Om Montaigne

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg tror det var Alain de Botton som ble spurt om bokanbefalinger for folk som vil lese hverdagsrelevant filosofi. Han trakk fram essayene til Michel de Montaigne, og den anbefalingen er jeg veldig fornøyd med å ha fulgt. Akkurat nå føles det som noe av det viktigste jeg noengang har lest.

Jeg lastet ned en nær-gratis utgave av essayene fra Amazon (alle ti bindene i en fil, men ikke like omfattende som hardbacken jeg nettopp har bestilt). Nå har jeg brukt noen uker på å lese gjennom alt sammen. Med meg på veien har jeg hatt Sarah Bakewells biografi How to Live, og jeg har lest noen kapitler av biografien innimellom det andre. Bakewell skriver om Montaignes liv, om essayene, og om hvordan Montaigne har blitt lest og tolket gjennom tidene. Hun er en veldig god guide.

Montaigne skrev disse essayene på slutten av 1500-tallet, og var dermed den første til å bruke ordet essay på denne måten (før Francis Bacon, til og med). Tekstene fikk titler som "Of cannibals", "Of moderation" og "That men by various ways arrive at the same end", men handler sjelden om det tittelen foreslår de skal handle om. De spenner fra diskusjoner om gresk og romersk historie til fortellinger om Montaignes sexliv, husdyr og nær-døden-opplevelser.

Dette er en type leseropplevelse som gjør det både vanskeligere og lettere å sette seg ned og skrive på egen hånd. Det blir lettere å skrive personlige tekster, men vanskeligere å skrive noe faglig. For én ting er selvrefleksjonen og ærligheten til Montaigne (den er fristende å kopiere, men tekstene han oppmuntrer til passer ikke på en blogg denne bloggen), men noe annet er Montaignes ydmykhet og vilje til å innrømme at han kan ta feil. Denne ydmykheten er smittsom, og det blir vanskelig å gripe tak i faglige debatter. For hva vet vel jeg?

Montaigne mener vi må slå oss til ro med at mye av det vi kaller kunnskap egentlig bare er gammel vane. Et av verktøyene han stadig foreslår er å se oss selv utenfra - for eksempel ved å betrakte våre egne skikker og vaner med det samme blikket som når vi møter folk fra andre kulturer. Det er det samme som Adam Smith skriver om, evnen til å se verden med blikket til en impartial spectator, men Montaigne tar det lengre. Utfordringen han gir oss er å være trygge, uvitende og søkende samtidig.

Jeg gleder meg til å lese Montaigne igjen senere. Og når jeg får ham litt på avstand skal jeg kanskje klare å si noe litt bastant igjen. Selv om det ikke føles sannsynlig ut akkurat nå.

Etter å ha lest Montaigne har jeg fått lyst til å lese Jean de Lerys History of a Voyage to the Land of Brazil (etter tips fra Sarah Bakewell), og stort sett hva som helst av Seneca.

Og en ting til: jeg får lyst til å fortelle alle at de bør lese Montaigne.

Vi må se for å skrive

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Harmony with the devil

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interesting correlations. In terms of beliefs, students in countries with vertical teaching methods display lower assessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacher fairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods.   Vertical teaching is also associated with greater belief (from the WVS) that it is the  duty of children to respect their parents. Interestingly, vertical teaching methods are associated with students feeling “like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated with trust and association membership, the two standard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally, vertical teaching methods are associated with lower trust in civil servants and lower level of belief that civil servants treat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads to a feeling – and perhaps a reality ‐‐ of subordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Borgerplikten revisited

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Hverdag og verdenshistorie, Adam Smith edition

Jeg har nettopp lest John Raes Adam Smith-biografi (utgitt i 1895, gratis på Amazon og Project Gutenberg). Dette er strengt tatt mer av en hyllest enn en biografi, og boka ligger milevis unna å være noen nøktern personbeskrivelse. Men slik var kanskje skikken den gang. Og likevel er den ganske interessant å lese.

Jeg vil trekke fram én liten historie: vi vet ikke nøyaktig hva Smith gjorde 14. juli 1789, mens Bastillen ble stormet i Paris, men dagen etter hadde han besøk av dikteren Samuel Rogers. Nyheten om den franske revolusjonen hadde naturligvis ikke nådd Skottland ennå, og det var en hverdag som mange andre:

Rogers arrived in Edinburgh apparently on the 14th of July— that momentous 14th of July 1789 which set the world aflame, though not a spark of information of it had reached Edinburgh before he left the city on the 21st; and on the morning of the 15th he walked down Panmure Close and paid his first visit to the economist. He found Smith sitting at breakfast quite alone, with a dish of strawberries before him, and he has preserved some scraps of the conversation, none of them in any way remarkable.

Det skjer så mye av historisk viktighet rundt oss, og vi forsøker å forstå det som best vi kan samtidig som vi fortsetter med hverdagen. Midt oppe i alle historiske begivenheter - revolusjoner, terrorangrep, historiske vedtak - har vi vårt hverdagsliv. Jeg tror jeg er spesielt mottakelig for denne tanken nettopp nå i år.

Og mens Frankrike våknet opp til første morgen etter revolusjonen, spiste Adam Smith jordbær til frokost.

Ti år etter

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?" 

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt. 

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy.