Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.

Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Om diagnoser

Det er mange gode grunner til at vi bør tenke litt på psykiske diagnoser. Gjennom det siste året har vi for eksempel snakket mye om tilregnelighet - et begrep jeg synes er ganske vanskelig å forstå. Mye fordi jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvor grensen går mellom personlighet og diagnose.

Og ondskap er én ting, men de samme grensedragningene må gjøres i andre enden av skalaen.

Kay Redfield Jamisons Touched with Fire handler om forholdet mellom kreativitet og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Jamison, som har diagnosen selv, skriver i denne boka om hvordan bipolaritet og kreativitet overlapper med hverandre. Hun går gjennom en god slump kunstnerbiografier og psykologisk forskning, og viser hvordan diagnosen kan bidra til den kreative prosessen som må til for å lage stor kunst (de norske navnene som nevnes er Munch og Bjørnson). Dette er en bok uten de fryktelig bastante konklusjonene, og argumentet er selvfølgelig ikke at man må være bipolar for å lage kunst, eller være kunstner for å ha diagnosen, men bare at de to henger sammen.

Boka er riktignok litt for gammel (utgitt i 1993) til at den føles fullstendig stødig i avsnittene som handler om genetikk og hjerneforskning, men den er likevel veldig interessant.

Og apropos (dette er gammelt nytt, men likevel): Jonah Lehrers Imagine trekkes tilbake. I sin iver etter å skrive fengende og popvitenskapelig om hvordan fantasien fungerer endte han opp med å dikte opp Bob Dylan-sitater. Det er morsomt på så mange nivåer.

PS: Stein Torleif Bjella bør alltid få siste ord i diskusjoner om sånne ting som dette.

Fattigfolk og ambisjoner: Behind the Beautiful Forevers

Katherine Boo har skrevet en fantastisk gripende bok om livet i slummen i Mumbai: Behind the Beautiful Forevers. Boka bygger på flere års feltarbeid i Annawadi-slummen, rett ved femstjerners hoteller og den internasjonale flyplassen i Mumbai. Bak reklameskilt for keramiske gulvfliser (som lover å holde seg "Beautiful Forever") ligger slummen som er hjemsted til omtrent tre tusen mennesker.

Akkurat nå, midt i fellesferien og romleirdebatten, kan det være verdt å å huske på at fattigdom finnes - uansett om vi ser den eller den eller ikke.


En av hovedpersonene i boka er Abdul (kanskje 14, kanskje 17, kanskje eldre), som har en mor som banner stygt, og som lever av å kjøpe og selge søppel. På høyden av karrieren sikrer søppelsalget Abdul og familien en inntekt på omtrent 11 dollar pr dag.

What Abdul wanted was this: a wife, innocent of words like pimp and sisterfucker, who didn'€™t much mind how he smelled; and eventually a home somewhere, anywhere, that was not Annawadi. Like most people in the slum, and in the world, for that matter, he believed his own dreams properly aligned to his capacities.

Les den siste setningen en gang til.

Burde folk i eliteposisjoner være religiøse?

Walter Russell Mead blogget om Christopher Hayes' Twilight of the Elites i helgen. Jeg vet ikke om jeg faktisk kommer til å lese boka til Hayes, men Mead fikk meg virkelig til å tenke.

Han skriver (med noen viktige forbehold) at folk i topp-posisjoner kunne trengt ydmykheten som religiøsitet kan gi:

The kind of arrogance, vanity and inflamed self-esteem that flatters the imagination and corrupts the spirit of the successful meritocrat needs to be checked and humbled. Being constantly reminded on the one hand of the infinite gap between ones own limited talents and vision and the perspective of Almighty God, and on the other of the radical equality with which God judges and loves the human race is a healthy counterweight to the flattery of the world and the smugness that comes with success.

Besnærende tanke. Og ikke så langt unna argumentene fra Alain de Bottons siste bok.


Og apropos: arroganse blant folk i eliteposisjoner er helt sikkert ikke noe særamerikansk fenomen. Jeg har ikke lest den, men det virker som at Lars Olsens Eliternes triumf beskriver mye av det samme som Hayes fra et dansk perspektiv. Helt sikker relevant her til lands også.


Til slutt: Washington Phillips har noe å si om saken.

Kan vi få en bedre samfunnsdebatt hvis flere holder kjeft?

Jeg har tenkt på (og skrevet om, derfor alle lenkene til gamle innlegg - sorry) dette en stund: Det tydelige refrenget fra nyere atferdsforskning er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og at vi ikke blir særlig klokere av å diskutere med hverandre. Vi er først og fremst interessert i å finne fakta som støtter opp om meningene vi allerede har dannet oss, og vi gjør sjelden eller aldri noen reelle forsøk på å forstå motparten på deres egne premisser. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette høres dessverre ikke fremmed ut.

Er det egentlig noen vits i å snakke sammen hvis alle er så påståelige? Hva skal vi med samfunnsdebatten hvis den består av - og framføres foran - slike håpløse folk?

Det ville jo vært veldig trist å bare gi opp. Derfor tror jeg det hadde vært nyttig - både for hver og én av oss, og for den offentlige samtalen - hvis vi tok en pause fra forsøkene om å overbevise dem vi er uenige med. Hvis vi gir opp alle de håpløse forsøkene på å overbevise hverandre, kan vi kanskje få noen lærerike samtaler i stedet.


Noen vil helt sikker mene at en slik holdning til offentlig debatt er både feig og prinsippløs, og det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan motsi. Jeg har veldig stor respekt for dem som anstrenger seg for å gi bringe saklige og relevante argumenter fram i samfunnsdebatten, og jeg forstår jo at noen holdninger og utsagn simpelthen må bli motsagt.


Men likevel vil jeg foreslå disse fem øvelsene:

1: Les hva psykologene har å fortelle om måten vi tenker og tar avgjørelser. Begynn med Kahneman og Haidt. Bøkene deres er artige helt til du forstår at det er sånne som deg og meg de skriver om.


2: Vent med å bestemme deg. Du kommer til å bli fastlåst i et tankemønster raskt nok, og da kommer du til å ha glemt hvordan det var å ikke ha noen sterk mening om noe du senere vil tro at du vet alt om. Heldigvis trenger vi ikke å ha en umiddelbar mening om alt mulig.

3: Les essayene til Montaigne. Det er bedre bruk av tiden enn å følge med på politiske nyheter hele tiden.


4: Korrigér dine egne. Bruk mer energi på å påpeke når meningsfellene dine tar feil, og la den andre siden ta seg av sine. Dette forslaget leste jeg først i Arnold Klings essay hos The American, og jeg har tenkt på det hver eneste dag siden. 

5: Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det femte forslaget uten at det blir altfor corny. Poenget er vel best oppsummert i dette avsnittet fra Jonathan Haidts siste bok:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er egentlig et ganske interessant spørsmål: hva er det som får noen til å mene det stikk motsatte av deg? Hva er premissene de bygger argumentene sine på? Hva slags verdenssyn produserer meninger som er stikk motsatte av dine egne? Hvorfor skulle det være deg som har rett likevel?

Jeg tror dette er pessimisten i meg på sitt mest konstruktive.

Nytter det med Motgift?

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, og sliter med å sortere tankene. Det er nemlig to ting:

1: Denne boka er svært lærerik, og argumentene behøves i den offentlige debatten.

Når vi vet at fremmedfiendtlighet eksisterer i samfunnet vårt, og at de fremmedfiendtlige begrunner synspunktene sine med oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten, da har kunnskapsrike mennesker en plikt til å si ifra. Vi trenger forskere og andre kunnskapsrike mennesker som bidrar til det offentlige ordskiftet, og denne boka er et glimrende eksempel på akademikere som våger å bidra i selv de mest konfliktfulle delene av samfunnsdebatten. Høyreekstremister fremmer argumenter som er fulle av faktafeil, og med denne boka bidrar et knippe kunnskapsrike folk til å korrigere debatten.

Jeg har lært masse av å lese denne boka. Og om jeg skulle ønske meg én ekstra ting ville det være at det fulgte med små replikkkort som vi alltid kunne bære med oss. Så snart vi støter på faktafeil i innvandringsdebatten, kunne vi trekke fram argumentene fra denne boka - med fotnoter og det hele - og fortelle at Nei, du tar feil.

2: Jeg er redd for at det ikke nytter, fordi ingen kommer til å ombestemme seg.

Jeg trengte strengt tatt ikke å lese denne boka; jeg trodde ikke at muslimene har en plan om å erobre Europa med sin høye fødselsrater, og jeg trengte sånn sett ikke denne motgiften. Og de som faktisk trenger å eksponeres for disse argumentene kommer sannsynligvis ikke til å betale 379 kroner for en bok med tittelen Motgift som forteller dem nøyaktig hvorfor de tar feil (Paul Bjercke tar for øvrig opp noe av dette i sitt kapittel om politisk korrekthet; ingenting kan motbevise konspirasjonsteorien).

Dette er selvfølgelig den aller kjipeste og minst konstruktive kritikken jeg kan komme med, men jeg er redd for at den er viktig likevel. Og jeg tror det ligger et generelt poeng, om hvordan vi forholder oss til fakta, også de av oss som ikke er ekstremister. Det er nemlig mye som tyder på at vi alle danner oss meninger før vi danner begrunnelsene for dem. De aller fleste av oss har allerede bestemt oss for hva vi mener før vi ser på fakta, og lenge før vi lytter til hva andre folk mener (les denne og denne).

Men selvfølgelig: dette er en kjip kritikk, fordi den ikke tilbyr noe alternativ. Hva skulle man ellers gjøre?

Jeg vet virkelig ikke (og tro meg: jeg skulle ønske jeg hadde et konstruktivt svar på dette spørsmålet). Men nettopp derfor synes jeg forfatterne av Motgift fortjener all honnør, for de har gitt et grundig motsvar til høyreekstremistenes påstander. Jeg håper at det nytter. Det gjør jeg virkelig.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Et (slags) forsvar for ekkokamrene

David Weinbergers siste bok heter Too Big to Know. Den handler om hva som skjer når kunnskap ikke lenger først og fremst produseres på nettet, og ikke gjennom trykte bøker. Det store poenget: verden har alltid vært for stor og kompleks til å forstå seg på, og når kunnskapsproduksjon flytter seg fra bøker til nett må vi lære oss å leve med den uhåndterlige informasjonsmengden.

Alt i alt er dette en tankevekkende, lettbeint og lettlest bok om vitenskap. Vel verdt tiden.

Det er mange interessante poenger i boka, men diskusjonen om debattklimaet på nettet virker spesielt relevant akkurat nå. Mange, kanskje først og fremst Cass Sunstein, er bekymret for at nettdebattene stort sett foregår mellom folk som allerede er enige.

Weinberger skriver et slags forsvar for ekkokamrene, og argumentet er ikke så dumt.

Utgangspunktet er dette: for at en diskusjon skal være lærerik, må de som snakker sammen allerede være enige med hverandre om veldig, veldig mye. Riktignok blir diskusjoner beriket av at folk har ulike perspektiver og heuristikker (henvisningen her går til The Difference av Scott Page), men hvis man er fundamentalt uenige om formålet med debatten, hvilke fakta som er relevante (eller sanne), og attpåtil er mistenksomme om hverandres hensikter - da vil debatten sannsynligvis ikke være lærerik for noen av partene. Det skeptikere som Sunstein må tolerere, mener Weinberger, er at noen diskusjoner blir bedre av at folk er enige om en god del grunnpremisser.

Her er et sitat:

We still need as much difference and diversity within the conversation as we can manage. We still need to continuously learn how to manage to include more diversity. We need to be on guard against the psychological tricks echo chambers play, convincing us that our beliefs are “obviously” true and nudging us toward more extreme versions of them. But it’s also fine for the Republicans to have an online “coffee shop” where they can discuss their ideas. That conversation needs far more agreement than diversity.

Det er lett å kjenne seg igjen. "Å ta debatten" er ofte synonymt med "å la to fundamentalt uenige personer forsøke å overdøve hverandre", og det er ikke veldig lærerikt.

Jeg synes argumentet til Weinberger er godt fordi det er nyansert. Derfor er det også litt kjedelig. Han runder av med å advare mot de styggeste sidene ved ekkokamrene:

As we have seen, echo chambers are a requirement for the discussion and collaboration that advance knowledge, and even echo chambers with solid walls can serve some purposes, such as engendering political enthusiasm. But we also know that we make ourselves stupid when we restrict ourselves to tolerating only the mildest disruptions of our comfort. For the Net to maximize its capacity for knowledge, then, we need to push past our urge to stick with people like us.

Men det er jaggu ikke lett. Sjekk for øvrig denne artikkelen av Dan Kahan (via via).

Mye av dette ble forresten tatt opp da Weinberger var gjest på EconTalk for en stund tilbake - hør episoden her.

Hvordan føles det å tro?

I When God Talks Back beskriver Tanya Luhrmann hvordan medlemmene av The Vineyard, en evangelisk menighet, oppfatter sitt personlige forhold til Gud. Utgangspunktet for boken er et ganske respektfullt spørsmål:  hvordan oppleves det å tro på en personlig Gud, når man lever i en tid hvor vitenskapen har så mange svar?

Her er det snakk om en gudetro som er langt mer konkret enn mange hadde spådd kunne eksistere i vår tid. Dette er mennesker som kan sette fram en ekstra kaffekopp - til Gud - slik at det blir enklere å snakke med Ham ved frokostbordet. Det høres ganske fjernt ut for mange av oss, men nettopp derfor er bøker som denne en nyttig øvelse: hvordan føles det for den som tror? Og hvordan reflekterer de selv rundt sin egen tro?

Det store poenget å ta med seg er at de som opplever et personlig og direkte forhold til gud bygger seg en ny theory of mind:

These evangelical Christians, then, not only have to accept the basic idea that they can experience God directly; they must develop the interpretive tools to do so in a way that they can authentically experience what feels like inner thought as God-generated. They have to pick out the thoughts that count as God’s and learn to trust that they really are God’s, not their own, and they have to do so in a way that does not violate the realistic demands of the everyday world.

Opplevelsen av at Gud snakker direkte til oss, forutsetter at man kan skille mellom sine egne tanker og tanker som Gud har plantet i deg. Man lærer seg å høre - virkelig - hans stemme inne i ens eget hode. Det høres jo sprøtt ut, men Luhrmann fremstiller dette på en imponerende respektfull måte. Hun forteller om folks selvbevissthet ved å tro på noe som høres så uvirkelig ut, om hvordan de nøler før de forteller at de kan høre Gud snakke til dem, og om hvordan tvilen paradoksalt nok kan styrke opplevelsen av å ha et direkte og personlig forhold til Gud.

Med denne boka har Luhrmann gitt en god påminnelse om at man ikke trenger å være arrogant, bare fordi man er ateist. Det går an å tenke på og snakke om andres religion på en respektfull og nysgjerrig måte.

Sjekk for øvrig anmeldelsen i New York Times, og hør Luhrmann på Book Review-podkasten (episoden fra 29. april).

Hvis man klarer å være litt ydmyk, kan denne boka dessuten være en god anledning til å tenke på hvordan man selv forholder seg til tvil:

At its heart, this is the dilemma of all human knowledge. We reach out to grasp a world we know to be more complex than our capacity to understand it, and we choose and act despite our awareness that what we take to be true may be an illusion, a wispy misperception.

Sang.