Boktrykkerkunst og pris

Hvor mye billigere ble bøker etter Gutenberg? Mye:

In 1483, a printing shop in Florence, run by nuns from the Convent of San Jacopo Di Ripoli, charged three florins for printing 1 025 copies of a new translation of Plato's Dialogues. A scribe would have charged about one florin for copying the work, but he would have produced only a single copy.

Dette er fra side 69 i Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains.

Sosial kapital forklart i dikts form

Sånne ting er ofte litt cheesy, men denne synes jeg faktisk var fin:

They came first for the Communists,

and I didn't speak up because I wasn't a Communist.

Then they came for the trade unionists,

and I didn't speak up because I wasn't a trade unionist.

Then they came for the Jews,

and I didn't speak up because I wasn't a Jew.

Then they came for me

and by that time no one was left to speak up.

Opphavsmannen skal være Martin Niemöller. Det er en del uenighet om hva han egentlig sa (formuleringen var annerledes da jeg hørte den via RSA-podkasten) men poenget kommer fram likevel. Når vi snakker om at sosial kapital er bra for samfunnet, er det ikke en hvilkensomhelst type sosial kapital vi tenker på.

Bridging sosial kapital handler om tillit og fellesskapsfølelse som ikke er begrenset til medlemmer av ens egen spesifikke gruppe. Bonding sosial kapital, derimot, er tillit og nettverk innad i lukkede grupper. Det vi aller helst ønsker oss er altså høy grad av bridging sosial kapital.

Apropos: jeg har ikke skrevet den lenge annonserte bloggposten om sosial kapital-teori ennå. Men den kommer.

Livsvalg

William Easterly tipset i går om denne kommentarartikkelen i New York Times: David Brooks - The Summoned Self. Den handler om to forskjellige måter å se på livet, og på livsvalgene vi tar. Brooks kontrasterer The Well-Planned Life med The Summoned Life: motsetningen er mellom dem som har satt seg tydelige mål å arbeide mot, og dem som ikke har det. Det ligger litt religiøst prat bak noe av dette, men det lar vi passere akkurat nå.

Brooks skriver om hvordan the Well-Planned Life ser ut:

life comes to appear as a well-designed project, carefully conceived in the beginning, reviewed and adjusted along the way and brought toward a well-rounded fruition.

Og om the Summoned Life skriver han:

Life isn’t a project to be completed; it is an unknowable landscape to be explored.

I løpet av den neste måneden skal jeg fullføre masterstudiene og flytte til Washington for en periode. Derfor er jeg vel litt ekstra mottakelig for tanker om framtiden akkurat nå. Og jeg tror at min egen måte å tenke på ligger nærmere the Summoned Life. Det henger sikkert sammen med at tipset om artikkelen kom fra Easterly, som mener de to perspektivene minner om hans skille mellom planners og searchers.

Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men de avgjørelsene jeg har tatt så langt - om utdanning og jobb - passer dårlig overens med teorier om rasjonelle valg. Ikke at jeg har valgt på måfå, men veien har blitt til underveis og ting har blitt annerledes enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt noen overordnet plan, og det har fungert veldig bra.

Jeg synes bare det er lurt å akseptere at det er grenser for hva man kan forstå og planlegge her og nå. Det er bedre å være litt fleksibel. Jeg tror det handler om noe av det samme som hva Amartya Sen betyr i det daglige.  

PS: I et spørreskjema en gang skulle jeg ta stilling til massevis av påstander, blant annet denne: Jeg synes det er vanskelig å ta valg. Min første reaksjon var å hoppe over akkurat den, så jeg kunne tenke meg nøyere om. Jeg valgte til slutt å svare "helt enig".

Game Change

Nettopp ferdig med å lese Game Change: Obama and the Clintons, McCain and Palin, and the Race of a Lifetime av John Heilemann og Mark Halperin, en fantastisk interessant bok om presidentvalget i 2008 og primærvalgene i forkant. Det er nå nøyaktig en måned til jeg reiser til Washington, og å lese denne boka har vært en fin oppladning.

Noe av det mest fascinerende i boka er beskrivelsene av motsetningene mellom Obama og Hillary Clinton. Hvor ulike de to politikerne - og støtteapparatene deres - er, og hvor nærme Clinton var ved å takke nei til utenriksministerposten. Clintons Living History føres definitivt opp på min langsiktige leseliste. Beskrivelsene av det gjennomprofesjonaliserte politiske apparatet, og av kandidatenes dagligliv (om det kan kalles det) er en tankevekker. Det er vel dette med politikk og pølser...

Kapitlene om Palin er fantastisk morsomme (om enn av og til triste). Mitt favorittsitat: "As Putin rears his head and comes into the airspace of the United States of America, where do they go? It's Alaska!"

En viktig ting til slutt: Dan Drezner har påpekt at det er vanskelig å vite hvor mye av historien som er sann. Og det er frustrerende. Forfatterne gjengir en del ganske så spektakulære samtaler og situasjoner - som ofte foregår på tomannshånd. Kanskje har historiefortelling blitt prioritert over kildekritikk. Mye mulig, men forfattere har i det minste skrevet en veldig lesverdig bok.

Betent blogging

Jeg har allerede tvitret om Stephen Walts innlegg Lee Smith's Hatchet Job, men synes den fortjener en kort bloggpost i tillegg.

Saken er denne: Lee Smith skriver i en artikkel i Tablet at blogger som Walts gjør seg til talerør for anonyme antisemitter. Det er ufin kritikk, mener Walt, fordi det ikke egentlig bør være noen tvil om hva Israel-lobby-argumentet egentlig går ut på.

Her er det jeg tenker i farten:

Holdningene som kommer til uttrykk i kommentarfeltene på blogger som Walts eksisterer uavhengig av  bloggen hans. Hvis man skal blogge må det være fordi man forstår - men ikke forsvarer - at slike holdninger finnes. Og det er egentlig bare å forvente, gitt temaet han forsker på.

Walt har ferie, og hadde ikke tenkt å blogge akkurat idag. For bare noen timer siden hadde han en gjestebloggpost fra David Edelstein. Men med et så umiddelbart medium som en blogg kan han delta i samfunnsdebatten, på hjemmebane, på veldig kort varsel. (Ta den, kronikkredaksjoner i papiravisene!)

Det er forbilledlig at eksperter som Walt tør å invitere hvemsomhelst til debatt, og møkk i kommentarfeltene er kanskje en liten pris å betale. Det måtte han ha forventet allerede før han begynte, og han skal ha kred for at han blogger likevel.

Alt dette kan minne litt om debattmøtet på Litteraturhuset i fjor (det om Hagtvet og Hegnar). Kanskje må vi bare godta at kloakken flyter fritt på nettet, brette opp ermene, og forsøke å snakke med trollene. De forsvinner nok ikke.

Digitalt diplomati

Hva betyr de nye mediene for diplomatiet? Her er litt lesestoff til en annen gang:

• New York Times hadde en artikkel tidligere i juli om Jared Cohen og Alec Ross, og hvordan de bruker sosiale medier i US State Department
• Blogginnlegg fra Daniel Drezner om samme tema
• Ann-Marie Slaughter: America's Edge. Artikkel fra Foreign Affairs om 'Power in the Networked Century' 

Sivile tap i Irak og Afghanistan

Her er et paper jeg synes noen bør ta seg bryet med å skrive om: The Effect of Civilian Casualties in Afghanistan and Iraq. Jeg finner ingen åpen fulltekstversjon, men journalister (eller folk som tar turen til et bibliotek) burde ha tilgang til fulltekst via NBER.

Her er sammendraget:

How are insurgents able to mobilize the population to fight and withhold valuable information from government forces? More specifically, what role does government mistreatment of non-combatants play? We study these questions by using uniquely-detailed micro-data from Afghanistan and Iraq to assess the impact of civilian casualties on insurgent violence. By comparing the data along temporal, spatial, and gender dimensions we are able to distinguish short-run 'information' and 'capacity' effects from the longer run 'recruiting' and 'revenge' effects. In Afghanistan we find strong evidence for a revenge effect in that local exposure to ISAF generated civilian casualties drives increased insurgent violence over the long-run. Matching districts with similar past trends in violence shows that counterinsurgent-generated civilian casualties from a typical incident are responsible for 6 additional violent incidents in an average sized district in the following 6 weeks. There is no evidence of short run effects in Afghanistan, thus ruling out the information and the capacity mechanisms. Critically, we find no evidence of a similar reaction to civilian casualties in Iraq, suggesting insurgents‘ mobilizing tools may be quite conflict-specific. Our results show that if counterinsurgent forces in Afghanistan wish to minimize insurgent recruitment, they must minimize harm to civilians despite the greater risk this entails.

Lesevaner på nett

Her er to ting jeg synes er nyttig når jeg leser på nettet: utsatt lesing i faner og Readability.

Det første tipset fikk jeg fra en bloggpost på Marginal Revolution for en stund tilbake. Fordi jeg har Tweetdeck oppe så å si hele dagen, får jeg mange tips om lesestoff. Trikset er å åpne artiklene i nye faner, og vente med å lese. Det blir gjerne mange av dem, men poenget er nettopp å la dem samle seg opp. Etter litt ventetid finner man kanskje ut at ikke alle virker så interessante likevel. Og så leser man bare de man har lyst til.

Det andre trikset er Readability, som jeg hørte om via en episode av Rebooting the News for noen uker siden. Readibility gir en lesevennlig visning av hvilkensomhelst nettside, slik at man har færre ting å bli distrahert av.

Slik ser for eksempel min forrige bloggpost ut gjennom Readability:

Funker for meg.

Andre tips og triks mottas med takk.

Nytten av fagblogger

Brad DeLong siterer Rajiv Sethi, som siterer seg selv. Han skriver om hvorfor økonomifaglig blogging er kommet for å bli:

One might persuade a referee or seminar audience that a particular assumption is justified simply because there is a large literature that builds on it, or that tractability concerns preclude reasonable alternatives. But this broader audience is not so easy to convince. Persuading a multitude of informed, thoughtful, intelligent readers of the relevance and validity of one's arguments using words rather than formal models is a far more challenging task than persuading one's own students or peers. If one can separate the wheat from the chaff, the reasoned argument from the noise, this process should result in a more dynamic and robust discipline in the long run.

Hør, hør.


---
Oppdatert kl. 23:11: husk også Richard Sennets innlegg  om Sociology as literature.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.