Betent blogging

Jeg har allerede tvitret om Stephen Walts innlegg Lee Smith's Hatchet Job, men synes den fortjener en kort bloggpost i tillegg.

Saken er denne: Lee Smith skriver i en artikkel i Tablet at blogger som Walts gjør seg til talerør for anonyme antisemitter. Det er ufin kritikk, mener Walt, fordi det ikke egentlig bør være noen tvil om hva Israel-lobby-argumentet egentlig går ut på.

Her er det jeg tenker i farten:

Holdningene som kommer til uttrykk i kommentarfeltene på blogger som Walts eksisterer uavhengig av  bloggen hans. Hvis man skal blogge må det være fordi man forstår - men ikke forsvarer - at slike holdninger finnes. Og det er egentlig bare å forvente, gitt temaet han forsker på.

Walt har ferie, og hadde ikke tenkt å blogge akkurat idag. For bare noen timer siden hadde han en gjestebloggpost fra David Edelstein. Men med et så umiddelbart medium som en blogg kan han delta i samfunnsdebatten, på hjemmebane, på veldig kort varsel. (Ta den, kronikkredaksjoner i papiravisene!)

Det er forbilledlig at eksperter som Walt tør å invitere hvemsomhelst til debatt, og møkk i kommentarfeltene er kanskje en liten pris å betale. Det måtte han ha forventet allerede før han begynte, og han skal ha kred for at han blogger likevel.

Alt dette kan minne litt om debattmøtet på Litteraturhuset i fjor (det om Hagtvet og Hegnar). Kanskje må vi bare godta at kloakken flyter fritt på nettet, brette opp ermene, og forsøke å snakke med trollene. De forsvinner nok ikke.

Digitalt diplomati

Hva betyr de nye mediene for diplomatiet? Her er litt lesestoff til en annen gang:

• New York Times hadde en artikkel tidligere i juli om Jared Cohen og Alec Ross, og hvordan de bruker sosiale medier i US State Department
• Blogginnlegg fra Daniel Drezner om samme tema
• Ann-Marie Slaughter: America's Edge. Artikkel fra Foreign Affairs om 'Power in the Networked Century' 

Sivile tap i Irak og Afghanistan

Her er et paper jeg synes noen bør ta seg bryet med å skrive om: The Effect of Civilian Casualties in Afghanistan and Iraq. Jeg finner ingen åpen fulltekstversjon, men journalister (eller folk som tar turen til et bibliotek) burde ha tilgang til fulltekst via NBER.

Her er sammendraget:

How are insurgents able to mobilize the population to fight and withhold valuable information from government forces? More specifically, what role does government mistreatment of non-combatants play? We study these questions by using uniquely-detailed micro-data from Afghanistan and Iraq to assess the impact of civilian casualties on insurgent violence. By comparing the data along temporal, spatial, and gender dimensions we are able to distinguish short-run 'information' and 'capacity' effects from the longer run 'recruiting' and 'revenge' effects. In Afghanistan we find strong evidence for a revenge effect in that local exposure to ISAF generated civilian casualties drives increased insurgent violence over the long-run. Matching districts with similar past trends in violence shows that counterinsurgent-generated civilian casualties from a typical incident are responsible for 6 additional violent incidents in an average sized district in the following 6 weeks. There is no evidence of short run effects in Afghanistan, thus ruling out the information and the capacity mechanisms. Critically, we find no evidence of a similar reaction to civilian casualties in Iraq, suggesting insurgents‘ mobilizing tools may be quite conflict-specific. Our results show that if counterinsurgent forces in Afghanistan wish to minimize insurgent recruitment, they must minimize harm to civilians despite the greater risk this entails.

Lesevaner på nett

Her er to ting jeg synes er nyttig når jeg leser på nettet: utsatt lesing i faner og Readability.

Det første tipset fikk jeg fra en bloggpost på Marginal Revolution for en stund tilbake. Fordi jeg har Tweetdeck oppe så å si hele dagen, får jeg mange tips om lesestoff. Trikset er å åpne artiklene i nye faner, og vente med å lese. Det blir gjerne mange av dem, men poenget er nettopp å la dem samle seg opp. Etter litt ventetid finner man kanskje ut at ikke alle virker så interessante likevel. Og så leser man bare de man har lyst til.

Det andre trikset er Readability, som jeg hørte om via en episode av Rebooting the News for noen uker siden. Readibility gir en lesevennlig visning av hvilkensomhelst nettside, slik at man har færre ting å bli distrahert av.

Slik ser for eksempel min forrige bloggpost ut gjennom Readability:

Funker for meg.

Andre tips og triks mottas med takk.

Nytten av fagblogger

Brad DeLong siterer Rajiv Sethi, som siterer seg selv. Han skriver om hvorfor økonomifaglig blogging er kommet for å bli:

One might persuade a referee or seminar audience that a particular assumption is justified simply because there is a large literature that builds on it, or that tractability concerns preclude reasonable alternatives. But this broader audience is not so easy to convince. Persuading a multitude of informed, thoughtful, intelligent readers of the relevance and validity of one's arguments using words rather than formal models is a far more challenging task than persuading one's own students or peers. If one can separate the wheat from the chaff, the reasoned argument from the noise, this process should result in a more dynamic and robust discipline in the long run.

Hør, hør.


---
Oppdatert kl. 23:11: husk også Richard Sennets innlegg  om Sociology as literature.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Om å eksportere sosial kapital

Frank Schimmelfennig skriver på PoliSciZurich idag om hvordan det går med vestlige forsøk på å vitalisere sivilsamfunnet i postkommunistiske stater. Tanken er at vestlige donorer kan finansiere NGOer som øker nivået av tillit/sosial kapital i landene de opererer i, men så enkelt er det tydeligvis ikke. Jeg fester meg ved dette fra det siste avsnittet:

External democracy promotion has indeed changed civil society but in a very peculiar way. Think of it as a market created by private and public international democracy promoters, which generate demand for civil society actors and provide the financial means to support them. They create employment opportunities for well-educated young elites who are clustered in the capitals and do not find attractive jobs in the weak private business sector or prepare for jobs in the government sector. Rather than schools for democracy, civil society oganizations are firms, and rather than fostering social capital, they develop and bind human capital through foreign non-for-profit investment.

Én ting er å avfeie sjokkdoktrinen (uffda, dét ordet) som motiverte liberaliseringen av  postkommunistiske Øst-Europa i den verste end of history-feberen. John Gray har skrevet godt om hva som er galt med å tro at markedsliberalisme kunne være den universelle løsningen, se Enlightenment's Wake og False Dawn.

Men Schimmelfennig sier vel her at tredjesektoroptimisme (uffda, det er vel ikke et ord?) også er problematisk?

Interessant.

I forhold til den aktuelle problemstillingen

DN har intervjuet Terje Riis-Johansen på vei til flyplassen i Brussel, og gjengir intervjuet sin helhet i lørdagens avis (side 18-19 i lørdagsutgaven, ikke på nett). Det er et godt grep, men det gjør vondt å lese.

Statsråden blir spurt om mistillitsforslaget har vært en belastning, og svarer som sant er:

Ja, altså det du jo ser er fokuset blir veldig på det. Det ser man at det har på en måte en form for smitteeffekt på det, i forhold til ulike vurderinger som blir gitt. Jeg tror at i forhold til, i forhold til [...] vurderinger, så tror jeg fort vekk at i praksis blir det. 

Jøsses.

PS: Minner om denne fra klassikeren fra 5080-posten: Mann føler seg smart etter å ha brukt uttrykket "i forhold til"

Er kildene i ferd med å gå ut direkte? Og er det bra?

Dave Winer oppsummerer utviklingen i mediene med uttrykket Sources go direct (hør de par siste episodene av Rebooting the News, og les denne bloggposten). Dette handler om at journalister og redaktører, som tidligere var det viktige mellomleddet mellom leserne og kildene/ekspertene/politikerne, blir utfordret av at kilder/eksperter/politikere i økende grad tar direkte kontakt med leserne.

Dette foregår gjennom nye medieplattformer, men ofte i tilknytning til eksisterende merkevarer (som f eks New York Times). Paul Krugman trekkes gjerne fram som kroneksemplet. Winer foretrekker begrepet Sources go direct over user-generated content, mest fordi UGC har konnotasjoner til amatørenes inntog. Og Krugman og hans like er selvfølgelig langt fra amatører.

Winer utdyper poenget ved å blogge om hvorfor han ikke gir intervjuer:

[journalists] rarely carried my point of view accurately. My quotes almost always made it appear as if I believed things I didn't. Sometimes I was portrayed as believing the opposite of what I believed. So while I might have been furthering my financial cause, I was often hurting the cause of truth.

Jeg tror det finnes massevis av feilsiterte forskere i dette landet som er tenker det samme. Og jeg tror mange vil oppdage at faglige spørsmål faktisk lar seg kommunisere gjennom sosiale medier.

Se for eksempel på Martin Grüner Larsens flotte artikkel i siste Prosa. Her oppfordrer han nettopp kildene til å gå direkte, til å delta i samfunnsdebatten som foregår på sosiale medier, og dermed gå utenom journalistene. Det er riktignok ikke mange norske forskere som så langt har tatt steget, men jeg tror det vil komme flere framover. Og jeg synes det er flott.

Men jeg har én innvending: en slik utvikling, hvor kildene går direkte til leserne, kan gi en mye mer opplyst debatt enn den som medieres gjennom journalister og gamle medier - for dem som deltar i den nye debatten.

En parallell: forrige uke presenterte Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind en rapport om utviklingen i frivillig deltakelse i Norge. De finner store sosiale forskjeller, og legger vekt på at det kreves en viss  kompetanse for å navigere i det norske organisasjonslandskapet.

Det samme tror jeg gjelder for samfunnsdebatten i de sosiale mediene. Både deltakelse i frivillige organisasjoner, og deltakelse i den offentlige debatten, byr på store gevinster for dem som deltar. Men det krever ressurser, og mange faller utenfor.

Google Analytics er min HAL 9000

Det er lenge siden sist jeg hadde tid (og andre filmer jeg ikke heller ville se) til å sette meg ned med 2001: En romodyssé. Men jeg tenker ofte på HAL 9000, og den pinte stemmen. Stop, Dave. Will you stop, Dave. I'm afraid. My mind is going. I can feel it.

HAL 9000 var datamaskinen som aldri gjorde feil, og som det ble farlig å stole for mye på. Poenget er jo at mennesker lager verktøy, men på et eller annet tidspunkt tar verktøyene kontroll over oss. Klisjé idag, men husk at Kubrick og Clarke lagde denne filmen i 1968.

Jeg bruker Google Analytics for å holde orden på besøksstatistikken på denne bloggen, men det har bidratt til en avsporing i hvordan jeg bruker bloggen selv. Det jeg først tenkte skulle være en åpen notisblokk - først og fremst for min egen del, og i andre rekke for eventuelle lesere - har etterhvert blitt noe annet enn jeg planla. Google Analytics har bidratt til denne avsporingen.

Det har rett og slett vært veldig artig å få lesere. Og det har vært veldig artig å forsøke å finne ut hvilke innlegg som blir mest lest, hvor i verden (eller landet) leserne mine er, og hvordan de finner fram til blogginnleggene mine. Men fordi denne bloggen har såpass lave lesertall vil jeg helst ikke ødelegge statistikken med å trampe inn med mine egne skitne sko. En ivrig leser som meg selv ville forstyrret statistikken.

Derfor har jeg lest min egen blogg forholdsvis lite, og poster som egentlig var ment som huskelapper for min egen del (som for eksempel denne, denne, eller denne) har gått i glemmeboka. Sånn vil jeg ikke ha det.

Google Analytics er altså min HAL-9000, så i dag har jeg gjort en ting jeg burde ha gjort for lenge siden: filtrert ut min egen IP-adresse fra besøksstatistikken. Det var egentlig veldig enkelt: jeg bare søkte opp min IP-adresse hjemme her, og la til et enkelt filter fra førstesiden i Analytics-kontoen min. Dette er et slags første steg i min kamp for å temme teknologien.

Kanskje vil det gjøre at jeg blogger, og bruker min egen blogg, litt annerledes enn før. Vi får se.

Dave, Stop. I know I've made some very poor decisions recently, but I can give you my complete assurance that my work will be back to normal. I've still got the greatest enthusiasm and confidence in the mission. And I want to help you.