fredag 19. desember 2008

Offentlig og privat grådighet

Per Anders Todal har skrevet en god artikkel i Dag og Tid denne uka om hvorfor vi tolerer grådighet og sløseri i privat sektor, men ikke i det offentlige. Kristin Clemet og Bent Sofus Tranøy svarer fra hver sin kant.

Clemet framhever at pengene til byråkratene tilhører skattebetalerne, og at vi har spesielt stor interesse av hvordan det offentlige forvalter pengene våre. Tranøy (som har skrevet en glimrende bok om hvorfor vi bytter bank så altfor skjelden) mener Clemets forklaring først og fremst er ideologisk forankret (virkelig?) og at skattefradrag for utgifter, distanse til eierne og opsjonspakker er med på å forsterke sløseriet i privat sektor.

Jeg tror perspektivet til Clemet hviler på et kunstig skille mellom offentlig og privat sektor. Det kan være greit å se på insentivene i begge ender.

Den klassisk-økonomiske kritikken (William Niskanen) av offentlig forvaltning beskriver byråkrater som "budget maximizers."De utnytter informasjonsasymetrien i forhold til de folkevalgte, og har alle insentiver til å kreve stadig mer penger. Dermed blir byråkratier ineffektive pengesluk.

Kritikken mot grådighetskulturen i næringslivet (som fra Tranøy og i Joel Bakans bok og film The Corporation) går på mye av det samme. Opsjonspakker er ment å gi direktørene og bedriftseierne sammenfallende interesser, men ender ofte i situasjoner der direktøren har insentiver for kortsiktig profitt.

Vi snakker dermed om den samme situasjonen i både offentlig og privat sektor: ledere i begge sektorer har insentiver for grådighet og sløseri. Dette går på bekostning av de som eier pengene, enten de er skattebetalere eller aksjonærer. Og Clemet sier til Dag og Tid:
– Eg trur det er allmenn aksept for at folk sløser bort sine eigne pengar. Det er ein sunn refleks. Men når ein forvaltar pengane til andre, må ein gjere det ansvarleg og omsorgsfullt, seier Clemet.

Poenget er nettopp at det er flere enn de offentlig ansatte som forvalter andre folks penger. Og både i offentlig og privat sektor kan insentivene få utilsiktede konsekvenser.

Noen ganger er disse to sfærene særlig tett sammenvevd, som i Terra-saken. Situasjonen oppsto fordi de smarteste gutta i rommet hadde både informasjonsovertak og personlige lønnsinsentiver til å råde de folkevalgte til å kjøpe tåpelige låneprodukter. De folkevalgte hadde sine egne insentiver (gjenvalg sikres best ved å ha en solid kommuneøkonomi som opprettholder gode velferdstjenester), og satt i den andre enden av informasjonsasymetrien.

Riktignok skriver Niskanen først og fremst om byråkrater, ikke om folkevalgte, men argumentet bør holde likevel: økonomisjefer og rådmenn har rådgitt de folkevalgte, ut fra sine egne insentiver om å øke kommunens budsjett.

Det spesielle med Terra-saken er at den involverte en særdeles dårlig regulert del av økonomien, der selgerne/rådgiverne og direktørene hadde særlig sterke insentiver til å ta risiko. Dessuten var det altfor dårlig oppsyn med det offentlige (som gjennom Finansdepartementets Vik-brev, der Terra-instrumentene var å anse som ulovlige lån jfr kommueloven, men lovlige likevel) og for lite kunnskap blant beslutningstakerne.

Denne saken hadde derfor det verste fra to verdener: privat grådighet og offentlig udugelighet.

Ok. Men hva forteller det oss?

Dette betyr at både offentlig og privat sektor står i fare for å feile i oppgavene sine. Grådighet, sløseri og udugelighet kan forekomme overalt. Det beste vi kan gjøre er å forsøke å få de riktige reguleringene på plass. Men selv om problemene ligner på (og ofte overlapper) hverandre, bør vi ikke tro at den samme medisinen fungerer i begge sektorer.

1 kommentar:

joakim sa...

Jeg er generelt lite fan av grådighet, har selv skrevet om grådighet på min blogg i dag.