Hvorfor trues bokmarkedet av internett?

Markedet for døde trær er i ferd med å forsvinne. Blant de få forlagene som fortsatt kan feire er self-publishing-tjenester som Lulu og CreateSpace. Disse er selvfølgelig nettbaserte både i kontakt med forfatterne og kundene, og radikalt forskjellige fra tradisjonelle forlag.

Og blant mediefolk hersker den fullstendige forvirring. Andrew Keen gir en utrolig morsom beskrivelse av dette når han lanserer ideen om The Google Paradox: etterhvert som Google dreper bokmarkedet er bøker om hvordan Google dreper bokmarkedet de eneste bøkene som selger.

Helt ærlig: jeg kan ikke forstå hvorfor nettmediene truer bokbransjen. Problemet for papiravisene er greit nok - de er altfor langsomme, passive og dyre til å fortjene pengene våre.

Men bøker? Det er begrenset hvor lange tekster vi er villige til å lese på en PC (de mange og lange artiklene på nettutgaven av The Atlantic er kanskje unntaket), og selv om gode bøker er gratis tilgjengelig på sider som Project Gutenberg vil vi da fortsatt kjøpe papirbøkene. Vil vi ikke?

Et eksempel kan være Machiavellis Fyrsten. Den (og mange andre klassikere) er tilgjengelig både som tekst og lydbok på PG, og i papirform som Penguin-klassiker. Når noen likevel bruker penger på papirutgaven må det jo være fordi papiret tilbyr noe skjermen ikke kan tilby. Vi kan notere i margen, understreke viktige avsnitt og ta med oss boka på toget. Dessuten er det ofte gode introduksjonskapitler skrevet av folk som vet hva de snakker om.

Dessuten: som jeg har skrevet tidligere synes jeg alle forfattere bør eksperimentere med blogging - det vil tjene både forfatteren og leserne. Det er riktignok vrient for Machiavelli å konkurrere på denne måten, men levende forfattere kan promotere bøkene sine så å si kostnadsfritt på nettet. Burde ikke det bare gitt større boksalg?

Men likevel sliter forlagene stort. Kan noen forklare?

Bygdepolitikk

Nå har jeg nettopp lest en pageturner om lokalpolitikken i Randaberg. Se, dét setter ting i perspektiv.

Det er fort gjort å la seg lure av tittelen. Men Bygdepolitikk av Bjørn Arild Ersland er en utrolig interessant bok om et i utgangspunktet ganske uinteressant tema. Den er skrevet på oppdrag fra Randaberg kommune, og forfatteren presenterer en serie intervjuer med viktige personer i kommunepolitikken.

Ersland velger å bruke en del plass på (beklager, men etter de siste dagers overmedisinering av SPSS og multivariat statistikk har jeg et akutt behov for å strø om meg med ullne begreper, så her kommer det:) metanivå om skrivearbeidet og tilbakemeldingene fra den kommunale skriftnemnda. Han forteller om sin egen skepsis til bokprosjektet, uvitenheten om lokalpolitikk, og om usikkerheten som oppstår når en utenforstående skal intervjue bygdefolk. Det gir boka en veldig varm og personlig tone. Og det er egentlig veldig passende.

Bygdepolitikk er en interessant bok også fordi den tegner et bilde av politiske mennesker. Folk henter motivasjon fra alt fra kristenliv, blinde barn og byråkrati for å engasjere seg i lokalpolitikken. Her tror jeg folk med lokalpolitisk engasjement likner mye på dem som ender opp som rikspolitikere: de har lyst til å gjøre en forskjell, og de kan ha de merkeligste kampsaker.

Jeg ser for meg at mange Osloborgere kunne ha godt av å lese denne boka. Ikke bare fordi mange av dem som engasjerer seg i lokalmiljøet utstråler en ydmykhet som er skjelden i byen, men også fordi det er så fort gjort å bli forledet til å tro at Oslo er Norge. Eller at lokalpolitikk er unødvendig. Men det er selvfølgelig mye som ser viktig ut fra Oslo som ikke er viktig andre steder. Og vice versa.

For eksempel at regjeringen i løpet av februar legger fram den nye loven om motorferdsel i utmark. Innen den tid kan det være lurt å lese John Olav Egelands kronikk i Dagbladet (desember 2007). Han skriver:

”Stadig flere i Bygde-Norge føler seg utmeldt av storsamfunnet. I stedet for tillit og fellesskap opplever de at en mektig allianse av politikere, forskere, byråkrater og naturvernere truer livsprosjektene deres. Deres egen kunnskap bygd på erfaring, settes hele tida til side for forskningens metoder som er mer i samsvar med hva statsmakta etterspør. Slik vokser kløften seg stadig dypere.”

Hvis det er interessant har jeg skrevet om det før her og her.

PS: Les gjerne dette intervjuet med Bjørn Arild Ersland i Dag og Tid.

Enter Easterly

William Easterly har lansert en blogg om u-hjelp. På tide!

Easterly er en kjent kritiker av bistandssystemet, og har blant annet argumentert for at u-hjelp har blitt en vestlig forbrukervare heller enn et målrettet verktøy for å løfte den tredje verden ut av fattigdom. Sjekk han på EconTalk, les White Man's Burden og selvfølgelig: følg bloggen.

Den første bloggposten handler om oppfordringer fra Verdensbankens president Zoellick om å øke det amerikanske bistandsbudsjettet. Kritikken fra Easterly er for alvorlig til å overse:

If you are not accountable for promises, if you try to do everything and focus on nothing, and if you obsess about aid money raised rather than results achieved, haven’t you already told us that the money will not be “well spent”?

Poenget til Easterly er at bistanden gjerne blir ukritisk, ineffektiv og gjerne virker mot sin hensikt. De av oss som ikke vil gi slipp på tanken om at bistand er viktig må ønske denne typen kritikk velkommen. Så får vi forvente at han også kommer med konstruktive innspill på bloggen.

Blogg, bok og bootleg

Jeg tror det er mange likhetstegn mellom skribenter og musikere (og har tidligere skrevet om coverbøker). NY Times skrev i går om forfatternes kommersielle nettsider, der forlagene eller forfatterne selv betaler profesjonelle webdesignere for fancy nettsider. Men denne artikkelen overser de langt mer interessante bloggene. Det er kanskje ikke veldig overraskende: den nettbaserte gratisøkonomien er like forvirrende for bokbransjen som den har vært for musikkbransjen.

Jeg tenker at bloggen er som en bootleg for forfatterne.

Den første likheten mellom bloggen og bootleg-albumet er at de ikke nødvendigvis genererer direkte inntekter for artisten. Unntakene er album som Get Yer Ya-Ya's Out, bootleg-serien til Dylan og The Pet Sounds Sessions. Disse kan kanskje sammenliknes med "Buy The Book"-linker på forfatternes blogger.

Men viktigere er det at de fleste bootleggene inneholderer liveversjoner eller uferdige og eksperimentielle versjoner av albumlåtene. Mitt inntrykk er at mange bloggere har flere skriveprosjekter på gang, og at bloggen er et av mange formater man eksperimenterer med. Og her ligger det uslepne diamanter.

En skjør liten el-gitar gir den alternative versjonen av Dylans Desolation Row (på Highway 61 Revisited Again) en ekstra spiss. Den omskrevne Honky Tonk Women-versjonen fra Itchy Fingers har et dødstøft andrevers: "I'm struttin' on the boulevards of Paris / as naked as the day that I will die." Acapella-sporene fra The Pet Sounds Sessions er fantastiske.

Blogginnlegg er dermed litt som alternative studio-versjoner: en plattform for eksperimentering og spontanitet. Eller som en live-versjon med mulighet for feedback fra publikum.

Hvis jeg tøyer denne strikken tror jeg at jeg har litt det samme forholdet til Paul Krugman som jeg har til Bob Dylan. Jeg kjøpte Highway 61 Revisited fordi jeg likte Like A Rolling Stone, og fordi Dylan var en klassiker man rett og slett måtte kjenne til. Krugman, som nettopp havnet i en slags Rock and Roll Hall of Fame (Nobelprisen i økonomi), er litt samme typen. Boka Conscience of a Liberal er en av Krugmans mest kjente studioalbum og han skriver ofte live på bloggen med samme navn.

Nørd, sier du?

Ja, og det er hele poenget. En bootleg-utgivelse er ikke rettet mot det generelle publikumet, men mot diehard-fansen. Det samme gjelder bloggen. Du følger sannsynligvis ikke med på bloggen til Krugman hvis ikke du har et visst forhold til noe annet han har skrevet. Og du gidder nok ikke høre gjennom de alternative studioversjonene på Blood on the Tapes med mindre du allerede har Blood on the Tracks som et av dine favorittalbum.

Brikkene faller på plass

Spennende lyseblått fag dette semesteret: Strategies for Industrial Competitiveness.

Ryggraden i faget er Michael Porters cluster-begrep, og det er en side av globaliseringsdebatten jeg ikke helt hadde fått med meg. Akkurat idet Thomas Friedman trodde verden var flat og globaliseringen hadde gjort avstand irrelevant forteller Porter at beliggenhet er avgjørende for bedriftenes konkurransefortrinn. Poenget er at clusters (et område med korte geografiske/kulturelle/teknologiske avstander) kan skape et konkurransemiljø som gjør bedriftene sterkere.

Det minner litt om Varieties of capitalism-perspektivet (Hall og Soskice sier at globaliseringen ikke leder til en universell og allmenngyldig form for kapitalisme, men at bedrifter henter sine komparative fortrinn fra institusjonelle trekk ved staten de opererer fra).

Richard Florida skriver om mye av det samme i boka Who's Your City? Han trekker på Porter og presenterer ideen om mega-regioner: byregionene som idag står for størstedelen av den økonomiske produksjonen i verden. Poenget er at kompetanse og komparative fortrinn i ulike bransjer er samlet i de forskjellige byregionene. Hver bransje har gjerne et par viktige clusters.

Et tidsaktuelt eksempel: Los Angeles er underholdningsindustriens store cluster. Også Tokoyo-området er viktig, hør for eksempel American Public Media-dokumentaren om Japans' Pop Power, men LA er navlen. Dyktige mennesker i underholdningsbransjen har ikke annet valg enn å være i Los Angeles.

Og dette er grunnen til at Magnus Rønningen skriver om rosa champagne i Aftenposten i dag. Hadde han hatt talent ville han fortsatt vært i LA.

Swiftboating 2.0

Vox Populi diskuterte i går et innlegg fra bloggen til kommunikasjonsbyrået Holgersen og Tversnes. Eeh, jeg mener Geelmyuden.Kiese (unnskyld - jeg blander alltid disse to). GK-bloggen tar til orde for at politiske TV-reklamer vil gi mer drittkasting. I oppsummerering:

Vi har i Norge aldri hatt en like klar kultur for politiske svertekampanjer som for eksempel USA. Det er allikevel grunn til å tro at enkelte norske partier ønsker å profitere på negative reklamer dersom dommen fra Strasbourg blir stående – særlig når nyere forskning antyder at dette faktisk virker.

Vox Populi har sett nærmere på forskningsrapporten GK mener å basere seg på, og gir treffende kritikk. Blant annet at det er viktige forskjeller mellom amerikansk presidentvalgkamp og norsk Stortings- eller lokalvalgkamp.

Men ikke alle amerikanske fakta er irrelevante. I 2004 ble John Kerry-kampanjen utsatt for en svertekampanje fra Swift Boat Veterans for Truth. Etterhvert som stadig flere (det vil hovedsaklig si kollegene til Holgersen og Tversnes) spår omfattende bruk av sosiale medier i den kommende norske valgkampen, reiser spørsmålet seg: får vi se swiftboating 2.0 i Norge denne sommeren?

Swiftboating 2.0 betyr at aktører utenfor det tradisjonelle partiapparatet kan føre politiske svertekampanjer gjennom sosiale medier. Det kan for eksempel være spamming av velvalgte Facebook-grupper som Folk flest mot FRP (15 300 medlemmer), Protestaksjon mot bensinprisene (127 000 medlemmer) eller "Vi som mener Herman Friele burde bli Kongen av Bergen" (84 medlemmer). Hver eneste egendefinerte målgruppe er tilgjengelig på Facebook.

Så har vi bloggene. Jeg skrev tidligere denne måneden om noen av problemene ved politiske blogger, og muligheten for svertekampanjer og useriøsitet er en stor bekymring.

Bloggene senker terskelen for politisk deltakelse på godt, men masse vondt. Anonyme politiske blogger kan gi politiske debatter en ny dimensjon, men kan like gjerne gli ut i usakligheten. Og mye kan gjøres for å øke trafikken til usaklige sverteblogger. Denne høyst uoffisielle (men veldig toneangivende) listen over landets beste politiske blogger vil være et naturlig utgangspunkt for norske swiftboatere. Et velplassert sleivspark i kommentarfeltene på en populære blogg gir Hvermannsenn mulighet til å øke trafikken på sin egen Swift Boat Bloggers for Truth-side.

Å senke terskelen for politiske ytringer betyr at Hegnar lurer i de digitale buskene. Og det gjør meg virkelig bekymret.

Rock 'n roll og kulturkrigen

Leser om en debatt jeg ikke helt hadde fått med meg i Klassekampen i dag. Dagbladet trykket en kronikk av Bendik Wold og inviterte senere Thomas Seltzer til krangel. Alle bør egentlig være fornøyde. Seltzer ser og høres kul ut, Wold føler han vinner diskusjonen, og Kulturavisen Dagbladet er så heldige at de får gjengi debatten med to tabuord i ingressen. Denne debatten likner mye på krangelen Ari Behn dro igang forrige uke: bare mediene og de(n) involverte tror at diskusjonen er viktig.

Det som provoserer meg med Wold/Seltzter-krangelen er at det investeres så mye energi i å bygge festninger på begge sider i kulturkrigen. Palestinaskjerfet selges i venstresidens ideologiske utsalgsbod, sammen med globaliseringsmotstand, indierock og mistro til politiet. På den andre siden av gata står Thomas Seltzer og selger markedskrefter og ironiske bemerkninger om sosialdemokratiet.

Det ser annerledes ut, men handler om det samme som i et av Paul Krugmans blogginnlegg tidligere i dag. I en oppsummering av krisepakkedebatten mener Krugman at konservative økonomer analyserer krisen gjennom gamle idelogibriller:

Needless to say, everyone I’ve mentioned is politically conservative. That’s their right: economists are citizens too. But it’s hard to avoid the conclusion that all of them have decided on political grounds that they don’t want a spending-based fiscal stimulus — and that these political considerations have led them to drop their usual quality-control standards when it comes to economic analysis.

Dogmetenkning er en farlig fallgruve, og kulturkrigen forsterker tendensen. Høyremenn i Conversesko er ikke det verste vi kan ønske oss.

NUPI og Egeland

Jeg hadde ambisjoner om å få lest ferdig The Idea Brokers (om amerikanske tankesmier, les tidligere innlegg her) i løpet av de første ukene av semesteret, men statistikk, SPSS og mikroøkonomi har tydeligvis helt andre planer.

Men jeg får i det minste lest aviser. Tove Gravdal har en kommentar om NUPI og Jan Egeland i Morgenbladet denne uka. Hun mener at Egeland er for lite akademisk (og for bevandret i diplomatiet) til å være den lederen NUPI trenger for å være en tung og selvstendig forskningsinstitusjon.

Om båndene mellom NUPI og diplomatiet skriver Gravdal: "Flere av Nupis forskere har lenge bedrevet det som på fransk kalles «pantouflage», altså smertefri tøfling mellom posisjoner på ulike sider av bordet."

NUPI kan kanskje dermed best beskrives som UDs egen tankesmie?

Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Anbefaler serien av American Public Radio-dokumentarer Locked In (sjekk iTunes eller hjemmesiden) om kriminalitet og fengselsstraff. Ifølge APR omsetter den amerikanske fengselsindustrien årlig for over 50 milliarder dollar. Bransjen har like mange ansatte (nei, ikke innsatte) som flyselskapene. Over 2 millioner amerikanere er i fengsel.

Et av hovedpoengene i dokumentaren Corrections Inc er at justispolitikken, særlig The War on Drugs, har gitt politiet noen usunne insentiver. Det handler om asset seizure: at penger, og eiendom kjøpt for disse, ervervet fra kriminell aktivitet (og her er det den tiltalte som har bevisbyrden) kan konfiskeres av politiet. Politidistriktet betaler en prosentandel til statlig og føderalt nivå, men beholder om lag 80 prosent av inntektene selv. Dette gir politisjefene alle insentiver til å prioritere straffesaker som gir både pågripelser og penger i kassa.

Julian Le Grand skriver i Motivation, Agency and Public Policy at insentivene til offentlige ansatte må være robuste. Det betyr at både den budsjettmaksimerende politisjefen og den uegostiske politimannen må motiveres til å gjøre det beste for samfunnet. Og det er veldig vanskelig.

Resultatet av den amerikanske straffelovgivningen og finansieringen av politiet er at visse kriminele miljøer (for eksempel narkotikaomsetningen, der lett konfiskerbare kontanter dominerer) slås hardere ned på enn andre (som underslag i næringslivet). Økt antall innsatte gjør dessuten fengselsindustrien sterkere og mer lobbymektige. Enda en forsterkende effekt.

Og jo, det er en interessant politisk dimensjon her også (hvor venstresiden kan ventes å kritisere politiets maktbruk mot svake grupper og de grådige private aktørene i fengselsindustrien, mens høyresiden ønsker strengere straffer og skattelette til bedriftseierne). Men som i debatten om den pågående krigen i Gaza kan det være gode grunner til å holde ideologi utenfor. Det er mange likheter mellom offentlig og privat grådighet, og det går an å se på dem begge uten å bli verken Milton eller Marx. Vi kan for eksempel huske på at fagforeningen til de amerikanske fengselsansatte er blant de mektigste lobbyistene for strengere straffer.

Inntil Eric Schlosser (Fast Food Nation) blir ferdig med sin neste bok om den amerikanske fengselsindustrien kan vi tyvstarte med denne artikkelen fra The Atlantic, 1998 (og selvfølgelig Reefer Madness). Om fengselsindustrien - bedriftene som bygger, drifter og forsyner fengslene - skriver Schlosser:

"the United States has developed a prison-industrial complex—a set of bureaucratic, political, and economic interests that encourage increased spending on imprisonment, regardless of the actual need. The prison-industrial complex is not a conspiracy, guiding the nation's criminal-justice policy behind closed doors. It is a confluence of special interests that has given prison construction in the United States a seemingly unstoppable momentum. It is composed of politicians, both liberal and conservative, who have used the fear of crime to gain votes; impoverished rural areas where prisons have become a cornerstone of economic development; private companies that regard the roughly $35 billion spent each year on corrections not as a burden on American taxpayers but as a lucrative market; and government officials whose fiefdoms have expanded along with the inmate population."

Annet spenndende lesestoff om krim og økonomi:

- Steven Levitts Freakonomics (boka eller bloggen), blant annet om hvordan abortlovgivning kan ha redusert kriminaliteten i USA, og artikkelen om regnskapene til en crackselger-gjeng (skrevet av Levitt og Sudhir Venkatesh) An Economic Analysis of a Drug-Selling Gang's Finances.

- Misha Glennys McMafia (verdens dårligste boktittel?). Kjempeinteressant bok om globaliseringen av organisert kriminalitet i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps.

-Eller les om norske forhold i Ran av DN-journalistene Knut Gjernes og Bjørn Olav Nordnes.

Tankesmier og forskning

På Civita-frokosten i dag var Hanne Marthe Narud invitert til å presentere et notat hun har skrevet for Civita om nominasjoner i politiske partier. Debatten som fulgte var ikke veldig interessant, først og fremst fordi mye tid gikk bort til partipolitisk markering fra resten av panelet.

Men møtet ga meg noen flere tanker om masteroppgaven. Jeg vil skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikk (les gjerne dette innlegget om den foreløpige og vage ideen min for oppgaven). De amerikanske tankesmiene fungerer først og fremst som et bindeledd mellom (samfunns)forskning og politikk, ofte med en ideologisk vri. At tankesmiene i Norge vil drive forskningsformidling er derfor ikke veldig overraskende.

Det som er interessant er at Narud har en artikkel på trykk i siste Tidsskrift for Samfunnsforskning (se e-versjonen, s 543-573) om partinominasjoner. Og det er forskjell på hvordan et Civita-notat og en forskningsartikkel blir mottatt.

De to tekstene Narud har produsert for Civita og TsF er forholdsvis like, men det er kanskje ikke veldig modig å spå at hun vil få større respons på Civita-notatet enn på forskningsartikkelen.

Debatten får dessuten en annen vinkling, og blir ofte mer tilgjengelige. Sammenlikn videoopptakene fra Civita-møtet om Stein Ringens siste bok (med Carl I Hagen og Inge Lønning i paneldebatt) med samme type debatt ved ISF (med kommentarer fra Bernt Aardal og Øyvind Østerud).

Det kunne vært spennende å høre forskernes tanker om tankesmiene.