Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Om frihet, Frihet og Franzen og Lolita

Jeg har fått det for meg at bøkene til Jonathan Franzen sier noe viktig om tiden vi lever i. Kanskje særlig Freedom. Ikke alle deler den oppfatningen; for eksempel skrev Eirik Vatnøy i siste Minerva (ikke på nett) at dette er en roman som ikke har noe viktig å si om frihet.

Det er jeg ikke enig i. Først og fremst synes jeg Franzen beskriver ufrihet, og familien, på en bedre måte enn Vatnøy gir ham kreditt for. Og dessuten mener jeg at anmeldelsen overser en viktig dimensjon ved boka; ved å konsentrere seg om spenningen mellom frihet og former for ufrihet, glemmer Vatnøy spenningen mellom frihet og makt - mellom frihet og dominans.

En liten digresjon aller først: Vatnøy skriver at Franzen kommer nærmest å si noe interessant om frihet i essayene i Farther Away, særlig i tittelessayet.  Dette essayet handler om det isolerte enkeltmennesket, om ferden til den isolerte øya Alejandro Selkirk, om øyas navnefar som inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe, om David Foster Wallaces depresjon og selvmord, som sammen med interessen for fugletitting er grunnen til at Franzen selv oppsøker øya. Akkurat som resten av samlingen handler dette essayet, for meg, mest om relasjoner, depresjoner og bøker, og jeg synes ikke det er spesielt relevant for en diskusjon om frihet i politisk forstand. Jeg tenker at det Franzen her skriver om Robinson Crusoe handler mer om individet som følelsesmenneske og som leser av litteratur, enn om individet som samfunnsmenneske og borger. Sånn sett er den en fin fortsettelse av hans første essaysamling, How To Be Alone. Ikke at dette ikke er en interessant innfallsvinkel til en diskusjon om hva frihet betyr, politisk, men det er ikke det jeg ser Franzen forsøke. Men nå går jeg meg vill.

Det er vanskelig å sette ord på dette, så jeg får låne noen andres. Sam Tannenhaus skrev i en anmeldelse av Freedom at problemet som Franzen beskriver handler om det liberale Amerikas problem med sin egen toleranse:

Liberals, no less than conservatives — and for that matter revolutionaries and reactionaries; in other words, all of us — believe some modes of existence are superior to others. But only the liberal, committed to a vision of harmonious communal pluralism, is unsettled by this truth.

Altså: Franzen beskriver hvordan privilegerte, liberale mennesker ikke klarer å slå seg til ro med sine privilegier, eller med sin liberale innstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å mistrives i noen form for ufrihet, men om å mistrives med privilegier. Og på en snodig måte handler det om makt.

Ja, boka handler også om spenningen mellom frihet og grader av ufrihet, og om hvorfor vi ikke alltid er i stand til, eller ønsker, å utøve vår maksimale individuelle frihet. Franzen beskriver her de sosiale og  emosjonelle begrensningene som for eksempel familielivet vårt legger på vår definitive individuelle frihet. Men akkurat det handler, slik som Farther Away, kanskje mer om relasjoner, og delvis om litteratur, enn om politikk. Og i motsetning til Vatnøy, synes jeg også at denne dimensjonen av boka er interessant. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om.

Tilbake til den andre spenningen, den mellom frihet og makt, mellom frihet og dominans.

Det er Walter Berglunds forhold til den unge Lalitha jeg tenker på. Walter er selvfølgelig tiltrukket av den unge, vakre og engasjerte assistenten, men han holdes tilbake av seg selv. Han er hennes overordnede, i en maktposisjon, og han mistenker at noe vil kunne skje mellom dem hvis han bare tillot det. Men han vil ikke utnytte sin posisjon eller bryte trofastheten mot sin kone, fordi han ikke kan være en sånn mann. Det er her, tror jeg, og ikke i trekantdramaet mellom Patty, Walter og Richard, eller i Joeys fantasiløse retur til sin fars politiske prinsipper, politikken ligger.

For det er naturligvis ikke alle menn som navigerer i slike maktforhold med de samme samvittighetskvalene, eller den samme privilegiumsangsten. Lalitha har noe nært en navnesøster.

I Lolita, en av fjorårets mest aktuelle klassikere (ihvertfall her i landet), skrev Nabukov om den fullstendig skruppelløse Humbert Humberts dominans over stedatteren. Og dette er, kanskje, en bok som handler mer om maktovergrep enn om seksuelle overgrep. Eller som Asar Nafisi har skrevet (sitatet er hentet på engelsk fra Hitchens):

The desperate truth of Lolita's story is not the rape of a twelve-year-old by a dirty old man but the confiscation of one individual's life by another. We don't know what Lolita would have become if Humbert had not engulfed her.

Hvis man ville tøye denne strikken kunne man kanskje til og med si at Fredag på denne måten er Crusoes Lolita. Det ville i det minste illustrere poenget; at det handler om en persons dominans over en annen, og ikke om det seksuelle overgrepet. Og Walter Berglund er det motsatte av Humbert Humbert, en mann som mistrives med, nesten skjemmes over,  sin egen maktposisjon.

Så hvis den privilegerte venstresiden i dag har et problem, og hvis det er dette Franzen her har beskrevet, da kan det kanskje formuleres slik: å være privilegert setter deg nødvendigvis i et maktforhold over andre; hvordan skal du da kunne leve med deg selv?

Hva vi snakker om når vi snakker om Northug

Apropos gode bøker som har blitt gitt ut i år: Simen Tveitereids Northug, Nansen og jeg fortjener mange lesere. Den handler om nordmenn og ski.

Skigåingen - enten den foregår som toppidrett, midtlivskrise, mosjon, meditasjon, eller polarekspedisjon - er et godt utgangspunkt for å snakke om hva det betyr å være norsk. I denne boka skriver Tveitereid blant annet om det anstrengte forholdet mange av oss har til Petter Northugs vinnerarroganse - det er liksom så unorsk (det er typisk norsk å være god, selvfølgelig - men ikke på den måten). Et annet tema som går igjen er velstandsøkningen, og Tveitereid skriver godt om hvordan den norske nøysomheten og ideen om en enkel hytte på fjellet står seg etterhvert som vi blir et samfunn av stadig mer velstående folk.

Det store poenget, sånn jeg ser det, er at vi dikter opp historier om hva det innebærer å være ekte norsk, samtidig som vi lever hverdagsliv som etter denne standarden er ganske unorsk.

Denne typen kritikk av norskhet trenger ikke å lede oss inn i selvpiskingen, og Tveitereid styrer heldigvis unna dét sporet. Det han gjør, er å undersøke skiturnorskheten, og i et fint kapittel om 22. juli også krisenorskheten, på en spørrende og ærlig måte.

At boka inneholder flere spørsmålstegn enn utropstegn synes jeg er en styrke. Det er nok av bastante forfattere der ute, særlig blant dem som skriver om det norske. Anbefales.

Leseåret 2012: årets beste bøker

2012 har vært et bra bokår. Her er noen favoritter:

Katherine Boos Behind the Beautiful Forevers er glimrende. Hun tar oss med til hverdagslivet i Mumbai-slummen, et økonomisk system tuftet på søppel, befolket (selvfølgelig) av helt vanlige mennesker. Slike bøker gjør verden litt mindre.

Jonathan Haidts The Righteous Mind er årets Thinking, Fast and Slow, en bok med nyttig atferds- og hjerneforskning om hvorfor vi er uenige og hvorfor vi er så dårlige til å forstå våre meningsmotstandere. Boka er selvfølgelig spesielt relevant for amerikanske forhold, men det ligger noen poeng her for europeere også. Særlig dette med at folk som mener det motsatte av deg sannsynligvis ikke er onde, men bare navigerer etter et annet moralsk kompass. Nyttig lesing.

Jeg likte også David Weinbergers Too Big To Know veldig godt. Det store argumentet her er at kunnskap aldri egentlig har operert etter bøkenes logikk. Mengden av informasjon der ute har alltid vært for stor til å samles mellom to permer, og den pågående overgangen fra papirbøker til nettmedier gjør bare dette poenget tydeligere. Det er også noen interessante poenger her om politisk debatt, og et slags forsvar for ekkokamrene. Og apropos: når det gjelder forholdet mellom informasjon og kunnskap er både Silvers The Signal and the Noise og Talebs Antifragile helt sikkert verdt å lese.

Dessuten har det kommet flere gode bøker om internasjonal politikk i år: særlig Iver Neumanns At Home With the Diplomats, en slags Etaten fra Victoria terrasse, Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics, som nyanserer bildet av verdibasert transnasjonal aktivisme, og for den saks skyld No Easy Day. I denne siste er det ingen nyanserte argumenter, ingen tvil eller selvransakelse, bare en spennende og militærnerdete fortelling om hvordan bin Laden ble drept, fortalt av andremann inn soveromsdøra i Abbottabad.

Jeg synes også at Susan Cains Quiet var veldig fin.

Global reaksjonær aktivisme, og hvorfor Habermas kan drite og dra

Når vi snakker om internasjonal aktivisme, tenker vi ofte på progressive krefter; aktivister for menneskerettigheter, lettelser i u-landsgjelden, for homofiles rettigheter. Og hvis vi går vi til IP-forskningen for å finne ut om denne aktivismen nytter, forteller forskerne oss at svaret er ja. Ord er makt, og ved å forme det sosiale rommet som internasjonal politikk utformes innenfor kan aktivistene ha en påvirkning på politikkutfallene. To gode bøker om dette er Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (1998), og Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy (2010). Mer om dette her og her.

I The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012) gir Clifford Bob noen viktige korrigeringer. Han har to viktige argumenter: de progressive kreftene bare halve historien, og ideen om at internasjonal politikk foregår i et sosialt rom hvor deliberasjon faktisk fungerer er for god til å være sann.

Det første først: det finnes globale allianser av konservative krefter som forsøker å påvirke nasjonal og internasjonal politikk, og disse er understudert i forhold til de progressive kreftene. Bob presenter empiri på blant annet hvordan NRA ble involvert i brasiliansk våpenlovgivning, og hvordan internasjonale nettverk av konservative religiøse (en baptist/burqa-allianse) engasjerte seg i rettssaken mot den homohetsende svenske pastoren Åke Green. Det viktige poenget å ta med seg er at det finnes globale allianser også på den reaksjonære fronten. Det er ikke gjort like mange studier av disse som av venstresideaktivistene.

Denne boka ville vært verdt å lese om dette var det eneste bidraget.

Men Bob har også et annet viktig poeng: at forskere til nå har overvurdert betydningen av rasjonell deliberasjon i internasjonal politikk. Politikkutforming er en kamp mellom (minst) to fronter - og ingen av partene pleier å holde seg til rasjonelle og logiske argumenter. Krangling, personangrep, svertekampanjer, guilt by association, utvanning av politiske vedtak - alt dette er verktøy som alle parter benytter. Dette gjelder både for nasjonal og internasjonal politikk. Og hvis verden faktisk ser sånn ut, så betyr vel det at Habermas kan drite og dra.

Et sitat:

contending groups in democratic societies hold irreconcilable values. They see the world from incompatible perspectives. They despise their adversaries as misguided, self-interested, deceitful, or downright evil. There is limited room for the deliberation so cherished by idealists. Indeed, the combatants do not seek compromise. They long for conquest, working as passionately to thwart their foes as to advance themselves.

Og et til:

From a normative standpoint, open-minded interchange might be preferable, but this is unrealistic. Some may cover their ears and wring their hands at the din, but it is and always will be a hallmark of politics. Those seeking to bolster democracy need to begin from this uncomfortable truth.

Mer om det her.

Kort sagt: Bob har skrevet en Veldig God Bok.

Sjekk også dette intervjuet på New Books in Political Science.

Radikalisering og rommet for uenighet

Her er en interessant, og ganske dagsaktuell, artikkel fra Journal of Ethnic and Migration Studies: Radicalisation and the Limits of Tolerance: A Danish Case-Study. Sammendraget:

Since 2004/05, radicalisation has emerged as the major framework for addressing the presence of extremist views and actions among Muslims in the West. In 2009 the Danish government drafted an action plan to prevent radicalisation. Departing from an empirical study of a neo-orthodox Muslim milieu in Denmark, this article places the definition of radicalisation provided by the Danish action plan in the context of the target group's own ideas on Islam, jihad, democracy and terrorism, and argues that the definition not only conflates circumstantial differences highlighted by interviewees, but also neglects to distinguish properly between individual sympathies and group affiliation, attitudes and actions. The definition is further criticised for problematising opinions and/or attitudes that are illiberal or un-democratic, but which hitherto have been considered to be within the limits of tolerance. This is obviously questionable from a liberal-democratic perspective but, more importantly, this may prove to be counter-productive in terms of security, as it can push certain Muslim positions even further to the margins of society. The article argues that the conflation of central distinctions in the official discourse of radicalisation has narrowed the limits of tolerance, and that this move reflects a general development towards ‘perfectionist liberalism’ in Western societies post-9/11.

Forskerne tok altså med seg den danske regjeringens handlingsplan mot radikalisering, og oppsøkte folk som er i målgruppen for antiradikaliseringsarbeidet. Blant disse menneskene finnes det et større meningsmangfold enn handlingsplanen forutsetter, og langt mer nyanserte holdninger enn myndighetene frykter. Konklusjonen er at den danske regjeringen er overivrig i sin jakt på ekstremister, og at de ender med å krympe rommet for hva man legitimt kan være uenige om innenfor rammene av et liberalt demokrati. Dermed driver myndighetene et antiradikaliseringsarbeid som faktisk står i fare for å bidra til radikalisering, ved å forsterke følelsen av avstand til majoritetssamfunnet. Den danske politikken beskrives av forskerne som motivert av en perfeksjonistisk liberalisme.

Selvfølgelig: dette er én undersøkelse, og Danmark er ikke Norge. Og siden dette dreier seg om verdier ville det vært ganske arrogant å vise til forskning som om den kunne være objektiv. Likevel: det er et poeng her.

Poenget er det samme som John Gray skriver om i Two Faces of Liberalism; det finnes én type liberalisme som er fundamentalistisk i synet på liberale friheter, og da særlig ytringsfriheten (personlig tenker jeg gjerne på Christopher Hitchens, fred være med Ham). Den andre liberalismen, som Gray sporer tilbake til Thomas Hobbes, godtar at det finnes flere måter å leve et godt liv, og forsøker å bygge fellesinstitusjoner som holder konfliktene i sjakk heller enn å søke definitiv enighet (vag og uklar definisjon, jeg vet). Gray har ikke særlig tro på det første prosjektet.

Selvfølgelig er det trøblete når en forfatter forsøker å si at det finnes to historiske skoler av et prosjekt, Det Riktige og Det Gale, men jeg synes argumentet til Gray er godt likevel. Det finnes en ganske illiberal liberalisme der ute, og den håndterer forskjeller på en ganske dårlig måte. Alt dette henger for øvrig godt i hop med modernitetskritikken fra noen av Grays tidligere bøker (som denne og denne), hvor han minner om at et prosjekt som forsøker å være universelt vanskelig kan unngå å bli totalitært.

Gullestad om strukturell rasisme og hva vi kan gjøre med den

Jeg må levere tilbake Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne til biblioteket, og er i gang med å fjerne bokmerker jeg har limt inn underveis i lesingen. Mer om boka her.

På side 284 og 285 skriver hun (min utheving):

I denne boken har jeg hevdet at ‘vi’ i forhold til minoritetene opprettholder et sett hegemoniske tolkningsrammer som naturliggjør diskriminering. Tidligere tiders innvandrere var dansker, svensker og tyskere, og de ble etter hvert ‘norske’. Analysene viser noen barrierer mot at dagens ‘innvandrere’ også kan bli det. ‘Innvandrerne’ avkreves ‘integrasjon’, men dette er vanskelig, gitt ‘nordmenns’ forestillinger om hva det vil si å være norsk. Av denne grunnen må selve nasjonsbegrepet og hele forholdet mellom individ, sivilsamfunn, stat og nasjon nå tenkes gjennom på nytt.

Fra én synsvinkel sett kan det jeg har forsøkt meg på, virke både naivt og idealistisk. Jeg har ikke kunnet påvise empirisk hvordan språklige konstruksjoner får politiske og materielle effekter. Jeg har grepet fatt i forestillinger og kulturelle verdensbilder, og ikke i de institusjoner og praksiser der forestillingene formes og får sosiale konsekvenser. Det å ønske seg nye og andre forestillinger kan virke som et fromt ønsker uten feste i virkelighetens verden. Samtidig har jeg nettopp prøvd å vise to ting. For det første at den offentlige mening hele tiden formes med utgangspunkt i eksisterende meningssystemer. For det andre at erfaringenes og praksisenes verden også gir grunnlag for andre tolkninger enn nasjonal homogenitet og skarpe grenser mot de såkalt fremmede. 

Sosiale realiteter representeres språklig, og derfor bærer ord og begreper med seg interesser og verdier. Den måten subjekter formes på i språket har relevans for arbeidslivet, boligmarkedet og politikken. Den som er i stand til å sette ord på egne erfaringer, har derfor en form for makt. Den som ikke har slik makt er utsatt for marginalisering og avmakt. Majoriteten iscenesetter seg selv som majoritet blant annet ved å appellere til ‘grunnleggende norske verdier’, ‘fellesverdier’, ‘kristendommen’ og ‘vestlig sivilisasjon’. Disse språklige praksisene skaper betingelser for sosial handling ved å tone ned enkelte forskjeller og legge stor vekt på andre. Med dette konstrueres det på begrepsplanet skarpe grenser mellom ‘oss’ og ‘dem’, samtidig som andre forskjeller tones ned. Eksempler på det sistnevnte er forskjellene mellom forskningens verden og massemediene, og mellom forskningsverdenen og politikk. I denne boken har jeg forsøkt å klargjøre den begrepsmakt som dominerende stemmer ureflektert kan utøve, og dermed det urimelige i at ikke alle innbyggerne får tilstrekkelig materielt, organisatorisk og mentalt rom til å skape og videreutvikle sine egne identiteter, selvbilder og subjektposisjoner. 

Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).