Iscenesettelse og identitet

I essayet Storytelling, i Det femte monarki, skriver Jon Hellesnes om noe han kaller livsadministratoren:

Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.

Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.

To tanker:

1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.

2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.

Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.

Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Presidenten som leser vs. presidenten som maler

Teju Cole hadde et innlegg på New Yorker i dag som fikk meg til å tenke. Det handler om Obama, og Cole spør hvordan denne lesende og reflekterte presidenten kan få seg til å drive krigføring med droner. Vi vet at Obama er en seriøs leser - han har til og med blitt sett med diktsamlinger i hendene - og hvis litteratur er godt for noe, skriver Cole, så må det jo være at det er empatibyggende. Hvordan kan denne lesende mannen, med en nattbordsbokstabel som kunne vært Coles egen, stå opp fra sengen, gå inn på kontoret, og personlig godkjenne hvert eneste droneangrep?

Motpolen til Obama i denne historien er selvfølgelig George W. Bush. Som Cole skriver, "he didn’t know much about the wider world, and did not much care to learn".

Det er jo et interessant poeng, dette om at den krigende presidenten er den lesende presidenten, men jeg synes det er et kjipt argument likevel. Jeg tenker for eksempel på dette maleriet av Bush-parets terrier Barney, signert 43, og på de krøkkete maleriene av den gamle presidenten på badet som nettopp ble publisert etter at noen i familiens e-post ble hacket.

Cole, som selv empaterer (kan man skrive det på norsk?) med Obama og anerkjenner at presidenten helt sikkert mener at dronekrigføringen hjelper å holde landet trygt, har ikke det samme empatiske blikket for Bush. Konklusjonen kan selvfølgelig gjerne være riktig – at Bush er en mindre empatisk person enn Obama – men sleivsparket mot Bush amputerer et argument som ellers var veldig interessant.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.

Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Om frihet, Frihet og Franzen og Lolita

Jeg har fått det for meg at bøkene til Jonathan Franzen sier noe viktig om tiden vi lever i. Kanskje særlig Freedom. Ikke alle deler den oppfatningen; for eksempel skrev Eirik Vatnøy i siste Minerva (ikke på nett) at dette er en roman som ikke har noe viktig å si om frihet.

Det er jeg ikke enig i. Først og fremst synes jeg Franzen beskriver ufrihet, og familien, på en bedre måte enn Vatnøy gir ham kreditt for. Og dessuten mener jeg at anmeldelsen overser en viktig dimensjon ved boka; ved å konsentrere seg om spenningen mellom frihet og former for ufrihet, glemmer Vatnøy spenningen mellom frihet og makt - mellom frihet og dominans.

En liten digresjon aller først: Vatnøy skriver at Franzen kommer nærmest å si noe interessant om frihet i essayene i Farther Away, særlig i tittelessayet.  Dette essayet handler om det isolerte enkeltmennesket, om ferden til den isolerte øya Alejandro Selkirk, om øyas navnefar som inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe, om David Foster Wallaces depresjon og selvmord, som sammen med interessen for fugletitting er grunnen til at Franzen selv oppsøker øya. Akkurat som resten av samlingen handler dette essayet, for meg, mest om relasjoner, depresjoner og bøker, og jeg synes ikke det er spesielt relevant for en diskusjon om frihet i politisk forstand. Jeg tenker at det Franzen her skriver om Robinson Crusoe handler mer om individet som følelsesmenneske og som leser av litteratur, enn om individet som samfunnsmenneske og borger. Sånn sett er den en fin fortsettelse av hans første essaysamling, How To Be Alone. Ikke at dette ikke er en interessant innfallsvinkel til en diskusjon om hva frihet betyr, politisk, men det er ikke det jeg ser Franzen forsøke. Men nå går jeg meg vill.

Det er vanskelig å sette ord på dette, så jeg får låne noen andres. Sam Tannenhaus skrev i en anmeldelse av Freedom at problemet som Franzen beskriver handler om det liberale Amerikas problem med sin egen toleranse:

Liberals, no less than conservatives — and for that matter revolutionaries and reactionaries; in other words, all of us — believe some modes of existence are superior to others. But only the liberal, committed to a vision of harmonious communal pluralism, is unsettled by this truth.

Altså: Franzen beskriver hvordan privilegerte, liberale mennesker ikke klarer å slå seg til ro med sine privilegier, eller med sin liberale innstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å mistrives i noen form for ufrihet, men om å mistrives med privilegier. Og på en snodig måte handler det om makt.

Ja, boka handler også om spenningen mellom frihet og grader av ufrihet, og om hvorfor vi ikke alltid er i stand til, eller ønsker, å utøve vår maksimale individuelle frihet. Franzen beskriver her de sosiale og  emosjonelle begrensningene som for eksempel familielivet vårt legger på vår definitive individuelle frihet. Men akkurat det handler, slik som Farther Away, kanskje mer om relasjoner, og delvis om litteratur, enn om politikk. Og i motsetning til Vatnøy, synes jeg også at denne dimensjonen av boka er interessant. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om.

Tilbake til den andre spenningen, den mellom frihet og makt, mellom frihet og dominans.

Det er Walter Berglunds forhold til den unge Lalitha jeg tenker på. Walter er selvfølgelig tiltrukket av den unge, vakre og engasjerte assistenten, men han holdes tilbake av seg selv. Han er hennes overordnede, i en maktposisjon, og han mistenker at noe vil kunne skje mellom dem hvis han bare tillot det. Men han vil ikke utnytte sin posisjon eller bryte trofastheten mot sin kone, fordi han ikke kan være en sånn mann. Det er her, tror jeg, og ikke i trekantdramaet mellom Patty, Walter og Richard, eller i Joeys fantasiløse retur til sin fars politiske prinsipper, politikken ligger.

For det er naturligvis ikke alle menn som navigerer i slike maktforhold med de samme samvittighetskvalene, eller den samme privilegiumsangsten. Lalitha har noe nært en navnesøster.

I Lolita, en av fjorårets mest aktuelle klassikere (ihvertfall her i landet), skrev Nabukov om den fullstendig skruppelløse Humbert Humberts dominans over stedatteren. Og dette er, kanskje, en bok som handler mer om maktovergrep enn om seksuelle overgrep. Eller som Asar Nafisi har skrevet (sitatet er hentet på engelsk fra Hitchens):

The desperate truth of Lolita's story is not the rape of a twelve-year-old by a dirty old man but the confiscation of one individual's life by another. We don't know what Lolita would have become if Humbert had not engulfed her.

Hvis man ville tøye denne strikken kunne man kanskje til og med si at Fredag på denne måten er Crusoes Lolita. Det ville i det minste illustrere poenget; at det handler om en persons dominans over en annen, og ikke om det seksuelle overgrepet. Og Walter Berglund er det motsatte av Humbert Humbert, en mann som mistrives med, nesten skjemmes over,  sin egen maktposisjon.

Så hvis den privilegerte venstresiden i dag har et problem, og hvis det er dette Franzen her har beskrevet, da kan det kanskje formuleres slik: å være privilegert setter deg nødvendigvis i et maktforhold over andre; hvordan skal du da kunne leve med deg selv?

Hva vi snakker om når vi snakker om Northug

Apropos gode bøker som har blitt gitt ut i år: Simen Tveitereids Northug, Nansen og jeg fortjener mange lesere. Den handler om nordmenn og ski.

Skigåingen - enten den foregår som toppidrett, midtlivskrise, mosjon, meditasjon, eller polarekspedisjon - er et godt utgangspunkt for å snakke om hva det betyr å være norsk. I denne boka skriver Tveitereid blant annet om det anstrengte forholdet mange av oss har til Petter Northugs vinnerarroganse - det er liksom så unorsk (det er typisk norsk å være god, selvfølgelig - men ikke på den måten). Et annet tema som går igjen er velstandsøkningen, og Tveitereid skriver godt om hvordan den norske nøysomheten og ideen om en enkel hytte på fjellet står seg etterhvert som vi blir et samfunn av stadig mer velstående folk.

Det store poenget, sånn jeg ser det, er at vi dikter opp historier om hva det innebærer å være ekte norsk, samtidig som vi lever hverdagsliv som etter denne standarden er ganske unorsk.

Denne typen kritikk av norskhet trenger ikke å lede oss inn i selvpiskingen, og Tveitereid styrer heldigvis unna dét sporet. Det han gjør, er å undersøke skiturnorskheten, og i et fint kapittel om 22. juli også krisenorskheten, på en spørrende og ærlig måte.

At boka inneholder flere spørsmålstegn enn utropstegn synes jeg er en styrke. Det er nok av bastante forfattere der ute, særlig blant dem som skriver om det norske. Anbefales.

Leseåret 2012: årets beste bøker

2012 har vært et bra bokår. Her er noen favoritter:

Katherine Boos Behind the Beautiful Forevers er glimrende. Hun tar oss med til hverdagslivet i Mumbai-slummen, et økonomisk system tuftet på søppel, befolket (selvfølgelig) av helt vanlige mennesker. Slike bøker gjør verden litt mindre.

Jonathan Haidts The Righteous Mind er årets Thinking, Fast and Slow, en bok med nyttig atferds- og hjerneforskning om hvorfor vi er uenige og hvorfor vi er så dårlige til å forstå våre meningsmotstandere. Boka er selvfølgelig spesielt relevant for amerikanske forhold, men det ligger noen poeng her for europeere også. Særlig dette med at folk som mener det motsatte av deg sannsynligvis ikke er onde, men bare navigerer etter et annet moralsk kompass. Nyttig lesing.

Jeg likte også David Weinbergers Too Big To Know veldig godt. Det store argumentet her er at kunnskap aldri egentlig har operert etter bøkenes logikk. Mengden av informasjon der ute har alltid vært for stor til å samles mellom to permer, og den pågående overgangen fra papirbøker til nettmedier gjør bare dette poenget tydeligere. Det er også noen interessante poenger her om politisk debatt, og et slags forsvar for ekkokamrene. Og apropos: når det gjelder forholdet mellom informasjon og kunnskap er både Silvers The Signal and the Noise og Talebs Antifragile helt sikkert verdt å lese.

Dessuten har det kommet flere gode bøker om internasjonal politikk i år: særlig Iver Neumanns At Home With the Diplomats, en slags Etaten fra Victoria terrasse, Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics, som nyanserer bildet av verdibasert transnasjonal aktivisme, og for den saks skyld No Easy Day. I denne siste er det ingen nyanserte argumenter, ingen tvil eller selvransakelse, bare en spennende og militærnerdete fortelling om hvordan bin Laden ble drept, fortalt av andremann inn soveromsdøra i Abbottabad.

Jeg synes også at Susan Cains Quiet var veldig fin.

Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.