Selvhjelp og selvhjulpenhet

Jeg hørte en episode av Surprisingly Free-podkasten på vei til jobb forrige uke: Susan Maushart on pulling the plug. Maushart er forfatter av boka The Winter of Our Disconnect, om hvordan hun og de tre barna hennes levde uten "most screen-based technologies for 6 months". Jeg er uenig i synet hennes på teknologi og barneoppdragelse også, men akkurat dét skal vi la ligge akkurat nå.

I stedet er det to mer prinsipielle ting jeg vil protestere på, som jeg tror gjelder for alle bøker i den brede selvhjelpskategorien. Jeg har to ting jeg vil si: (1) at den perfekte hverdagen er ikke et realistisk endepunkt, og (2) vi hvertfall ikke kan komme oss dit alene.

Det første poenget handler om at vi må være mer opptatt av hvordan vi har det i stort og smått til daglig, og mindre opptatt av å ende opp på det perfekte endepunktet. Sens rettferdighetsteori handler om dette; drømmen om å få på plass de perfekte institusjonene som skal få samfunnet i absolutt balanse er håpløs, og vi må heller konsentrere oss om de små og store forandringene vi kan gjøre for å forbedre den verdenen vi faktisk lever i. Dette er et nyttig tips også i hverdagen. - jeg har blogget litt om det tidligere: her og her.

Det andre poenget var noe jeg tenkte på da Maushart nevnte Henry David Thoureau. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen kjenner av Thoureau, men det lille jeg har lest (begynnelsen av Excursions) var ikke veldig imponerende. Han ønsker å rømme fra sivilisasjonen, være selvhjulpen og selvstendig, for dermed å kunne leve livet til fulle. Det slår meg som helt på jordet.

Det er menneskelig å ha svakheter, og det er menneskelig å måtte bero på andre mennesker i stort og smått. Det er nettopp dette samfunnet handler om. "Selvhjulpenhet er veien til fattigdom", er det ikke noen som har sagt det?

Martha Nussbaum skriver forresten veldig klokt om dette i kapittel tre av Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Og det er helt sentralt i det Sen skriver om utvikling og rettferdighet.

Men sånn er det altså ofte med selvhjelpsbøker: de forfekter en løsning hvor hver og en av oss kan ta grep om vår egen hverdag, og hvor vi kan fullstendig overkomme våre svakheter - og vår avhengighet (av andre mennesker i Thoureaus tilfelle, og av teknologien i Mausharts tilfelle). Det er en blindvei i mine øyne.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Høyredult

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat: 

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them.  Other policy implications are less obvious.  Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level.  The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist.  Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away. 

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt. 

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Zombier i diplomatiet

Jeg vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den (eller faktisk lese den hvis jeg kjøper den), men ideen bak Daniel Drezners siste bok er såpass god at den fortjener litt oppmerksomhet. Boka, Theories of International Relations and Zombies, har formen av en vanlig innføringsbok til internasjonal politikk - men med en bitteliten vri: zombier. Altså: hvordan håndterer de forskjellige IP-teoriene muligheten for en plutselig invasjon av zombier?

Jeg liker denne ideen innmari godt.

Hvis du har en time til overs: i denne episoden av Bloggingheads diskuterer Drezner noen av ideene i boka med Adam Weinstein.

Du kan også finne mer i Drezners bloggpost hvor ideen først ble lansert her. Anmeldelser av boka finner du for eksempel her og her. Og første kapittel finner du her.

Lokalavisdød og politisk engasjement: hva med Norge?

Apropos Aftenpostens sak idag om nordmenns misnøye med lokalpolitikere (foreløpig ikke på nett). Her er et spørsmål jeg har tenkt litt på, og som jeg håper noen har lyst til å besvare:

I 2009 skrev jeg på bloggen om hvordan avisnedleggelser påvirker politisk engasjement. Saken var denne: Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido ved Princeton har undersøkt hvordan ulike mål på politisk engasjement utviklet seg i kjølvannet av nedleggelsen av Cincinnatti Post. Funnene ble oppsummert i NBER-paperet Do Newspapers Matter? Evidence from the Closure of The Cincinnati Post (tidligere versjon tilgjengelig her).

Hovedfunnet: lokaldemokratiet svekkes av at de lokale nummertoavisene legges ned.

Da The Cincinnatti Post ga ut sin siste utgave 31. desember 2007, ble The Cincinnatti Enquirer eneste dagsavis i byen. Og selv om the Post var liten (opplag: 27 000) sammenliknet med Enquirer (opplag: 200 000) virker nedleggelsen å ha hatt en negativ effekt på lokaldemokratiet; færre kandidater stilte til valg, personene på gjenvalg vant oftere enn utfordreren, og valgdeltakelsen sank.

Etter å ha lest dette gikk jeg gjennom IJ-rapportene Avisåret 1999, 2001, 2002 og 2003 (som alle med fordel kunne vært tilgjengelige digitalt), og fant ut at fem lokale nummertoaviser ble nedlagt i perioden mellom lokalvalgene i 1999 og 2003:

I Drammen ble Fremtiden nedlagt (i 2000), Fredrikstadavisa Demokraten og Moss Dagblad redusert til tre utgivelser i uken (i 2001), Nordlandsposten, Bodø, slått sammen med Nordlands Framtid (i 2002) og Hamar Dagblad omgjort til tredagersavis (i 2003).

Vi ser altså en nedgang i lokale daglige nummertoaviser i denne perioden. Antallet lokale 2-3-dagersaviser har riktignok økt, men det generelle bildet er likevel mindre konkurranse på lokalavismarkedet.

Men det store spørsmålet er: har lokaldemokratiet i disse kommunene blitt svekket av avisnedleggelsene?

Jeg hadde egentlig tenkt å se etter et svar på dette selv, men det har bare stanset opp. Og nå har jeg andre ting på plakaten. Så derfor: har noen tid og lyst til å se nærmere på tallene?

Caldwell og innvandringen

Forrige uke gjorde jeg meg ferdig med Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe, en bok som argumenterer for at muslimske innvandring varsler Europas fall. Denne boka ligger et stykke utenfor komfortsonen min, så jeg er i grunn ganske fornøyd med å ha orket å lese hele. Dessverre tyr Caldwell altfor ofte til fordommer og løse anekdoter (ikke ulikt en en norsk forfatter jeg har gitt opp å lese) til at boka blir særlig interessant.

Caldwell bygger argumentet sitt delvis på forslaget om at innvandringen til Europa har lite til felles med innvandringen til USA - først og fremst på grunn av islam. Altså: at muslimske minoriteter i Europa har mer til felles med den afroamerikanske minoriteten i USA, enn med nyere ankomne innvandrere til USA. En tilsvarende tolkning finner vi også hos Alberto Alessina og Edward Glaeser (som jeg har blogget om tidligere, for eksempel her og her).

Jeg er fortsatt skeptisk til dette argumentet. Den store innvendingen er at den afroamerikanske minoriteten er mye mer marginaliserte i USA enn muslimske innvandrere er i Europa. Utdanning og fengsling er kanskje de mest iøyenfallende forskjellene. Jeg synes rett og slett ikke sammenlikningen er særlig god.

Boka til Caldwell tar også opp noen andre poeng, blant annet om terrorfare (som Stephen Walt har noen generelle betraktninger om her). Det ligger også en debatt her om hva toleranse kan og bør bety (som Martha Nussbaum har en del interessant å si om - f eks dette). Mer om disse senere.

For de som vil ha en raskere innføring i hva Caldwell mener, kan man gå til en forelesning han holdt i forbindelse med boklanseringen i 2009. Her er det blant annet et interessant poeng om at europeere har mistet noe verdifullt (da særlig verdier fra en kristen kulturarv) ved å holde religiøse argumenter utenfor samfunnsdebatten.

Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid. 

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse  - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av iboende intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at  Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet). 

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor. 

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å utnytte benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg  vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.

Slaughter om kjønn og diplomati

Anne-Marie Slaughter går tilbake til Princeton etter to års tjeneste i State Department. I sin avskjedstale gir hun en kort beskrivelse av de viktigste ideene diplomatiet må forholde seg til idag. Det er en interessant tale - les hele via Politicos Laura Rozen.

Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':

When you take those ideas together, they add up to a major turning point in American foreign policy. We are slowly beginning to focus on societies as much as on states. The world of states is the world of geopolitics and geo-economics, great power competition, deadly threats, and great opportunities. The world of societies is the world of global networks, global corporations that no longer identify themselves as coming from any one country, global movements, deadly threats, and great opportunities. The 21st century will see those two worlds become increasingly intertwined. 

Unfortunately, the people who focus on those two worlds here in Washington are still too often very different groups. The world of states is still the world of high politics, hard power, realpolitik, and, largely, men. The world of societies is still too often the world of low politics, soft power, human rights, democracy, and development, and, largely, women. One of the best parts of my two years here has been the opportunity to work with so many amazing and talented women – truly extraordinary people. But their voices are still not fully heard and respected in the councils of decision at the working level. American foreign policy is the poorer for their absence.

Jeg synes dette er ganske treffende, og har ikke stort å tilføye. Men etterhvert som stater ikke lenger er de viktigste (eller eneste) aktørene i verdenspolitikken, er dette kjønnsskillet virkelig verdt å tenke over.