Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Heller Franzen enn Rand

Thomas Frank promoterer sin siste bok Pity the Billionaire, og ble i den forbindelse intervjuet i Klassekampen tirsdag forrige uke (ikke på nett). Et lite utdrag:

Mange medlemmer av det norske Fremskrittspartiet oppgir Rand som sin yndlingsforfatter. Er det noe som bør bekymre oss?
- Man skal aldri bekymre seg for at folk leser bøker. Men dere bør forberede dere på å møte denne måten å se verden på. Det bør ikke overraske dere om dette også i Norge trekkes inn i politiske diskusjoner om noen år. Problemet er at det er en motbydelig, ondskapsfull filosofi, som har mange fellestrekk med Nietzsches menneskesyn. Alle milliardærene hun skriver om er overmennesker, mens hun utbroderer hvor stygge, grådige og dumme alle andre er, forteller Frank.

For all del. Jeg har lest ting Thomas Frank har skrevet tidligere, og jeg har likt mye av det. Men.

Én ting er at han nå betegner Rand som opphavskvinne til en "motbydelig, ondskapsfull filosofi". Det forteller oss nøyaktig hvor mye han har anstrengt seg for å faktisk forstå ideologien til den amerikanske høyresiden. 

Men viktigere: argumentet er altså at europeere, og nordmenn for den saks skyld, vil stå bedre rustet til å motstå høyrebølgen ved å lese Ayn Rand. Det er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Ikke bare fordi jeg skjelver av tanken på å måtte jobbe meg gjennom hundrevis av sider med Rands liberalistgospel (jeg tror virkelig ikke at jeg er intellektuelt nysgjerrig nok til å orke all den lesingen), men også fordi jeg tror det er mer nyttig om vi forsøker å forstå det parallelle venstresideforfallet.

Det kan gjerne være skjønnlitteratur, men da foreslår jeg at vi i stedet konsentrerer oss om Jonathan Franzen. Så langt har riktignok bare lest Freedom, men jeg holder på med The Corrections og gleder meg til essaysamlingene (begge to).

Chip Lambert, en av karakterene i The Corrections holder en forelesning som sporer av, og spør seg selv om hva som skal være hensikten med all denne feminismen, all den kritiske teorien, all diskursanalysen og kapitalismekritikken:

Criticizing a sick culture, even if the criticism accomplished nothing, had always felt like useful work. But if the supposed sickness wasn’t a sickness at all—if the great Materialist Order of technology and consumer appetite and medical science really was improving the lives of the formerly oppressed; if it was only straight white males like Chip who had a problem with this order—then there was no longer even the most abstract utility to his criticism. It was all, in Melissa’s word, bullshit.

Ja. Hva skal vi gjøre hvis det faktisk ikke er Kansas som er problemet?

Les forresten også Sam Tannenhaus' omtale av Freedom. Mye å lære her.

Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.

Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Om diagnoser

Det er mange gode grunner til at vi bør tenke litt på psykiske diagnoser. Gjennom det siste året har vi for eksempel snakket mye om tilregnelighet - et begrep jeg synes er ganske vanskelig å forstå. Mye fordi jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvor grensen går mellom personlighet og diagnose.

Og ondskap er én ting, men de samme grensedragningene må gjøres i andre enden av skalaen.

Kay Redfield Jamisons Touched with Fire handler om forholdet mellom kreativitet og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Jamison, som har diagnosen selv, skriver i denne boka om hvordan bipolaritet og kreativitet overlapper med hverandre. Hun går gjennom en god slump kunstnerbiografier og psykologisk forskning, og viser hvordan diagnosen kan bidra til den kreative prosessen som må til for å lage stor kunst (de norske navnene som nevnes er Munch og Bjørnson). Dette er en bok uten de fryktelig bastante konklusjonene, og argumentet er selvfølgelig ikke at man må være bipolar for å lage kunst, eller være kunstner for å ha diagnosen, men bare at de to henger sammen.

Boka er riktignok litt for gammel (utgitt i 1993) til at den føles fullstendig stødig i avsnittene som handler om genetikk og hjerneforskning, men den er likevel veldig interessant.

Og apropos (dette er gammelt nytt, men likevel): Jonah Lehrers Imagine trekkes tilbake. I sin iver etter å skrive fengende og popvitenskapelig om hvordan fantasien fungerer endte han opp med å dikte opp Bob Dylan-sitater. Det er morsomt på så mange nivåer.

PS: Stein Torleif Bjella bør alltid få siste ord i diskusjoner om sånne ting som dette.

Fattigfolk og ambisjoner: Behind the Beautiful Forevers

Katherine Boo har skrevet en fantastisk gripende bok om livet i slummen i Mumbai: Behind the Beautiful Forevers. Boka bygger på flere års feltarbeid i Annawadi-slummen, rett ved femstjerners hoteller og den internasjonale flyplassen i Mumbai. Bak reklameskilt for keramiske gulvfliser (som lover å holde seg "Beautiful Forever") ligger slummen som er hjemsted til omtrent tre tusen mennesker.

Akkurat nå, midt i fellesferien og romleirdebatten, kan det være verdt å å huske på at fattigdom finnes - uansett om vi ser den eller den eller ikke.


En av hovedpersonene i boka er Abdul (kanskje 14, kanskje 17, kanskje eldre), som har en mor som banner stygt, og som lever av å kjøpe og selge søppel. På høyden av karrieren sikrer søppelsalget Abdul og familien en inntekt på omtrent 11 dollar pr dag.

What Abdul wanted was this: a wife, innocent of words like pimp and sisterfucker, who didn'€™t much mind how he smelled; and eventually a home somewhere, anywhere, that was not Annawadi. Like most people in the slum, and in the world, for that matter, he believed his own dreams properly aligned to his capacities.

Les den siste setningen en gang til.

Burde folk i eliteposisjoner være religiøse?

Walter Russell Mead blogget om Christopher Hayes' Twilight of the Elites i helgen. Jeg vet ikke om jeg faktisk kommer til å lese boka til Hayes, men Mead fikk meg virkelig til å tenke.

Han skriver (med noen viktige forbehold) at folk i topp-posisjoner kunne trengt ydmykheten som religiøsitet kan gi:

The kind of arrogance, vanity and inflamed self-esteem that flatters the imagination and corrupts the spirit of the successful meritocrat needs to be checked and humbled. Being constantly reminded on the one hand of the infinite gap between ones own limited talents and vision and the perspective of Almighty God, and on the other of the radical equality with which God judges and loves the human race is a healthy counterweight to the flattery of the world and the smugness that comes with success.

Besnærende tanke. Og ikke så langt unna argumentene fra Alain de Bottons siste bok.


Og apropos: arroganse blant folk i eliteposisjoner er helt sikkert ikke noe særamerikansk fenomen. Jeg har ikke lest den, men det virker som at Lars Olsens Eliternes triumf beskriver mye av det samme som Hayes fra et dansk perspektiv. Helt sikker relevant her til lands også.


Til slutt: Washington Phillips har noe å si om saken.

Kan vi få en bedre samfunnsdebatt hvis flere holder kjeft?

Jeg har tenkt på (og skrevet om, derfor alle lenkene til gamle innlegg - sorry) dette en stund: Det tydelige refrenget fra nyere atferdsforskning er at vi ikke er så rasjonelle som vi liker å tro, og at vi ikke blir særlig klokere av å diskutere med hverandre. Vi er først og fremst interessert i å finne fakta som støtter opp om meningene vi allerede har dannet oss, og vi gjør sjelden eller aldri noen reelle forsøk på å forstå motparten på deres egne premisser. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette høres dessverre ikke fremmed ut.

Er det egentlig noen vits i å snakke sammen hvis alle er så påståelige? Hva skal vi med samfunnsdebatten hvis den består av - og framføres foran - slike håpløse folk?

Det ville jo vært veldig trist å bare gi opp. Derfor tror jeg det hadde vært nyttig - både for hver og én av oss, og for den offentlige samtalen - hvis vi tok en pause fra forsøkene om å overbevise dem vi er uenige med. Hvis vi gir opp alle de håpløse forsøkene på å overbevise hverandre, kan vi kanskje få noen lærerike samtaler i stedet.


Noen vil helt sikker mene at en slik holdning til offentlig debatt er både feig og prinsippløs, og det er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan motsi. Jeg har veldig stor respekt for dem som anstrenger seg for å gi bringe saklige og relevante argumenter fram i samfunnsdebatten, og jeg forstår jo at noen holdninger og utsagn simpelthen må bli motsagt.


Men likevel vil jeg foreslå disse fem øvelsene:

1: Les hva psykologene har å fortelle om måten vi tenker og tar avgjørelser. Begynn med Kahneman og Haidt. Bøkene deres er artige helt til du forstår at det er sånne som deg og meg de skriver om.


2: Vent med å bestemme deg. Du kommer til å bli fastlåst i et tankemønster raskt nok, og da kommer du til å ha glemt hvordan det var å ikke ha noen sterk mening om noe du senere vil tro at du vet alt om. Heldigvis trenger vi ikke å ha en umiddelbar mening om alt mulig.

3: Les essayene til Montaigne. Det er bedre bruk av tiden enn å følge med på politiske nyheter hele tiden.


4: Korrigér dine egne. Bruk mer energi på å påpeke når meningsfellene dine tar feil, og la den andre siden ta seg av sine. Dette forslaget leste jeg først i Arnold Klings essay hos The American, og jeg har tenkt på det hver eneste dag siden. 

5: Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det femte forslaget uten at det blir altfor corny. Poenget er vel best oppsummert i dette avsnittet fra Jonathan Haidts siste bok:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er egentlig et ganske interessant spørsmål: hva er det som får noen til å mene det stikk motsatte av deg? Hva er premissene de bygger argumentene sine på? Hva slags verdenssyn produserer meninger som er stikk motsatte av dine egne? Hvorfor skulle det være deg som har rett likevel?

Jeg tror dette er pessimisten i meg på sitt mest konstruktive.

Nytter det med Motgift?

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen, og sliter med å sortere tankene. Det er nemlig to ting:

1: Denne boka er svært lærerik, og argumentene behøves i den offentlige debatten.

Når vi vet at fremmedfiendtlighet eksisterer i samfunnet vårt, og at de fremmedfiendtlige begrunner synspunktene sine med oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten, da har kunnskapsrike mennesker en plikt til å si ifra. Vi trenger forskere og andre kunnskapsrike mennesker som bidrar til det offentlige ordskiftet, og denne boka er et glimrende eksempel på akademikere som våger å bidra i selv de mest konfliktfulle delene av samfunnsdebatten. Høyreekstremister fremmer argumenter som er fulle av faktafeil, og med denne boka bidrar et knippe kunnskapsrike folk til å korrigere debatten.

Jeg har lært masse av å lese denne boka. Og om jeg skulle ønske meg én ekstra ting ville det være at det fulgte med små replikkkort som vi alltid kunne bære med oss. Så snart vi støter på faktafeil i innvandringsdebatten, kunne vi trekke fram argumentene fra denne boka - med fotnoter og det hele - og fortelle at Nei, du tar feil.

2: Jeg er redd for at det ikke nytter, fordi ingen kommer til å ombestemme seg.

Jeg trengte strengt tatt ikke å lese denne boka; jeg trodde ikke at muslimene har en plan om å erobre Europa med sin høye fødselsrater, og jeg trengte sånn sett ikke denne motgiften. Og de som faktisk trenger å eksponeres for disse argumentene kommer sannsynligvis ikke til å betale 379 kroner for en bok med tittelen Motgift som forteller dem nøyaktig hvorfor de tar feil (Paul Bjercke tar for øvrig opp noe av dette i sitt kapittel om politisk korrekthet; ingenting kan motbevise konspirasjonsteorien).

Dette er selvfølgelig den aller kjipeste og minst konstruktive kritikken jeg kan komme med, men jeg er redd for at den er viktig likevel. Og jeg tror det ligger et generelt poeng, om hvordan vi forholder oss til fakta, også de av oss som ikke er ekstremister. Det er nemlig mye som tyder på at vi alle danner oss meninger før vi danner begrunnelsene for dem. De aller fleste av oss har allerede bestemt oss for hva vi mener før vi ser på fakta, og lenge før vi lytter til hva andre folk mener (les denne og denne).

Men selvfølgelig: dette er en kjip kritikk, fordi den ikke tilbyr noe alternativ. Hva skulle man ellers gjøre?

Jeg vet virkelig ikke (og tro meg: jeg skulle ønske jeg hadde et konstruktivt svar på dette spørsmålet). Men nettopp derfor synes jeg forfatterne av Motgift fortjener all honnør, for de har gitt et grundig motsvar til høyreekstremistenes påstander. Jeg håper at det nytter. Det gjør jeg virkelig.