I en liten kruttønne av en bok, The Ethics of Migration (2013), skriver Joseph Carens at svaret på dette spørsmålet er nei. Det er ikke OK at stater legger begrensninger på hvem som kan komme som tilflyttere. En rettferdig verden ville vært en verden med åpne grenser. Carens påpeker at han ikke ønsker seg en verden uten grenser - stater er legitime politiske fellesskap, og det er greit å føle sterkere tilhørighet til sine medborgere enn til folk i andre stater - så argumentet er ikke for kosmopolitisme. Men hvis vi er opptatt av likhet og rettferdighet, kan vi ikke godta et system hvor en tilfeldighet som vårt geografiske fødested får definere livsvilkårene våre.
For å si det med Ry Cooder: How can you keep on moving unless you migrate too?
Sånn sett går denne boka godt sammen med Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller fra noen år tilbake: The Haves and the Have-Nots. Det store poenget fra dèn boka var at din plass i den globale inntektsfordelingen er avhengig av hvilket land du er født i. Carens går så langt som å kalle dette systemet for føydalt, og det er sørenmeg presist. Våre sosiale muligheter er gitt oss ved fødselen. Er du født i en lavere stand, eller et fattigere land, er det bortimot umulig å komme til de øvre lagene. Ordet vi leter etter er urettferdig.
Det er likevel bare to av kapitlene i denne boka, kapittel 11 og 12, som handler om hvorfor grenser bør være åpne. I de ti første kapitlene tar Carens i stedet utgangspunkt i det han mener er den utbredte holdningen til innvandring, nemlig at stater har en legitim rett til å bestemme hvem som får flytte dit og ikke. Med dette som utgangspunkt konsentrerer han seg om hvilke rettigheter vi bør gi til innvandrerne som har kommet.
Det sentrale poenget i denne første delen av boka er at sosialt medlemskap er noe man opparbeider seg over tid. Jo lengre du bor i en stat, desto mer blir du å anse som en samfunnsborger, og desto flere rettigheter bør du få. Dette betyr for eksempel at udokumenterte innvandrere (de man kaller papirløse eller ulovlige, alt etter som hva man føler om dem) bør gis statsborgerskap etter en viss tid. Det er et kontroversielt standpunkt, men det er utledet fra prinsipper som mange av oss vil godta uten å nøle. Og nettopp sånn er det med flere av de store poengene i denne boka, Carens spør: hvorfor ikke? Hvorfor gjør vi det ikke sånn? Flere av løsningene han lanserer er kanskje virkelighetsfjerne, men de gir gode utgangspunkt til å tenke mer helhetlig om innvandring.
Og gjennom hele boka bruker Carens nettopp denne innfallsvinkelen, en argumentasjonsteknikk han beskriver med en arkitekturanalogi: cantilever arguments. En cantilever er en utskytende struktur, en bjelke som bare er forankret i den ene enden. Et cantileverargument tar altså utgangspunkt i prinsipper som vi alle kan være enige om, og bygger videre derifra. For eksempel: siden vi alle er enige om at det bør være lov for borgere å flytte fritt innenfor staten de bor i, så hvorfor ikke også flytte fritt mellom stater?
En mer kritisk leser ville kalle det for brekkjernsargumentasjon: å kile den tynneste tolkningen av et standpunkt inn i dørsprekken, og brekke døra åpen med makt. Og dette er kanskje den strengeste, og minst konstruktive, kritikken man kan gi av boka til Carens: at den ikke er egnet til å overbevise andre enn dem som på forhånd var åpne for argumentet.
Men det er en urettferdig kritikk, for ingen bok kan være alt. Og denne boka fortjener å bli lest, den er proppfull av perspektiver, og et godt utgangspunkt for å tenke grundigere gjennom hva som er greit og ikke greit når det gjelder innvandring. Og attpåtil er den skrevet i et tilgjengelig og sjargongfritt språk. Imponerende.
(For folk som er opptatt av integreringspolitikk er kapittel 4 spesielt interessant. Carens skriver her at en moralsk forsvarlig nasjonalisme må være tilgjengelig for nykommere, og at inkluderingen av innvandrere er en oppgave som hviler på majoritetsbefolkningen. Er vi i stand til å leve opp til vårt demokratiske etos når nye samfunnsborgere kommer til? Dessverre kan vi legge til at nyere norsk forskning sier: nei, ikke alle majoritetsnordmenn er interessert i å ha en rolle i nykommernes integrering.)
Få også med deg dette intervjuet med Carens på New Books in Philosophy-podkasten, og gå ikke glipp av bloggerunden som Crooked Timber har hatt gående den siste måneden.
mandag 16. juni 2014
mandag 19. mai 2014
Hellesnes rydder opp
Når man leser selvhjelpsbøker kan man få inntrykk av at våre indre problemer er viktigere å løse enn de store, systemiske samfunnsproblemene, og at verden blir bedre bare hver og en av oss går i oss selv. Jeg vet at Ole Jakob Madsen allerede har skrevet én god bok om hvordan dette bærer galt avsted, og i år har han forsyne meg gitt ut enda en. Det er selvfølgelig et viktig poeng, at selvhjelp og positiv psykologi ikke kan erstatte det politiske.
Og likevel tenker jeg at det umulig kan skade om flere av oss går litt i oss selv.
Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg har snøskredslest en liten bunke av bøkene til Jon Hellesnes. Det begynte forsiktig med Det femte monarki (2010), og derfra ramla jeg utpå med Maska bak andletet (2002,) Illusjon (2004), Grunnane (2002), Frå Athen til Pompeii (1997) og Om selvtolking (2007) i rask, kanskje litt for rask, rekkefølge. Dette er essaybøker med en god del overlapp, og de samme stubbene og poengene går igjen flere steder, så kanskje ville det vært en bedre leseropplevelse av å spre dem mer utover. Men det har vært altfor vanskelig å la dem ligge ulest.
I alle disse bøkene baler Hellesnes med store spørsmål; hva er selvet, og hvordan blir det til? Hva er det gode samfunnet? Hvordan leve? Dermed skal vel bøkene strengt tatt sorteres som filosofi, men de er av den hverdagsrelevante typen. Hellesnes har selv sagt at ambisjonen er å skrive tekster som er krevende for eksperter og fagfilosofer, men tilgjengelige og engasjerende for nybegynnere. For meg var de tilgjengelige og engasjerende.
Sånn jeg leser dem, er disse bøkene en type selvhjelpslitteratur som ikke begrenser seg til det enkelte selvet. Samfunnskritikk og selvhjelp står side om side.
Det er umulig å forstå seg selv uten å forstå omgivelsene man lever i, påpeker Hellesnes, og uten andre folk å se meg selv i sammenheng med, kan jeg vanskelig forstå hvem jeg selv er. Men det sosiale selvet kan være et helsike. Vi kan gå oss vill i normer og andre folks forventninger, sånn som han beskriver med eksempelet om livsadministratoren. Denne personen som lever livet sitt kun for å skaffe artige anekdoter å fortelle i sitt eget 70-årslag. Når selvpresentasjonen blir viktigere enn livet, blir det et stusslig liv å leve. Eller vi kan gjøres numne av velstanden. Hellesnes bygger på Nietzsche når han introduserer begrepet lettnihilisme om passiviteten og selvtilfredsheten som rammet folk som får det for seg at de lever ved historiens slutt. Folk som lever som om kosthold, trening og den enkeltes helse er det viktigste i verden. Det treffer godt, spør du meg.
En siste ting om disse bøkene: språket er helt knall. Hellesnes skriver på et nynorsk som er uanstrengende og lettlest, også for oss bokmålsbrukere. Som han selv sier, siden de filosofiske faguttrykkene simpelthen ikke finnes på nynorsk, har han blitt nødt til å dikte dem opp. For eksempel blir Harry Frankfurts bullshit-begrep oversatt til sutleprat og gyrje, ord man ikke behøver å kjenne til på forhånd for å forstå meningsinnholdet i.
Anbefales.
Og likevel tenker jeg at det umulig kan skade om flere av oss går litt i oss selv.
Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg har snøskredslest en liten bunke av bøkene til Jon Hellesnes. Det begynte forsiktig med Det femte monarki (2010), og derfra ramla jeg utpå med Maska bak andletet (2002,) Illusjon (2004), Grunnane (2002), Frå Athen til Pompeii (1997) og Om selvtolking (2007) i rask, kanskje litt for rask, rekkefølge. Dette er essaybøker med en god del overlapp, og de samme stubbene og poengene går igjen flere steder, så kanskje ville det vært en bedre leseropplevelse av å spre dem mer utover. Men det har vært altfor vanskelig å la dem ligge ulest.
I alle disse bøkene baler Hellesnes med store spørsmål; hva er selvet, og hvordan blir det til? Hva er det gode samfunnet? Hvordan leve? Dermed skal vel bøkene strengt tatt sorteres som filosofi, men de er av den hverdagsrelevante typen. Hellesnes har selv sagt at ambisjonen er å skrive tekster som er krevende for eksperter og fagfilosofer, men tilgjengelige og engasjerende for nybegynnere. For meg var de tilgjengelige og engasjerende.
Sånn jeg leser dem, er disse bøkene en type selvhjelpslitteratur som ikke begrenser seg til det enkelte selvet. Samfunnskritikk og selvhjelp står side om side.
Det er umulig å forstå seg selv uten å forstå omgivelsene man lever i, påpeker Hellesnes, og uten andre folk å se meg selv i sammenheng med, kan jeg vanskelig forstå hvem jeg selv er. Men det sosiale selvet kan være et helsike. Vi kan gå oss vill i normer og andre folks forventninger, sånn som han beskriver med eksempelet om livsadministratoren. Denne personen som lever livet sitt kun for å skaffe artige anekdoter å fortelle i sitt eget 70-årslag. Når selvpresentasjonen blir viktigere enn livet, blir det et stusslig liv å leve. Eller vi kan gjøres numne av velstanden. Hellesnes bygger på Nietzsche når han introduserer begrepet lettnihilisme om passiviteten og selvtilfredsheten som rammet folk som får det for seg at de lever ved historiens slutt. Folk som lever som om kosthold, trening og den enkeltes helse er det viktigste i verden. Det treffer godt, spør du meg.
En siste ting om disse bøkene: språket er helt knall. Hellesnes skriver på et nynorsk som er uanstrengende og lettlest, også for oss bokmålsbrukere. Som han selv sier, siden de filosofiske faguttrykkene simpelthen ikke finnes på nynorsk, har han blitt nødt til å dikte dem opp. For eksempel blir Harry Frankfurts bullshit-begrep oversatt til sutleprat og gyrje, ord man ikke behøver å kjenne til på forhånd for å forstå meningsinnholdet i.
Anbefales.
onsdag 23. april 2014
Proffe aktivister gir tannløs aktivisme
Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:
Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.
Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.
Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.
Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.
Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.
Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).
Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har
Likevel: en tankevekkende bok.
PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.
Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.
Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.
Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.
Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.
Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.
Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).
Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har
Likevel: en tankevekkende bok.
PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.
onsdag 19. mars 2014
Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon
Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.
Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)
Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.
Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.
Så her er et alternativ: mikroaggresjon.
Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.
Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."
Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.
Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.
Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.
Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)
Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.
Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.
Så her er et alternativ: mikroaggresjon.
Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.
Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."
Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.
Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.
Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.
tirsdag 18. februar 2014
Mer bevisst = mindre rasist
Rasisme og diskriminering er vanskelig å snakke nøkternt om, og enda vanskeligere å bekjempe. Men her er et lyspunkt:
I 2007 fikk en artikkel av økonomene Price og Wolfers stor oppmerksomhet i amerikanske medier; de undersøkte kampstatistikk fra NBA i perioden 1991-2002, og fant at dommere oftere dømte fouls mot spillere av annen hudfarge enn dem selv.
En ny undersøkelse, som nettopp ble lagt ut som diskusjonsartikkel av IZA, bruker medieoppmerksomheten om denne diskrimineringen som et naturlig eksperiment. Forskerne spør: ble det mindre diskriminering etter at disse funnene ble kjent? Og svaret? Ja!
Ifølge artikkelen fortsatte diskrimineringen i perioden fram til 2007 (altså etter at dataene til Price og Wolfers var samlet inn, men før resultatene var publisert), og forsvant i årene som fulgte. I perioden 2007-2010 er forskjellsbehandlingen borte. Hvorfor? Ifølge forskerne har ikke NBA iverksatt noen spesielle tiltak for å redusere diskrimineringen, nye dommere i tiden etter 2007 var ikke mindre diskriminerende enn sine kolleger, og det var ingen økning i andelen blandede dommerlag etter 2007. Derfor konkluderer forskerne med at reduksjonen i diskriminering må være en konsekvens av den økte oppmerksomheten.
Altså: mer bevisst, mindre rasist.
(Ok, man skal være forsiktig når man støter på forskningsresultater som viser nøyaktig det man skulle ønske at de viste. Men likevel: kanskje kan rasismen motarbeides ved at vi snakker om den. Det er en fin tanke.)
I 2007 fikk en artikkel av økonomene Price og Wolfers stor oppmerksomhet i amerikanske medier; de undersøkte kampstatistikk fra NBA i perioden 1991-2002, og fant at dommere oftere dømte fouls mot spillere av annen hudfarge enn dem selv.
En ny undersøkelse, som nettopp ble lagt ut som diskusjonsartikkel av IZA, bruker medieoppmerksomheten om denne diskrimineringen som et naturlig eksperiment. Forskerne spør: ble det mindre diskriminering etter at disse funnene ble kjent? Og svaret? Ja!
Ifølge artikkelen fortsatte diskrimineringen i perioden fram til 2007 (altså etter at dataene til Price og Wolfers var samlet inn, men før resultatene var publisert), og forsvant i årene som fulgte. I perioden 2007-2010 er forskjellsbehandlingen borte. Hvorfor? Ifølge forskerne har ikke NBA iverksatt noen spesielle tiltak for å redusere diskrimineringen, nye dommere i tiden etter 2007 var ikke mindre diskriminerende enn sine kolleger, og det var ingen økning i andelen blandede dommerlag etter 2007. Derfor konkluderer forskerne med at reduksjonen i diskriminering må være en konsekvens av den økte oppmerksomheten.
Altså: mer bevisst, mindre rasist.
(Ok, man skal være forsiktig når man støter på forskningsresultater som viser nøyaktig det man skulle ønske at de viste. Men likevel: kanskje kan rasismen motarbeides ved at vi snakker om den. Det er en fin tanke.)
søndag 16. februar 2014
Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon
Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.
En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.
Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.
Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.
Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.
En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.
Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.
Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.
Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.
mandag 3. februar 2014
En t-skjorte fra verden
Gamle Gandhi mente at alle burde spinne, i sympati med de fattige arbeiderne i tekstilindustrien:
I økonomisk forstand er det jo helt på jordet, for selvberging er fattigdom, men det er en fin oppfordring: hvis vi kunne spore opphavet til hver mynt i lomma, ville vi se hvor avhengig vi er av de andre i markedet. Jeg tror ikke vi tar dette inn over oss godt nok, men markedet er folk - ikke ting. Når jeg, som stort sett kjøper ting, kjøper ting, så er det bare mulig fordi de som har laget tingene selger dem til meg.
Tingene ser vi jo, men vi ser sjelden hvem som har laget dem.
Men nå har jeg i det minste èn t-skjorte som jeg vet hvor kommer fra, og det er den som reporterne i NPR-redaksjonen Planet Money har fått laget. I tillegg til at jeg liker motivet på t-skjorta (et ekorn med martiniglass, et spill på Keynes-sitatet om animal spirits) gjør det meg glad å vite hvor plagget kommer fra.
Reporterne fulgte produksjonsprosessen over flere episoder: hele veien fra bomullsplantasjen i Mississippi, via spinneriet på Filippinene, syerne i Bangladesh, og over verdenshavene i containerne på frakteskip. Det siste jeg hørte om t-skjortene var at containeren med dem ankom havna i Miami, og et par uker senere lå én av disse i postkassa her i Oslo. Det er bare denne siste etappen, fra USA til Norge med UPS, jeg ikke vet noe om.
Prosjektet er inspirert av Pietra Rivolis bok fra 2005, The Travels of a T-Shirt in the Global Economy. Bildene fra produksjonen finnes på denne Tumblr-siden, og mer info om produksjonen finnes her. Podkasten deres fortsetter å være knallbra.
'Why should I, who have no need to work for food, spin?' may be the question asked. Because I am eating what does not belong to me. I am living on the spoilation of my countrymen. Trace the source of every coin that finds its way into your pocket, and you will realise the truth of what I write. Every one must spin.Sitatet er hentet fra en Tagore-biografi, gjengitt av Sen.
I økonomisk forstand er det jo helt på jordet, for selvberging er fattigdom, men det er en fin oppfordring: hvis vi kunne spore opphavet til hver mynt i lomma, ville vi se hvor avhengig vi er av de andre i markedet. Jeg tror ikke vi tar dette inn over oss godt nok, men markedet er folk - ikke ting. Når jeg, som stort sett kjøper ting, kjøper ting, så er det bare mulig fordi de som har laget tingene selger dem til meg.
Tingene ser vi jo, men vi ser sjelden hvem som har laget dem.
Men nå har jeg i det minste èn t-skjorte som jeg vet hvor kommer fra, og det er den som reporterne i NPR-redaksjonen Planet Money har fått laget. I tillegg til at jeg liker motivet på t-skjorta (et ekorn med martiniglass, et spill på Keynes-sitatet om animal spirits) gjør det meg glad å vite hvor plagget kommer fra.
Reporterne fulgte produksjonsprosessen over flere episoder: hele veien fra bomullsplantasjen i Mississippi, via spinneriet på Filippinene, syerne i Bangladesh, og over verdenshavene i containerne på frakteskip. Det siste jeg hørte om t-skjortene var at containeren med dem ankom havna i Miami, og et par uker senere lå én av disse i postkassa her i Oslo. Det er bare denne siste etappen, fra USA til Norge med UPS, jeg ikke vet noe om.
Prosjektet er inspirert av Pietra Rivolis bok fra 2005, The Travels of a T-Shirt in the Global Economy. Bildene fra produksjonen finnes på denne Tumblr-siden, og mer info om produksjonen finnes her. Podkasten deres fortsetter å være knallbra.
onsdag 8. januar 2014
Upålitelig alarm på kjøkkenet
Jeg liker ikke egentlig å skrive negativt om bøker, men Niels Christian Geelmuydens Sannheten på bordet er ikke den boka den burde vært. Og det er jo leit. For kritiske bøker om landbruket og matbransjen er viktige, og de av dem som er mest engasjerende skrevet kan attpåtil være nyttige i å utdanne oss til bedre forbrukere. Mats-Eric Nilssons bøker, Den hemmelige kokken og Ekte vare, for eksempel, eller sjokoladeboka til Simen Sætre for den saks skyld, og selvfølgelig Eric Schlossers Fast Food Nation, er mine favoritter. De to første er gode fordi de avslører juks, og hjelper oss å tenke ærlig om mat. De to siste fordi de viser hvordan deler av matvarebransjen snor seg unna lover og regler.
For all del, det er nyttig, og tidvis inspirerende, informasjon å finne i denne boka. Før jeg leste den hadde jeg for eksempel en følelse av at norsk oppdrettslaks ikke var så bra som jeg likte å tro, og her er boka til Geelmuyden nyttig. Kapitlet om kjøttproduksjon er dessuten en god påminner om at vi bør spise mindre kjøtt, og at konvensjonell kylling er motbydelig mat.
Men det store problemet med denne boka er at den er så uetterrettelig. Geelmuyden viser til haugevis av forskningsfunn, men kildehenvisningene er dessverre håpløse. De fleste referansene går til andrehåndskilder (stort sett nettaviser og aktivistnettsider) som kan ha gjengitt forskningsfunnene feil. Og kildelisten er unødvendig kronglete, nesten så det er provoserende. 70 sider med nedskrevne nettadresser er til liten hjelp hvis man vil gå forfatteren etter i sømmene.
Som leser vet jeg derfor ikke hvor mye av denne boka jeg kan stole på. Og det er synd, for som forbruker hadde jeg trengt den boka som dette burde vært.
For all del, det er nyttig, og tidvis inspirerende, informasjon å finne i denne boka. Før jeg leste den hadde jeg for eksempel en følelse av at norsk oppdrettslaks ikke var så bra som jeg likte å tro, og her er boka til Geelmuyden nyttig. Kapitlet om kjøttproduksjon er dessuten en god påminner om at vi bør spise mindre kjøtt, og at konvensjonell kylling er motbydelig mat.
Men det store problemet med denne boka er at den er så uetterrettelig. Geelmuyden viser til haugevis av forskningsfunn, men kildehenvisningene er dessverre håpløse. De fleste referansene går til andrehåndskilder (stort sett nettaviser og aktivistnettsider) som kan ha gjengitt forskningsfunnene feil. Og kildelisten er unødvendig kronglete, nesten så det er provoserende. 70 sider med nedskrevne nettadresser er til liten hjelp hvis man vil gå forfatteren etter i sømmene.
Som leser vet jeg derfor ikke hvor mye av denne boka jeg kan stole på. Og det er synd, for som forbruker hadde jeg trengt den boka som dette burde vært.
lørdag 14. desember 2013
Leseåret 2013: beste bøker og nye lesevaner
Den nye boka som gjorde størst inntrykk på meg i år var Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. Den er både en kjærlighetshistorie om afrikanske ut- og hjemvandrere, og en alvorlig bok om hvordan den samme mørke hudfargen blir oppfattet annerledes i Nigeria, USA, og Storbritannia. Kjærlighetshistorien er riktignok ikke alltid like interessant, kanskje verken for leseren eller forfatteren, men det er behandlingen av rasebegrepet som gjør denne boka så god. Og siden hvit er en hudfarge det òg, så synes jeg dette er en bok som flere burde lese.
Ellers har Simen Sætres Fjordman-biografi, og diskusjonen om den, fått meg til å tenke på hvordan vi skriver når vi er sinte. Og jeg tror jeg kan si at Ethan Zuckermans Rewire har gjort meg mer bevisst på å lese nyheter fra den store verden. Det er jo fint.
Dessuten synes jeg at Stemmer-serien til Aschehoug har vært veldig god. Særlig den som Asta Busingye Lydersen skrev om å være svart i Norge, og den som Torill Moi skrev om hvordan litteratur kan hjelpe oss til å se verden med "et kjærlig og rettferdig blikk". Og apropos denne siste: Martha Nussbaums nyeste bok, om hvorfor og hvordan følelser er relevante for politikken, fremmer mye av de samme argumentene. Og det føles som viktige argumenter.
En liten ting om lesevaner, sånn helt til slutt: etter tre år som Kindle-leser blir jeg bare mer og mer glad i papirbøker. Det er vanskelig å si hva som er hva, for to ting er annerledes nå: jeg leser mer skjønnlitteratur enn før, og det meste av dét leser jeg på papir. Jeg har vel bare ikke det samme sentimentale behovet for å eie papirutgavene av non-fiction-bøkene.
Ellers har Simen Sætres Fjordman-biografi, og diskusjonen om den, fått meg til å tenke på hvordan vi skriver når vi er sinte. Og jeg tror jeg kan si at Ethan Zuckermans Rewire har gjort meg mer bevisst på å lese nyheter fra den store verden. Det er jo fint.
Dessuten synes jeg at Stemmer-serien til Aschehoug har vært veldig god. Særlig den som Asta Busingye Lydersen skrev om å være svart i Norge, og den som Torill Moi skrev om hvordan litteratur kan hjelpe oss til å se verden med "et kjærlig og rettferdig blikk". Og apropos denne siste: Martha Nussbaums nyeste bok, om hvorfor og hvordan følelser er relevante for politikken, fremmer mye av de samme argumentene. Og det føles som viktige argumenter.
En liten ting om lesevaner, sånn helt til slutt: etter tre år som Kindle-leser blir jeg bare mer og mer glad i papirbøker. Det er vanskelig å si hva som er hva, for to ting er annerledes nå: jeg leser mer skjønnlitteratur enn før, og det meste av dét leser jeg på papir. Jeg har vel bare ikke det samme sentimentale behovet for å eie papirutgavene av non-fiction-bøkene.
tirsdag 10. desember 2013
Et forsvar for føleriet
Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.
Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk.
Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.
En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.
Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.
Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).
Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner.
Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
Innlegg
