Barbarene kommer?

Jeg har nettopp vært gjennom Mark Helprins Digital Barbarism (2009), ni timer med remjing om det kulturelle forfallet som visstnok foregår. Det er særlig Creative Commons-bevegelsen, men også internettoptimister, brukere av nye medier, og ungdomskulturen generelt, som får gjennomgå. Jeg hørte den dessverre som lydbok, et format den helt tydelig er uegnet for. Dette er en forfatter som elsker å skrive skriftlig.

Helprin kom med sitt første angrep på CC-bevegelsen i NYT-artikkelen A Great Idea Lives Forever. Shouldn’t Its Copyright? fra 2007. Den gangen ble han hardt kritisert av bloggere, og trakk seg tilbake for å formulere argumentet i bokform.

Et av poengene er at intellektuell eiendom ikke er mye annerledes enn fysisk eiendom, og at de som lever av å produsere åndsverk bør ikke forskjellsbehandles fra andre næringsdrivende. Mens en bedrift kan gis i  arv til neste generasjon, forsvinner åndsverk ut av arvingenes kontroll. Fra NYTimes:

“Freeing” a literary work into the public domain is less a public benefit than a transfer of wealth from the families of American writers to the executives and stockholders of various businesses who will continue to profit from, for example, “The Garden Party,” while the descendants of Katherine Mansfield will not.

Jeg vet ikke nok til å mene noe veldig sterkt om opphavsretten ennå, men noterer meg at Lawrence Lessigs Free Culture er tilgjengelig gratis i mange formater. Og jeg mistenker at Helprin undervurderer gevinsten som ligger i å behandle kultur som et offentlig gode. Mer om dette senere.

Det som gjør Digital Barbarism til en dårlig bok er den rabiate kritikken av "ungdommen nå til dags." Det er rett og slett altfor unyansert til å ta på alvor.

Kortversjonen av Helprins argument får du (gratis selvfølgelig) på EconTalk.

Kostnadseffektiv jul

Eksamensoppgaver, pepperkakebaking og julealbumene til Sufjan Stevens var i ferd med å få meg i virkelig julestemning. Så kom jeg over Joel Waldfogels forelesning om Scroogenomics gjennom LSEs Public Lectures Podcast, hørte den i en skrivepause og nå har julestemningen fått seg en knekk.

Waldfogel minner om at julefeiringen fører til dødvektstap i økonomien; pengene som brukes på julegaver leder ikke til optimal ressursallokering - vi får gaver som koster mer enn vi setter pris på. Dette i sammenheng med kritikken som sier at offentlig pengebruk er ineffektiv fordi det offentlige ikke vet hva folk helst vil se pengene sine brukt på.

Økonomer. Do we need'em?

Wave og flat organisasjonsstruktur

Her er et problem: Lederverv i frivillige organisasjoner kan være veldig tid- og energikrevende, og i verste fall risikerer man å slite ut personene som påtar seg lederansvar. Hvordan kan man redusere byrden som faller på lederne/koordinatorene og fortsatt ha en fungerende organisasjon?

Web 2.0 to the rescue!

Google Wave begynner nemlig å se ut som et verktøy for å løse nettopp dette problemet. Så langt ser det ut som en bra plattform for sanntidssamarbeid, alltid åpent for alle, og med helt paddeflat struktur. Kan dette være en god organisasjonsstruktur f. eks. for en frivillig gruppe som organiserer leksehjelp for barn? Eller for en non-profit nettredaksjon? Jeg synes i det minste det er verdt et forsøk.

I stedet for å planlegge gjennom mail fram og tilbake, kan man ha et permanent åpent planleggingsdokument som alle kan redigere. Måten Wave kombinerer dokumenter og livechat ser veldig lovende ut.

Den åpenbare svakheten med å ha åpne planleggingssesjoner på nettet er selvfølgelig at de er åpne på nettet. Dermed ekskluderes de som ikke er komfortable og/eller erfarne med nettet (ja, de finnes).

Og som ellers i 2.0-verdenen bør man ikke bare bekymre seg for dem som ikke deltar. Noen vil nødvendigvis komme til å bidra mer enn andre, til å kommentere oftere eller ta initiativet oftere. Og før vi vet ordet av det har vi en organisasjonskultur gående (dette er det samme jeg mener er problemet med evangeliet om web 2.0 og medienes demokratisering: det er umulig å bli kvitt maktstrukturene helt. Hvis vi erstatter avisredaksjonene med proffbloggere kvitter vi oss kanskje med de gamle meningsdommerne, men nye kommer til).

Maktstrukturene kan altså forandres, men ikke fjernes totalt. Noen kan komme til å gjøre seg selv uunværlige, og det er nettopp dette vi forsøker å unngå. Ikke fordi ledere er dumt å ha, men fordi frivillige organisasjoner må kunne leve videre på sin egen dynamikk.

Jeg skal være med på Origos workshop om Dugnadssamfunnet 2.0 neste uke, og håper å plukke opp noen tips og triks der.

Informasjonsarkitektur

Jeg har begynt å lese Cass Sunsteins Republic.com 2.0, og så langt er den veldig god. Et sentralt argument er at når vi kan velge vår egen mediehverdag (slik vi i stadig større grad kan gjennom blogger, rss-feeder, og aviser som reflekterer våre holdninger og fordommer) går vi glipp av mye viktig informasjon. Ved å diskutere med folk som likner oss selv, lese saker som bekrefter vårt verdenssyn osv, utvikler vi stadig mer radikale holdninger. Dette er den samme mekanismen som kan lede til polarisering blant bloggere.

Sunstein begrunner derfor ytringsfriheten og retten til fri forsamling med viktigheten av å spre informasjon og meninger til folk som ellers ikke ville hørt dem. Retten til å demonstrere i det offentlige rom forsvares altså med muligheten til å informere folk som ellers ville vært isolert fra disse synspunktene. På samme måte er verdien av medier som favner bredt at de gjør deg klar over saker du ellers ikke ville fått vite om.

Det minner meg om en lederartikkel fra Arkitektur N, der Ingerid Helsing Almaas skriver:

Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på.

Det synes jeg er et viktig perspektiv, og et godt ideal. Jeg tror det er behov for medier som eksponerer oss for inntrykk vi ikke ville valgt selv.

Parallellen om arkitektur og valg har forsåvidt også blitt gjort av Sunstein og Richard Thaler i Nudge, der de skriver om choice architecture.

PS: Jon Almaas har forresten en fantastisk funny figur som kaller seg medierådgiver, eller informasjonsarkitekt. Se for eksempel Komiprisen 2009.

Hvorfor blogge?

Julie skrev nylig om hvorfor hun blogger, og avslutter med å vise til min kommende artikkel i argument. Her skriver jeg at sosiale medier ikke egentlig gir oss en mindre elitepreget offentlighet, og at politiske blogger ikke egentlig er et levelled playing field. Dermed blir jeg er en politisk blogger som skriver at politiske blogger ikke har noe særlig for seg.

Jaha - så hvorfor blogger jeg da?

Vel. Jeg blogger først og fremst for skrivetreningens skyld. Dette er en virkelig god måte å eksperimentere med tekst, og jeg har hatt stor nytte av å prøve ut ideer på bloggen både i forbindelse med oppgaver og andre tekster.

Det er responsen i kommentarfeltet, på twitter, fra Sonitus, og på andre folks blogger som gjør det mulig å bruke bloggen som verktøy for å skille gode ideer fra dårlige. Dette kan jeg skryte av fordi det ikke er min fortjeneste, og det har skjedd ved flere anledninger. Først da jeg skrev om Bernt Hagtvets syn på nye medier, og nå senest i arbeidet med den kommende argument-artikkelen (særlig her og her). Jeg har vært så heldig å slippe unna troll i kommentarfeltene mine. De som kommenterer hos meg er stort sett hyggelige, konstruktive og på ballen, og det setter jeg pris på.

Når det gjelder bloggenes mulighet for å utøve makt og innflytelse - det er her jeg tviler. De nye mediene gir alle like muligheter til å ytre seg (og dette kan være verdifullt nok for den enkelte blogger), men terskelen for å få bidra i den store offentligheten er fortsatt like høy. Mer om det litt senere.

Vindmøller og høyspentledninger

Kampanjen Bevar Hardanger - særlig montasjen av en høyspentmast i Brudeferden i Hardanger - fikk meg til å tenke på et poeng fra Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work. De Botton skriver blant annet om en gjeng høyspentmastentusiaster (ja, de finnes) som ser på høyspentmastene som monumenter over vår skaperkraft.

Parallellen går til  hollandske vindmøller, som også ble sett på som grelle inngrep i naturen, men omsider fikk en plass i kunsten. De Botton nevner blant annet Jacob van Ruisdaels Molen bij Wijk bij Duurstede (1670) som et av de første maleriene med  vindmøllemotiv:

(Wikimedia Commons)

Poenget altså at vindmøller på et tidspunkt gikk fra å være grelle inngrep i naturen til å bli ansett som "life giving machines."

Det er ganske interessant.

Sjekk også EconTalk-episoden med Timothy Brook om Vermeer's Hat and the Dawn of Global Trade.

The Pleasures and Sorrows of Work

Jeg kom over Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work gjennom UChannel for en stund tilbake, bestilte den via BookDepository (bare tilgjengelig i hardback) og har omsider fått lest litt i den.

Dette er en veldig god bok; de Botton har fulgt folk som arbeider i forskjellige bransjer, og han gir noen fantastiske historier om arbeidslivet. De som har hørt forelesningen han holdt ved RSA vil kanskje ha festet seg ved tanken om at moderne mennesker forventer lykke av både jobb og ektefelle, og at hobbyer og elskerinner dermed blir overflødige. Det er et artig poeng, men det er ikke det viktige å ta med seg.

Det viktige med denne boka er forståelsen av at markedet består av mennesker som jobber. Det høres selvfølgelig og trivielt ut, men det er noe vi vanligvis ikke forholder oss til. Gjennom historier fra fiskerinæringen, transportbransjen, karriereådgivning og regnskapsføring lar de Botton oss møte noen av menneskene som utgjør markedet.

Boka er dessuten gjennomillustrert med bilder av forskjellige arbeidsplasser. Sjekk galleriet på alaindebotton.com.

To tanker av å lese The Pleasures and Sorrows of Work:

1: Markedet er fantastisk fascinerende. It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, men de er mennesker, de òg. I et industrielt samfunn er dette fort gjort å glemme.

2: Man skal jobbe resten av livet.

(Denne siste tanken har et kort soundtrack: Åge Aleksandersens Gjennomsnittsmainn, Tom Waits' I Don't Wanna Grow Up, og Bob Dylans Workingman's Blues #2.)

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Bloggdynamikk: eksempler fra Norge?

Jeg jobber med en artikkel om bloggernes betydning for politikken. Et av utgangspunktene er Drezner og Farrells argument om at selv små, spesialiserte blogger kan sette dagsorden for den politiske debatten. Tanken er at småbloggere som konsentrerer seg om emner de har spesialkompetanse på, og skriver om saker de mener er oversett, glemt eller feiltolket i mainstream-mediene, etterhvert vil bli løftet fram av de større bloggerne. Ettersom journalister og redaktører leser disse topp-bloggene, vil sakene omsider havne i de tradisjonelle mediene. Småbloggene kan med andre ord sette rammene for hvordan journalister og redaktører forstår et gitt tema, og dermed sette rammene for den bredere samfunnsdebatten.

I USA er Rathergate det definerende øyeblikket; bloggere gikk 60 Minutes-redaksjonen i sømmene, og fant grove feil i kildebruken.

Noen som vet om gode eksempler fra Norge?

Si gjerne ifra på mail (kristianlandsgard ætt gmail dot com), i kommentarfeltet eller på twitter @kristianland.

Hva gjør bloggerne?

Bloggutgaven av Public Choice er veldig interessant, og her kommer enda et sammendrag. Denne gangen: Laura McKenna og Antoinette Poles What bloggers do: an average day on an average political blog (fulltekst her).
Dette er dessverre ikke den mest interessante artikkelen fra bloggutgaven. McKenna og Pole har foretatt en spørreundersøkelse blant tilfeldig valgte amerikanske politiske bloggere, og gir en oppsummering av hva disse menneskene faktisk gjør. Funnene er ikke veldig overraskende:

Depending on political events or opportunities, they don different hats or take up different missions. A majority of bloggers are informers providing their readers with information found on other blogs, in the mainstream media, and about political officials. Bloggers synthesize information to provide a one-stop source of facts and links for their readers along with a healthy dose of sass and humor. Given that nine out of 10 bloggers provide this service, we can say that informing is the core business of blogging.

I tillegg til å informere leserne om viktige saker, bruker bloggerne altså tiden sin på å sjekke fakta i mainstream-mediene, oppfordre til politisk aktivisme og samle inn penger til kandidater/kampanjer.

Ett viktig poeng er likevel verdt å ta med seg fra artikkelen til McKenna og Pole: at gjennomsnittsbloggeren ikke er noen gjennomsnittsborger; "the vast majority of these bloggers are white, well-educated and male." Dette kan være verdt å tenke på når man vurderer bloggenes mulighet for å gi oss et mer variert mediebilde.

Laura McKenna har for øvrig en god blogg. Les for eksempel om The Internet and The Crazy People.

PS: Artikkelen til Hargittai, Gallo og Kane om polarisering blant politiske bloggere er mye bedre bruk av tid. Fulltekst her.