Kan vi få en bedre samfunnsdebatt hvis flere holder kjeft?

Jeg har tenkt på (og skrevet om, derfor alle lenkene til gamle innlegg - sorry) dette en stund: Det tydelige refrenget fra nyere atferdsforskning er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og at vi ikke blir særlig klokere av å diskutere med hverandre. Vi er først og fremst interessert i å finne fakta som støtter opp om meningene vi allerede har dannet oss, og vi gjør sjelden eller aldri noen reelle forsøk på å forstå motparten på deres egne premisser. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette høres dessverre ikke fremmed ut.

Er det egentlig noen vits i å snakke sammen hvis alle er så påståelige? Hva skal vi med samfunnsdebatten hvis den består av - og framføres foran - slike håpløse folk?

Det ville jo vært veldig trist å bare gi opp. Derfor tror jeg det hadde vært nyttig - både for hver og én av oss, og for den offentlige samtalen - hvis vi tok en pause fra forsøkene om å overbevise dem vi er uenige med. Hvis vi gir opp alle de håpløse forsøkene på å overbevise hverandre, kan vi kanskje få noen lærerike samtaler i stedet.


Noen vil helt sikker mene at en slik holdning til offentlig debatt er både feig og prinsippløs, og det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan motsi. Jeg har veldig stor respekt for dem som anstrenger seg for å gi bringe saklige og relevante argumenter fram i samfunnsdebatten, og jeg forstår jo at noen holdninger og utsagn simpelthen må bli motsagt.


Men likevel vil jeg foreslå disse fem øvelsene:

1: Les hva psykologene har å fortelle om måten vi tenker og tar avgjørelser. Begynn med Kahneman og Haidt. Bøkene deres er artige helt til du forstår at det er sånne som deg og meg de skriver om.


2: Vent med å bestemme deg. Du kommer til å bli fastlåst i et tankemønster raskt nok, og da kommer du til å ha glemt hvordan det var å ikke ha noen sterk mening om noe du senere vil tro at du vet alt om. Heldigvis trenger vi ikke å ha en umiddelbar mening om alt mulig.

3: Les essayene til Montaigne. Det er bedre bruk av tiden enn å følge med på politiske nyheter hele tiden.


4: Korrigér dine egne. Bruk mer energi på å påpeke når meningsfellene dine tar feil, og la den andre siden ta seg av sine. Dette forslaget leste jeg først i Arnold Klings essay hos The American, og jeg har tenkt på det hver eneste dag siden. 

5: Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det femte forslaget uten at det blir altfor corny. Poenget er vel best oppsummert i dette avsnittet fra Jonathan Haidts siste bok:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er egentlig et ganske interessant spørsmål: hva er det som får noen til å mene det stikk motsatte av deg? Hva er premissene de bygger argumentene sine på? Hva slags verdenssyn produserer meninger som er stikk motsatte av dine egne? Hvorfor skulle det være deg som har rett likevel?

Jeg tror dette er pessimisten i meg på sitt mest konstruktive.

Nytter det med Motgift?

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, og sliter med å sortere tankene. Det er nemlig to ting:

1: Denne boka er svært lærerik, og argumentene behøves i den offentlige debatten.

Når vi vet at fremmedfiendtlighet eksisterer i samfunnet vårt, og at de fremmedfiendtlige begrunner synspunktene sine med oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten, da har kunnskapsrike mennesker en plikt til å si ifra. Vi trenger forskere og andre kunnskapsrike mennesker som bidrar til det offentlige ordskiftet, og denne boka er et glimrende eksempel på akademikere som våger å bidra i selv de mest konfliktfulle delene av samfunnsdebatten. Høyreekstremister fremmer argumenter som er fulle av faktafeil, og med denne boka bidrar et knippe kunnskapsrike folk til å korrigere debatten.

Jeg har lært masse av å lese denne boka. Og om jeg skulle ønske meg én ekstra ting ville det være at det fulgte med små replikkkort som vi alltid kunne bære med oss. Så snart vi støter på faktafeil i innvandringsdebatten, kunne vi trekke fram argumentene fra denne boka - med fotnoter og det hele - og fortelle at Nei, du tar feil.

2: Jeg er redd for at det ikke nytter, fordi ingen kommer til å ombestemme seg.

Jeg trengte strengt tatt ikke å lese denne boka; jeg trodde ikke at muslimene har en plan om å erobre Europa med sin høye fødselsrater, og jeg trengte sånn sett ikke denne motgiften. Og de som faktisk trenger å eksponeres for disse argumentene kommer sannsynligvis ikke til å betale 379 kroner for en bok med tittelen Motgift som forteller dem nøyaktig hvorfor de tar feil (Paul Bjercke tar for øvrig opp noe av dette i sitt kapittel om politisk korrekthet; ingenting kan motbevise konspirasjonsteorien).

Dette er selvfølgelig den aller kjipeste og minst konstruktive kritikken jeg kan komme med, men jeg er redd for at den er viktig likevel. Og jeg tror det ligger et generelt poeng, om hvordan vi forholder oss til fakta, også de av oss som ikke er ekstremister. Det er nemlig mye som tyder på at vi alle danner oss meninger før vi danner begrunnelsene for dem. De aller fleste av oss har allerede bestemt oss for hva vi mener før vi ser på fakta, og lenge før vi lytter til hva andre folk mener (les denne og denne).

Men selvfølgelig: dette er en kjip kritikk, fordi den ikke tilbyr noe alternativ. Hva skulle man ellers gjøre?

Jeg vet virkelig ikke (og tro meg: jeg skulle ønske jeg hadde et konstruktivt svar på dette spørsmålet). Men nettopp derfor synes jeg forfatterne av Motgift fortjener all honnør, for de har gitt et grundig motsvar til høyreekstremistenes påstander. Jeg håper at det nytter. Det gjør jeg virkelig.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Et (slags) forsvar for ekkokamrene

David Weinbergers siste bok heter Too Big to Know. Den handler om hva som skjer når kunnskap ikke lenger først og fremst produseres på nettet, og ikke gjennom trykte bøker. Det store poenget: verden har alltid vært for stor og kompleks til å forstå seg på, og når kunnskapsproduksjon flytter seg fra bøker til nett må vi lære oss å leve med den uhåndterlige informasjonsmengden.

Alt i alt er dette en tankevekkende, lettbeint og lettlest bok om vitenskap. Vel verdt tiden.

Det er mange interessante poenger i boka, men diskusjonen om debattklimaet på nettet virker spesielt relevant akkurat nå. Mange, kanskje først og fremst Cass Sunstein, er bekymret for at nettdebattene stort sett foregår mellom folk som allerede er enige.

Weinberger skriver et slags forsvar for ekkokamrene, og argumentet er ikke så dumt.

Utgangspunktet er dette: for at en diskusjon skal være lærerik, må de som snakker sammen allerede være enige med hverandre om veldig, veldig mye. Riktignok blir diskusjoner beriket av at folk har ulike perspektiver og heuristikker (henvisningen her går til The Difference av Scott Page), men hvis man er fundamentalt uenige om formålet med debatten, hvilke fakta som er relevante (eller sanne), og attpåtil er mistenksomme om hverandres hensikter - da vil debatten sannsynligvis ikke være lærerik for noen av partene. Det skeptikere som Sunstein må tolerere, mener Weinberger, er at noen diskusjoner blir bedre av at folk er enige om en god del grunnpremisser.

Her er et sitat:

We still need as much difference and diversity within the conversation as we can manage. We still need to continuously learn how to manage to include more diversity. We need to be on guard against the psychological tricks echo chambers play, convincing us that our beliefs are “obviously” true and nudging us toward more extreme versions of them. But it’s also fine for the Republicans to have an online “coffee shop” where they can discuss their ideas. That conversation needs far more agreement than diversity.

Det er lett å kjenne seg igjen. "Å ta debatten" er ofte synonymt med "å la to fundamentalt uenige personer forsøke å overdøve hverandre", og det er ikke veldig lærerikt.

Jeg synes argumentet til Weinberger er godt fordi det er nyansert. Derfor er det også litt kjedelig. Han runder av med å advare mot de styggeste sidene ved ekkokamrene:

As we have seen, echo chambers are a requirement for the discussion and collaboration that advance knowledge, and even echo chambers with solid walls can serve some purposes, such as engendering political enthusiasm. But we also know that we make ourselves stupid when we restrict ourselves to tolerating only the mildest disruptions of our comfort. For the Net to maximize its capacity for knowledge, then, we need to push past our urge to stick with people like us.

Men det er jaggu ikke lett. Sjekk for øvrig denne artikkelen av Dan Kahan (via via).

Mye av dette ble forresten tatt opp da Weinberger var gjest på EconTalk for en stund tilbake - hør episoden her.

Hvordan føles det å tro?

I When God Talks Back beskriver Tanya Luhrmann hvordan medlemmene av The Vineyard, en evangelisk menighet, oppfatter sitt personlige forhold til Gud. Utgangspunktet for boken er et ganske respektfullt spørsmål:  hvordan oppleves det å tro på en personlig Gud, når man lever i en tid hvor vitenskapen har så mange svar?

Her er det snakk om en gudetro som er langt mer konkret enn mange hadde spådd kunne eksistere i vår tid. Dette er mennesker som kan sette fram en ekstra kaffekopp - til Gud - slik at det blir enklere å snakke med Ham ved frokostbordet. Det høres ganske fjernt ut for mange av oss, men nettopp derfor er bøker som denne en nyttig øvelse: hvordan føles det for den som tror? Og hvordan reflekterer de selv rundt sin egen tro?

Det store poenget å ta med seg er at de som opplever et personlig og direkte forhold til gud bygger seg en ny theory of mind:

These evangelical Christians, then, not only have to accept the basic idea that they can experience God directly; they must develop the interpretive tools to do so in a way that they can authentically experience what feels like inner thought as God-generated. They have to pick out the thoughts that count as God’s and learn to trust that they really are God’s, not their own, and they have to do so in a way that does not violate the realistic demands of the everyday world.

Opplevelsen av at Gud snakker direkte til oss, forutsetter at man kan skille mellom sine egne tanker og tanker som Gud har plantet i deg. Man lærer seg å høre - virkelig - hans stemme inne i ens eget hode. Det høres jo sprøtt ut, men Luhrmann fremstiller dette på en imponerende respektfull måte. Hun forteller om folks selvbevissthet ved å tro på noe som høres så uvirkelig ut, om hvordan de nøler før de forteller at de kan høre Gud snakke til dem, og om hvordan tvilen paradoksalt nok kan styrke opplevelsen av å ha et direkte og personlig forhold til Gud.

Med denne boka har Luhrmann gitt en god påminnelse om at man ikke trenger å være arrogant, bare fordi man er ateist. Det går an å tenke på og snakke om andres religion på en respektfull og nysgjerrig måte.

Sjekk for øvrig anmeldelsen i New York Times, og hør Luhrmann på Book Review-podkasten (episoden fra 29. april).

Hvis man klarer å være litt ydmyk, kan denne boka dessuten være en god anledning til å tenke på hvordan man selv forholder seg til tvil:

At its heart, this is the dilemma of all human knowledge. We reach out to grasp a world we know to be more complex than our capacity to understand it, and we choose and act despite our awareness that what we take to be true may be an illusion, a wispy misperception.

Sang.

Den virkelige sivilisasjonskampen

Noen må ha tenkt at "jeg kommer ikke til å lese den boka uansett", og levert Martha Nussbaums The Clash Within til gjenbruksstasjonen i Bentsebrugata. Så da jeg leverte fra meg noen gamle kaffekopper for noen uker siden (vi har kjøpt nye), tok jeg denne boka med meg hjem. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Boka handler om volden som ble begått mot den muslimske minoriteten i den indiske delstaten Gujarat i 2002. I februar 2002 brøt det ut en togbrann hvor 58 mennesker omkom - alle hinduistiske pilegrimer. Mange holdt muslimene i området ansvarlige for brannen, og en mobb gikk til angrep. I dagene som fulgte ble mer enn to tusen menn, kvinner og barn brutalt drept. Det var utstrakt bruk av voldtekt og grotesk seksualisert vold.

Jeg visste lite, eller ingenting, om religiøse fiendtligheter i India før jeg leste denne boka, men nå føler jeg at jeg har lært mye. Jeg har også lært litt om Tagore, Gandhi og Nehru, og jeg har fått lyst til å lære mer om India. Likevel: det er ikke så viktig, for på én måte ga denne boka meg mer innsikt i det som foregår i Norge nå, enn i det som skjedde i India for ti år siden (og jeg bør uansett lese mer om India før jeg skriver mer om dette).

Det ligger nemlig noe allment her: Nussbaum beskriver disse angrepene, og den islamfiendtlige hindunasjonalismen som mobben sprang ut fra, som symptomatisk for den virkelige sivilisasjonskampen i vår tid. Huntington tar feil, mener hun, når han karakteriserer vår tid som preget av en konflikt mellom det vestlige liberale demokratiet og et aggressivt og voldelig islam.

Den virkelige kampen foregår innad i demokratiet: mellom de som aksepterer etniske, religiøse og seksuelle forskjeller, og som samler seg om demokratiets fellesinstitusjoner, og de som skremmes av mangfold, og som søker tilbake til en innbilt fortid hvor nasjonen var én, ren og suveren. I mange av verdens demokratier søker folk til denne innbilte fortiden hvor alt var enklere, og hvor nasjonen var én. Det er selvfølgelig en fantasi, men den føles trygg.

Og det går dypere: Nussbaum mener at vi har det i oss alle sammen. Som mennesker er vi sårbare, vi er avhengige av folk rundt oss for å overleve. Det skjer så mye som er utenfor vår kontroll, som kaster om på livene våre og påvirker oss på måter vi ikke helt forstår - og som vi veldig sjelden kan forandre. Slikt kan gi oss mørke følelser; skammen og frykten kan bli sterk. Det er noe veldig menneskelig i å være sårbar, og mange føler at eneste utvei er å dominere over det som truer dem. Få det under kontroll.

Dette er tanker man kan kjenne igjen fra bøkene til John Gray også (som denne, eller denne) - og fra Freud, for den saks skyld, eller Bauman. Vi er så dårlige på å være sårbare, og så villige til å gjøre noe drastisk for å få kontroll. Altfor ofte svarer noen med vold.

Den virkelige sivilisasjonskampen foregår, igjen ifølge Nussbaum, derfor inni hver og én av oss. Mellom den delen av oss som evner å være trygg i mangfoldet, og ikke lar seg true av at folk som er annerledes fra oss selv kan komme til å påvirke livene på måter vi ikke selv har kontroll over. Løsningen må være å søke trygghet i en eller annen stoisisme, og godta at man er sårbar for krefter utenfor en selv.

Men voldsbruken står også som en utvei; kanskje kan vi likevel dominere, få kontroll over, dette som påvirker livene våre? Det er jo tragisk.

Dette er en bok som har hjulpet meg sette 22.juli-rettssaken i perspektiv. I en tid hvor mange ser til Nederland, til Danmark, eller Frankrike for å forstå fremmedfrykten, var det spesielt befriende å lære litt om India.

PS: Jeg tenker disse tankene etter å ha lest en bok som jeg fant ved en tilfeldighet. Det er nesten ikke til å tro.

Litt mer vitenskap, litt mer ydmykhet

Arnold Kling har et knallgodt essay på The American, om hvordan vi skal klare å snakke med folk vi er uenige med.

Les hele, men la spesielt dette synke inn:

In political debates, we put a lot of energy into pointing out the errors of our opponents. When somebody writes an op-ed exposing the “myths” that surround an issue, the purpose is to debunk the other side, almost never to question one's own allies. 

Basically, the “myth-busting” process works like this. You create a straw-man caricature of the other side's point of view. You knock down that straw man. Your allies applaud your brilliant insight. Your opponents dismiss what you have to say. Both sides come away with their partisan views reinforced.

Kling foreslår at vi heller skal forsøke å se etter feil og mangler hos våre meningsfeller - det er vanskeligere enn å se etter feil hos folk vi er uenige med, men det er viktig. Og det er nettopp derfor var artikkelen som Nils August Andresen skrev på Newsmill og Minerva for litt siden så veldig, veldig god. Tung og trist, men god.

Egidijus Gecius tar det samme poenget som Kling litt lengre ut i tåkeheimen RSA-bloggen:

[A]s I become more observant of the patterns of my mind, I start noticing things I was not noticing before. I start seeing my own blindness. I notice myself developing an intuitive feeling that tells me when I am blowing things out of proportion again. It’s like a little voice inside me going ‘here you are doing the same again’. After becoming aware of this intuitive impulse, usually I discount whatever my initial reactions of fear or frustration suggest. More often than not, this leads to being more level-headed and making better decisions. 

Also, it’s a very humbling experience to see how flawed my perceptions are. This makes it into a lifelong quest of learning more and more when my perceptions can and cannot be trusted.

Det er en oppløftende tanke: kanskje kan evolusjonspsykologien gjøre oss mer ydmyke. (Hvis da ikke John Gray har rett, og ingen vitenskap kan lede til noe meningsfullt framskritt.) Det er lov å håpe.

Bøkene som gjelder er Daniel Kahnemanns Thinking, Fast and Slow og Jonathan Haidts The Righteous Mind. Montaigne hadde lest dem hvis han kunne - det er jeg helt ganske sikker på.

Sjekk for øvrig denne og denne, hvis du vil.

Hvorfor høyrepopulisme?

Med boka Høyrepopulismens hemmeligheter gjør Ketil Raknes et ærlig forsøk på å forstå hvordan de nye høyrepartiene har vokst fram, og hvorfor de har slik appell blant deler av velgerne. Det er en god og grundig liten bok, som presenterer høyrepopulistene i Sverige, Danmark, Nederland, Norge og USA. Og den er spesielt bemerkelsesverdig fordi Raknes evner å ta sine meningsmotstandere på alvor. Sånt er ganske sjeldent.

Aller først: hva kjennetegner høyrepopulistiske partier? Raknes trekker fram tre fellestrekk:

· Ekskluderende nasjonalisme (fiendtlighet mot ideer og personer som oppfattes å true den homogene nasjonalstaten; f eks samfunnseliten, innvandrere, internasjonale organisasjoner)
· Autoritære verdier (strengere fengselsstraffer, støtte til tradisjonelle moralske holdninger)
· Antielitisme (folkelig fornuft i motsetning til den opphøyde eliten)

Det sentrale poenget i denne boka er at vi bør forstå høyrepopulismen som en videreføring av normale strømninger i europeisk politikk - det er ikke noe ekstraordinært, eller noe vi trenger å forklare med helt spesielle teorier. I stedet for å forsøke å knekke noen Frp-kode, og analysere høyrepopulistenes velgere som om de var noe helt for seg selv, må vi se på høyrepopulistenes velgere som en hvilken som helst annen velgergruppe. To spesielt nyttige referanser i den forbindelse er denne artikkelen av Cas Mudde, og denne av Gudmund Hernes.

Raknes gjør det tydelig at han ser på høyrepopulistenes velgere som rasjonelle velgere, som simpelthen føler at deres stemme ikke blir hørt. Når det gjelder Frps vekst i Norge, legger han vekt på at det har mer enn én årsak: “Petroleumspopulisme, effektiv organisasjonsbygging, skatteprotest, velferdssjåvinisme, antielitisme, forsvar for kristne grunnverdier og innvandringsmotstand er de viktigste ingrediensene” (side 160). En nyansert og smått kjedelig konklusjon (ikke at det er noe galt med det).

Det er selvfølgelig fristende å protestere på merkelappen "rasjonell", blant annet fordi rasjonalitet virker å være  blant de mindre viktige menneskelige drivkreftene - uansett hvilket parti man stemmer på. Men jeg skal la dette ligge. For poenget til Raknes er uansett at velgerne til høyrepopulistiske partier fortjener å bli tatt på alvor på lik linje med andre partiers velgere.

Derfor er dette kanskje det viktigste poenget å ta med seg fra boka:

“Høyrepopulismens mest ubehagelige hemmelighet er at den ligger nærmere oss enn det vi liker å tro. Høyrepopulistene utgjør ikke noe ekstremt avvik, men gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har. (…) Gudmund Hernes har rett når han påpeker at «Frp ikke taler til en bestemt fordummet del av folket, men til en del i oss alle.» Grunnen til at høyrepopulistene tidvis virker immune overfor kritikk, skyldes at det er et betydelig misforhold mellom den offentlige debatten og folks holdninger. (…) Det ubehagelige med å ta høyrepopulismen på alvor er at de vanskelige spørsmålene kommer i retur. Skal en bekjempe høyrepopulismen må en også få en bedre forståelse for hvorfor flerkulturen og innvandringen stikker så dypt i menneskemassen” (side 209-210).

Raknes viser for øvrig til at Maktutredningen fra 2003 identifiserte noe av en tillitskrise i det norske demokratiet (lav tillit til politiske partier). Han skriver: “Frp er en påminnelse om at det norske demokratiet på ingen måte er perfekt eller ferdig utviklet” (side 160). En kontrast er å finne i Danmark, hvor innvandringsdebatten har et svært høyt konfliktnivå, men hvor valgdeltakelsen samtidig er betydelig høyere enn Sverige og Norge. Dette, mener Raknes, må sees i sammenheng med at velgerne opplever at deres stemme blir hørt.

Til slutt: en kilde som ofte går igjen er David Arts Inside the Radical Right. Helt sikkert verdt å lese.

Grenser for empati

Will Wilkinson skrev nylig om et eksperiment som illustrerer hvor dårlige vi er til å forstå folk som er annerledes fra oss. Vi bør naturligvis ta alle eksperimenter med en klype salt, men de kan  i det minste gi oss noen interessante diskusjoner. De kan være til spesiell hjelp hvis vi vil forstå hvordan vi tenker når vi er fordomsfulle (det vil si: nesten hele tiden).

Her er det deprimerende funnet: folk som selv fryser (eller er tørste) har en tendens til å overvurdere hvor mye et annet menneske fryser (eller er tørst), men ikke når den andre personen er noen de er uenig med politisk.

Det er for øvrig det samme store poenget som i den siste boka til Jonathan Haidt: vi mangler ofte både evne og vilje til å se verden slik som våre meningsmotstandere ser den.

Les hele blogginnlegget, men tenk spesielt grundig over det siste avsnittet:

The limits of empathetic projection are interesting and suggestive, but I'd like to know more about the limits of out-group empathetic reception. No doubt there is work on this, and that it is even more depressing. If, say, white people were capable of fully empathizing with young black men, the American gulag system could not exist. It appears to be extremely difficult to keep in our tiny tribal monkey minds, but do try: they are not really so different. Better: there is no they, only us. Why are we so prone to violence? Why do we cross borders illegally? Why do we hate us?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer pessimistisk blir jeg.

Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.