Alt de ser er kun profitt

Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?

Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.

Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.

Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.

Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.

Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.

Sang: deLillos - Smak av Honning

Hvorfor vinnerne vinner

Her kommer noen tanker om Winner-Take-All Politics, Jacob Hacker og Paul Piersons bok om inntektsforskjeller i USA. Det store spørsmålet: når inntektsforskjellene har steget så dramatisk som de har gjort i USA siden 1970-tallet, hvorfor har ikke velgerne etterspurt mer redistribusjon?

Det er to poeng som er spesielt viktige å ta med seg fra denne boka:

Først: Hacker og Pierson skriver mye om det de kaller drift; en prosess hvor lovverket slutter å være i takt med virkeligheten, fordi sosiale og økonomiske forhold endrer seg fra slik de var på tidspunktet et marked opprinnelig ble regulert. Resultatene som følger av denne utakten (tenk på finansielle innovasjoner, økt bruk av opsjoner, osv) blir ofte feiltolket som naturlige - "dette er jo bare markedskreftene i spill!" - men Hacker og Pierson påpeker at markeder for alle praktiske formål alltid skapes av reguleringer. Når sosiale og økonomiske omstendigheter forandrer seg, blir markeder og reguleringer i utakt.  Reguleringer må derfor jevnlig revideres.

(En viktig forutsetning for dette: markeder er ikke naturlige - de er alltid skapt av politikk. Den klassiske henvisningen her er til Karl Polanyis The Great Transformation)

Det andre poenget er kanskje enda viktigere: vår egen Stein Rokkan hadde rett da han sa at "stemmer teller, ressurser avgjør." Både journalister, kommentatorer, og politiske økonomer starter ofte sine analyser med å se på velgeratferd. Dette gjelder for Meltzer-Richards (hvis medianvelgeren tjener så-og-så mye mindre enn gjennomsnittet, hvor mye redistribusjon vil han da etterspørre?) like mye som det gjelder Thomas Frank (hvis folk flest i Kansas lider under Republikanernes økonomiske politikk, hvorfor stemmer de likevel republikansk?). Men dette fanger ikke opp det viktigste i (den amerikanske) politikken, mener Hacker og Pierson.

Heller enn å fokusere på valgkanalen, ser de derfor på hvordan interessegrupper påvirker praktisk politikkutforming. Poenget: politiske utfall blir mer formet av interessegruppers daglige lobbyvirksomhet enn av velgernes stemmesedler hvert valgår. Og siden 1970-tallet har interessegruppene som etterspør mindre redistribusjon blitt betraktelig sterkere enn sine motstandere.

Teorier til hverdagsbruk

To gode episoder av Radio Open Source om Barack Obama: først denne med James Kloppenberg, og så denne med David Bromwich.

Kloppenberg ser på Obamas intellektuelle og faglige historie (i boka Reading Obama), mens Bromwich fokuserer på presidentens daglige bruk av språket. Kloppenberg er entusiastisk, Bromwich er skuffet. Den direkte sammenlikningen mellom de to begynner rett før 18 minutters-merket Bromwich-episoden av ROS.

Jeg tar meg bryet med å skrive av et sitat, fordi jeg synes det ligger noe her som er relevant for flere enn bare presidenter. Bromwich sier:

I don't think Obama is to so very great an extent a man of ideas - few people are, and very few presidents have been. (...) But Obama is an intelligent man, who has had a privileged and very thorough education, and he has read writers like Reinhold Niebuhr (...) but I think too much can be made of it. Once a politician gets into that corporate and technocratic world where decisions are made- what "Moral man and immoral society" meant to him, or what Rawls' "Theory of justice" meant to him, is a very conjectual and speculative matter with almost no pragmatic influence.

Obamas jobb er selvfølgelig helt spesiell. Men jeg tror det er et generelt poeng å ta med seg fra denne diskusjonen, som gjelder alle som går fra en fagtung hverdag - for eksempel studenter - og ut i arbeidslivet; hvor mye av den faglige bagasjen får man egentlig brukt (eller bruk for) i det daglige arbeidet? Hvilke av teoriene man har lært blir faktisk relevante i hverdagen?

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg søker jobb.

Girl Talk og originalitet

Girl Talk har gitt ut et nytt album, All Day, og det er en god anledning til å dele en tanke jeg har om originalitet.

Først litt bakgrunn: bak artistnavnet Girl Talk finner vi Gregg Michael Gillis. Musikken han lager er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen, oppå hverandre, og på kryss og tvers til lange lydspor. Jeg oppdaget denne musikken først gjennom filmen RIP: A Remix Manifesto for en stund tilbake, og var ikke umiddelbart imponert. Men det har vokst på meg. På sitt verste er dette slitsomt og rotete å høre på, men på sitt beste er det flytende og fengende (sjekk for eksempel In Step).

Det jeg synes er interessant ved musikken til Girl Talk er at det oppsummerer følelsen av at alt allerede er gjort. Dette er det samme som jeg fikk av å lese Erlend Loes L: generasjonene før oss har allerede gjort alle de store bragdene, og alt vi kan gjøre er å kopiere dem  - ofte med en ironisk distanse til hele prosjektet. Blablabla, historiens slutt, blablabla.

Det handler egentlig om originalitet, og følelsen av å bidra med noe genuint nytt. Når jeg skriver - for eksempel på denne bloggen - får jeg ofte en ekkel følelse av at jeg aldri virkelig bidrar med noe nytt. Den store mengden lange sitater jeg slenger rundt meg er et godt eksempel; dette er andres tanker og formuleringer - ikke mine egne.

På én måte er dette litt vemodig. Og jeg tror flere enn meg skulle ønske de kom med flere virkelig originale tanker. Selvfølgelig ligger det en verdi i å sette sammen andres gode argumenter til en ny helhet, men - det føles liksom ikke alltid nok.

Girl Talk er sånn sett en god påminner: det har skjedd så innmari mye nytt bare innenfor musikken de siste tiårene, at selv det å syntetisere og oppsummere deler av denne historien kan være et interessant bidrag.

Jeg tror egentlig jeg kan leve fint med dette.

Et lite apropos til slutt: da jeg diskuterte drømmejobben med en kamerat nylig, ble vi enige om at vi ikke nødvendigvis ønsker å være noen store tenkere, men heller har lyst til på en jobb hvor vi får gjøre noe sånt som å "oppsummere og syntetisere andres gode ideer, og gjøre dem relevante for nye omgivelser og organisasjoner".

Eller "overbetalt konsulent", som han kalte det.

Regulatory Capture 22

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har fulgt Economist-bloggen Democracy in America før nå. Den er knallgod.

Will Wilkinson skrev tidligere i denne uka om Peter Orzag, som har gått fra en toppjobb i Obama-administrasjonen til en godt betalt jobb i Citigroup. Wilkinson låner noen avsnitt fra James Fallows, som kaller  dette forholdet mellom bedrifter og myndigheter for strukturell korrupsjon. 

Det som er spesielt interessant her er måten Wilkinson presenterer reguleringer som en slags Catch 22: verken høyresiden eller venstresiden kan redde oss fra feilslått politikk:

Progressives laudably seek to oppose injustice by deploying government power as a countervailing force against the imagined opressive and exploitative tendencies of market institutions. Yet it seems that time and again market institutions find ways to use the government's regulatory and insurer-of-last-resort functions as countervailing forces against their competitors and, in the end, against the very public these functions were meant to protect. (...)

The classically liberal answer is to make government less powerful. The monstrous offspring of entangled markets and states can be defeated only by the most thorough possible separation. But public self-protection through market-state divorce can work only if libertarians are right that unfettered markets are not by nature unstable, that they do not lead to opressive concentrations of power, that we would do better without a central bank, and so on. Most of us don't believe that. Until more of us do, we're not going far in that direction. And maybe that's just as well. Maybe it's true that markets hum along smoothly only with relatively active government intervention and it's also true that relatively active government intervention is eventually inevitably co-opted, exacerbating rather than mitigating capitalism's injustices. Perhaps the best we can hope ever to achieve is a fleeting state of grace when fundamentally unstable forces are temporarily held in balance by an evanescent combination of complementary cultural currents. This is increasingly my fear: that there is no principled alternative to muddling through; that every ideologue's op-ed is wrong, except the ones serendipitously right. But muddle we must. 

Det minner om Amartya Sen: vi må forstå at det ikke nytter å se på samfunnet som en mekanisme som vil fungere perfekt bare vi får på plass det riktige regelverket. Dette er hovedpoenget i The Idea of Justice. Kanskje må vi, som Wilkinson skriver, bare muddle through.

Higher (L)earning

En venn tipset meg om denne kommentarartikkelen i NYTimes idag: Stanley Fish - "The Value of Higher Education Made Literal."

Fish har mye interessant å si om verdien av offentlig finansiert høyere utdanning. Han kritiserer særlig Browne-rapporten om høyere utdanning i Storbritannia, og ideen om å innføre mer valgfrihet for studenter.

Her er et av hovedpoengene:

The rhetoric of the report is superficially benign; its key phrase is “student choice”: “Our proposals put students at the heart of the system.” “Our recommendations . . . are based on giving students the ability to make an informed choice of where and what to study.” “Students are best placed to make the judgment about what they want to get from participating in higher education.”

The obvious objection to this last declaration is, “No, they aren’t; judgment is what education is supposed to produce; if students possessed it at the get-go, there would be nothing for courses and programs to do.”

Jeg er veldig, veldig enig.

Her er to tanker:
1: Etter fem år som student er det åpenbart at jeg verken kunne eller burde ha planlagt studieløpet mitt som nittenåring; da jeg begynte på universitetet trodde jeg det var historiefaget jeg ville gå videre med. Etterhvert ble jeg gradvis mer interessert i statsvitenskap, før jeg til slutt endte opp med politisk økonomi. Jeg vet selvfølgelig ikke hva slags jobb - eller lønn - jeg vil få etter denne utdannelsen, men prosessen med å studere har vært verdifull i seg selv. Og jeg liker å tro at det ligger en styrke i nettopp dette.

2: Jeg bør lese Martha Nussbaums siste bok, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Til å begynne med leser jeg første kapittelet: gratis som pdf på forlagets hjemmesider.

Våpenregulering: NRA vs. ATF

Washington Post kjører en artikkelserie om ulovlige våpen, og har en veldig interessant sak idag om hvilken påvirkning National Rifle Association har på amerikansk våpenpolitikk. Lite utdrag:

When Ronald Reagan came into office, the NRA nearly succeeded in its longtime goal of abolishing ATF. Reagan wanted to eliminate the agency and transfer its powers to the Secret Service and the Internal Revenue Service. But NRA leaders decided they preferred the weak devil they knew to stronger new regulators. Quietly and somewhat awkwardly, they lobbied to undo their accomplishment. "As long as ATF existed, the firearms lobby could utilize it as a symbolic opponent," Vizzard said. "Without an ATF, the firearms lobby lost a key actor in the ritual drama - the villain."

Hele artikkelen er verdt å lese.

Få også med deg disse to artiklene i samme serie:
A Tale of Two Guns
U.S. Guns Tied To Mexican Crime

Ulikhet og politikk (igjen)

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US. 

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.


Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.

Party Like It's 1776

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår Tea Party-bevegelsen, men idylliseringen av the Founding Fathers er virkelig interessant. Og noen ganger ganske malplassert.

Det finnes en bok dette: jeg hørte om den da Jill Lepore var på Radio Open Source for en stund tilbake. Hun er historiker ved Harvard, og har nylig skrevet boken The Whites of Their Eyes: The Tea Party's Revolution and the Battle over American History, om nettopp denne idylliseringen av grunnleggerne. Helt sikkert verdt å lese.

Denne idylliseringen er for øvrig ganske tidløs. Her skriver Howard Zinn om The Populists, det kortlivede amerikanske arbeiderpartiet som vokste fram på 1890-tallet (min utheving):

Their spokesman [Leonidas] Polk said they could "link their hands and hearts together and march to the ballot box and take possession of the government, restore it to the principles of our fathers, and run it in the interest of the people."

Det er ingen mangel på folk som mener alt var bedre før.

Hvordan aktivisme nytter

Civita arrangerer frokostmøte neste uke, om hvorvidt Norge kan styrke menneskerettighetene. Et av spørsmålene i invitasjonen er: Kan man virkelig prate frem menneskerettighetene? 

Artig at de skulle spørre.

Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.

Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).

Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.

Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.

Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.

En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett bare sosiale konstruksjoner, og kan (til en viss grad) formes.

Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.

Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.

Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.