Krigen og kulturkrigen

Israel/Palestina-konflikten har en sentral plass i vestlig politisk debatt. Det burde den kanskje ikke hatt.

Brendan O'Neil, redaktør av det britiske nettstedet sp!ked spør Whose war is it anyway? Dette er glimrende greier - les hele. Her er et oppsummerende sitat:

The Western political and media classes are increasingly projecting their search for purpose – their defence of or disdain for Enlightenment values, and their political positioning in the Culture War itself – on to the clash between Israel and Palestine, and in the process are imbuing an increasingly degraded conflict with a profound, historic, fin-de-siècle momentum that makes compromise near impossible.

For meg er dette en utrolig treffende beskrivelse. Konflikten i Midtøsten er adoptert av vestlige politiske debatanter på en fantastisk lite konstruktiv måte. At vi projisjerer vår politiske debatt på denne konflikten kan ikke bidra til annet enn økt polarisering.

(Den observante leser vil allerede ha skjønt at dette innlegget ikke handler om konflikten mellom israelere og palestinere, men om politiske motsetninger i Norge og Vesten. Men det kan være greit å si i klartekst.)

Dette handler om norsk politikk, om noe jeg har skrevet om før. Thomas Franks glimrende diagnose av Kansas, at venstresiden har avpolitisert økonomien og gjort liberale verdier til sine kampsaker, har latt seg oversette til norsk kontekst. Det er dette som er Magnus Marsdals FrP-koden. Les gjerne også Nils Rune Langelands kronikk i Aftenposten.

Det er kulturkrigen - motsetningene mellom en liberal, intellektuell, statsbærende elite, og en folkelig reaksjon på det man oppfatter som elitens arroganse - som får ta over for den økonomiske høyre/venstre-aksen.

Projisjeringen av denne kulturkrigen på konflikten i Midtøsten er veldig tydelig om dagen. Og veldig lite konstruktiv for alle parter.