Det er fort gjort å la seg lure av tittelen. Men Bygdepolitikk av Bjørn Arild Ersland er en utrolig interessant bok om et i utgangspunktet ganske uinteressant tema. Den er skrevet på oppdrag fra Randaberg kommune, og forfatteren presenterer en serie intervjuer med viktige personer i kommunepolitikken.
Ersland velger å bruke en del plass på (beklager, men etter de siste dagers overmedisinering av SPSS og multivariat statistikk har jeg et akutt behov for å strø om meg med ullne begreper, så her kommer det:) metanivå om skrivearbeidet og tilbakemeldingene fra den kommunale skriftnemnda. Han forteller om sin egen skepsis til bokprosjektet, uvitenheten om lokalpolitikk, og om usikkerheten som oppstår når en utenforstående skal intervjue bygdefolk. Det gir boka en veldig varm og personlig tone. Og det er egentlig veldig passende.
Bygdepolitikk er en interessant bok også fordi den tegner et bilde av politiske mennesker. Folk henter motivasjon fra alt fra kristenliv, blinde barn og byråkrati for å engasjere seg i lokalpolitikken. Her tror jeg folk med lokalpolitisk engasjement likner mye på dem som ender opp som rikspolitikere: de har lyst til å gjøre en forskjell, og de kan ha de merkeligste kampsaker.
Jeg ser for meg at mange Osloborgere kunne ha godt av å lese denne boka. Ikke bare fordi mange av dem som engasjerer seg i lokalmiljøet utstråler en ydmykhet som er skjelden i byen, men også fordi det er så fort gjort å bli forledet til å tro at Oslo er Norge. Eller at lokalpolitikk er unødvendig. Men det er selvfølgelig mye som ser viktig ut fra Oslo som ikke er viktig andre steder. Og vice versa.
For eksempel at regjeringen i løpet av februar legger fram den nye loven om motorferdsel i utmark. Innen den tid kan det være lurt å lese John Olav Egelands kronikk i Dagbladet (desember 2007). Han skriver:
”Stadig flere i Bygde-Norge føler seg utmeldt av storsamfunnet. I stedet for tillit og fellesskap opplever de at en mektig allianse av politikere, forskere, byråkrater og naturvernere truer livsprosjektene deres. Deres egen kunnskap bygd på erfaring, settes hele tida til side for forskningens metoder som er mer i samsvar med hva statsmakta etterspør. Slik vokser kløften seg stadig dypere.”
Hvis det er interessant har jeg skrevet om det før her og her.
PS: Les gjerne dette intervjuet med Bjørn Arild Ersland i Dag og Tid.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar