Public choice og velgeratferd

Her er en semesteroppgave jeg skrev i faget Core Concepts of Political Economy i fjor, om public choice-teori og velgeratferd. For spesielt interesserte (hvem nå det er).

To what extent can voters be considered as ‘consumers’ that make rational choices between alternative policy packages offered by parties?

Public choice theory, drawing on micro-economic assumptions, view voters much like political consumers: rational actors that shop politics as an act of personal value-maximization. In this essay I will present some of the assumptions implicit in public choice theory and discuss their implications to studies of voter behaviour. To challenge the theoretical outset I will argue that if man is in fact by nature a political animal, then studying the political life of homo economicus is bound to have its' limits.

Public choice theory builds on the conventional micro-economic concept of rationality. This implies that actors (1) have a given set of preferences, and (2) pursue actions perceived to maximize the personal benefits ascribed in these preferences (Shepsle and Bonchek 1997: 16-18). At a glance public choice theory seems straightforward and intuitive – an actor knows what she wants and acts to attain these goals.

Applied to an election in a two-party system, this means that a citizen will vote for the party in power only if her perceived benefit of being governed by the adversary party is less than her benefits gained during the reign of the governing party (Downs 1957: 38-40 refers to this as the voter's current party differential). In other words, she votes to keep the incumbent party in power if she believes the adversary party will provide her less benefit.

Similarly, if voters are viewed as consumers, the two parties should be expected to compete for voters in much the same way as two gasoline stations compete for customers, and set up shop side by side. Black's median voter theorem predicts that both parties will try to establish themselves in the middle of the political spectrum. Of course, each voter is still expected to vote for the party that is situated most closely to her political preferences – her ideal point (Shepsle and Bonchek 1997: 104-115).

These examples show the intuitive and straightforward appearance of public choice theory. The assumption of rationality, however, rests on some vital simplifications that need to be addressed. As Downs notes, the purely rational voter inhabits a "world of complete and costless information – the same world in which dwell the rational consumer and the rational producer of traditional economic theory" (Downs 1957: 45). Although he discusses the difficulties arising from these assumptions, Downs concludes that theories should be judged not on the improbability of their assumptions but on the accuracy of their predictions (Downs 1957, quoted in Dunleavy 1991: 104).

Although Downs may be right in this respect, a closer inspection of the assumptions implicit in public choice theory will uncover some important practical consequences. First of all, in the real world political information is neither costless nor complete. Although Downs does adapt his theory to include imperfect information such as errors, false information and ignorance, he also excludes deliberate lies from the model altogether (Downs 1957: 46). In the real world of politics scandals and hypocrisy arguably play important roles, and a blatant exclusion of lies from political science seems ill-placed.

The cost of information, furthermore, has consequences highlighted by the paradox of voter participation: faced with virtually no chance of affecting the election outcome, why should the rational voter even bother to vote? As only the single tie-breaking vote will actually decide the outcome of an election, no voter should be expected to be willing to bear the costs of gathering and sorting information on politics, yet alone walk to the election office (Dunleavy 1991: 80).

Many attempts have been made to overcome this problem; perhaps voters derive satisfaction from the act of voting, or want to show off their patriotic motivations, or perhaps they vote in order to build a reputation for themselves as civil-minded and trustworthy. Downs explains voter participation by stating that if nobody voted, the party in power would have incentives to "shirk on the provision of political services, and everybody would be worse off" (cited in Laver 1997: 93). This explanation hardly seems convincing, and goes against the point forcefully demonstrated by basic game theory of how value-maximizing actors will encounter problems of collective action and produce a sub-optimal, yet fully rational, outcome (Laver 1997: 94-97).

Furthermore, the most simplified public choice models assume unidimensional party competition; parties are generally thought to be situated along a single left-right socioeconomic dimension (Laver 1997: 90). Crucially, when applying the median voter theorem to a given electorate our predictions of each party's stance are shaped by whatever distribution curves we ascribe to the ideal points of the voters. The two parties wooing an electorate with an assumed normal distribution along the left-right dimension will differ significantly from those of a system with a right-leaning, left-leaning or multi-peaked distribution curve (Dunleavy 1991: 90-8).

To be fair, multidimensional models exist and may present a more nuanced view of the breadth of the political debate beyond the simple left-right dimension. However, the shape of the distribution curves within each of these added dimensions will still have crucial consequences for our predicted placement of the median voter. According to McKelvey's Chaos Theorem the probability for normal distributions along several dimensions is diminishingly low, and under these conditions conventional public choice analysis will probably not be fitted to make predictions (Shepsle and Bonchek 1997: 97-101).

Finally, public choice theory treats voter preferences as exogenously given: that "every citizen has a fixed conception of the good society and has already related it to his knowledge of party politics in a consistent manner" (Downs 1957: 47). If, however, political campaigning is viewed as something more than a mere presentation of each party's views – a struggle to shape the voters' perceptions and preferences, perhaps – ascribing fixed interests to voters will fit poorly with reality. Critics of public choice theory have asserted that electoral choice is in fact a complex product of voters' preferences, empirical analysis and moral judgements, constructed within the context of a campaign (Dunleavy 1991: 98). In short, voters' preferences can be viewed as social constructs.

This has spurred great debate, and some defenders of public choice theory have claimed that abandoning the assumption of exogenously given preferences would lead to "a highly elitist interpretation, contrary to normal justifications of representative democracy, in which parties shape elector's preferences" (Budge and Farlie 1977, quoted in Dunleavy 1991: 100). This critique hardly seems convincing, first of all because party politicians should not be viewed as the only actor or force affecting voters' preferences. The press, other voters, external events and other forces will probably have some degree of influence on each voter's perceived preferences. Indeed, if choice and options are constructed within a social context, no actor can possibly control the political discourse singlehandedly.

More formally, changes in voters' preferences can be described by different mechanisms: a spatial shift of the voter's ideal point, a change in the weighting of relevant political issues, or a shift in what the voter regards as politically feasible (Dunleavy 1991: 108-110). Changes in individual voter's preferences will produce a certain degree of change in the distribution curve of the total electorate.

Thus, empirical analyses to test the median voter theorem, such as Robertson's (1976, presented in Dunleavy 1991) study of British party competition during the 1924-1966 period, should be critically assessed. The findings of this study, e.g. that Labour moved towards the ideological centre to compete for the median voter in the 1945 and 1950 elections, are only feasible if the distribution curve of voter preferences did not change during the time span of the research (Dunleavy 1991: 105-107). In other words, Robertson's model does not tell us whether Labour moved towards the ideological centre, or the median voter moved to the left. The conclusion rests on the slightly dubious assumption that the views of the British electorate stayed basically unchanged throughout a forty year period.

In this essay I have outlined the practical consequences that follow from viewing voters as political consumers. I have argued that the assumptions implicit in public choice theory regarding the quality and availability of information, the existence of several political dimensions, the distribution of voters' ideal points, and the possibility of voter preferences changing during the choice process, are bound to limit which conclusions we can possibly draw. Although public choice theory can provide useful explanations and predictions of voter behaviour under certain conditions, the underlying theoretical assumptions should lead us to question the conclusions drawn.

Literature
Downs, Anthony. 1957. An Economic Theory of Democracy. New York, Harper & Row.

Dunleavy, Patrick. 1991. Democracy, Bureaucracy and Public Choice. London, Prentice Hall.

Laver, Michael. 1997. Private Desires, Political Action. London, Sage Publications.

Shepsle, Kenneth A. and Mark S. Bonchek. 1997. Analyzing Politics. New York, W.W. Norton & Co.

Rasjonelt Stortingsvalg?

Først : hvis vi legger beinhard økonomisk nyttetenkning til grunn, ville ingen rasjonelle personer benyttet seg av stemmeretten. Én enkelt stemme har ikke mulighet til å avgjøre et parlamentsvalg, og dermed er kostnaden ved å avgi stemmen trolig større enn gevinsten. Selv om vi overser kostnadene knyttet til å skaffe seg pålitelig informasjon om de politiske partiene (dvs perfekt informasjon), ville slitasjen på skosålene idet velgeren går til valglokalet være større kostnad enn en rasjonell velger ville tåle.
Men økonomene kan ha noe interessant å si om valg likevel. Bryan Kaplan (som henviser til Tim Harford som henviser til Andrew Leigh) skrev for en stund tilbake om rasjonalitet og politiske valg. La oss først få én ting klart:

Voters literally know less than zero about economic policy - we would have better policies if they just voted randomly.

Folkelig. Dette kommer for øvrig fra mannen som har skrevet The Myth of the Rational Voter, en bok vi sikkert burde ha lest alle sammen. Uansett. Poenget er at Leigh/Harford/Kaplan mener heldige politikere har større sannsynlighet for gjenvalg enn dyktige politikere.
Andrew Leigh har undersøkt 268 valg mellom 1978 og 1999, og sammenliknet effekten av vekst i verdensøkonomien (flaks) med effekten av den relative veksten i den nasjonale økonomien (dyktighet).

Det vil si: hvis et land opplever større økonomisk vekst enn verdensgjennomsnittet, antar Leigh at den sittende regjeringen har gjort noe riktig. De har vært dyktige politikere.

Så hva er viktigst for en politiker som vil bli gjenvalgt: flaks eller dyktighet? Tim Harford oppsummerer:

Both matter, but as far as the voters are concerned, it is better to be a lucky government than a skilful one. For instance, a one-percentage point increase in world economic growth above the norm is associated with a hefty rise in the chance that incumbents will be re-elected – from the typical chance of 57 per cent to a more than decent 64 per cent. A stellar domestic performance, outpacing world growth by one percentage point, contributes less than half as much to the chances of being re-elected, raising them from 57 to 60 per cent.

Jeg har ikke lest fulltekstartikkelen til Leigh (ikke tilgang), så jeg vet ikke hvilke tall han bruker. Men tall som nettstedet IndexMundi mener å ha fra CIA World Factbook (NB: ufullstendig referanse) gir dette anslaget av veksten i verdens BNP:

2005: 4,9 %
2006: 4,7 %
2007: 5,3 %
2008: 5,2 %

Ifølge SSB vokste den norske økonomien med 2,3 % i 2006 og 3,1 prosent i 2007.

Uflaks?
NB: Dette er ikke tall jeg følger meg veldig sikker på (kanskje burde veksten i norsk økonomi sammenliknes med OECD eller EU), men mekanismen er uansett spennende.

Her hviler de glade amatører

Å tråle gjennom Google Reader etter tre uker ferie er ikke bare gøy. Heldigvis kom jeg over et innlegg av Laura McKenna (via Daniel Drezner) om hva som skjer i den amerikanske bloggosfæren. Da er det OK.

McKenna skriver at bloggosfæren ikke lenger er hva den var. Hun lister opp en del ting som har forandret seg i løpet av de seks årene hun har skrevet. Jeg fester meg ved disse tre:

3. Norms and practices. Bloggers have undermined the blogosphere. Bloggers do not link to each other as much as they used to. It's a lot of work to look for good posts elsewhere, and most bloggers have become burnt out. Drezner and Farrell had a theory that even small potato bloggers would have their day in the sun, if they wrote something so great that it garnered the attention of the big guys. But the big guys are too burnt out to find the hidden gems. So, good stuff is being written all the time, and it isn't bubbling to the top.
4. Blogger Burn Out. Many of the top bloggers have been absorbed into some other professional enterprise or are burnt. It's a lot of work to blog. Most bloggers, and not just the A-listers, spend 3-5 hours every day blogging. That's hard to maintain, especially since there is no money in this.

7. Huffington Post. It has sucked up all the readers. And HuffPo isn't a proper blog. It is run by people who don't link to other bloggers and do not get the old ways and norms that greased the system in the old days.

Til sammen tegner disse tre punktene et bilde av profesjonalisering og makt i tradisjonelle strukturer, og ikke av glade amatørdeltakere i det forgjettede demokrati 2.0.

Det er et godt argument for at ting kunne vært annerledes. I artikkelen som McKenna henviser til (som havnet i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) skrev Drezner og kollega Henry Farrell optimistisk om hvordan til og med små blogger kan være agendasettende:

The skewed distribution of weblog influence makes it easy for observers to extract information or analysis from blogs – but the reason they are important is that journalists and opinion leaders are readers of blog. Why? Personal network ties between media outlets and blogs help; so does the local knowledge or policy expertise that some bloggers possess. Finally, blogs have the comparative advantage of speedy publication - they have a first-mover advantage in socially constructing interpretive frames for understanding current events. As a result, political commentators will rely on blogs as sources of interpretive frames for political developments. Under a specific set of circumstances – when elite blogs concentrate their attention on a breaking story or an underreported story – the agenda-setting power of blogs may create focal points for general interest intermediaries (min utheving).

Argumentet er altså at bloggosfæren er et noenlunde level playing field. Alle har like muligheter, og den neste beste kan umiddelbart dukke opp fra ingensteder. Så lenge de store must-read bloggerjournalistene plukker opp saken, kan hvem som helst lykkes. Det høres så flott ut.

Men problemet - hvis McKenna har bare delvis rett - er at til og med en femten år gammel skolegutt med en terrier og en mamma har større sjanse til å prege nyhetsbildet enn de innsiktsfulle politiske analysene Hvermannsen skriver i foran PCen i underbuksa. Terrieren hilser nemlig på hunden til banksjefens kone, og de to (mor og kone, ikke hundene) kommer i prat. Moren anbefaler sin sønn til bankens sommer-internship, og med ett tilbringer Matthew Robson sommeren sin hos Morgan Stanley. Så skriver gutten et notat om tenåringers medievaner som setter sommermediene på hodet for en liten stund.

Men Robson fikk ikke tilgang til verdenspressen i kraft av å være en femten år gammel gutt. Det var Morgan Stanley-stempelet som ga notatet denne oppmerksomheten. Hadde Robson skrevet den samme teksten på PCen på gutterommet ville det i beste fall havnet på Facebook. Og blitt der.

For all del. Rapporten er artig lesing:

A portion of teenagers watches programs that are regular (such as soap operas) at least five times a week for half an hour or so but this portion is shrinking, as it is hard to find the time each day (min utheving).

Ok - dette blir litt epler og pærer. Robson skrev ikke en bloggpost, han skrev et notat for en investeringsbank. Poenget er likevel at tilgangen til medienes oppmerksomhet ikke er jevnt fordelt. Morgan Stanley blir lyttet til. Det blir ikke de obskure småmediene (slike som bloggene).

Det samme er synlig blant bloggene - hvertfall i USA. McKenna nevnte Huffington Post - et annet eksempel er Politico.com. Noen på Twitter (har glemt hvem, men takk likevel!) tipset om en artikkel fra Vanity Fair om disse gutta. Slik beskrives portalens chief White House correspondent, Mike Allen:

Allen arrives at the Politico office most mornings by 4:30. Over the next two hours what he does is digest all the known information that might impact that morning in Washington politics. What’s more, everybody who affects Washington politics knows that Allen is up at 4:30 assembling Politico’s “Playbook,” the daily report that everybody in Washington politics and media will consult before beginning his or her day. Hence, they feed him any information that they want to feed other people before they begin their Washington morning. Allen’s the perfect and ultimate conduit. He is the news.

Dette er ikke amatørbloggere i underbuksa - det er hardtarbeidende profesjonelle i pengesterke institusjoner. Og jeg tror at profesjonaliering er en viktigere trend enn demokratisering av media.

Krise, innvandring og velferd

Tito Boeri hadde en artikkel hos Vox forrige uke, om hvordan den økonomiske krisen fører til økt innvandringsskepsis. Kort fortalt: sosialdemokrater har vanligvis vunnet velgere i økonomiske nedgangstider, men denne gangen er det den radikale høyresiden som tjener på krisen. Grunnen, ifølge Boeri, er at innvandring har undergravd tilliten til velferdsstaten.

Han avslutter artikkelen med et ganske konkret råd til europeiske sosialdemokrater:

Rather than imitating their opponents, Social Democrats may then try to decouple migration and the welfare state. This means supporting from the very first meeting of the European Parliament a common EU policy repressing illegal migration, based on a much stronger role of Frontex, the agency created in 2004 precisely with this goal, that has never taken off. It also means backing a European selective migration policy, encouraging the inflows of those migrants who are less likely to draw on welfare because there is high demand for them. Welfare systems should also be made more proactive and better grounded on insurance principles in this decoupling strategy. In particular, eligibility should be made conditional on the payment of contributions (migrants are net payers in contributory transfers everywhere) and abuse of welfare should be sanctioned both socially and administratively. Sweden is perhaps the country that made the most progress in the EU in reforming social policies along these lines. Is it just by chance that Swedish Social Democrats were the only pro-welfare group to win these European elections?

Det er liten sannsynlighet for at den ikke-europeiske norske venstresiden vil ta imot dette rådet. Europeiske saker angår nemlig ikke oss.

Det kan i så fall være farlig. I en artikkel fra 2007 spurte Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik: Svekker innvandring oppslutningen om velferdsstaten? (Tidsskrift for Samfunnsforskning 2007:3, 377-408). Ved å sammenlikne holdninger til velferdsstaten på tvers av områder med lav og høy konsentrasjon av innvandrere konkluderte de tre at innvandring i liten grad reduserte folks oppslutning om velferdsstaten. Likevel:

En opplevelse av å være økonomisk utsatt påvirker holdninger til innvandrere negativt, men vi fant at per i dag har innvandrerandel i lokalsamfunnet ingen innvirkning på folks følelse av utsatthet. Dette kan være et resultat av de økonomisk gunstige tidene i Norge, som kommer hele befolkningen til gode. Vår studie er foretatt i en situasjon hvor krybben langt fra er tom. Dersom det i framtiden blir mindre å fordele, kan det hende at flere vil føle seg i konkurranse med innvandrere.

Det kan se ut til at krybben hvertfall er halvtom (eller halvfull, naturligvis). På torsdag kommer arbeidsledighetstallene for juni. Og siden mars har flere bekymret seg for økningen i sosialhjelp til østeuropeere.

Ferieklar iPod

Jeg rydder opp i iPoden før ferien. UChannel (felleskanal for ørten universiteter) har lenge vært en favorittpodkast, men den er en god del tregere enn de separate abonnementene. Dessuten blir det litt mye å holde styr på. Nå har jeg begrenset meg til disse:

- LSE
- CUNY
- RSA
- CFR
- Woodrow Wilson School

Husk også: EconTalk, Dan Arielys Arming the Donkeys, og American RadioWorks (APM)

Og selvfølgelig - ingen bør dra på ferie uten den mest lærerike podkasten av dem alle: Ricky Gervais' Guide To...

Inntektsforskjeller på polecon.no

Jeg har lagt ut semesteroppgaven min om økonomisk ulikhet på polecon.no.

Du kan lese den her: Is inequality a political choice?

Mirror #1: Is inequality a political choice?

ABSTRACT:
Is economic inequality the result of conscious policy choices? Or are growing inequalities the inevitable by-product of international trade, economic growth, structural changes in the economy, demographic changes, or other factors outside the scope of politics? By examining the effects of non-political forces on government redistribution of income within 16 OECD countries in the 1980-2000 period, this paper concludes that although international trade appears to reduce redistribution, high degrees of unionization maintain a significant positive impact. Of the parameters included in this study unionization and international trade appears to have the strongest effects on government inequality reduction, statistically significant even when controlling for fixed country- and year effects (Linear Mixed Model analysis). However, the data is inconclusive with respect to government partisanship’s effect on redistribution, and indicates that minority governments tend to reduce inequalities significantly more than majority governments. The paper ends with a remark about the need to separate empirical and normative arguments in studies of economic inequality.

En såkalt drømmejobb?

Charles Platt var gjest på forrige ukes EconTalk, og fortalte om sitt forhold til WalMart. Butikkjeden er ikke bare svartelistet av oljefondet - den er også gjenstand for betydelig skepsis blant amerikanske smakdsommere. Platt har derfor gått mot strømmen og skrevet en liten bizarro-versjon av Barbara Ehrenreichs Nickel and Dimed: i artikkelen Fly on the Wal forteller Platt om intervjuprosessen og arbeidsdagen på gølvet i verden største dagligvarekjede. Han er jevnt over fornøyd, og mener alt er bedre enn ingenting: A future at Wal-Mart may sound a less-than-stellar prospect, but it's a whole lot better than no future at all.

Det er jo ganske populært å oversette amerikanske artikler og bøker til norske forhold. Og hvis Lotta Elstads En såkalt drittjobb er coverversjonen av Ehrenreich - tør jeg foreslå at den nordiske høyresiden kopierer Platt og leverer en høyreversjon om drittjobbene?

Hva med Torbjørn Røe Isaksen undercover på Ikea? Heidi Nordby Lunde på Deli de Luca? Asle Toje i en jordbæråker i Lier? Jeg lover å lese.

Tar innvandrerne jobbene våre?

Nei, det ser ikke sånn ut.

I siste utgave av Søkelys på Arbeidslivet (tilgjengelig som pdf) skriver Nikolaj Malchow-Møller, Jakob Roland Munch og Jan Rose Skaksen om konsekvensene av arbeidsinnvandring til Danmark. De spør: har det kostet danskere deres arbejde? Forskerne undersøker (1) hvilke type jobber innvandrerne får, og (2) om ansettelse av innvandrere betyr at dansker i disse yrkene mister jobben.

Forskerne definerer innvandrer som person født i utlandet av utenlandske foreldre, mens alle som er født i Danmark defineres som innfødte dansker.

Det viser seg at innvandrere fra EU-15 (pluss Island og Norge) ansettes i like varierte jobber som innfødte dansker, mens innvandrere fra mindre utviklede land stort sett ansettes i ufaglærte yrker. Det ser likevel ikke ut til å bety at innvandrerne presser danskene ut av arbeidslivet.

Forskerne oppsummerer:

Sammenholdes resultaterne fra artiklens to dele er der således intet der tyder på, at indvandringen presser lavtuddannede danskere ud af deres job, selvom de lavtuddannede indvandrere fra mindre udviklede lande koncentreres inden for relativtfå jobfunktioner. Resultaterne tyder snarere på, at indvandrerne besætter de job, som danskere ikke er villige til at tage.

Det minner om funnene i artikkelen Vietnamese Manicurists: Are Immigrants Displacing Natives or Finding New Nails to Polish? Her undersøker Maya Federman, David Harrington og Kathy Krynski effekten av vietnamesiske arbeidsinnvandrere på det californiske manikyr-markedet i perioden 1987-2002 (smak på den setningen).

Og konklusjonen? Forskerne fant faktisk en svak negativ effekt av arbeidsinnvandring - det har ikke mange andre studier funnet.

Men selv om antallet amerikanske manikyrister gikk ned i takt med arbeidsinnvandringen, skjedde dette først og fremst ved at færre amerikanere valgte å gå inn i bransjen - og ikke ved at mange amerikanske manikyrister forlot markedet. Denne grafen viser utviklingen gjennom perioden (klikk for større bilde):

Fint sitat til slutt:

The dramatic increase in the number of manicuring jobs following the entry of Vietnamese immigrants should dispel the notion that immigrants and natives compete for a fixed number of jobs.

Kanskje noe å skrive masteroppgaven om.

Øyeblikkets tyranni

Det kjennes litt merkelig å blogge om det, men denne helga har jeg lest Øyeblikkets tyranni (2001) av Thomas Hylland Eriksen. Han er for øvrig også intervjuet i denne ukas forsidesak i A-magasinet om multitasking, der noen av temaene fra boka blir tatt opp.

Dette er altså en bok om forholdet mellom teknologi og samfunn, og om de utilsiktede konsekvensene av å leve i informasjonssamfunnet. Og det faktum at boka allerede framstår som ganske utdatert er egentlig en bekreftelse på at problemstillingen er reell. For eksempel som i dette sitatet (forfatterens egen uthevning):

Våren 2000 ble det lansert en WAP-telefon med innebygget MP3-spiller. Så når man verken leser informasjon eller snakker i telefonen, kan man altså bruke telefonen til å lytte på musikk. Så kan man være sikker på at de pinlige pausene - mellomrom, tid til langsomme tanker - blir et unødvendig onde.

Jeg klarte ikke å sitte inne og lese denne boka; det føltes rett og slett litt dobbeltmoralsk å stadig sjekke epost, bloggoppdateringer og Twitter parallelt med å lese en kritikk av informasjonssamfunnets krav til effektivitet. Dessuten er det varmt i været, så boklesning på en benk i parken var egentlig helt OK.

Et av hovedpoengene i boka er at når rask og langsom tid møtes, vinner den raske. Det betyr at man må prioritere (eller subsidiere, om du vil) den langsomme tiden for at den ikke skal bli utkonkurrert av effektiviteten.

Spennende tanke, men akkurat nå må jeg jobbe.

Ceci n'est pas un grasrot

Jeg begynner å tro at alt dette pratet om demokrati 2.0 ikke vil gi oss økt grasrotengasjement. Tvert imot: at profesjonaliseringen av politikken kan være en viktigere trend enn demokratiseringen av media.

Joda, jeg kan forstå hvor optimismen kommer fra. Mainstream-media gjør en dårlig jobb med å formidle og belyse politikk, og de må utfordres. Slik som i Lysbakken og Røe Isaksens kritikk av kommentariatets diktatur, Kjersti Torbjørnsruds beskrivelse av debattredaksjonenes casting av politikere (Tidsskrift for Samfunnsforskning #4, 2008), og også kritikken Hernes retter mot klipp-og-lim-arbeidet blant utenriksjournalister. De tradisjonelle mediene gjør rett og slett ikke jobben sin godt nok.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser Twitter, Facebook, YouTube og blogger unektelig ut som løsninger. Men dessverre: ceci n'est pas un grasrot.

Tidligere denne uka lanserte Teknologirådet en OECD-rapport om Demokrati 2.0. Der ble problemet ved sosiale medier definert gjennom dem som ikke deltar i politiske prosesser i den nye digitale offentligheten. Disse deler seg i to grupper: (1) de som vil delta, men ikke behersker teknologien, og (2) de som behersker teknologien, men som likevel ikke vil delta.

Jeg er redd for at dette er et bomskudd. Problemet kan like gjerne ligge hos dem som faktisk deltar i politiske prosesser 2.0.

Tankene går til Lonelygirl15. Ceci n'est pas une lita jente som gråter ekte tårer, for å si det sånn. En serie med korte YouTube-videoer som tilsynelatende var videodagboken til en fortvilet amerikansk jente, viste seg å være profesjonelt produsert og regisert. Det er altså ikke bare Hvermannsen som engasjerer seg når man innfører 2.0-løsninger: terskelen er senket også for markedsføring og spinn. Enter Holgersen og Tversnes.

De nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene - javel. Men de bygger samtidig opp nye barrierer og maktstrukturer. Ta Twitter, for eksempel. Dette er et verktøy for folk som skjelden er borte fra tastaturet mer enn to timer i strekk, og som i så fall tvitrer fra mobilen. Det er en nyttig plattform for utveksling av ideer og blablabla - men det er ikke noe grasrotprosjekt. Vi vet hvem som er på Twitter og ikke (vi vet også hvem som øker sin medlemsmasse som eneste parti i Norge, men det er en annen sak).

Noen ville kanskje sette sin lit til Facebook, siden dette er den sosiale plattformen for folk flest. Men problemet er at Facebook er en politisk blindvei: At Stabburet lanserte Grandiosa uten paprika er ikke et bevis for det velfungerende nett-demokratiet. Sett i sammenheng med den stakkars aksjonsgruppa mot NRK-lisensen er det derimot et bevis på hvor ubetydelig Facebook-engasjementet virkelig er. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Og dette er bare én dimensjon av profesjonaliseringen. Tidligere i år gjorde Mandag Morgen en undersøkelse av de nye tilskuddene til Stortingslistene:

Gjennomgangen viser at den politiske profesjonaliseringen som har pågått over flere år, skyter fart. På det nye Stortinget ligger det an til at «ansatt i politisk parti» og «elev/student» blir de nye store «yrkesgruppene» (se figur 1). Utdanningsnivået og broilerfaktoren øker. Flere unge med høy utdanning og lite annen yrkeserfaring enn partiarbeid rykker inn. Syv av ti nye fjes som ligger an til å bli valgt, er heltidspolitikere i dag.

Dessuten øker antallet politiske rådgivere voldsomt; de er i dag dobbelt så mange som de var i 2000 (jeg trodde Dag og Tid hadde en god artikkel om dette, men Dagsavisen har noe av det samme her).

Problemet slik jeg ser det er at samtidig som medierådgivere og politiske rådgivere blir mektigere, kaster grasrøttene bort tiden sin på Facebook og Start.no.