Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.

Radikalisering og rommet for uenighet

Her er en interessant, og ganske dagsaktuell, artikkel fra Journal of Ethnic and Migration Studies: Radicalisation and the Limits of Tolerance: A Danish Case-Study. Sammendraget:

Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.

Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.

Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.

Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.

Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.

Gullestad om strukturell rasisme og hva vi kan gjøre med den

Jeg må levere tilbake Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne til biblioteket, og er i gang med å fjerne bokmerker jeg har limt inn underveis i lesingen. Mer om boka her.

På side 284 og 285 skriver hun (min utheving):

I denne boken har jeg hevdet at ‘vi’ i forhold til minoritetene opprettholder et sett hegemoniske tolkningsrammer som naturliggjør diskriminering. Tidligere tiders innvandrere var dansker, svensker og tyskere, og de ble etter hvert ‘norske’. Analysene viser noen barrierer mot at dagens ‘innvandrere’ også kan bli det. ‘Innvandrerne’ avkreves ‘integrasjon’, men dette er vanskelig, gitt ‘nordmenns’ forestillinger om hva det vil si å være norsk. Av denne grunnen må selve nasjonsbegrepet og hele forholdet mellom individ, sivilsamfunn, stat og nasjon nå tenkes gjennom på nytt.

Fra én synsvinkel sett kan det jeg har forsøkt meg på, virke både naivt og idealistisk. Jeg har ikke kunnet påvise empirisk hvordan språklige konstruksjoner får politiske og materielle effekter. Jeg har grepet fatt i forestillinger og kulturelle verdensbilder, og ikke i de institusjoner og praksiser der forestillingene formes og får sosiale konsekvenser. Det å ønske seg nye og andre forestillinger kan virke som et fromt ønsker uten feste i virkelighetens verden. Samtidig har jeg nettopp prøvd å vise to ting. For det første at den offentlige mening hele tiden formes med utgangspunkt i eksisterende meningssystemer. For det andre at erfaringenes og praksisenes verden også gir grunnlag for andre tolkninger enn nasjonal homogenitet og skarpe grenser mot de såkalt fremmede. 

Sosiale realiteter representeres språklig, og derfor bærer ord og begreper med seg interesser og verdier. Den måten subjekter formes på i språket har relevans for arbeidslivet, boligmarkedet og politikken. Den som er i stand til å sette ord på egne erfaringer, har derfor en form for makt. Den som ikke har slik makt er utsatt for marginalisering og avmakt. Majoriteten iscenesetter seg selv som majoritet blant annet ved å appellere til ‘grunnleggende norske verdier’, ‘fellesverdier’, ‘kristendommen’ og ‘vestlig sivilisasjon’. Disse språklige praksisene skaper betingelser for sosial handling ved å tone ned enkelte forskjeller og legge stor vekt på andre. Med dette konstrueres det på begrepsplanet skarpe grenser mellom ‘oss’ og ‘dem’, samtidig som andre forskjeller tones ned. Eksempler på det sistnevnte er forskjellene mellom forskningens verden og massemediene, og mellom forskningsverdenen og politikk. I denne boken har jeg forsøkt å klargjøre den begrepsmakt som dominerende stemmer ureflektert kan utøve, og dermed det urimelige i at ikke alle innbyggerne får tilstrekkelig materielt, organisatorisk og mentalt rom til å skape og videreutvikle sine egne identiteter, selvbilder og subjektposisjoner. 

Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Heller Franzen enn Rand

Thomas Frank promoterer sin siste bok Pity the Billionaire, og ble i den forbindelse intervjuet i Klassekampen tirsdag forrige uke (ikke på nett). Et lite utdrag:

Mange medlemmer av det norske Fremskrittspartiet oppgir Rand som sin yndlingsforfatter. Er det noe som bør bekymre oss?
- Man skal aldri bekymre seg for at folk leser bøker. Men dere bør forberede dere på å møte denne måten å se verden på. Det bør ikke overraske dere om dette også i Norge trekkes inn i politiske diskusjoner om noen år. Problemet er at det er en motbydelig, ondskapsfull filosofi, som har mange fellestrekk med Nietzsches menneskesyn. Alle milliardærene hun skriver om er overmennesker, mens hun utbroderer hvor stygge, grådige og dumme alle andre er, forteller Frank.

For all del. Jeg har lest ting Thomas Frank har skrevet tidligere, og jeg har likt mye av det. Men.

Én ting er at han nå betegner Rand som opphavskvinne til en "motbydelig, ondskapsfull filosofi". Det forteller oss nøyaktig hvor mye han har anstrengt seg for å faktisk forstå ideologien til den amerikanske høyresiden. 

Men viktigere: argumentet er altså at europeere, og nordmenn for den saks skyld, vil stå bedre rustet til å motstå høyrebølgen ved å lese Ayn Rand. Det er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Ikke bare fordi jeg skjelver av tanken på å måtte jobbe meg gjennom hundrevis av sider med Rands liberalistgospel (jeg tror virkelig ikke at jeg er intellektuelt nysgjerrig nok til å orke all den lesingen), men også fordi jeg tror det er mer nyttig om vi forsøker å forstå det parallelle venstresideforfallet.

Det kan gjerne være skjønnlitteratur, men da foreslår jeg at vi i stedet konsentrerer oss om Jonathan Franzen. Så langt har riktignok bare lest Freedom, men jeg holder på med The Corrections og gleder meg til essaysamlingene (begge to).

Chip Lambert, en av karakterene i The Corrections holder en forelesning som sporer av, og spør seg selv om hva som skal være hensikten med all denne feminismen, all den kritiske teorien, all diskursanalysen og kapitalismekritikken:

Criticizing a sick culture, even if the criticism accomplished nothing, had always felt like useful work. But if the supposed sickness wasn’t a sickness at all—if the great Materialist Order of technology and consumer appetite and medical science really was improving the lives of the formerly oppressed; if it was only straight white males like Chip who had a problem with this order—then there was no longer even the most abstract utility to his criticism. It was all, in Melissa’s word, bullshit.

Ja. Hva skal vi gjøre hvis det faktisk ikke er Kansas som er problemet?

Les forresten også Sam Tannenhaus' omtale av Freedom. Mye å lære her.

Den aller vanskeligste rasismen

Det som er så slående med å lese Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (hvertfall for de av oss som leser den for første gang) er hvor relevant den er for den norske samfunnsdebatten i tiden etter terrorangrepene. Den ble utgitt i 2002.

Det store argumentet i boka er at majoritetsnordmenn - og særlig folk i eliteposisjoner i politikk og forskning - er med på å opprettholde et system av strukturell rasisme. Dette er selvfølgelig ikke en uttrykt eller overlagt rasisme, men måten man snakker om innvandring, om integrering, og om kriminalitet, valgdeltakelse og mye annet, forutsetter og reproduserer ideer om at det gir mening å dele opp samfunnet vårt i kategoriene oss og dem. Referansene går for eksempel van Dijks Elite Discourse and the Reproduction of Racism, eller til Edward Said for den saks skyld.

Problemet (eller ett av problemene) er at vi ikke er noe særlig flinke til å snakke om rasisme. Dette har blant annet å gjøre med at ordet er så sterkt, og at de aller fleste tenker at vi snakker om biologisk rasisme. Men det er ikke denne formen for rasisme Gullestad forsøkte å starte en samtale om.

I bokas første kapittel skriver hun om hvordan majoritetssamfunnet reagerte etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 (side 37-38):

Tusenvis av mennesker demonstrerte mot rasistisk motivert vold. De gruppene som er tilbøyelige til slik vold, det vil si ekstreme rasister og nynazister, utgjør bare noen få hundre mennesker i Norge. Den massive motstanden mot denne ekstreme volden bidro til å styrke bildet av 'oss' som tolerante og humane. Det er ikke utenkelig at noen av dem som gikk i tog, samtidig, og uten å tenke over det, lot være å kalle inn en som het Ali til jobbintervju. (...) 'Alle' er imot den ekstreme og voldelige rasismen, men refleksjonen over den mer hverdagslige rasismen er kommet svært kort.

Enda et sitat (fra side 289):

Det vi ser i Norge i dag er stor motstand mot voldelig rasisme og nazisme, men lite refleksjon over de kategorier og tankefigurer som gjør trakassering og diskriminering mulig. Rasismen benektes, fordi den ikke er forenlig med de offisielle ideologier som vektlegger toleranse. Det brukes mer energi på å benekte rasismen enn på å undersøke den og gjøre noe med den. Benektelsene kan sees som en form for kamuflasje som gjør rasismen ansiktsløs og usynlig for de elitepersoner som ureflektert legitimerer den, men ikke for dem som blir utsatt for den. ‘Fargete’ mennesker har derfor mest kunnskap om og erfaring med denne delen av majoritetens nasjonale orden.

Og ti år senere gikk vi i rosetog.

Men hvordan kan vi bekjempe den strukturelle rasismen? Gullestads forslag til løsning kommer når hun oppfordrer til mer kritisk refleksjon om hva som skal til for å være norsk. I det avsluttende kapitlet skriver hun (side 308, hennes egne uthevinger):

‘Nordmenn’ må fremfor alt lære å lytte til dem som gjør motstand mot de identiteter de blir tildelt. Det betyr ikke å gå rundt og være engstelig for å bruke ‘gale ord’, eller å håpe på å få en ordliste som en gang for alle slår fast hva som er ‘riktig’ og hva som er galt’ å si. Det er ikke ordene i seg selv det er noe i veien med, men de forestillingene som følger med, og de kan vi ikke kvitte oss med i en håndvending. Det som må til er en form for gjensidig aktiv lytting, å utvikle større sosial musikalitet. Å lytte med langsomhet og hengivenhet er en forutsetning for både refleksjon og innovasjon.

Fotnoten på slutten av dette avsnittet viser til en essaysamling av Peder Christian Kjerschow som heter Før språket – musikkfilosofiske essays (2000).

Og jeg er lei for det, men nettopp her ligger problemet. Det er vanskelig å lese fraser som gjensidig aktiv lytting, sosial musikalitet og refleksivitet uten å avskrive det som hippiebabbel. Det hjelper lite at folk som Sennett, langt mindre Bakhtin eller Zeldin, skriver engasjerende om det samme. For dette er nøyaktig den typen prat som sosialøkonomene, de som faktisk bestemmer i Detta Landet, virkelig ikke har tid til. Dette er, og blir, en sak for folket i batikk. (Når det er sagt: jeg har selvfølgelig bestilt Kjerschows essaysamling fra biblioteket, så her kaster jeg stein i batikkhus).

Pessimisten i meg tenker at den store offentligheten er uegnet som arena for å bearbeide og motarbeide den strukturelle rasismen. Vis meg den samfunnsdebattanten som lytter "med langsomhet og hengivenhet", slik som Gullestad oppfordret til.

Min erfaring er at det går an å snakke fruktbart om denne formen for rasisme, men stort sett bare med folk man allerede er trygg på, og føler man kan stole på. Og da som private samtaler, uten publikum. Selv da går disse samtalene sakte fram. Som samfunnsproblem er denne formen for rasisme derfor veldig vanskelig å håndtere. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

Påminnelsen om at Gullestads bok er en Bok Man Bør Lese fikk jeg, faktisk, via en kort notis i Manifest Tidsskrift. Jeg fikk dessuten sortert en del tanker ved å lese denne artikkelen av Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad. Men alt sammen gir dessverre flere spørsmål enn svar.

Om penger, og hva vi trenger dem til

Finanskrisen er ikke lett å forstå seg på. Hvilken lærdom skal vi trekke av krisen, og hva skal vi som samfunn gjøre med finansnæringen nå som det har gått så ille? Gillian Tett har sett på noen nye bøker om krisen, og trekker fram Robert J. Shillers nye forsvarsskrift for finansnæringen, Finance and the Good Society som en nyttig bok.

Boka til Shiller består av to deler: første halvdel er en gjennomgang av de forskjellige yrkene som finnes i og rundt finansnæringen, mens andre halvdel består av korte essayer om temaer som rettferdighet, fordeling, og menneskelig natur. Shiller er en av de store atferdsøkonomene, og har i mange år argumentert for at rasjonalitet ikke er en særlig god beskrivelse av hvordan mennesker faktisk tar avgjørelser. Fra før har han skrevet bøker som Animal Spirits og Irrational Exuberance.

Finance and the Good Society fortsetter i dette sporet, og Shiller antar blant annet at folk i finansnæringen ikke er noe spesielt mer rasjonelle - eller grådige - enn andre folk. Et sympatisk grunnsyn, hvis du spør meg. Og mye mer interessant enn den umiddelbare fordømmelsen av alt som lukter av kapital.

Boka begynner fra premisset om at finansnæringen fyller en viktig samfunnsoppgave:

At its broadest level, finance is the science of goal architecture—of the structuring of the economic arrangements necessary to achieve a set of goals and of the stewardship of the assets needed for that achievement.

Sånn sett har Shiller på mange måter skrevet en makro-versjon av John Armstrongs How to Worry Less About Money. Boka til Armstrong er gitt ut av The School of Life, et slags voksenopplæringssenter som blant andre Alain de Botton står bak. Argumentet hans er ganske enkelt at det å forvalte penger er en ferdighet vi trenger å mestre for å leve det livet vi har grunn til å ønske oss.

Penger er altså ikke onde. Penger er ikke noe mer enn et verktøy.

Det kanskje sterkeste argumentet å ta med seg fra boka til Shiller er at de samfunnsmessige gevinstene fra finansnæringen må demokratiseres. Dette betyr at flere må læres opp til å forstå finansielle verktøy, og settes i stand til å utnytte mulighetene for langsiktig planlegging og ressursutnyttelse som disse verktøyene åpner for. Og vi må ha regelverk på plass som ikke dyrker fram ukultur og grådighet. Men aller først må vi akseptere at det ikke er noe grunnleggende ondt over finansnæringen.

Shillers forelesninger i Econ 252 - Financial Markets er for øvrig tilgjengelige via Open Yale Courses.

En låt til slutt: Ry Cooder - No Banker Left Behind.

Om diagnoser

Det er mange gode grunner til at vi bør tenke litt på psykiske diagnoser. Gjennom det siste året har vi for eksempel snakket mye om tilregnelighet - et begrep jeg synes er ganske vanskelig å forstå. Mye fordi jeg synes det er vanskelig å forstå hvordan noen kan bestemme hvor grensen går mellom personlighet og diagnose.

Og ondskap er én ting, men de samme grensedragningene må gjøres i andre enden av skalaen.

Kay Redfield Jamisons Touched with Fire handler om forholdet mellom kreativitet og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Jamison, som har diagnosen selv, skriver i denne boka om hvordan bipolaritet og kreativitet overlapper med hverandre. Hun går gjennom en god slump kunstnerbiografier og psykologisk forskning, og viser hvordan diagnosen kan bidra til den kreative prosessen som må til for å lage stor kunst (de norske navnene som nevnes er Munch og Bjørnson). Dette er en bok uten de fryktelig bastante konklusjonene, og argumentet er selvfølgelig ikke at man må være bipolar for å lage kunst, eller være kunstner for å ha diagnosen, men bare at de to henger sammen.

Boka er riktignok litt for gammel (utgitt i 1993) til at den føles fullstendig stødig i avsnittene som handler om genetikk og hjerneforskning, men den er likevel veldig interessant.

Og apropos (dette er gammelt nytt, men likevel): Jonah Lehrers Imagine trekkes tilbake. I sin iver etter å skrive fengende og popvitenskapelig om hvordan fantasien fungerer endte han opp med å dikte opp Bob Dylan-sitater. Det er morsomt på så mange nivåer.

PS: Stein Torleif Bjella bør alltid få siste ord i diskusjoner om sånne ting som dette.