Litt mer vitenskap, litt mer ydmykhet

Arnold Kling har et knallgodt essay på The American, om hvordan vi skal klare å snakke med folk vi er uenige med.

Les hele, men la spesielt dette synke inn:

In political debates, we put a lot of energy into pointing out the errors of our opponents. When somebody writes an op-ed exposing the “myths” that surround an issue, the purpose is to debunk the other side, almost never to question one's own allies. 

Basically, the “myth-busting” process works like this. You create a straw-man caricature of the other side's point of view. You knock down that straw man. Your allies applaud your brilliant insight. Your opponents dismiss what you have to say. Both sides come away with their partisan views reinforced.

Kling foreslår at vi heller skal forsøke å se etter feil og mangler hos våre meningsfeller - det er vanskeligere enn å se etter feil hos folk vi er uenige med, men det er viktig. Og det er nettopp derfor var artikkelen som Nils August Andresen skrev på Newsmill og Minerva for litt siden så veldig, veldig god. Tung og trist, men god.

Egidijus Gecius tar det samme poenget som Kling litt lengre ut i tåkeheimen RSA-bloggen:

[A]s I become more observant of the patterns of my mind, I start noticing things I was not noticing before. I start seeing my own blindness. I notice myself developing an intuitive feeling that tells me when I am blowing things out of proportion again. It’s like a little voice inside me going ‘here you are doing the same again’. After becoming aware of this intuitive impulse, usually I discount whatever my initial reactions of fear or frustration suggest. More often than not, this leads to being more level-headed and making better decisions. 

Also, it’s a very humbling experience to see how flawed my perceptions are. This makes it into a lifelong quest of learning more and more when my perceptions can and cannot be trusted.

Det er en oppløftende tanke: kanskje kan evolusjonspsykologien gjøre oss mer ydmyke. (Hvis da ikke John Gray har rett, og ingen vitenskap kan lede til noe meningsfullt framskritt.) Det er lov å håpe.

Bøkene som gjelder er Daniel Kahnemanns Thinking, Fast and Slow og Jonathan Haidts The Righteous Mind. Montaigne hadde lest dem hvis han kunne - det er jeg helt ganske sikker på.

Sjekk for øvrig denne og denne, hvis du vil.

Hvorfor høyrepopulisme?

Med boka Høyrepopulismens hemmeligheter gjør Ketil Raknes et ærlig forsøk på å forstå hvordan de nye høyrepartiene har vokst fram, og hvorfor de har slik appell blant deler av velgerne. Det er en god og grundig liten bok, som presenterer høyrepopulistene i Sverige, Danmark, Nederland, Norge og USA. Og den er spesielt bemerkelsesverdig fordi Raknes evner å ta sine meningsmotstandere på alvor. Sånt er ganske sjeldent.

Aller først: hva kjennetegner høyrepopulistiske partier? Raknes trekker fram tre fellestrekk:

· Ekskluderende nasjonalisme (fiendtlighet mot ideer og personer som oppfattes å true den homogene nasjonalstaten; f eks samfunnseliten, innvandrere, internasjonale organisasjoner)
· Autoritære verdier (strengere fengselsstraffer, støtte til tradisjonelle moralske holdninger)
· Antielitisme (folkelig fornuft i motsetning til den opphøyde eliten)

Det sentrale poenget i denne boka er at vi bør forstå høyrepopulismen som en videreføring av normale strømninger i europeisk politikk - det er ikke noe ekstraordinært, eller noe vi trenger å forklare med helt spesielle teorier. I stedet for å forsøke å knekke noen Frp-kode, og analysere høyrepopulistenes velgere som om de var noe helt for seg selv, må vi se på høyrepopulistenes velgere som en hvilken som helst annen velgergruppe. To spesielt nyttige referanser i den forbindelse er denne artikkelen av Cas Mudde, og denne av Gudmund Hernes.

Raknes gjør det tydelig at han ser på høyrepopulistenes velgere som rasjonelle velgere, som simpelthen føler at deres stemme ikke blir hørt. Når det gjelder Frps vekst i Norge, legger han vekt på at det har mer enn én årsak: “Petroleumspopulisme, effektiv organisasjonsbygging, skatteprotest, velferdssjåvinisme, antielitisme, forsvar for kristne grunnverdier og innvandringsmotstand er de viktigste ingrediensene” (side 160). En nyansert og smått kjedelig konklusjon (ikke at det er noe galt med det).

Det er selvfølgelig fristende å protestere på merkelappen "rasjonell", blant annet fordi rasjonalitet virker å være  blant de mindre viktige menneskelige drivkreftene - uansett hvilket parti man stemmer på. Men jeg skal la dette ligge. For poenget til Raknes er uansett at velgerne til høyrepopulistiske partier fortjener å bli tatt på alvor på lik linje med andre partiers velgere.

Derfor er dette kanskje det viktigste poenget å ta med seg fra boka:

“Høyrepopulismens mest ubehagelige hemmelighet er at den ligger nærmere oss enn det vi liker å tro. Høyrepopulistene utgjør ikke noe ekstremt avvik, men gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har. (…) Gudmund Hernes har rett når han påpeker at «Frp ikke taler til en bestemt fordummet del av folket, men til en del i oss alle.» Grunnen til at høyrepopulistene tidvis virker immune overfor kritikk, skyldes at det er et betydelig misforhold mellom den offentlige debatten og folks holdninger. (…) Det ubehagelige med å ta høyrepopulismen på alvor er at de vanskelige spørsmålene kommer i retur. Skal en bekjempe høyrepopulismen må en også få en bedre forståelse for hvorfor flerkulturen og innvandringen stikker så dypt i menneskemassen” (side 209-210).

Raknes viser for øvrig til at Maktutredningen fra 2003 identifiserte noe av en tillitskrise i det norske demokratiet (lav tillit til politiske partier). Han skriver: “Frp er en påminnelse om at det norske demokratiet på ingen måte er perfekt eller ferdig utviklet” (side 160). En kontrast er å finne i Danmark, hvor innvandringsdebatten har et svært høyt konfliktnivå, men hvor valgdeltakelsen samtidig er betydelig høyere enn Sverige og Norge. Dette, mener Raknes, må sees i sammenheng med at velgerne opplever at deres stemme blir hørt.

Til slutt: en kilde som ofte går igjen er David Arts Inside the Radical Right. Helt sikkert verdt å lese.

Grenser for empati

Will Wilkinson skrev nylig om et eksperiment som illustrerer hvor dårlige vi er til å forstå folk som er annerledes fra oss. Vi bør naturligvis ta alle eksperimenter med en klype salt, men de kan  i det minste gi oss noen interessante diskusjoner. De kan være til spesiell hjelp hvis vi vil forstå hvordan vi tenker når vi er fordomsfulle (det vil si: nesten hele tiden).

Her er det deprimerende funnet: folk som selv fryser (eller er tørste) har en tendens til å overvurdere hvor mye et annet menneske fryser (eller er tørst), men ikke når den andre personen er noen de er uenig med politisk.

Det er for øvrig det samme store poenget som i den siste boka til Jonathan Haidt: vi mangler ofte både evne og vilje til å se verden slik som våre meningsmotstandere ser den.

Les hele blogginnlegget, men tenk spesielt grundig over det siste avsnittet:

The limits of empathetic projection are interesting and suggestive, but I'd like to know more about the limits of out-group empathetic reception. No doubt there is work on this, and that it is even more depressing. If, say, white people were capable of fully empathizing with young black men, the American gulag system could not exist. It appears to be extremely difficult to keep in our tiny tribal monkey minds, but do try: they are not really so different. Better: there is no they, only us. Why are we so prone to violence? Why do we cross borders illegally? Why do we hate us?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer pessimistisk blir jeg.

Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.

Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Utenriksbyråkratiet

En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.

Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:

The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.

Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.

Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.

Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.

Sinna-Seneca

Seneca var litt av en type. I De Ira (On Anger) skriver han om hvordan man bør forholde seg til sinne.

Én ting, sånn aller først, som er fascinerende med så gamle tekster er den herlige blandingen av vås og visdom. Seneca skriver for eksempel at mennesker som har lyst hår og tendens til å rødme blir fortere sinte enn mørkhårede. Hvorfor? Fordi blodet til de lyse koker raskere enn blodet til de mørke, selvfølgelig. Åja, sånn å forstå. Bollocks.

Uansett. Ifølge Seneca har vi ingen sjans til å kontrollere oss selv når vi blir sinte, så det lureste vi kan gjøre er å anstrenge oss for ikke å bli sinte.

Og det gode tipset å ta med seg fra denne boka er at vi ikke bør bli overrasket - og i hvert fall ikke sinte - når ting går oss imot. For hva annet kan vi egentlig vente oss? Når folk rundt oss gjør dumme ting, når de sier noe sårende eller ubetenksomt, hva godt vil det gjøre å reagere med sinne? Det er selvfølgelig helt nytteløst. De er bare mennesker, hva annet kan du vente fra dem enn at de gjør noe dumt?

Det er forresten mer om dette i Seneca-episoden fra TV-serien til Alain de Botton.

En ting til: Seneca har noe fint å si om relativ rikdom:

No man who looks at another's possessions is pleased with his own. We grow angry even with the goods we have, because another's ahead of us, forgetting how much of humanity is behind us and whot monstrous envy stalks the man who envies only a few. Still, people are so unreasonable that however much they've received, they count it an injury that they could have received more. 

Dette ble skrevet av en styrtrik romer for omtrent 1970 år siden. Og ikke for å verdensbestelandifisere alt mulig, men sånne sitater burde hjelpe oss å sette ting i littegranne perspektiv. 

Sang.

Hvordan (ikke) snakke sammen

Jeg leser aviser og prøver å følge med. Men pessimisten i meg tenker som så: den store offentligheten består stort sett av folk som er arrogante nok til å avfeie motpartens gode argumenter. Vi holder oss altså med et kommentariat (nei, det er kanskje ikke riktig ord, politikerne og hvermansen gjør det jo også?) som reduserer kompliserte samfunnsspørsmål til enkle problemer med enkle løsninger.

Dette er galt på minst to måter.

Først og fremst fordi det er umulig å komme fram til gode kollektive avgjørelser ved å forenkle spørsmålene vi diskuterer. Som Kenneth Arrow har forklart: når vi forsøker å ta kollektive avgjørelser, og vi bare legger ett enkeltkriterie til grunn, er vi garantert at noen vil motsette seg. Dette er hverdagsrelevant: vi kan ikke ha en offentlig debatt hvor alle navigerer etter hvert sitt enkeltprinsipp. Verden er komplisert. Ta konsekvensene av det, eller hold kjeft.

Dessuten er det helt på jordet å snakke sammen til hverandre på denne måten. Når vi snakker med folk vi er uenige med, bør vi forsøke å bidra til  at også de får sagt sin mening. Og det handler om å lytte, empatisk. Forsøke å forstå. Det synes jeg vi ser altfor lite av i den store offentligheten.

Dette er to ting jeg tenker på ganske ofte.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg bare for konfliktsky til å forstå at samfunnsdebatten slik den foregår i dag faktisk er konstruktiv. Jeg er ikke så sikker på det.

Kriminelle og kriminalitet i fengsel

Det er sjelden anbefalingene fra Amazon treffer meg veldig godt, men jeg ble anbefalt denne for litt siden: Inside: Life Behind Bars in America. Michael Santos soner en lengre dom for narkotikakriminalitet, og i denne boka beskriver han hverdagslivet i amerikanske fengsel. Det er en lettlest, deprimerende og fascinerende bok om vold, gjengkriminalitet, dop og voldtekter i amerikanske fengsler. Ganske grusomt.

Adam Gopnik hadde forresten en artikkel i New Yorker om dette for litt siden (via Will Wilkinson). Sjekk også denne artikkelen i n+1 om hva kriminalitetsstatistikken skjuler.

Det viktige poenget er dette: hvis ikke kriminalitetsstatistikken fanger opp kriminaliteten som foregår i fengslene, kan vi ikke vite hvor effektiv justispolitikken er i å redusere kriminaliteten. Og da vet vi ikke om straffesystemet har den effekten som vi skulle ønske.

Santos skriver forresten mye. Du kan finne mer av han her.