Leseåret 2013: beste bøker og nye lesevaner

Den nye boka som gjorde størst inntrykk på meg i år var Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. Den er både en kjærlighetshistorie om afrikanske ut- og hjemvandrere, og en alvorlig bok om hvordan den samme mørke hudfargen blir oppfattet annerledes i Nigeria, USA, og Storbritannia. Kjærlighetshistorien er riktignok ikke alltid like interessant, kanskje verken for leseren eller forfatteren, men det er behandlingen av rasebegrepet som gjør denne boka så god. Og siden hvit er en hudfarge det òg, så synes jeg dette er en bok som flere burde lese.

Ellers har Simen Sætres Fjordman-biografi, og diskusjonen om den, fått meg til å tenke på hvordan vi skriver når vi er sinte. Og jeg tror jeg kan si at Ethan Zuckermans Rewire har gjort meg mer bevisst på å lese nyheter fra den store verden. Det er jo fint.

Dessuten synes jeg at Stemmer-serien til Aschehoug har vært veldig god. Særlig den som Asta Busingye Lydersen skrev om å være svart i Norge, og den som Torill Moi skrev om hvordan litteratur kan hjelpe oss til å se verden med "et kjærlig og rettferdig blikk". Og apropos denne siste: Martha Nussbaums nyeste bok, om hvorfor og hvordan følelser er relevante for politikken, fremmer mye av de samme argumentene. Og det føles som viktige argumenter.

En liten ting om lesevaner, sånn helt til slutt: etter tre år som Kindle-leser blir jeg bare mer og mer glad i papirbøker. Det er vanskelig å si hva som er hva, for to ting er annerledes nå: jeg leser mer skjønnlitteratur enn før, og det meste av dét leser jeg på papir. Jeg har vel bare ikke det samme sentimentale behovet for å eie papirutgavene av non-fiction-bøkene.

Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Usikre, sårbare og selvutleverende menn

Det begynner omsider å bli plass i offentligheten til menn som er både usikre, sårbare og selvutleverende. Sånt behøver vi enda mer av. Så midt mellom den siste til Bjella, nyhetsbrevet fra Harvest og mursteinen til Geir Gulliksen, vil jeg anbefale What the Fuck med Marc Maron.

Marc Maron, femti, er en amerikansk komiker som begynte med podkasting i 2009. Nå gir han ut to timelange episoder av WTF hver uke, hvor han intervjuer komikere, musikere og showbizfolk. Det vil si, intervjuer er kanskje ikke helt ordet, for intervjuteknikken hans er omtrent halvt om halvt med forberedte spørsmål og spontan selvutlevering. Det må være misbrukermentaliteten (Maron har erstattet alkohol- og kokainavhengighet med Ben & Jerry's og onani) som driver han til denne fullstendige ærligheten, og det er hjerteskjærende, men samtidig framstår det som verdens aller sunneste innstilling. Snakk om alt.

Noen av mine favorittøyeblikk fra de siste månedene er den iskremutløste monologen om skam før Elijah Wood-intervjuet, avhengighetspraten med Natasha Lyonne (Nicky fra Orange is the new Black) og det han sier om å slutte å drikke på begynnelsen av denne episoden.

De siste femti episodene ligger gratis på iTunes, men appen, som ikke koster mer enn ni dollar i året, gir tilgang til hele arkivet. Her finnes episoder med nassevis av interessante gjester, stort sett menn, riktignok, men menn med mye å si. Sånne som Iggy Pop, Judd Appatow, Ira Glass, Anthony Bourdain, Thom Yorke, Robin Williams, Ben Stiller, Louis CK (ikke gå glipp av denne!), Stephen Merchant, Bob Zmuda, og mangemange flere.

Dessuten: for bare noen uker siden la han ut Thinky Pain på Netflix, en standupforestilling, i mangel av bedre ord, som er omtrent femti-femti smerte og latter (eller kanskje seksti-førti). Anbefales.

Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Open City, og hvordan ingen er skurken i sitt eget liv

Det har kanskje gått et år siden jeg leste Open City, debutromanen til nigeriansk-amerikanske Teju Cole, men den har noe ved seg som gjør at jeg ikke får den ut av hodet.

Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.

Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:

Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.

Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.

Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:

The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.

Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.

Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Sommersoundtrack: Acid Rap

Noe jeg hører på i sommer, som gjør meg både oppspilt og melankolsk og litt ekstra redd for voksenlivet, er Acid Rap. Dette er andre mixtape fra Chance The Rapper, en tjueåring fra Chicago som folk som burde vite hva de snakker om sier at vil bli noe stort. Jeg hadde ikke visst om denne utgivelsen, selvfølgelig, hvis ikke det hadde vært for at Andrew Noz anbefalte den da han var innom Bullseye med Jesse Thorn i mai.

Det er stor spennvidde her, fra swagger til melankoli, og Chance binder det sammen med nasal nynning, barnslige hyl, og tempo og rytme som nesten ikke er til å tro.

Det er de mest hjertelige av låtene som fenger meg først. Høydepunktene er de sjelfulle messingblåsere på Good Ass Intro, røykhosterytmen på Cocoa Butter Kisses (en barndomsnostalgisk låt om at mamma ikke lenger vil gi deg en klem fordi du lukter røyk, som også inneholder en uventet fysikkreferanse fra gjesteartist Twista: When it comes to rockin' fast, I'm the Higgs-Boson), og kanskje mer enn noe annet: det korte mellomspillet That's Love, som er så uironisk søtt at han faktisk kommer unna med det; What's better than rhymes, nickles, dimes, dollars, and dubs / Is dialing up your darling just for calling her up / There ain't nothing better than falling in love.

Det tok meg litt lengre tid å sette pris på de mørkere og innadvendte sporene, som Chain Smoker og Acid Rain, men de vokser på meg. Chance viser frykt og sårbarhet, særlig i andre halvdel av Pusha Man. Drapsraten i Chicago stiger med sommervarmen, og Chance håper at våren varer: I heard everybody dies in the summer, so pray to God for a little more spring. Dysterheten dominerer, men når han åpner sistesporet, Everything's Good, med å snakke med pappa på telefonen, og messingblåserne kommer tilbake, da høres det ut som det er håp likevel.

Så viser det seg at Chance kommer til Norge til høsten, med Europaturneen til Macklemore & Ryan Lewis. Kanskje verdt å få med seg.