Åpenhet er ikke nok

Dette er ikke et felt jeg kan så fryktelig mye om, men jeg synes dana boyd (som insisterer på å skrive navnet sitt med små forbokstaver) har et godt poeng om hva som er viktig med frigjøring av offentlig data:

Information is power. This is precisely why we want to get information into the hands of more people. But as we do, we need to account for a new twist in all of this: Spinning the interpretation of the information is even more powerful. And the more that we make information available, the more that those in power twist it to tell their story. When everyone has information, information is no longer nearly as powerful as the ability to control its narrative. So as we challenge the government to make data available, we must also challenge them to do it in a way that doesn't allow them to spin the story in ways that further alienate people. 

(...) To capitalize on transparency, we need information literacy. This means media literacy and digital literacy too. Information literacy includes the skills necessary to interpret information in a context. Information literacy isn't something that people develop just because information is available. So assuming that they will emerge once we unlock information is naive. Furthermore, skills aren't distributed randomly across the population. Eszter Hargittai has consistently shown that those who are most privileged in our society are more likely to have information literacy skills. What this means is that those who are most privileged are more equipped to make sense of and use the information that they have access to. If you want information access because you want a better informed citizenry and a fairer society, you must start embracing the importance of information literacy and the need to provide infrastructure to help people build these skills. Providing broadband access is wonderful, but without the skills to make sense of what the Internet provides, access does nothing. The same is true for information transparency. And we can't wait until we get transparency to start creating a citizenry who has the skills to interpret the data that will be made available.

Det virker jo som et innlysende poeng når hun skriver det på denne måten, men frigjøring av offentlig data og annen informasjon er jo ikke noe mål i seg selv. Det er middelet for å gi oss en mer opplyst og bedre fungerende offentlighet. 

Dette er fra et innlegg boyd holdt på en Gov2.0-konferanse i Washington D.C. denne uka. Les hele her, eller se opptaket på YouTube. Følg også hennes blogg her, og sjekk ut publikasjonslisten her.

Nye i leseren

Jeg har lagt til noen nye blogger i RSS-leseren i det siste. Disse er gode:

Den beste blant de nye er Sociological Images, en blogg som drives av Lisa Wade og Gwen Sharpe. Denne oppdateres flere ganger daglig med bilder og korte tekster. Her er et par gode innlegg å begynne med: Constructing a Shockingly, Hilariously Sexist Past, om nåtidens oppfatninger av kjønnsrollene på 50-tallet, og High Fashion, om smykker som henviser til pillemisbruk.

Contexts.org hoster denne og flere andre sosiologiblogger, og drifter attpåtil en podkast: Sociology Improv. Jeg har ikke hørt mer enn én episode av denne, men det lover godt så langt. 

Feministing er en sosiologiblogg med temmelig hissig kjønnsperspektiv. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å ha tålmodighet til å følge denne, men den skiller seg virkelig ut fra de andre jeg leser.

Surprisingly Free er en flerforfatterblogg om teknologi og politikk fra George Mason University. Driver den ukentlige podkasten Surprisingly Free Conversations, tydelig inspirert av universitetskollega Russ Roberts EconTalk.

NYTimes-bloggen Idea of the Day har korte daglige poster, og mange anbefalinger til annet lesestoff.

Andre som har noen tips?

Sannhetens kår

Jeg leste ferdig Sannhetens kår av Christian Borch forrige uke. Den handler om hvordan markedslogikken undergraver viktige prinsipper for politikk og journalistikk.

Her er tre tanker:

1: Markedslogikken har gitt fantastiske resultater, men den er samtidig i konflikt med viktige menneskelige verdier. Det er allerede skrevet mange gode bøker om dette (Adam Smith skrev for eksempel Moral Sentiments før han skrev Wealth of Nations), og hvis man skal skrive enda en bør man være sikker på at man virkelig har noe viktig å tilføye. Hat tip til Tom for denne.

2: Profesjonaliseringen av politikken er en ubehagelig tendens, og en utfordring for demokratiet. Dette er kanskje det viktigste poenget jeg tar med meg fra denne boka.

3: Hvis man først tar seg bryet med å skrive en bok, bør man koste på seg å føre opp skikkelige referanser. Flere steder i boka henviser Borch til kilder som "en internasjonal studie" eller "en amerikansk professor." Da blir det vanskelig å ta argumentene på alvor. Men når han først tar seg bryet med å oppgi kilder, gjør det at jeg fører opp disse på leselisten min: Mediated av Thomas de Zengotita, På BA-HR bakke av Kari Breirem og Berlusconis Italia av Simen Ekern.

Evolusjon og altruisme

Jeg hørte hørte nettopp et opptak av Samir Okasha snakke om Individuals and Groups in Evolutionary Biology. Forelesningen er i underkant av en time lang, og veldig interessant - anbefales! Lydopptaket kan lastes ned fra LSEs hjemmesider her, eller via iTunes. Forelesningsslidene er her.

Okasha snakker om evolusjon, og hvordan altruisme kan vokse fram gjennom naturlig seleksjon. Et av hovedpoengene er at evolusjonen ikke nødvendigvis virker bare på individnivå, og at evolusjonen ikke bare driver fram egoistisk atferd.

Altså: hvis evolusjon også virker på gruppenivå, kan grupper med større andel altruistiske individer ha større sjanser for overlevelse og reproduksjon enn grupper av rene egoister.

Okasha nevner flere eksempler på altruistiske dyr: bier, alger, bakterier (hvertfall Pseudomonas aeruginosa) og de samme solidariske vampyrflaggermusene som Dag O. Hessen skrev om i Morgenbladet for litt siden.

Her er et fint sitat fra Darwins The Descent of Man:

however…a tribe including many members who were always ready to sacrifice themselves for the common good…would be victorious over most other tribes…and this would be natural selection

Evolution and the levels of selection, som Okasha skrev i  2006, er tilgjengelig (i forhåndsvisning) via Google Books.

Rase og vennskap

Skummet nettopp gjennom denne: Interracial Friendships in College (NBER-paper, krever tilgang) av Camargo, Stinebrickner og Stinebrickner.

Sammendrag:

Motivated by the reality that the benefits of diversity on a college campus will be mitigated if interracial interactions are scarce or superficial, previous work has strived to document the amount of interracial friendship interaction and to examine whether policy can influence this amount. In this paper we take advantage of unique longitudinal data from the Berea Panel Study to build on this previous literature by providing direct evidence about the amount of interracial friendships at different stages of college and by providing new evidence about some of the possible underlying reasons for the observed patterns of interaction. We find that, while much sorting exists at all stages of college, black and white students are, in reality, very compatible as friends; randomly assigned roommates of different races are as likely to become friends as randomly assigned roommates of the same race. Further, we find that, in the long-run, white students who are randomly assigned black roommates have a significantly larger proportion of black friends than white students who are randomly assigned white roommates, even when the randomly assigned roommates are not included in the calculation of the proportions. This last result contradicts previous findings in the literature.

Interessant.

Sang.

Kjønn og konflikt

Dette er definitivt en av de mest tankevekkende artiklene jeg har lest i år: Charli Carpenters "Women, Children and Other Vulnerable Groups": Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue.

Her skriver hun at menneskerettighetsaktivister overser menn i arbeidet for å verne sivile i konfliktområder.  Sammendrag:

This article offers an explanation for the use of gender essentialisms in transnational efforts to advocate for the protection of war-affected civilians. I question why human rights advocates would rely upon such essentialisms, since they arguably undermine the moral logic of the civilian immunity norm on which their normative claims are based. This can be understood, I argue, as part of a strategic framing process in which pre-existing cultural ideas, filtered through an environment characterized by various political constraints, impact the rhetorical strategies available to advocates. In-depth interviews with civilian protection advocates reveal that many believe that warring parties, the global media, transnational constituencies and partners in the international women’s network will all be more receptive to their message if it is couched in terms of protecting ‘‘women and children’’ specifically. Network actors believe that while this may undermine the protection of adult male civilians and while it may reproduce harmful gender stereotypes, these problems are outweighed by the gains in access to needy populations and the benefits of getting ‘‘civilians’’ on the international agenda. I conclude by considering the extent to which this cost/benefit analysis is being contested and reconsidered by some actors within the civilian protection network. 

Det som er så utrolig fascinerende med denne artikkelen, særlig i disse Hjernevask-tider, er måten Carpenter bruker (det som oppfattes som) fluffy begreper som diskurs og normer for å studere krig og konflikt. Hun tar  utgangspunkt i at kjønn er en sosial konstruksjon, og studerer derfra hvordan forståelsen av kjønn former sikkerhetspolitikken.


Det er nemlig slik, mener Carpenter, at bildet menneskerettighetsaktivister tegner av sivile i krigsområder ikke er kjønnsnøytralt. Man snakker om "kvinner og barn og andre sårbare grupper". Denne kjønnede diskursen betyr at menn - som står i fare for å bli massakrert av militære styrker, fordi de er potensielle soldater - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn  i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon. Dessuten: kvinner og barn som ikke er ledsaget av mann/far står i større fare for å bli utsatt for overgrep i krigssituasjoner. Dette er en situasjon som ikke gavner noen.

Carpenter har også skrevet en annen artikkel om den samme mekanismen i Srebrenica: "Women and Children First": Gender, Norms and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95. Det er grusomme greier.

Jeg synes dette er veldig interessant - av to grunner: for det første er det flott å se myk, post-positivistisk, feministisk teori anvendt på spørsmål om krig og sikkerhetspolitikk (ta den, Harald Eia!). Det er et glimrende eksempel på konstruktivisme i internasjonal politikk (IP), og viser at studier av kjønn og andre sosiale konstruksjoner ikke trenger å være virkelighetsfjern babbel.

For det andre er dette en påminner om kjønnsaspektene i andre felt, f eks i utviklingsspørsmål. Min oppfatning er at vi ser de samme tendensene blant annet i promoteringen av mikrokreditt som et kvinnefrigjøringsprosjekt, og i oppfatningen av at kvinner er spesielt viktige i gjenoppbyggingen av samfunn rammet av krig og konflikt.

Jeg lurer på om det tegnes et bilde av at mannen er roten til alt ondt, og tenker at det i så fall er fryktelig galt.

Dette blir nok tema for min neste artikkel i argument. Alle tips og innspill mottas med takk.

Carpenter er for øvrig bidragsyter på to veldig gode blogger: The Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money, og har satt opp denne leselisten hos Foreign Affairs over feministiske tilnærminger til IP. Milennium hadde en spesialutgave om feminisme og IP i 1998, og Security Studies et tilsvarende i 2009.

(Til slutt: Det er selvfølgelig helt unødvendig å påpeke at frigjøring og beskyttelse av kvinner ikke er noe negativt. Det er ikke det som er saken.)

Nytt argument: Komparative kjeltringer

Ny utgave av argument er ute! Denne gangen har jeg skrevet om kriminalitet i USA og Norge under overskriften «Kapitalister og andre kjeltringer». Hovedpoenget er at institusjonelle variasjoner fører til forskjellige typer kriminalitet - mye på samme måte som institusjoner gir nasjonale økonomier sine komparative fortrinn (Hall & Soskice: Varieties of capitalism).

Artikkelen bygger på en bloggpost jeg skrev i august: Varieties of streetgangs. Jeg tar utgangspunkt i to bøker: Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital (les den!) og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day, som viser noen tydelige forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet. En av de virkelig slående forskjellene dreier seg om forholdet mellom staten og de gatekriminelle. Mens crackgjengene i Chicago opererer i et område hvor politi og ambulanse ikke vil nærme seg, har hasjselgerne langs Akerselva jevnlig kontakt med velferdsapparatet. Sitatet fra hasjselgeren som mener politikerne snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak» er utrolig fascinerende.

Jeg bruker dessuten noen tanker fra Philippe Bourgois (som har en del artikler på sin hjemmeside) og Bruce Western (også han har en del gratis artikler liggende). Westerns Punishment and Inequality in America kan forresten fjernlånes gjennom Bibsys.

Artikkelen min er lagt ut her på bloggen også.

Kapitalister og andre kjeltringer

Hva komparative fortrinn forteller oss om hasjselgere langs Akerselva.

Handel er lønnsomt fordi vi er forskjellige. Det er dette poenget 1800-talls-økonomen David Ricardo påpekte med ideen om komparative fortrinn; land kan tjene mer på spesialisering og handel enn de kan på å være selvforsynte. D et er mye som kan være galt med en slik forenkling, men argumentet er ganske enkelt at økonomien i et land er konkurransedyktig fordi den ikke er identisk med økonomien i andre land.

Institusjoner avgjør

Ideen om komparative fortrinn har blitt raffinert siden 1800-tallet. Et eksempel er boka Varieties of Capitalism, en moderne klassiker innenfor sammenliknende politisk økonomi, der P eter Hall og David Soskice gir en forklaring på hvor disse komparative fortrinnene kan komme fra. Deres argument er at forskjellige institusjonelle trekk – som velferdspolitikk, lønnsforhandlinger, utdanningsregimer, eiernes forventninger til aksjeutbytte og andre kulturelle faktorer – skaper systematiske forskjeller i ulike lands økonomier.

Det er for eksempel slik at norske institusjoner – særlig graden av offentlig inngripen – legger et annet rammeverk rundt næringslivet enn amerikanske institusjoner. Dette gir den amerikanske og den norske økonomien ulike styrker og svakheter; det gir bedriftene deres komparative fortrinn. Dette prinsippet kan overføres til andre deler av samfunnet. For eksempel kriminalitet.

Crack og karriere

Organiseringen av arbeidsmarkedet kan ha stor betydning for kriminaliteten i et samfunn. Steven Levitt, økonomen bak Freakonomics-bøkene, har påpekt hvordan økonomiske incentiver gjør cracksalg til et rasjonelt karrierevalg for lavt utdannede afroamerikanske menn; den potensielle gevinsten ved gjenglivet er simpelthen så stor at en minstelønnsjobb ikke kan konkurrere. Det er mer å tjene på salg av narkotika enn på en lovlig jobb.

På grunn av de store institusjonelle forskjellene mellom Norge og USA , er det grunn til å se for seg store ulikheter i gatekriminaliteten. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har studert hasjselgerne langs Akerselva. Funnene deres viser noen påfallende forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet.

Marginalisert i Norge

Den kanskje mest interessante forskjellen mellom gateselgere av narkotika i Norge og USA handler om forholdet til majoritetssamfunnet og det offentlige. Guttene langs Akerselva – mange med minoritetsbakgrunn – er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag. At salget foregår nettopp langs Akerselva – bokstavelig talt på grensen mellom gamle klasseskiller – blir et bilde på hvor nær de norske gatekriminelle er majoritetssamfunnet.

Gjennom sosiologen Sudhir Venkatesh, som har gjort omfattende studier av crackselgende gjenger i Chicagos housing projects, blir vi kjent med et miljø med klare forskjeller fra hasjselgerne i Oslo. Gjengene i Chicago opererer i samfunnets randsone, i et boligområde hvor innbyggerne har lært seg at det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Venkatesh beskriver gjengen som en dominerende, nærmest politisk, institusjon i et område med om lag fem tusen beboere. Mens Oslos narkotikaselgere er en liten, marginalisert gruppe, framstår gjengen i Chicago mer som en autoritet innenfor en større marginalisert befolkningsgruppe.

Vil på tiltak

En annen åpenbar forskjell er at de gatekriminelle i Norge har så bred kontaktflate med offentlige instanser. Særlig tydelig blir det når Pedersen og Sandberg forteller hvordan hasjselgerne har adoptert begreper fra velferdsarbeidere; i et intervju sier en av guttene at han er frustrert over sin egen situasjon. Han mener politikerne ikke gjør nok for å hjelpe ham tilbake i storsamfunnet, og at noen snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak». Ordvalget vitner om at det å iscenesette seg selv for velferdsapparatet er en viktig del av livsmestringen for norske gatekriminelle.

Dette bildet står i sterk kontrast til amerikanske kriminelles forhold til det offentlige. Sosiologen Bruce Western har undersøkt det amerikanske straffesystemet med fokus på sosial ulikhet, og beskriver straffesystemet som den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til unge minoritetsmenn med lav utdanning. Western viser at disse mennene har større sannsynlighet for å havne i fengsel enn for å bli velferdsmottakere.

Crackens politiske økonomi

En annen åpenbar forskjell er hvilket narkotisk stoff som selges: langs Akerselva er det hasj, i Chicago crack-kokain. Sosiologen Philippe Bourgois mener den omfattende bruken av crack er et symptom på sterke raseskiller i samfunnet. Ifølge Bourgois har crack-epedimien i USA kommet som en konsekvens av en systematisk form for etnisk segregering han beskriver som et ’inner-city apartheid.’ Crack-kokain er betraktelig mindre utbredt i Europa, der også graden av etnisk segregering er mindre.

Det er dessuten tydelige forskjeller i vold og bevæpning. Fra Oslo forteller Sandberg og Pedersen om slagsmål, overfall og ran – noen ganger med kniv. Venktatesh, derimot, beskriver Chicagos gjengmiljø som en verden med skytevåpen. Forskjellen for de involverte må være enorm.

Kjeltringer og kapitalister

Historien har gitt Norge og USA svært forskjellige institusjoner, og disse legger ulike rammeverk rundt folks liv. På denne måten blir både kapitalismen og kriminaliteten i de to landene svært ulike.  

---------------

Denne teksten er publisert i argument #3 2010 (tilgjengelig som pdf her). En kort bloggpost om innlegget finner du her.

Religion og økonomi: nytt fra laboratoriet

Atferdsøkonomi er fascinerende greier. Benjamin, Choi og Fisher har gjort eksperimenter for å undersøke hvordan religion påvirker atferd. Funnene er oppsummert i et nytt NBER-paper (åpen versjon her). De går blant annet løs på Max Webers tese om den protestantiske arbeidsetikken, og Robert Putnams tese om at katolisisme gir lavere tillit i et samfunn.

Her er sammendraget:

Although many scholars (e.g., Weber, 1930) have hypothesized that religious identity norms affect economic outcomes, empirical tests have been hampered by the difficulty of identifying exogenous variation in religion. We create exogenous variation by randomly varying religious identity salience in laboratory subjects. The marginal effect of religious identity is the change in subjects’ choices when religion is salient. We test six hypotheses from prior literature. We find that Protestantism increases contributions to public goods. Catholicism decreases contributions to public goods, decreases expectations of others’ contributions to public goods, and decreases risk aversion. Judaism increases worker reciprocity in a bilateral labor market gift-exchange game. We find no evidence of religious identity effects on disutility of work effort, discount rates, or generosity in a dictator game. 

Metoden er slik: først blir forsøkspersonene gitt noen enkle oppgaver. Man får fem ord - hvorav ett er overflødig - som skal omrokkeres til en ny setning. Én gruppe forsøkspersoner får religiøst ladede setninger. Disse setningene fungerer som priming, dvs de setter forsøkspersonens underbevissthet på sporet av religion. Ideen er altså at  f.eks katolske forsøkspersoner som er blitt primed vil være mer bevisst sin egen religion enn katolske forsøkspersoner som ikke er primed.

Deretter får forsøkspersonene en serie oppgaver og strategiske spill, og forskerne undersøker atferden.

Om forholdet mellom religion og tillit skriver de:

We find, consistent with the conclusions of Putnam (1993) and La Porta et al. (1997), that Protestantism increases the supply of public goods while Catholicism suppresses it. Protestants for whom religious identity is salient contribute 15 cents more to the public good than control Protestants, whereas primed Catholics decrease their contributions by 18 cents. Jewish subjects’ contributions are unaffected by the prime. (...)

Putnam (1993), La Porta et al. (1997), and Ruffle and Sosis (2007) argue that the channel through which religion affects public goods provision is trust. Among Catholics, our data support this hypothesis. (...) relative to control Catholics, primed Catholics expect the average member of their group to contribute 12 cents less. Primed atheists and agnostics expect others to contribute 9 cents more, a marginally significant result. However, there is no significant effect of priming on Protestant expectations. This suggests that Protestantism’s positive effect on public good contributions (...) is due to a Protestant norm to unconditionally contribute to public goods, rather than a Protestant norm to trust others.

Altså: protestanter er ikke nødvendigvis mer tillitsfulle, men har en sterkere tilbøyelighet til å bidra til felles goder.

Placebo: arv eller miljø?

Jeg leste nettopp korrektur på en tekst om placeboeffekten. Her ble det (av en fagperson) forklart at kroppen skiller ut opiater og andre smertestillende stoffer når pasienter blir gitt saltvannsinjeksjoner de tror inneholder smertestillende medisin.

Jeg vet egentlig ikke noenting om noe som helst, og har ikke tenkt altfor nøye over det, men her er spørsmålene jeg stiller meg: hvordan vet kroppen at den skal skille ut disse stoffene? Har den lært dette gjennom arv eller miljø?

Er ikke medisinsk praksis (selv om vi inkluderer medisinmenn og sjamaner) altfor, altfor, altfor ung til å kunne ha preget arvematerialet vårt?

Mest sannsynlig har jeg misforstått et eller annet.

Eventuelle oppklaringer mottas med takk.