Brikkene faller på plass

Spennende lyseblått fag dette semesteret: Strategies for Industrial Competitiveness.

Ryggraden i faget er Michael Porters cluster-begrep, og det er en side av globaliseringsdebatten jeg ikke helt hadde fått med meg. Akkurat idet Thomas Friedman trodde verden var flat og globaliseringen hadde gjort avstand irrelevant forteller Porter at beliggenhet er avgjørende for bedriftenes konkurransefortrinn. Poenget er at clusters (et område med korte geografiske/kulturelle/teknologiske avstander) kan skape et konkurransemiljø som gjør bedriftene sterkere.

Det minner litt om Varieties of capitalism-perspektivet (Hall og Soskice sier at globaliseringen ikke leder til en universell og allmenngyldig form for kapitalisme, men at bedrifter henter sine komparative fortrinn fra institusjonelle trekk ved staten de opererer fra).

Richard Florida skriver om mye av det samme i boka Who's Your City? Han trekker på Porter og presenterer ideen om mega-regioner: byregionene som idag står for størstedelen av den økonomiske produksjonen i verden. Poenget er at kompetanse og komparative fortrinn i ulike bransjer er samlet i de forskjellige byregionene. Hver bransje har gjerne et par viktige clusters.

Et tidsaktuelt eksempel: Los Angeles er underholdningsindustriens store cluster. Også Tokoyo-området er viktig, hør for eksempel American Public Media-dokumentaren om Japans' Pop Power, men LA er navlen. Dyktige mennesker i underholdningsbransjen har ikke annet valg enn å være i Los Angeles.

Og dette er grunnen til at Magnus Rønningen skriver om rosa champagne i Aftenposten i dag. Hadde han hatt talent ville han fortsatt vært i LA.