Blogger og politisk kommunikasjon

Det anerkjente tidsskriftet Public Choice hadde en spesialutgave om blogging i fjor. Jeg har skrevet litt om artikkelen til utgave-redaktørene Drezner og Farrell tidligere, og nå har jeg nettopp lest Deva Woodlys artikkel om blogging og politisk kommunikasjon (New competencies in democratic communication? Blogs, agenda setting and political participation). Dette er et slags sammendrag.

Woodly lister opp fire symptomer på at tradisjonelle medier ikke fullt lykkes i å levere virkelig kvalitetsjournalistikk:

1: elitene setter agendaen: ovenfra-og-ned-journalistikk
2: hang til infotainment
3: større vektleggelse av nøytralitet enn realisme
4: profittmotiv og sentralisert eierskap i mediebedriftene

Blogger skiller seg fra de gamle mediene på et par viktige områder. Her er noen oppsummerende sitater og hva jeg tenker om dem:

bloggers tend to ask questions and make arguments by examining public facts or engaging with non-elite viewpoints that have been left out of traditional coverage in favor of elite he-said-she said.

Dette er kanskje bloggenes største fordel. Terskelen for deltakelse er så mye laverte, og dermed er nettet (potensielt) mye mer demokratisk enn tradisjonelle medier. I motsetning til de tradisjonelle mediene har bloggene muligheten til å bidra til debatten nedenfra og opp.

While one of the major tenets of professional journalism is neutral objectivity, bloggers often frankly disclose their political leanings and affections, eschewing the dictate that equates analytical balance with ideological innocence.

Et tveegget sverd. Tradisjonell journalistikk ender opp med å rapportere nøytralt om begge sider av en sak. Fint oppsummert av Paul Krugman (tror jeg det var) om hva som skjer når 10 eksperter sier jorden er rundt, og én mener jorden er flat: Shape of the world: views differ. På den andre siden: bloggere kan mene hva som helst så sterkt de bare orker, og ingen kan hindre dem.

The accuracy and quality of information presented in blogs might suffer without the oversight of editors and publishers.

Den åpenbare svakheten. Bloggene er friere enn tradisjonelle medier, men slarv, unøyaktigheter og det som verre er kan dermed lettere passere.

While it is becoming more common for bloggers that sustain high traffic to sell ad space, the vast majority of political bloggers derive little or no income from what is necessarily a part-time endeavor.

Jo - det finnes proffbloggere i Norge også, men en blogger kan med fordel være en Hvermannsen. Noen ganger gjør vi en bedre innsats når vi ikke er motivert av penger. Jeg simpelthen elsker å henvise til Le Grand.

Nedgangstider og politiske holdninger

Paola Giuliano og Antonio Spilimbergo har gjort en veldig spennende undersøkelse. De forsøker å finne ut hvordan makroøkonomiske sjokk, slike som den vi er inne i nå, påvirker folks politiske holdninger.

Et kort sammendrag av undersøkelsen finnes på Vox, hele artikkelen er ute som NBER-paper, og et tidligere utkast er tilgjengelig gratis via IZA.

Forskerne finner at folk som opplever økonomiske nedgangstider i ung voksenalder (mellom 18 og 24):

... tend to believe that success in life depends more on luck than on effort, support more government redistribution, but are less confident in public institutions. Moreover, we find that recessions have a long-lasting effect on individuals’ beliefs.

Dette betyr blant annet at folk som vokser opp under økonomiske nedgangstider har større sannsynlighet for å ønske økt statlig inngripen i økonomien, men viser samtidig lavere tillitt til offentlige institusjoner. Disse kreftene kan altså trekke folk både mot venstre (økt velferdsstat) og høyre (skepsis til offentlig sektor).

Det er verdt å merke seg at undersøkelsen er utført i USA, og kanskje ikke er direkte overførbar til europeisk eller norsk kontekst.

Men likevel: forskerne antyder at folk som vokser opp under nedgangstider er både skeptiske til offentlig sektor og positive til sterke velferdsordninger. Er dette den neste Frp-koden?

Dulting og selvangivelse

Har nettopp vært på Civitafrokost om dulting, i forbindelse med lanseringen av siste nummer av Minerva. Inge Lønning, Lars Fr. H. Svendsen og Bent Sofus Tranøy debatterte. Her er mine tanker i farten:

- Fryktelig stort tema. Åpner opp for å diskutere alle mulige praktiske, ideologiske og filosofiske spørsmål om forholdet mellom individ, stat, samfunn og marked.

- Svendsen og Lønning falt for fristelsen å gå i skyttergravene. Denne debatten burde ikke egentlig ha handlet om prinsippene, men om konsekvensene nudging kan ha på utformingen av praktisk politikk. Tranøy gjorde i det minste et forsøk på dette i sin innledning, der han la vekt på at ingen valgarkitektur er nøytral. Dette er kjernen i nudge-begrepet slik det presenteres av Thaler og Sunstein i Nudge.

- Svendsen gjorde et interessant poeng om egeninteresse. Nudging forsøker å legge til rette for at man skal velge i tråd med sine egeninteresser, men av og til ønsker vi at folk skal tenke på flere enn seg selv. Det er fort gjort å overse når man leser Thaler og Sunstein.

Men viktigst:

- Dulting hører ikke nødvendigvis hjemme på venstresiden. I boka nevner Thaler og Sunstein det norske systemet for innlevering av selvangivelse. Forhåndsutfylte selvangivelser som lett kan forandres - dette er et dult i retning av å ikke betale mer skatt enn man strengt tatt er forpliktet til. Ved å senke terskelen for å skaffe seg skattefradrag man er berettiget til, kan en dultende stat sørge for at individene står bedre rustet til å oppfylle sin egeninteresse.

Sjekk forresten hjemmesiden nudges.org. Jeg skrev dessuten noe om dette på bloggen forrige uke: Dulting og dyriske impulser (17/09/09).

Oppdatert 25/09/09: Video fra møtet er tilgjengelig via Civita.

Udugelige offentlig ansatte?

To kritiske innlegg om offentlig ansatte de siste par dagene: Dagfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten og Bryan Caplans innlegg på EconLog.

Nordbøs prinsipielle poeng (som ligger gjemt bak en litt vel lang oppramsing av enkeltsaker han og kjente har opplevd) om offentlig ansatte er at:

Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med (...) Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Offentlig ansatte blir (på et vis) tatt i forsvar av Caplan, under overskriften Why Aren't Government Employees Worse? Utgangspunktet er ganske likt som hos Nordbø: at privat sektor er mer responsiv til kundenes behov og ønsker. Caplan lister opp fire hypoteser for hvorfor offentlig ansatte likevel av og til kanskje gjør en OK jobb.

Jon på polecon.no har tenkt litt rundt alle disse hypotesene, men jeg fester meg ved nummer 3: Government employees self-select for dedication and/or caring.

Caplan åpner nemlig for at offentlig sektor tiltrekker seg en viss type mennesker, som motiveres av mer enn lønn. Det minner om Julian Le Grand og de to forskjellige motivasjonskurvene, og kan fortelle noe om hvordan man bør forsøke å motivere disse folkene.

Nordbø virker å ønske at flere offentlig ansatte skal føle at arbeidsplassen deres er usikker, men det er ikke nødvendigvis noen god idé. Jeg har festet meg ved noe BI-professor Bård Kuvaas sa på et seminar ved ISF tidligere i år, om sammenhengen mellom jobbprestasjoner, lønn og fare for oppsigelse:

Du yter ikke bedre av å ha det litt dårlig. Snarere viser det seg gang på gang at blant forhold som er viktig for motivasjon, så er opplevelsen av å lykkes, følelsen av å være flink, og det å bli verdsatt i bedriften helt avgjørende faktorer. (...) det er liten grunn til å forvente at man vet hva man får, når man lokker med høye lønninger. Risikoen øker for å tiltrekke seg feil ansatte, som dessuten slutter etter kortere tid. Det er i det hele tatt lite som tyder på at ytre motiverte ansatte presterer bedre, snarere tvert i mot.

Målet må vel være å utnytte potensialet som ligger i selvseleksjonen blant offentlig ansatte, og innføre en belønningsstruktur som oppfordrer dem til å yte bedre - og tenke mindre på tall og penger. Vi er ute etter det Le Grand kaller robuste insentiver; insentiver som oppfordrer både egoister (knaves) og altruister (knights) til å gjøre en god jobb. Dermed virker det mot sin hensikt å innføre New Public Management-reformer (målstyring og rapportering), fordi denne tilbakemeldingen bare kan motivere de egoistiske (knaves) blant offentlig ansatte.

PS: jeg har skrevet noe om lønn og motivasjon tidligere. Og jeg synes alle bør se NRK-serien Lærerne.

Kan sosiale medier bygge sosial kapital?

Sosial kapital handler om hvordan tillit og mellommenneskelige forhold påvirker samfunnet. Tanken er at alle former for samarbeid er mer sannsynlig i samfunn med høy grad av tillit og tette bånd mellom mennesker. Sosial kapital kan ha positive effekter på økonomien, demokratiet og nær sagt alle deler av samfunnet.

Så er spørsmålet: kan de nettbaserte sosiale mediene bygge sosial kapital?

Først litt bakgrunnsstoff: jeg har bare skummet gjennom Robert Putnams Bowling Alone, men har fått med meg at han mener det amerikanske sivilsamfunnet styrket seg gjennom starten av 1900-tallet, og at det har vært i vedvarende forfall siden 60-tallet. Og at han bruker denne mursteinen av en bok til å diskutere problemet, forklaringene og løsningene. Og at han byr på statistikk nok for hele familien.

I et av kapitlene spør Putnam om internett er en del av problemet eller en del av løsningen. Men for å diskutere dette er Bowling Alone etterhvert blitt en ganske gammel bok. Mye har skjedd siden 2001: Facebook ble opprettet i 2004, YouTube i 2005, og Twitter i 2006.

I det avsluttende kapittelet skriver han smått optimistisk: The key, in my view, is to find ways in which Internet technology can reinforce rather than supplant place-based, face-to-face, enduring social networks.

Så: en artikkel av Josh Pasek, Eian More og Daniel Romer i siste utgave av Journal of Information Technology and Politics (tilgjengelig gratis som paper her) undersøker nettopp dette. De spør: Does Internet use have the potential to build social capital? Dette er en kort og grei artikkel (16 sider), og vel verdt å lese. De som ikke er interessert i metodespørsmål kan fint hoppe over sidene 9-13.

Hovedkonklusjonen er at de vanligste målene på internettbruk er for grove til å være til særlig nytte. Ved å sammenlikne brukere av to forskjellige sosiale nettmedier (Facebook vs. Myspace) argumenterer forskerne for at man må differensiere mellom ulike typer nettsteder. Noen av disse kan fremme sosial kapital, men ikke alle.

Fra side 13 og 14:

we suggest that many websites have distinct histories, structural features, and site-specific attributes that induce a unique website culture. These cultural features, we contend, in turn influence the effects that a given site can have on its users as well as the type of users that are drawn to the site. (...) Undoubtedly, self-selection plays an important role in determining who joins what site. (...) But our results and the results of others suggest that some website effect is present.

Forskerne ender opp med å tegne et ganske positivt bilde av Facebook som en forsterker av sosial kapital blant unge amerikanere. Men - og dette er særlig relevant fordi forskerne viser at kulturen på nettsiden har stor betydning - kan dette overføres til en annen kulturell kontekst? Til den norske?

Facebook springer i utgangspunktet ut fra amerikanske eliteuniversiteter, men det kan være grunn til å tro at norsk Facebook-kultur skiller seg fra den amerikanske. Sosiale medier innføres som kjent ikke i et vakuum, men preges av lokale strukturer og kultur. Spørsmålet blir derfor: hvilke sosiale medier er best egnet til å produsere sosial kapital i en norsk kontekst?

Vi kan finne noen råd i artikkelen til Pasek, More og Romer. På sidene 6-8 beskriver de hvilke trekk ved nettsidene som kan produsere sosial kapital:

Varying levels of social capital (or in our case, the interpersonal trust, civic engagement, and political knowledge that we consider outcomes of social capital) can be a product of the users of a site, the functions that a site offers, or some pattern of interactions among site users based on the site features (min utheving)

Personlig tror jeg at Facebook har lite relevans for sosial kapital i Norge. Jeg har skrevet om det her tidligere. Derimot tenker jeg at Twitter kan spille en viktig rolle. Greit nok - tvitrere er en ganske smal gruppe, men jeg tror alle de fleste brukerne har lært noe eller blitt kjent med noen via twitter som kan overføres til andre sosiale sammenhenger. Og det høres ut som en forsterker av sosial kapital for meg.

Jeg er også optimistisk når det gjelder bloggene til norske topp-politikere. De virker å passe godt med kriteriene til Pasek, More og Romer: teknologien er enkel og brukervennlig, og folk som opprinnelig er interessert i politiske spørsmål kan samles rundt en politiker for uformell debatt. Jeg tror denne typen lavterskel politiske debatter kan forsterke sosial kapital.

NB: Putnam har også skrevet om utfordringene knyttet til nettet og sosial kapital. De gjelder:
- Digital divide: hvem utelukkes fra de nye arenaene?
- Negative konsekvenser ved å være kun tekstbasert (mangler kroppspråk og følelse av nærhet)
- Cyberbalkanization: fragmentering av offentligheten - mange små, ikke én stor samtale
- Er nettet passifiserende eller aktiviserende?

Dulting og dyriske impulser

Jeg hører Animal Spirits av George Akerlof og Robert Shiller som lydbok om dagen. Argumentet er at mainstream økonomisk teori bygger på grove forenklinger, og Akerlof og Shiller bruker Keynes' uttrykk animal spirits for å fortelle hvordan irrasjonelle motivasjoner driver menneskelig (økonomisk) aktivitet. Mennesket handler ikke rasjonelt, men drives av flere andre hensyn enn ren nyttemaksimering.

-------------------------

Oppdatert: anbefaler særlig kapittel 13: "Why Is There Special Poverty among Minorities?" Akerlof og Shiller mener økonomiske teorier som ikke tar hensyn til sosiologiske begreper (diskurser, selvforståelse) ikke kan beskrive vedvarende sosiale forskjeller. De mener affirmative action er avgjørende for å bryte ned de oppfattede forskjellene mellom svarte og hvite.

-------------------------

Dette kan være en fin balanse til tradisjonell makroøkonomi, der det blant annet argumenteres for at skattebetalere har så lang tidshorisont at de forstår at skattelettelser i dag må hentes inn ved skatteøkning i framtiden (Ricardian equivalence). Etter denne logikken ville forbrukerne spare pengene de har til overs etter skattelettelser, og ikke bruke dem på alt mulig rart.

Motargumentet: Ben & Jerrys til 60 kr pr boks.

Det er mye spennende atferdsøkonomi ute og går. Dan Ariely, som er tilstede både på blogg og podkast, er en (slags) favoritt.

Alle bør dessuten få med seg Richard Thaler på UChannel snakke om Nudge (som han skrev sammen med Cass Sunstein) før neste ukes Civitafrokost: Bent Sofus Tranøy, Lars Fr. H. Svendsen og Inge Lønning til debatt om dulting/nudging. Nytt Civita-notat om emnet bør også leses.

Til slutt, et kort bevis for at mennesket (bestemt for entall, dvs meg selv) ikke er rasjonelt: Grunnen til at jeg hører en del på lydbøker i det siste er at jeg har tegnet et abonnement hos Audible.com. Jeg trodde et øyeblikk at de ga bort lydbøker gratis, og registrerte meg for et "Free offer." Jeg leste ikke den lille skriften, men begynner å skjønne tegninga nå.

Rasjonell aktør, du liksom.

Onkel Milton

Jeg sitter og ser gamle episoder av Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, og tenker at kapitalisme er kjempestemning. Greit nok - dette er amerikansk infotainment fra 1980, med all kaldkrigsklartale det medfører. Men det er trivelig å drikke kapitalismekakao med onkel Milton.

Gjennom ti episoder forsvarer Friedman det frie markedet. Første halvdel av hvert program er dokumentar/argument fra Friedman, andre halvdel debatt mellom Friedman og gjester.

Og dette er altså mannen som i Naomi Kleins The Shock Doctrine portretteres som en slags økonomisk Dr. Mengele. Det er ganske unyansert, selv til Klein å være. Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne: Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For meg ser det fortsatt ut som den radikale venstresiden har noen tydelige likhetstrekk med Friedman og høyresiden. Begge sider er for eksempel skeptiske til proteksjonisme (gjerne begrunnet med at arbeidere i den tredje verden lider av å stå uten adgang til våre markeder), og lite begeistret for at private selskaper skaffer seg politisk innflytelse og kontroll over byråkratiet.

Dessuten - og dette kan være det viktigste - deler både Klein og Friedman en grunnleggende optimisme og framskrittstro. De argumenterer for politiske reformer som de mener vil gjøre verden mer rettferdig, og frigjøre individet fra de urettferdige maktstrukturene som omgir dem.

Mindretall vs. ideologi

Civita lanserte forrige uke notatet Spiller det noen rolle? En analyse av offentlige bevilgninger under skiftende regjeringer. Spørsmålet som stilles er om regjeringer fra høyresiden historisk har gitt mindre penger til det offentlige, og om venstresiden virkelig er kongen av offentlige bevilgninger. Det er et betimelig spørsmål nå rett før valget.

Jeg har ikke lest rapporten (og med alt annet som skal leses kommer jeg heller ikke til å gjøre det), så jeg støtter meg på sammendraget:

Ved å se på utgiftene under forskjellige regjeringer, finner denne rapporten at det ikke er store forskjeller mellom ulike regjeringsalternativer på sentrale velferdsområder. Bevilgningene til offentlig velferd, som helse, utdanning og pleie og omsorg, stiger under alle regjeringer.

Altså: offentlige bevilgninger ser ut til å vokse uavhengig av regjeringspartienes ideologi.

Ok. Men:

I en artikkel i Public Choice i 1997 undersøkte Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø bevilgninger til kommunale velferdstjenester i Norge i perioden 1900-1990. Fra sammendraget:

... The approach combines a demand model of local public services emphasizing price and income-elasticities with a political economy model of central government ideology and strength. The decision making is understood as bargaining between the government and interest groups, and the political structure consequently is of importance for the policy outcome. The analysis shows how politics matter, and the results indicate that a minority coalition government implies 30% more grant and income tax revenue to local and county governments than one party majority in the long run (min utheving).

Altså: mindretallsregjeringer bevilger mer penger til kommunale velferdstjenester. Logikken er at en mindretallsregjering må anstrenge seg for å blidgjøre flere interessegrupper, og dette leder til større offentlige utgifter. En flertallsregjering har sterkere grep om makta, og trenger ikke å dele ut penger left, right and centre for å sikre gjenvalg.

Pulp Fiction og den gode samtalen

Hørte en gammel forelesning med Michael Bérubés for litt siden. Temaet er Understanding Academic Freedom, i forbindelse med boka What's Liberal About the Liberal Arts? Forelesningen er tilgjengelig via CUNY Lecture Series podcast.

Bérubé bruker blant annet Pulp Fiction som illustrasjon på hvordan man bør diskture temaer der det virker umulig å komme til enighet. (manuset til Pulp Fiction finner du her)

Jules og Vincent diskuterer bakgrunnen for en krangel mellom Marcellus Wallace og Antwan Rockamora. Antwan ble kastet kastet ut av et vindu i fjerde etasje, etter at han angivelig masserte føttene til Mia Wallace. Vincent mener at en fotmassasje prinsipielt kan sidestilles med utroskap. Jules er uenig, og de to diskuterer fram og tilbake.

Vincent forstår etterhvert at det ikke nytter å overbevise Vindent om at en fotmassasje fortjener en så sterk reaksjon. Poenget hans er at: I've given a million ladies a million foot massages and they all meant somethin'. We act like they don't, but they do. That's what's so fuckin' cool about 'em.

Jules: That's an interesting point, but let's get into character.

Diskusjonen blir aldri avklart, men Jules og Vincent har i det minste anstrengt seg for å forstå hverandres synspunkter.

Holdninger til bistand

Det blir visst mye bistandsblogging for tiden.

Vi har fått veldig frie tøyler til semesteroppgaven i faget om bistand og utvikling. Det er vanskelig å velge, men her er det beste alternativet så langt:

Tanken er å ta utgangspunkt i World Values Survey og undersøke hvordan holdninger til u-hjelp varierer i og mellom giverland. Hvem er mest og minst positive til bistand?

Jeg har tatt en rask kikk på kodeboken til WVS, og tror det skal være mulig å bruke spørsmålene herfra. Men hva er interessant å sjekke effekten av?

Inntekt? Høyre- eller venstreorientering? Alder? Yrke? Kjønn?

Gjennomsnittlig inflasjon i giverlandet siste femårsperiode? Regjeringsparti? Rentenivået? Åpenhet for internasjonal handel?

Og bør jeg sette dette i sammenheng med hvor mye giverlandet gir i bistand? Dvs spørre om landet der folket/medianvelgeren er mest positiv til bistand også er det landet som gir mest i bistand?

Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Relatert til dette: et ganske dårlig skrevet blogginnlegg som spør om det er noe i veien med Kansas. Spørsmålet her er om lavtlønnede velgere plasserer seg lengre til venstre på den økonomiske høyre-venstre-aksen enn rike velgere.

Bistandsbokbonanza

Her er et forsøk på å oppsummere noen bøker om bistand:

Jeffrey Sachs (The end of poverty) er den store optimisten. Han er også blitt bestevenn med Bono. Sachs mener at vi kan avskaffe fattigdommen ved å øke bistanden, og at bistanden kan hjelpe de fattigste landene å oppnå vedvarende økonomisk vekst. Tror på politiske og teknokratiske løsninger. Oppsummerende forelesning her.

Fra boka (s. 108): Successful change requires a combination of technocratic knowledge, bold political leadership and broad social participation.

William Easterly er den rabiate kritikeren (bloggen hans er verdt å følge). I White Man's Burden operer han med et skille mellom Planners (tradisjonelle bistandsmiljøer som deler Sachs' grunnleggende tillitt til styring og planlegging) og Searchers (mer markedslogikk, mye etter logikken til Karl Popper om Utopian social engineering vs. piecemeal social engineering, The Open Society and Its Enemies).

Paul Collier (The Bottom Billion) framstår som et slags kompromiss mellom Sachs og Easterly, selv om han ikke vil vedgå det selv. Han presenterer fire poverty traps (conflict, natural resources, land-locked with bad neighbors, bad governance) og presierer at det ikke finnes én løsning for alle.

Collier er mer nyansert enn Sachs og Easterly, og dermed vanskeligere å kritisere. Men han er fryktelig glad i tall, og stoler på at statistikk kan gi en nøktern beskrivelse av verden. Dette kan bli ubehagelig, f eks når han argumenterer for nytte-kostnads-analyse av militær intervensjon i fattige land. Han har vært på EconTalk to ganger: Bottom Billion og Democracy and Violence.

Joseph Stiglitz (Globalization and Its Discontents og Making Globalization Work) angriper nyliberalismen, representert ved Verdensbanken og IMF. Han mener at disse institusjonene, som opprinnelig var trygge, gode, Keynesianske institusjoner, er blitt overtatt av nyliberal ideologi. Metodene man utviklet for å håndtere økonomien i Latin-Amerika på 1980-tallet (liberalisering av kapitalmarkeder) ble gjort allmenngyldige. Det burde de ikke ha vært.

Erik Reinert (Global økonomi: hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere) kritiserer nyliberalismen på noe av det samme grunnlaget. (NB: For litt balanse, sjekk Kalle Moenes anmeldelse av boka). Reinert, og hans Other Canon-kollega Ha-Joon Chang i Bad Samaritans, argumenterer blant annet for at troen på frihandel bygger på en stor misforståelse. Industrialiseringen av Vesten (med Storbritannia og USA som prakteksemplene) er produktet av en aktiv, intervensjonistisk, proteksjonistisk stat.

Relatert til dette: John Nye (les artikkel eller hør podkast fra EconTalk) har påpekt at eksemplene David Ricardo brukte for å forklare teorien om komparative fortrinn (britisk ull mot portugisisk vin) er litt spesielle. Verken britisk tekstilindustri eller portugisisk vinproduksjon ble lønnsom eller produktiv uten aktiv statlig inngripen: Portugals fortrinn i vineksport var mye en konsekvens av at (mye bedre) franske viner var pålagt enorme tollsatser ved import til Storbritannia. Britisk tekstilindustri ble altså kun konkurransedyktig gjennom voldsom proteksjonisme.

Til slutt: Amartya Sens Development as Freedom ligger an til å bli en favoritt. Han argumenterer for at man må se på utvikling som mer enn økonomisk vekst, og legger vekt på at utvikling må forsterke menneskets frihet. Mer om Sen senere. Inntil videre bør man sjekke ut forelesningen han holdt ved LSE i sommer om The Idea of Justice.

Bunnen av pyramiden

Jeg tar et fag om bistand og økonomisk utvikling dette semesteret, og her er det mye spennende å lese. Som for eksempel første kapittel av C.K. Prahalads The Fortune at the Bottom of the Pyramid. Den er... hva heter det? Et friskt pust. Prahalad argumenterer for at vi må slutte å se på verdens fattigste som en hjelpeløs gjeng fanget i fattigdom - her snakker vi egentlig om fire milliarder potensielle kunder.

Siden de fattige gjerne jobber lange dager, og ikke får utbetalt småpengene før mot slutten av hver arbeidsdag, må bedriftene forsøke å tilby billige porsjonspakninger av forbrukerprodukter fra butikker som er åpne utover kvelden.

Det er vanskelig å lese denne teksten uten å høre Atle Antonsens knivselgerparodi i hodet.

Men selv om argumentet lukter av lurendreierkapitalist (hvertfall for dem av oss som har studert på Blindern) har Prahalad et godt poeng:

When the poor are converted into consumers, they get more than access to products and services. They acquire the dignity of attention and choices from the private sector that were previously reserved for the middle-class and rich.

Teksten er tilgjengelig gratis via csrwire.com. Sidene 6-10, om hvordan synet på fattigdom, markedet og staten er sosialt konstruert, er spesielt interessant.