Kriminelle og kriminalitet i fengsel

Det er sjelden anbefalingene fra Amazon treffer meg veldig godt, men jeg ble anbefalt denne for litt siden: Inside: Life Behind Bars in America. Michael Santos soner en lengre dom for narkotikakriminalitet, og i denne boka beskriver han hverdagslivet i amerikanske fengsel. Det er en lettlest, deprimerende og fascinerende bok om vold, gjengkriminalitet, dop og voldtekter i amerikanske fengsler. Ganske grusomt.

Adam Gopnik hadde forresten en artikkel i New Yorker om dette for litt siden (via Will Wilkinson). Sjekk også denne artikkelen i n+1 om hva kriminalitetsstatistikken skjuler.

Det viktige poenget er dette: hvis ikke kriminalitetsstatistikken fanger opp kriminaliteten som foregår i fengslene, kan vi ikke vite hvor effektiv justispolitikken er i å redusere kriminaliteten. Og da vet vi ikke om straffesystemet har den effekten som vi skulle ønske.

Santos skriver forresten mye. Du kan finne mer av han her.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Å møte de fremmede

Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.

Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.

Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.

Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:

our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).

Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?

Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:

Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country.  As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.

Det er et godt utgangspunkt for toleranse.

Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.

Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.

Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.

PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.

Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Ulikhet og mobilitet i USA

Alan Kruegers tale om inntektsforskjeller og mobilitet i USA skaper debatt. Det store poenget: ikke bare er inntektsforskjellene høyere i USA enn i mange andre OECD-land (ingen bombe), men den intergenerasjonelle mobiliteten er lavere (ikke det man kunne vente seg fra Mulighetenes land).

Altså: forskjellene mellom fattige og rike er store, og de går i arv generasjon etter generasjon. Det krangles naturligvis en del om tallene, men det er gode grunner til å tro at de beskriver virkeligheten ganske nøyaktig. Sjekk for eksempel Justin Wolfers oppsummering på Freakonomics (via Brad De Long) eller Miles Corak.

Jeg synes det er to viktige ting å ta med seg fra denne debatten:

1: Den amerikanske modellen er moden for reform.

2: Vi nekter å la oss overbevise av fakta som ikke stemmer overens med våre politiske overbevisninger. De som tror dette bare gjelder for amerikanske økonomibloggere må skjerpe seg. Det gjelder oss alle (ja, det betyr deg og meg). Denne gangen var det flaks for meg; jeg tror at lave inntektsforskjeller er bra for samfunnet, og tallene fra Kruegers tale stemmer overens med mine politiske preferanser. Men det betyr ikke at vi behøver å sluke hele Spirit Level av den grunn.

For once, the rich white man is in control

Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:

So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.

Herlig.

Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.

Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.

Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :

“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.

Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.

Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.

Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.

Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.

Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.

Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.

Vi tar feil, hele tiden, alle sammen

Apropos all denne debatten-om-debatten som foregår for tiden: Daniel B. Klein hadde en lesverdig artikkel i desember-utgaven av The Atlantic: I Was Wrong, and So Are You. Kortversjonen: folk på høyresiden er like immune mot ubehagelige sannheter som folk på venstresiden. Klein har bedt folk om å vurdere sannheten av forskjellige økonomifaglige påstander, og finner at begge sider er like immune mot sannheter som strider med deres ideologiske grunnholdning. Saken ble tatt på i en episode av On the Media før jul

Det er naturligvis ingen grunn til å tro at dette bare gjelder for spørsmål om økonomisk politikk. Tenk på spørsmål om skolepolitikk, innvandring, kulturpolitikk, statlige eierskap, hva som helst - når ble du sist overbevist av dine meningsmotstanderes gode argumenter?

Det er verdt å merke seg refrenget fra Daniel Kahnemans siste bok, Thinking, Fast and Slow; vår evne til rasjonell og kritisk tenking er begrenset - vi tar stadig mentale snarveier, og er derfor ikke så rasjonelle som vi gjerne skulle ønske. Ikke at vi egentlig trengte psykologene for å fortelle oss dette (vi burde kjenne det igjen fra alle de små diskusjonene vi havner i hver dag) men vitenskapelige funn som de Kahneman presenterer kan gi god inspirasjon til litt kritisk selvrefleksjon. Og hvis ikke vitenskapen er nok for deg; forsøk heller Montaigne.

Og når vi snakker om vilkårene for nettdebatten - og for den bredere samfunnsdebatten - er det nettopp oss selv vi burde fokusere på. Ikke nett-trollene, mørkemennene, hegnaristene - men den jevne nettsamfunnsborgeren. Vi som tar feil med jevne mellomrom, vi som altfor ofte avfeier andres gode motargumenter, og vi som ikke gidder å tenke oss så nøye om før vi danner oss en mening. Hvis ikke vi er klar over alle de mentale snarveien vi tar, og ikke forsøker å unngå lat tenking, eller stadig skylder på de andre som aldri lar seg overbevise av våre gode argumenter - da kan jeg ikke forstå hva som skal være vitsen med å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Når det er sagt: jeg mener ikke å være totalt pessimist om vilkårene for god, konstruktiv og lærerik debatt. Jeg vet det ikke trenger å være sånn, for jeg har opplevd virkelig gode diskusjoner.

De aller beste diskusjonene jeg har vært i har startet med at ingen av oss var helt sikre - og endt opp nesten samme sted.

Jeg ønsker meg flere slike.

Ikke tenk så fort!

Psykologen Daniel Kahneman har skrevet Thinking, Fast and Slow, en oppsummering av mange års forskning på hvordan mennesker tenker og tar avgjørelser. Kontrasten mellom det (økonomisk) teoretiske og det faktiske menneskelige er et av de store temaene i boka, og dessuten er det en god porsjon med lykkeforskning her. Den er godt skrevet, pedagogisk, og relevant for hverdagen.

Hvis du bare skal lese én bok om atferdsøkonomisk forskning, så bør det være denne.

Boka fikk for øvrig voldsomt god omtale av selveste Bill Easterly i FT, og bokredaksjonen i New York Times fører den opp som en av de fem beste nonfictionbøkene fra 2011. Og ja: Kahneman vant Nobelprisen i økonomi i 2002. Nokså kvikk type, med andre ord.

Tittelen trekker på skillet mellom to systemer av tenking; System 1 er nivået for intuitive, raske og følelsesmessige tanker, mens System 2 huser vår evne til rasjonell, analytisk, logisk tenking. Kahneman skyr unna å kalle System 1 for det ubevisste,  siden spørsmålet om bevissthet er en helt annen can of worms (sjekk for øvrig Kahneman i samtale med NYTimes-spaltist David Brooks her; Kahneman er ydmyk nok til å si at han aldri helt har forstått hvordan man kan skille mellom det bevisste og det ubevisste).

Gjennom boka forklarer Kahnemann hvordan tenkingen vår tar mentale snarveier, og hvordan System 1 til stadighet dominerer over vår logiske sans. Hovedbudskapet er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro. Det burde motivere oss til å være en del mer ydmyke enn vi ofte er.

I motsetning til Dan Ariely, en av de andre som har popularisert denne forskningen, mener Kahneman likevel ikke at vi mennesker er grunnleggende irrasjonelle. Han mener snarere at ideen om den rasjonelle aktøren er en dårlig beskrivelse på hvordan mennesket faktisk fungerer. Rasjonalitet er et urimelig høyt ideal for mennesker å leve opp til. Sitat:

The definition of rationality as coherence is impossibly restrictive; it demands adherence to rules of logic that a finite mind is not able to implement. Reasonable people cannot be rational by that definition, but they should not be branded as irrational for that reason. Irrational is a strong word, which connotes impulsivity, emotionality, and a stubborn resistance to reasonable argument. I often cringe when my work with Amos is credited with demonstrating that human choices are irrational, when in fact our research only showed that Humans are not well described by the rational-agent model.

Kahneman styrer dessuten ikke unna optimismen; han mener vi må kjenne igjen de farlige mentale snarveiene nettopp for å kunne styre unna dem. Mot slutten av boka serverer han en slags løsning:

The way to block errors that originate in System 1 is simple in principle: recognize the signs that you are in a cognitive minefield, slow down, and ask for reinforcement from System 2.

Og når det er sagt: Kahneman er tilhenger av Thaler og Sunstein-metoden, og tar nudging i forsvar i siste kapittel. Hovedargumentet er at vi kan utforme omgivelser som gjør oss bedre rustet til å forstå kognitive minefelt.

Et av de mest hverdagsnyttige poengene fra boka er oppsummert i forkortelsen WYSIATI: What You See Is All There Is. Dette er en mental snarvei vi må vokte oss for; vi tenker ikke over hvor mye vi ikke vet. Vi mennesker er fantastisk dårlige til å forstå at kunnskapen vi innehar akkurat nå ikke nødvendigvis er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten. Økonomer er spesielt utsatt for dette - den klassiske referansen går til Bastiats essay om What Is Seen and What Is Not Seen. De virkelig arrogante økonomene tror gjerne at de er de eneste som har sett det vi andre ikke ser. Da har de selvfølgelig ikke forstått noenting. Et sitat fra Kahneman:

You cannot help dealing with the limited information you have as if it were all there is to know. You build the best possible story from the information available to you, and if it is a good story, you believe it. Paradoxically, it is easier to construct a coherent story when you know little, when there are fewer pieces to fit into the puzzle. Our comforting conviction that the world makes sense rests on a secure foundation: our almost unlimited ability to ignore our ignorance.

En liten ting helt til slutt: et av de store budskapene fra denne boka og fra bøkene til Nassim Taleb er at vi ofte dikter opp historier om hvordan ting er under vår kontroll. Men dette er i virkeligheten mest fantasi og en forsvarsmekanisme. Svaret? Stoisisme.

Det Kahneman skriver om vår hang til å skylde på politikere og ledere, kan overføres til alle slags valg vi selv tar om livet vårt. Sitat:

We are prone to blame decision makers for good decisions that worked out badly and to give them too little credit for successful moves that appear obvious only after the fact. There is a clear outcome bias. When the outcomes are bad, the clients often blame their agents for not seeing the handwriting on the wall—forgetting that it was written in invisible ink that became legible only afterward. Actions that seemed prudent in foresight can look irresponsibly negligent in hindsight.

Trøstende ord til alle som har store avgjørelser å ta; det endelige utfallet er avhengig av flere faktorer enn det som er konsekvenser av dine bevisste valg. Når du tar ansvar - eller skyld - er det sannsynligvis mest dikting.

Leseåret 2011: beste bok i år?

Jeg forsøker å bestemme meg for hvilke bok som var den beste jeg leste i år, og det er virkelig ikke lett.

Kanskje er det fordi jeg har det så friskt i minne, men essayene til Michel de Montaigne må komme høyt opp på lista. At disse essayene er skrevet på 1500-tallet er nesten ikke til å begripe. Man føler virkelig at man blir kjent med fyren, og han er så veldig sympatisk og et godt forbilde. Det har også hjulpet at jeg tok med meg Sarah Bakewells Montaigne-biografi på veien, og vekslet mellom de to bøkene. Det var en finfin opplevelse.

Men grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å lese Montaigne er alle anbefalingene fra Alain de Botton. Jeg snublet først over de Botton ved en tilfeldighet (han holdt en forelesning ved RSA, og jeg abonnerte på podkasten), men hans The Pleasures and Sorrows of Work ble en av de store favorittene mine fra 2009. Her er forresten min første reaksjon.

Det er merkelig å tenke på at det først var i mars 2011 jeg leste mer av ham. Men i løpet av våren i år tok jeg meg gjennom fire av bøkene hans: Status anxiety, The consolations of philosophy, The architecture of happiness, og The art of travel. Det har vært en fryd.

Det er vrient å oppsummere nøyaktig hva som gjør disse bøkene så gode. Han tar opp store og svulstige temaer - kjærlighet, selvfølelse, meningen med og i livet, lykke - men det er alltid så elegant og uanstrengt formulert.

Og én ting er måten De Botton gjør klassiske tekster relevante for hverdagslivet idag (Montaigne er ikke den eneste: Sokrates, Seneca og Epikur er andre gjengangere) - dette gjør han så elegant at jeg blir inspirert til å gå rett til originalene (lang parantes her). Jeg er glad for at han åpner dørene til klassikerne på denne måten.

Noe annet ved disse bøkene er hvor godt de tåler å leses om igjen. Jeg har allerede tatt til meg et av poengene fra hans neste bok (Religion for atheists, ute allerede i januar): at religion kan minne oss om verdien av repetert tekstlesing. Ved å lese en tekst på nytt, som et rituale, kan vi hjelpe oss selv til å virkelig huske de viktigste budskapene tekstene har å gi oss. Jeg har allerede lagt papirutgaven av Status anxiety på nattbordet, for andre gangs lesing.

Derfor tror jeg at Alain de Botton blir stående som den beste jeg har lest i år. Han skriver fryktelig godt, og er interessant også på Twitter. Anbefales på det varmeste.

---
Et lite PS helt til slutt: dårligste leseopplevelse i år: Forbrytelse og straff. Ren pliktlesing som ga meg lite.