Stewart, Colbert og politisk engasjement

Jeg var på Stewarts og Colberts Rally to Restore Sanity and/or Fear i går. Her er noen bilder og første tanker:

Hun som bar dette skiltet hadde på seg en niqab

Slik så det ut fra der jeg sto. Scenen, og Kongressbygningen, er et sted der framme.

Som vi vet fra Glenn Becks rally i august, er det fryktelig vanskelig å anslå folkemengder i denne byen (On The Media hadde en sak om dette for litt siden), men de samme menneskene som anslo Becks rally til 87 000 deltakere anslår at 215 000 møtte opp for å se Stewart og Colbert.

Her er avslutningstalen:


Først: kritikken fra Stewart og Colbert er først og fremst rettet mot media (les forresten det Jeff Jarvis skriver om rallyet), og sånn sett upolitisk. Selv om hele begivenheten er venstrevridd, handler budskapet om hvordan vi best kan ha meningsfulle og konstruktive politiske debatter.

Men: hva betyr egentlig dette engasjementet? Hvor dypt stikker det? Kvalifiserer det egentlig som reellt samfunnsengasjement?

Helt klart: dette betyr forskjellige ting for forskjellige folk. Rallyet var både en politisk begivenhet (såpass bredt definert at den kan fylles med nesten hvilkensomhelst politisk sak), et humorshow, og noe sosialt og hyggelig å gjøre før kveldens Halloweenfeiring.

Det minner litt om poenget med lønn og motivasjon: det er sjelden bare én enkeltfaktor som motiverer mennesker til handling. Littegrann samfunnsengasjement, litt visshet om at alle andre skal dit, litt godvær - og, som var tilfelle for en person like foran meg i mengden; littegrann lyst til å røyke jazztobakk - dette er bare noen av faktorene som motiverte folk til å komme til rallyet i går.

Apropos: jeg har lyst til å lese boka Entertaining Politics av Jeffrey P. Jones (finnes på Google Books eller Amazon).

Lønn og motivasjon i politikken

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Hva Amartya Sen betyr i det daglige: del 2

Tyler Cowen startet en debatt for noen dager siden, om hvilke økonomiske teorier som så langt er lite forstått av det allmenne publikum, og Arnold Kling har foreslått Arrows umulighetsteorem. De siste dagene har det gått en debatten gått på EconLog og Marginal Revolution om hva teoremet faktisk betyr: her, her, og her.

Dette minner meg om en bloggpost jeg begynte å kladde på for lenge siden, og som jeg like gjerne kan gjøre (halv)ferdig. Sånn:

Jeg skrev for en stund tilbake om Amartya Sen, og hva han betyr i det daglige. Kort fortalt: hans perspektiv på rettferdighet minner oss om at det som faktisk skjer i denne verden er viktigere enn det vi skulle ønske skjedde i en perfekt verden. Det betyr at vi bør konsentrere oss mer om å bekjempe faktiske urettferdigheter, og mindre om å finne det abstrakte prinsippet som gir fullstendig rettferdighet.

Her er noe annet (om enn relatert) Sen kan fortelle oss: at flere ting kan være riktig samtidig.

Det høres jo banalt ut, men det blir fort komplisert hvis man først prøver å forstå Sens tolkning av Arrows umulighetsteorem. Én måte å forstå teoremet er at det beviser at det er umulig å aggregere folks preferanser på en måte som samtidig er forenelig med alles individuelle preferanser. Hvis en gruppe av mennesker kan velge mellom tre (eller flere) ulike alternativer, som alle rangerer ulikt, finnes det ingen avgjørelsesmekanisme som kan gi et utfall alle vil være fornøyde med.

Jeg tror dette er ganske nøyaktig, men er heldigvis ikke alene om å slite med å forklare teoremet.

Sen mener derimot at Arrows teorem egentlig viser at kollektiv handling ikke kan vurderes ut fra ett enkelt kriterium. Hvis vi forsøker å vurdere utfall av gruppeavgjørelser etter ett enkelt kriterium, for eksempel hva som ville være en rettferdig fordeling av goder, vil vi få forskjellige utfall avhengig av hvilket kriterium vi bruker. Og: alle utfallene kan kalles urettferdige i lys av de prinsippene vi ikke la til grunn.

Ifølge Sen betyr dette at alle gruppeavgjørelser handler om avveininger, og at det finnes flere legitime argumenter for å vurdere hva som er rettferdig. Jeg synes historien om de tre barna og fløyten som en av dem skal få (fra side 13 i The Idea of Justice) var en ganske god forklaring.

Så skal det sies: ikke alle er enige i Sens tolkning av Arrow (eller av Adam Smith, for den saks skyld), og noen vil mene at han setter seg selv i en tradisjon som ikke egentlig eksisterer. Jeg mener å huske at noe slikt ble nevnt i spørsmålsrunden etter denne forelesningen her.

La meg til slutt ta dette tilbake til hverdagen:

Jeg har inntrykk av at mange mennesker (er de oftest økonomer?) mener at det finnes én enkeltfaktor (for eksempel økonomisk lønnsomhet, eller det allestedsnærværende utility) som er viktigere enn alle andre faktorer. Med Amartya Sen har vi en Nobelprisvinnende økonoms ord på at dette ikke er noe godt argument.

Historien ovenfra og ned

Et par av de siste kapitlene var fryktelig langsomme, men jeg har omsider kommet meg gjennom hele Henry Kissingers Diplomacy. Dette er 800 sider om internasjonal politikk fra Westfalerfreden til årene etter Sovjetunionens fall.

Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:

Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:

Like Machiavelli, he might well have preferred a world of more refined moral sensibilities, but he was convinced that history would judge his statemanship by how well he had used the conditions and the factors he was given to work with. Indeed, if, in evaluating a statesman, reaching the goals he sets for himself is a test, Richelieu must be remembered as one of the seminal figures of modern history. For he left behind him a world radically different from the one he had found, and set in motion the policy France would follow for the next three centuries.

Med dette sitatet i mente er det artig hvordan Kissinger bruker så uforholdsmessig mye plass på å beskrive de begivenhetene av internasjonal politikk han selv har vært med å forme (særlig Vietnamkrigen). Det er selvfølgelig interessant å lese førstehånds beskrivelser av historien, men dette materialet kunne fint vært en bok for seg selv. At han har funnet det naturlig å inkludere sine egne erfaringer i en historie som begynner med Richelieu er, hva heter det? Interessant.

For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.

Det reiser noen spennende spørsmål om makt.

Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om å ta feil

Denne bloggposten går ut til skråsikre mennesker overalt: Kathryn Schulz har holdt en virkelig tankevekkende forelesning på RSA om sin nye bok: Being Wrong. Den handler om hva det betyr å ta feil, og hvorfor noe av det viktigste vi kan gjøre er å innrømme at vi tar feil.

Denne skal jeg definitivt lese når jeg får tid.

Jeg synes dette er et utrolig viktig poeng, kanskje særlig i politiske debatter og verdidebatter. Få ting irriterer meg mer enn folk som uttaler seg som om de besitter Det Endelige Svaret.

Du kan se video av forelesningen her, eller laste ned lydopptak via RSA-podkasten på iTunes.

Politiske personer

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.


Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.

Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter.  For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.

Har jeg egentlig lyst på en Kindle?

Jeg har nettopp vært på Politics and Prose, en veldig bra bokhandel like borti gata (takk for tipset, Bente!), og har behov for å sortere noen tanker om e-bøker. Tips og innspill mottas med takk.  

Først: jeg har lenge tenkt at jeg har lyst på en e-bokleser. Jeg har lyst på et lesebrett med færrest mulig distraksjoner, og har derfor tenkt Kindle framfor iPad. Sammenliknet med papirbøker ville fordelene med en Kindle være:

• Rask og billig tilgang på nye bøker
• Plassbesparende, særlig ved reising
• Klassikerne er gratis
• Bøkene er søkbare

Men nå har jeg altså nettopp ruslet rundt i en god bokhandel, og tvilen setter inn. For det første liker jeg veldig godt følelsen av å være i en fysisk bokhandel. Som så ofte ellers var jeg ikke på utkikk etter noe spesielt, og hadde ikke egentlig tenkt å kjøpe noe. Men akkurat idag fant jeg en signert utgave av Nassim Talebs The Black Swan til rett under 20 dollar. Og den måtte jeg jo kjøpe. En e-bok kan ikke signeres, kan ikke settes i bokhylla, og kjøpes ikke i en fysisk bokhandel. Dette er viktige ting for meg.

En ting til: for en stund tilbake kjøpte jeg den nye Penguin Classics-utgaven av Adam Smiths Moral Sentiments, med et innledende essay av Amartya Sen. Dette er en av bøkene jeg kunne spart meg om jeg hadde hatt en Kindle (lastes ned gratis f eks her), men da ville jeg gått glipp av Sens essay. Jeg kunne kjøpt Penguin-utgaven til Kindle også, naturligvis - men fortrinnet med gratis klassikere er uansett mindre.

Jeg vet ikke hva jeg lander på. 

Når eksperter og amatører møtes

I disse dager lanserer UD en serie av blogger, deriblant Kongressvalgbloggen fra Washington D.C. (full disclosure: jeg er praktikant ved ambassaden dette halvåret, men denne bloggposten står selvfølgelig for min egen regning). Personlig tror jeg bloggplattformen vil være veldig nyttig for UD, men når kunnskapsarbeidere som de departementsansatte tar steget ut i sosiale medier, tror jeg også at mange vil oppleve det som en utfordring.

Spenningen ligger her: Når amatørene (enten de er “folk flest” eller troll i kommentarfeltene) får anledning til å komme med all slags tilbakemeldinger, hvorfor skal ekspertene gidde å engasjere seg på Facebook, Twitter eller en blogg? Har ikke amatørene gjort disse arenaene uinteressante for den opplyste debatten?

Jeg tror denne holdningen er ganske utbredt (for eksempel i akademia), og at den hindrer mange kunnskapsrike folk fra å delta i nettoffentligheten. Og jeg tror det kan være noe å vinne på å overkomme frykten for nettfolket.

Clay Shirkys siste bok, Cognitive Surplus, tilbyr et slags svar. Her går han nemlig langt i retning av Putnam i å mene at alt samfunnsengasjement er av det gode. Det grunnleggende premisset er at enhver kreativ handling - om enn bare å lage en lolcat - representerer et større samfunnsengasjement enn å være en passiv mottaker. Nettet åpner for medvirkning og kreativitet, og er dermed grunnleggende mer civic enn gårsdagens tidstyv, TVen. Amatørens engasjement, uansett hvor langt nede på skalaen av civicness, er uansett mer civic enn passivitet.

Shirky minner dessuten om at eksperten og amatøren har forskjellige rolle å spille, også når de gjør samme aktivitet. Han skriver:

I sing "Happy Birthday" to my children, even with my terrible voice, not because I can do a better job than Placido Domingo or Lyle Lovett, but because those talented gentlemen do not love my children as I do. There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals. 

Dette er verken en kritikk av eksperten, eller en hyllest av amatøren. Shirky påpeker bare at eksperten og amatøren fyller ulike roller, selv når de gjør samme aktivitet.

Jeg tror det samme poenget gjelder her i Washington: på Kongressvalgbloggen skal de ambassadeansatte kommentere prognosene for høstens kongressvalg. Mange nordmenn er opptatt av amerikansk politikk, mange har en mening, og mange vil forhåpentligvis kommentere det som skrives på denne bloggen - selv om få av oss har samme grunnlag for å uttale oss som diplomatene. For å si det sånn: hvis Herr Hvermannsen fra Hamar kan gi en like skarp analyse av det amerikanske valget som en norsk diplomat i Washington - ja, da er de begge på feil sted. Men dette gjør selvfølgelig ikke verken Herr Hvermannsen eller diplomaten verdiløs.

Fra dette perspektivet er Andrew Keens argument fra Cult of the Amateur egentlig en skivebom: ekspertise og amatørengasjement er ikke i direkte konkurranse. Det som er nytt med de nye mediene er ikke at amatørene nå vil dominere i debatter som tidligere var forbeholdt de profesjonelle. Amatørene (eller borgerne, som de også heter) har da vel alltid hatt en mening om spørsmål som akademikere, byråkrater, diplomater, og rådgivere vet mer om enn dem? Og dette har ikke hindret dem fra å diskutere disse spørsmålene rundt middagsbordet. Det nye er at vi nå har muligheten til å samles rundt ganske så store middagsbord.

Og selv om ekspertene og amatørene etterhvert kan delta i den samme debatten, fyller de likevel ikke samme rolle. For amatørene har muligheten til å få ytre sine politiske tanker og observasjoner en verdi i seg selv - det er slik vi deltar som samfunnsborgere. Ekspertene stiller vi gjerne høyere krav til, fordi deres deltakelse i debatten ikke bare bør ha en verdi for dem selv - men også for oss andre.

Så her er en oppfordring til kunnskapsarbeidere overalt: gå amatørene  i møte og forsøk å lær noe, alle sammen. Alle deler ansvaret for å holde offentligheten konstruktiv, interessant og tilgjengelig. Det er dessuten god grunn til å tro at selv ekspertene kan lære av å gå i samtale med opplyste amatører.

Dette er vel egentlig noe av den samme oppfordringen jeg har rettet til en annen kunnskapsarbeider tidligere.