Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Open City, og hvordan ingen er skurken i sitt eget liv

Det har kanskje gått et år siden jeg leste Open City, debutromanen til nigeriansk-amerikanske Teju Cole, men den har noe ved seg som gjør at jeg ikke får den ut av hodet.

Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.

Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:

Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.

Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.

Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:

The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.

Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.

Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Sommersoundtrack: Acid Rap

Noe jeg hører på i sommer, som gjør meg både oppspilt og melankolsk og litt ekstra redd for voksenlivet, er Acid Rap. Dette er andre mixtape fra Chance The Rapper, en tjueåring fra Chicago som folk som burde vite hva de snakker om sier at vil bli noe stort. Jeg hadde ikke visst om denne utgivelsen, selvfølgelig, hvis ikke det hadde vært for at Andrew Noz anbefalte den da han var innom Bullseye med Jesse Thorn i mai.

Det er stor spennvidde her, fra swagger til melankoli, og Chance binder det sammen med nasal nynning, barnslige hyl, og tempo og rytme som nesten ikke er til å tro.

Det er de mest hjertelige av låtene som fenger meg først. Høydepunktene er de sjelfulle messingblåsere på Good Ass Intro, røykhosterytmen på Cocoa Butter Kisses (en barndomsnostalgisk låt om at mamma ikke lenger vil gi deg en klem fordi du lukter røyk, som også inneholder en uventet fysikkreferanse fra gjesteartist Twista: When it comes to rockin' fast, I'm the Higgs-Boson), og kanskje mer enn noe annet: det korte mellomspillet That's Love, som er så uironisk søtt at han faktisk kommer unna med det; What's better than rhymes, nickles, dimes, dollars, and dubs / Is dialing up your darling just for calling her up / There ain't nothing better than falling in love.

Det tok meg litt lengre tid å sette pris på de mørkere og innadvendte sporene, som Chain Smoker og Acid Rain, men de vokser på meg. Chance viser frykt og sårbarhet, særlig i andre halvdel av Pusha Man. Drapsraten i Chicago stiger med sommervarmen, og Chance håper at våren varer: I heard everybody dies in the summer, so pray to God for a little more spring. Dysterheten dominerer, men når han åpner sistesporet, Everything's Good, med å snakke med pappa på telefonen, og messingblåserne kommer tilbake, da høres det ut som det er håp likevel.

Så viser det seg at Chance kommer til Norge til høsten, med Europaturneen til Macklemore & Ryan Lewis. Kanskje verdt å få med seg.

Sommerlesing: The Big Short

Michael Lewis' The Big Short: Inside the Doomsday Machine (2010) viser seg å være veldig fin sommerlesing.  Den handler om dem som veddet mot det amerikanske boligmarkedet før finanskrisen, og som inkasserte stort på å shortselge råtne boliglånsderivater. Boka er rasklest, og all truende finansterminologi blir godt forklart.

Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil. Lewis gjør en god jobb i å vise hvor vanskelig det er å mene at man har rett, uten å bli arrogant. Ikke alle gidder å prøve, selvfølgelig: en av de morsomste karakterene i boka, hedgefondsforvalteren Steve Eisman, forsøker ikke en gang å styre unna arrogansen:

The single greatest line I ever wrote as an analyst,” says Eisman, “was after Lomas said they were hedged.” He recited the line from memory: “‘The Lomas Financial Corporation is a perfectly hedged financial institution: it loses money in every conceivable interest rate environment.’ I enjoyed writing that sentence more than any sentence I ever wrote.

Og dette er kanskje den største gleden ved boka: de fantastiske karakterene. En annen nevneverdig, den enøyde og Asbergerdiagnostiserte Michael Burry, brukte dager alene på kontoret til å pløye gjennom CDO-dokumenter som trolig bare advokatene som skrev dem hadde lest før ham.

Lewis skriver dessuten fantastisk fengende. Moneyball, som jo ble en god film, og debutboka Liar's Poker føres opp på leselista. 

Kort sagt: anbefales.

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

Vrien velstand

Nå har jeg bare lest to av bøkene i Stemmer-serien til Aschehoug, de små essaybøkene som blir utgitt i forbindelse med stemmerettsjubileet, men de to jeg har lest har jeg likt veldig godt. Først ut var Torill Moi med en fin, liten bok om hvorfor litteratur er viktig. Og nå i helgen leste jeg Hedvig Skonhoft Johannesens Nasjonal klassereise: Mette-Marit og politikkens abdikasjon.

Det er ikke så mye Mette-Marit som person, men som symbol og symptom, Skonhoft Johannesen tar opp i denne korte boka. Og de mest interessante poengene handler ikke om kongefamilien i det hele tatt, men om resten av oss. Spesielt dette: hva er det velstandsøkningen gjør med samfunnet vårt?

Argumentet er altså at velstandsøkningen pakker oss trygt inn i «den norske kuvøsen», hvor selvutvikling, selvpresentasjon og konsum blir viktigere enn politikk og fellesskap. Og selv om Skonhoft Johannesen kan få det til å se ut som at dette er en kvinneting - hun retter oppmerksomheten mot Mette-Marit, og beskriver henne med paralleller til rosabloggerne - så handler dette også om menn. Det ligger i tiden å bli en «livsadministrator», som Jon Hellesnes har kalt det. Vi er den globale fritidsklassen. Vi kan få alt. Og hva er det vi velger å gjøre med denne friheten? Det får meg til å tenke på det som Ole Jacob Madsen skrev i en kronikk på NRK Ytring for litt siden: fascinasjonen for mindfulness er enda et eksempel på hvordan den globale overklassen vender seg bort fra verden.

Og når jeg er på mitt mest grinebiterske blir jeg litt oppgitt over at bøker som disse presenteres som likestillingsbøker, eller som debattinnlegg i en diskusjon som først og fremst dreier seg om kvinnesak. Det er selvfølgelig litt kjipt av en mann å gjøre, spesielt nå under stemmerettsjubileet. Kanskje burde jeg bare la det ligge, og tenke at Mannen bør kunne stå i bakgrunnen akkurat i år, siden så mange år fram til nå har vært hvitmiddelklassemannsår. Men likevel.

Uansett: jeg tror ikke vi snakker nok om hva velstandsøkningen gjør med oss. Hedvig Skonhoft Johannesen har skrevet en kort og god bok som kan starte en sånn samtale.

Gray går i svart

John Gray skriver bøker som jeg ofte tenker på, men ikke aner hva jeg skal gjøre med. I juni gir han ut The Silence of Animals: On Progress and Other Modern Myths, en slags oppfølger til Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals fra 2002.

Ifølge Gray er humanismen en bløff, og framskrittet er en myte. Uansett hvor store vitenskapelige framskritt vi gjør, vil vi aldri være garantert moralske framskritt. Faktisk er moralske prinsipper, historisk sett, like omskiftelige som hattemoter. Og ikke har vi fri vilje. Dessuten er selvet en illusjon.  Det er lett å være enig med Terry Eagleton når han skriver at Straw Dogs ikke akkurat er den beste motivasjonen for å komme seg ut av senga.

Kanskje var det ikke noen god idé at jeg leste den igjen, nå mens vi venter på oppfølgeren. Julian Baggini skriver om den kommende boka i Financial Times at Gray stort sett gjentar gamle poenger (noe som i og for seg er passende, med tanke på at Gray selv benekter muligheten for menneskelige framskritt). Bortsett fra en smått spirituelle anbefaling om å "se verden klarere", er det fortsatt lite håndfast å ta med seg.

Det ér en nedslående bok å lese, først og fremst fordi det er så vanskelig å få grep om hva som er Grays anbefaling. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan tro på rasjonaliteten, framskrittet, og når vi må gi opp alle forsøk på moralfilosofi? Noe positivt budskap er vanskelig å spore. Man får lyst til å høre på Morrissey, og la det være med det.

Og Straw Dogs er en bok med svakheter. Argumentene er mange ganger skrevet for kort, og formulert altfor bastant. Men de to hundre sidene er gripende likevel. Gray skriver intenst. Og for min del fortsetter den å være en bok som virkelig ikke slipper taket. Den føles viktig, uten at jeg helt forstår hva den skal bety.

Jeg tror at jeg er enig i noe som Jason Cowley skrev i en tidlig anmeldelse av denne boka, at det å akseptere våre menneskelige grenser, slik Gray ber oss å gjøre, ikke bør føles som et nederlag:

What [John Gray] means, I think, is that an acceptance of human limits, should not be seen as a defeat, but rather as a source of wonder and enrichment. Rather like this enthralling book, in fact.

Som Baggini også skriver er Gray dermed en spirituell forfatter som forteller oss at vi kan forholde oss bedre til meningsløsheten kun ved å se verden klarere. Og på denne måten minner Gray meg litt om Nassim Taleb, som også kritiserer impulsen vår til å forsøke å forstå, forklare og forutsi alt mulig. Vi kunne ha klart oss bedre om vi ha slipp på denne impulsen.

Gray og Taleb har dessuten det til felles at begge framstår som veldig arrogante, og at begge skriver bøker som gir meg følelsen av at jeg kan ha misforstått dem fullstendig.

Av og til kan du forresten høre Gray på BBCs Point of View. Verdt å få med seg.