjennom automatisk genererte rss-feeds. Jeg for min del har nettopp opprettet en feed med anbefalte bøker, som du kan følge her. Vet ikke om dette egentlig er interessant for noen, men det kan ikke skade.

Sjekk for øvrig Project Gutenberg for bøker som ikke lenger omfattes av amerikanske åndsverklover. Bøkene kan lastes ned i flere formater, og er mye mer gratis enn for eksempel Penguin Classics.

Kristian dreper trær

Jeg har ikke skrevet for noe papirmedium siden jeg var 15 år og gikk på ungdomsskolen. Den gang skrev jeg for skoleavisa Dårlig Råd, en avis vi trykket (dvs kopierte) på kopimaskinen ved lærerværelset og stiftet sammen for hånd.

Nå skriver jeg plutselig for papir igjen. Forrige semester ble jeg medlem av samfunnsredaksjonen i studenttidsskriftet argument, og nå har omsider tiden kommet for min første lange artikkel. Den handler om nye medier og hva de betyr for politikken.

Artikkelen tar utgangspunkt i en del tidligere blogginnlegg, særlig det om polarisering (hvor kommentarene var veldig nyttige) og det om at amatørene blir mindre viktige. Kommentarene på denne posten var også til stor hjelp. Og ja: ironien ved å bruke bloggen som skriveverktøy for å kritisere bloggen som politisk verktøy er ganske klar. Nip that in the bud. Jeg skal tross alt skrive for Bloggpuls framover, så selvmotsigelsene stanser ikke der.

Det er rart å omsider se denne teksten på trykk, særlig fordi så mye har skjedd i mellomtiden. Teksten har gått gjennom en redigeringsprosess, blitt lagt fram på et kronikk-kurs, vært hinsides deadline mens jeg leste nye ting jeg gjerne skulle ha inkludert, og har dessutan vorte omsett til nynorsk (dei av dykk som ikkje tør freista nynorsk kan lesa ei bokmålsvariant her på bloggen).

Argument finner du på alle Studentsamskipnaden i Oslos institusjoner, og fulltekst av siste utgave er tilgjengelig som pdf her. Min sak står på side 14 og 15. Den kan eventuelt leses på bokmål her på bloggen.

Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne!

Politisk blogging: Ceci n'est pas folk flest

Sosiale medier kan være en berikelse av medielandskapet og veien til et ekte deltakerdemokrati. Kan.

Det er fristende å være optimist på vegne av de nye mediene, først og fremst fordi de gamle stadig feiler i sitt samfunnsoppdrag. I Norge er det særlig redaksjonenes evige person- og konfliktfokus og det Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen har kalt kommentariatets diktatur som står som de tydeligste symptomene på at et brakklagt medielandskap.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser blogger, Twitter,YouTube og Facebook unektelig ut som løsninger. Med sosiale medier får vi alle de samme prinsipielle mulighetene til å bidra til den offentlige debatten – en berikelse av medielandskapet og en enestående mulighet for et ekte deltakerdemokrati.

Folkelig korrektiv

Det er god grunn til optimisme, og bloggene har allerede vist seg som et viktig supplement til etablerte medier. I USA fikk de politiske bloggene sitt definitive gjennombrudd i september 2004, da konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk i en 60 Minutes-dokumentar om president Bushs militærtjeneste. Erfarne journalister hadde utvist dårlig kildekritikk, og ble korrigert av bloggerne. Dette ble sett på både som et slag i den pågående kulturkrigen – en seier for den tause majoritet over liberale medier – og som bevis for at de tradisjonelle mediene trenger et folkelig korrektiv.

Det tilsvarende øyeblikket i den norske bloggosfæren kom i februar 2008, da regjeringen trakk sitt lovforslag om å verne religioner fra hatefulle ytringer. Lovforslaget ble i første omgang oversett av de tradisjonelle mediene, og det var de politiske bloggerne (særlig Document.no og Den tvilsomme humanist) som målbar kritikken. Til slutt ble bloggerne hørt av avis- og TV-redaksjonene og løftet fram i den store offentligheten. Regjeringen snudde.

Dynamikken
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.

Bloggerne er dermed i ferd med å overta rollene til profesjonelle redaksjoner.

Den åpenbare fordelen er at bloggerne i større grad representerer grasrotperspektivet, og kan være en verdifull utfordrer til kultureliten. Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet.

Polarisering
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.

Som i USA er den norske bloggosfæren dessuten frustrerende polarisert. Medieforsker Eszter Hargittai har kartlagt de 40 viktigste konservative og liberale amerikanske bloggene, og finner at det sjelden går linker mellom de to leirene. Når bloggerne først linker til meningsmotstandere, er det som oftest for å latterliggjøre – ikke for substansiell diskusjon. Det er ikke foretatt noen tilsvarende kartlegging i Norge, men diskusjonene som engasjerer den norske bloggosfæren sterkest – som innvandring, multikulturalisme og EUs datalagringsdirektiv – framstår som svært polariserte.

Elitekvitring
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.

Folkelige Facebook
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Septiktank

Slacktivism er likevel ikke entydig negativt, ettersom likegyldigheten gjerne er like stor i alle retninger. En hatefull ytring på nettet er like lettvinn - og like resultatløs - som andre typer nettengasjement. Hvis ingen gidder å utøve reelt politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement en god forsikring mot ekstremisme. Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter: forumet fungerer riktignok som en virtuell samlingsplass for anonyme rasister, innsidehandlere og andre troll, men denne typen forumposting er i det minste mer harmløs enn lynsjing og gatedemonstrasjoner. Slike usensurerte forum fungerer som beholdere av slagg; se på det som offentlighetens septiktank.

Nye barrierer

Selv om de nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene, skaper de også nye barrierer og strukturer. At partipolitikere og betalte journalistbloggere debatterer på uredigerte blogger senker ikke nødvendigvis terskelen for folk flest til å ytre seg offentlig, og det representerer ikke nødvendigvis noen forbedring av den offentlige debatten. Dette er nemlig ikke folk flest.

(En nynorskversjon av denne artikkelen er trykt i argument 01/10)
Les mer om teksten her.

Hvorfor Bloggpuls er en god idé

Den store ulempen ved økningen i sosiale medier er at de gammeldagse mediene blir mindre viktige. Det er selvfølgelig ikke bare negativt (større mangfold, nisjepublikummene får bedre tilbud, folk får engasjere seg i saker som opptar dem), men det har sine ulemper.

Da tilgangen på medier var mindre hadde folk ingen andre valg enn å lese, se og høre (stort sett) det samme som alle andre. Det positive med dette er at man fikk et sett av felles referansepunkter. Dessuten: hvis sportsnyhetene og politikknyhetene står på samme stykke papir, øker sannsynligheten for at man leser noe mer enn bare sportssidene.

Etterhvert som vi får muligheten til å velge vår egen mediehverdag, blir vi sannsynligvis eksponert for færre nye tanker. Vi leser få blogger og aviser skrevet av folk med synspunkter som er radikalt annerledes fra våre egne, og det kan gi oss en fattigere offentlighet. Det gir dessuten hver og en av oss mindre kunnskap og smalere horisont. Cass Sunstein har skrevet godt om nettopp dette: les for eksempel Republic.com 2.0.

Når det nye nettstedet Bloggpuls endelig lanseres i februar tror jeg vi kan få en mulighet til å bøte på denne utviklingen. Ambisjonen er at Bloggpuls skal være et lett tilgjengelig nettsamfunn av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer både innenfor norske blogger og andre sosiale medier og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. Det håper jeg vi får til.

Følg prosjektbloggen til Bloggpuls her - og følg oss på twitter her.

Velferd og tillit

Apropos å bli utsatt for inntrykk man ikke ville valgt (eller funnet på) selv: jeg snublet over Yann Algan ved en tilfeldighet for noen uker siden. Algan er økonomiprofessor ved SciencesPo i Paris og holdt en forelesning ved LSE under overskriften Are Europeans Heading Toward the Same Economy? i november.

Algan skriver mye om forholdet mellom kultur, verdier, tillitt og økonomiske systemer. Spesielt interesserte kan sjekke ut Regulation and Distrust (om hvorfor samfunn med lav sosial kapital vil ønske en sterk statsmakt), Civic Attitudes and the Design of Labour Market Institutions (om hvorfor  den danske flexicurity-modellen krever høy grad av tillitt i samfunnet) og Cultural Change and Economic Development (som presenterer en ganske spennende måte å måle tillit bakover i tid, og bruker dette til å forklare økonomisk vekst).

Dette er veldig relevant for masteroppgaven min. Mer om den senere.

Alle som vil lære noe nytt bør abonnere på LSEs Public Lectures-podkast.

Og alle som sitter med arbeid til langt utover kvelden bør ta en femminutterspause med denne fantastiske animasjonen av Karl Pilkingtons Monkey News.

Om å gi av seg selv: bøker og blogger

Her er en tanke: det er ikke bare bloggerne som kan kritiseres for å være selvsentrerte.

For dèt er kanskje den vanligste kritikken å gi av de nye mediene: at de først og fremst er verktøy for iscenesettelse av oss selv. Når bloggerne skriver om verdensbegivenheter er det gjerne fra deres eget ståsted med seg selv som hovedperson. Det er ikke de store sakene som er i fokus - det er meg, meg, meg.

Da jeg leste Aslak Nores Ekstremistan slo det meg at denne billige kritikken like gjerne kan rettes mot forfattere(n). Nore bruker nemlig seg selv og sine opplevelser som referanseramme for utviklingen av et flerkulturelt Norge, og det fungerer ikke alltid like godt. Han beskriver utviklingen med henvisning til fotballspillere han har spilt med, medsoldater han har vært i slosskamp sammen med, venner og naboer i verdensmetropolen New York. Det topper seg med at forfatteren møter professor Robert Putnam, som er "så uformelt kledd og fri for arrogante pretensjoner at det er lett å glemme at dette er en av de siste tiårenes mest innflytelsesrike samfunnsforskere." Kanskje overreagerer jeg, men jeg synes forfatterens stolthet over å ha møtt Putnam skinner litt for sterkt gjennom. Og jeg synes det går igjen i hele boka.

Så leste jeg Simen Sætres Petromania og begynte å tenke meg om. Også her plasserer forfatteren seg selv i sentrum, og forteller om f eks problemene med å skaffe visum, følelsen av å bli sett på som uforskammet rik, og vanskelighetene med å få innsyn i Statoils virksomhet i Angola. Men fokuset på forfatteren er først og fremst et verktøy for argumentet - i Sætres tilfelle at oljerikdommen forandrer oss på en måte som er vanskelig å se fra innsiden. Dette er et argument som blir tydeligere av å fortelle hvordan en nordmann opplever å reise til samfunn vi tror er radikalt annerledes fra vårt eget.

Og etter å ha lest Kjetil S. Østlis Politi & Røver (en forferdelig god bok) forstår jeg at kritikken om selvsentrerte forfattere er for enkel. Det som gjør denne boka til noe mer enn en fascinerende fortelling om norsk organisert kriminalitet, er nettopp forfatterens fortellinger om hvordan han selv opplever det å møte disse hardbarkede typene. Etter møtet med Jan Kvalen, en sikkerhetsvakt som ble torpedo og sentral i oppbyggingen av Tveitagjengen, skriver Østli (side 241):

Jeg tenkte også på ham fordi han hadde påvirket meg. Med alt snakket om svakhet. Eller rettere: Kampen for å unngå svakhet. Svakhet kvernet i hodet mitt når jeg jogget, når jeg tørket støv, når jeg så meg selv i speilet om morgenen. Jeg tenkte så mye på svakhet at jeg lurte på hva styrken min var.

Han tenkte på det mens han tørket støv. Kontrasten mellom "den bebrillede akademikeren" og de tøffe gutta blir dermed vel så viktig som kontrasten mellom politi og røver. Og problematiseringen av mannsrollen blir etterhvert like interessant som beskrivelsen av det kriminelle miljøet.

Og hva betyr dette for bloggerne? Det betyr at å gi av seg selv kan være et effektivt verktøy for å fremme et argument, så lenge man er beskjeden nok til ikke å ta hele rampelyset selv.