Leseåret 2011: beste bok i år?

Jeg forsøker å bestemme meg for hvilke bok som var den beste jeg leste i år, og det er virkelig ikke lett.

Kanskje er det fordi jeg har det så friskt i minne, men essayene til Michel de Montaigne må komme høyt opp på lista. At disse essayene er skrevet på 1500-tallet er nesten ikke til å begripe. Man føler virkelig at man blir kjent med fyren, og han er så veldig sympatisk og et godt forbilde. Det har også hjulpet at jeg tok med meg Sarah Bakewells Montaigne-biografi på veien, og vekslet mellom de to bøkene. Det var en finfin opplevelse.

Men grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å lese Montaigne er alle anbefalingene fra Alain de Botton. Jeg snublet først over de Botton ved en tilfeldighet (han holdt en forelesning ved RSA, og jeg abonnerte på podkasten), men hans The Pleasures and Sorrows of Work ble en av de store favorittene mine fra 2009. Her er forresten min første reaksjon.

Det er merkelig å tenke på at det først var i mars 2011 jeg leste mer av ham. Men i løpet av våren i år tok jeg meg gjennom fire av bøkene hans: Status anxiety, The consolations of philosophy, The architecture of happiness, og The art of travel. Det har vært en fryd.

Det er vrient å oppsummere nøyaktig hva som gjør disse bøkene så gode. Han tar opp store og svulstige temaer - kjærlighet, selvfølelse, meningen med og i livet, lykke - men det er alltid så elegant og uanstrengt formulert.

Og én ting er måten De Botton gjør klassiske tekster relevante for hverdagslivet idag (Montaigne er ikke den eneste: Sokrates, Seneca og Epikur er andre gjengangere) - dette gjør han så elegant at jeg blir inspirert til å gå rett til originalene (lang parantes her). Jeg er glad for at han åpner dørene til klassikerne på denne måten.

Noe annet ved disse bøkene er hvor godt de tåler å leses om igjen. Jeg har allerede tatt til meg et av poengene fra hans neste bok (Religion for atheists, ute allerede i januar): at religion kan minne oss om verdien av repetert tekstlesing. Ved å lese en tekst på nytt, som et rituale, kan vi hjelpe oss selv til å virkelig huske de viktigste budskapene tekstene har å gi oss. Jeg har allerede lagt papirutgaven av Status anxiety på nattbordet, for andre gangs lesing.

Derfor tror jeg at Alain de Botton blir stående som den beste jeg har lest i år. Han skriver fryktelig godt, og er interessant også på Twitter. Anbefales på det varmeste.

---
Et lite PS helt til slutt: dårligste leseopplevelse i år: Forbrytelse og straff. Ren pliktlesing som ga meg lite.

En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Å sette (en) pris på kunst

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Leseåret 2011: om Kindle og lesevaner

2011 ble mitt første år som e-bokleser, etter at jeg kjøpte Kindle i januar. Jeg tror lesebrettet har forandret lesevanene mine noe, og her er noen tanker om hva som har skjedd:

Nå som jeg har Kindle leser jeg oftere, gjerne i mindre doser, og i sum flere bøker enn tidligere. Det er lett å lese bare noen få sider når jeg har litt tid til overs, og det blir ingen dødtid med å bla frem til riktig side. Det er dessuten veldig lett å lese flere bøker parallelt.

Jeg leser færre norske bøker, og jeg bruker biblioteket mindre.

Det har blitt flere spontankjøp. Muligheten til å kjøpe bøker rett til lesebrettet mens jeg sitter i sofaen, på kafé, eller på trikken, er veldig lett å benytte seg av.

Jeg leser flere klassikere. Dette var for øvrig en del av regnestykket da jeg bestemte meg for å kjøpe lesebrettet, siden jeg kunne spare penger som jeg (kanskje) ellers ville brukt på papirversjonene.

Men papiret blir selvfølgelig ikke helt borte. De siste par ukene har jeg kjøpt flere papirbøker igjen (noen jeg følte fortjente en plass i bokhylla, selv om jeg allerede har dem digitalt). Jeg tipper at jeg kommer til å fortsette med dette.

Om Montaigne

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg tror det var Alain de Botton som ble spurt om bokanbefalinger for folk som vil lese hverdagsrelevant filosofi. Han trakk fram essayene til Michel de Montaigne, og den anbefalingen er jeg veldig fornøyd med å ha fulgt. Akkurat nå føles det som noe av det viktigste jeg noengang har lest.

Jeg lastet ned en nær-gratis utgave av essayene fra Amazon (alle ti bindene i en fil, men ikke like omfattende som hardbacken jeg nettopp har bestilt). Nå har jeg brukt noen uker på å lese gjennom alt sammen. Med meg på veien har jeg hatt Sarah Bakewells biografi How to Live, og jeg har lest noen kapitler av biografien innimellom det andre. Bakewell skriver om Montaignes liv, om essayene, og om hvordan Montaigne har blitt lest og tolket gjennom tidene. Hun er en veldig god guide.

Montaigne skrev disse essayene på slutten av 1500-tallet, og var dermed den første til å bruke ordet essay på denne måten (før Francis Bacon, til og med). Tekstene fikk titler som "Of cannibals", "Of moderation" og "That men by various ways arrive at the same end", men handler sjelden om det tittelen foreslår de skal handle om. De spenner fra diskusjoner om gresk og romersk historie til fortellinger om Montaignes sexliv, husdyr og nær-døden-opplevelser.

Dette er en type leseropplevelse som gjør det både vanskeligere og lettere å sette seg ned og skrive på egen hånd. Det blir lettere å skrive personlige tekster, men vanskeligere å skrive noe faglig. For én ting er selvrefleksjonen og ærligheten til Montaigne (den er fristende å kopiere, men tekstene han oppmuntrer til passer ikke på en blogg denne bloggen), men noe annet er Montaignes ydmykhet og vilje til å innrømme at han kan ta feil. Denne ydmykheten er smittsom, og det blir vanskelig å gripe tak i faglige debatter. For hva vet vel jeg?

Montaigne mener vi må slå oss til ro med at mye av det vi kaller kunnskap egentlig bare er gammel vane. Et av verktøyene han stadig foreslår er å se oss selv utenfra - for eksempel ved å betrakte våre egne skikker og vaner med det samme blikket som når vi møter folk fra andre kulturer. Det er det samme som Adam Smith skriver om, evnen til å se verden med blikket til en impartial spectator, men Montaigne tar det lengre. Utfordringen han gir oss er å være trygge, uvitende og søkende samtidig.

Jeg gleder meg til å lese Montaigne igjen senere. Og når jeg får ham litt på avstand skal jeg kanskje klare å si noe litt bastant igjen. Selv om det ikke føles sannsynlig ut akkurat nå.

Etter å ha lest Montaigne har jeg fått lyst til å lese Jean de Lerys History of a Voyage to the Land of Brazil (etter tips fra Sarah Bakewell), og stort sett hva som helst av Seneca.

Og en ting til: jeg får lyst til å fortelle alle at de bør lese Montaigne.

Vi må se for å skrive

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Harmony with the devil

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interesting correlations. In terms of beliefs, students in countries with vertical teaching methods display lower assessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacher fairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods.   Vertical teaching is also associated with greater belief (from the WVS) that it is the  duty of children to respect their parents. Interestingly, vertical teaching methods are associated with students feeling “like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated with trust and association membership, the two standard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally, vertical teaching methods are associated with lower trust in civil servants and lower level of belief that civil servants treat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads to a feeling – and perhaps a reality ‐‐ of subordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.