Hvordan skal vi snakke sammen når vi er uenige allerede før vi har tenkt oss om?

Jonathan Haidt har skrevet The Righteous Mind, en bok om hvordan vi tenker, og om hvorfor folk er så fantastisk uenige med hverandre i moralske, religiøse og politiske saker. Han henter forklaringer fra atferdsforskning, psykologi - ja tilogmed sosiologi - og argumentet er mye av det samme som Daniel Kahnemann beskriver med skillet mellom rask og langsom tenking: vi mennesker er ikke så flinke til rasjonell og logisk tenking som vi ofte skulle ønske. Og når folk som tenker såpass irrasjonelt skal snakke sammen, kan det fort skjære seg - særlig når det er snakk om religion og politikk.

Jeg har ikke lest noe av Hume, men det burde jeg sikkert ha gjort. Ifølge Haidt traff Hume spikeren på hodet: følelser og impulser legger sterke begrensninger på vår evne til å tenke rasjonelt. Følelser kommer først, så følger rasjonaliteten etter (eller mer presist: vi rasjonaliserer).

Haidt skriver blant annet om confirmation bias (har vi et godt norsk ord?), om hvordan vi kun ser etter fakta som kan underbygge teoriene vi allerede tror på. Ikke slik Kant så for seg, med andre ord:

It was reasoning as described by the philosopher David Hume, who wrote in 1739 that “reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.” 

Haidt viser dessuten til forskning som indikerer at smarte folk er minst like blendet av confirmation bias som oss andre. Smarte folk er gjerne flinkere til å finne enda flere mulige forklaringer på hvorfor teoriene de allerede støtter er korrekte. Men det er jo ikke mye vits i å være smart hvis ikke du forstår hvorfor du kanskje tar feil.

Denne boka handler ikke bare om hvordan vi tenker, men også om diskusjonene vi har med hverandre etter at vi har tenkt (eller riktigere: etter at vi har dannet oss noen fordommer). Og én ting er at vi stort sett ser på fakta for å finne støtte til teoriene vi allerede tror på. Men når to mennesker som begge ser på fakta med et sterkt confirmation bias skal diskutere - da kan det fort bli bråk. Haidt skriver her spesielt om verdipolitisk uenighet i USA, men diagnosen treffer ganske godt i Europa også. Det er langt mellom hver gang vi har virkelig konstruktive diskusjoner. Dette er lett å kjenne seg igjen i.

Ofte er det nemlig slik, mener Haidt, at folk vi er uenige med navigerer etter et helt annet sett av moralske prinsipper enn vi selv gjør. Men siden vi sjelden klarer å forstå hvordan disse andre menneskenes moralske kompass fungerer, ender det ofte med at vi bare avfeier dem. (Haidt retter denne kritikken spesielt mot venstresiden: vi er ikke flinke nok til å forstå og anerkjenne verdigrunnlaget som ligger til grunn for libertarianeres og konservatives politiske meninger).

Og hvis vi tar til oss det Haidt skriver, så blir overtalelse og diskusjon et spørsmål om empati. Vi må forstå at folk kan vurdere moralske og politiske spørsmål etter helt andre kriterier enn dem vi selv legger til grunn. Det krever empati og ydmykhet:

If you really want to change someone’s mind on a moral or political matter, you’ll need to see things from that person’s angle as well as your own. And if you do truly see it the other person’s way—deeply and intuitively—you might even find your own mind opening in response. Empathy is an antidote to righteousness, although it’s very difficult to empathize across a moral divide.

Det er selvfølgelig lett å være enig i teorien, men fryktelig vanskelig å gjennomføre i praksis. Et fint ideal likevel.

Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Utenriksbyråkratiet

En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.

Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:

The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.

Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.

Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.

Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.

Sinna-Seneca

Seneca var litt av en type. I De Ira (On Anger) skriver han om hvordan man bør forholde seg til sinne.

Én ting, sånn aller først, som er fascinerende med så gamle tekster er den herlige blandingen av vås og visdom. Seneca skriver for eksempel at mennesker som har lyst hår og tendens til å rødme blir fortere sinte enn mørkhårede. Hvorfor? Fordi blodet til de lyse koker raskere enn blodet til de mørke, selvfølgelig. Åja, sånn å forstå. Bollocks.

Uansett. Ifølge Seneca har vi ingen sjans til å kontrollere oss selv når vi blir sinte, så det lureste vi kan gjøre er å anstrenge oss for ikke å bli sinte.

Og det gode tipset å ta med seg fra denne boka er at vi ikke bør bli overrasket - og i hvert fall ikke sinte - når ting går oss imot. For hva annet kan vi egentlig vente oss? Når folk rundt oss gjør dumme ting, når de sier noe sårende eller ubetenksomt, hva godt vil det gjøre å reagere med sinne? Det er selvfølgelig helt nytteløst. De er bare mennesker, hva annet kan du vente fra dem enn at de gjør noe dumt?

Det er forresten mer om dette i Seneca-episoden fra TV-serien til Alain de Botton.

En ting til: Seneca har noe fint å si om relativ rikdom:

No man who looks at another's possessions is pleased with his own. We grow angry even with the goods we have, because another's ahead of us, forgetting how much of humanity is behind us and whot monstrous envy stalks the man who envies only a few. Still, people are so unreasonable that however much they've received, they count it an injury that they could have received more. 

Dette ble skrevet av en styrtrik romer for omtrent 1970 år siden. Og ikke for å verdensbestelandifisere alt mulig, men sånne sitater burde hjelpe oss å sette ting i littegranne perspektiv. 

Sang.

Hvordan (ikke) snakke sammen

Jeg leser aviser og prøver å følge med. Men pessimisten i meg tenker som så: den store offentligheten består stort sett av folk som er arrogante nok til å avfeie motpartens gode argumenter. Vi holder oss altså med et kommentariat (nei, det er kanskje ikke riktig ord, politikerne og hvermansen gjør det jo også?) som reduserer kompliserte samfunnsspørsmål til enkle problemer med enkle løsninger.

Dette er galt på minst to måter.

Først og fremst fordi det er umulig å komme fram til gode kollektive avgjørelser ved å forenkle spørsmålene vi diskuterer. Som Kenneth Arrow har forklart: når vi forsøker å ta kollektive avgjørelser, og vi bare legger ett enkeltkriterie til grunn, er vi garantert at noen vil motsette seg. Dette er hverdagsrelevant: vi kan ikke ha en offentlig debatt hvor alle navigerer etter hvert sitt enkeltprinsipp. Verden er komplisert. Ta konsekvensene av det, eller hold kjeft.

Dessuten er det helt på jordet å snakke sammen til hverandre på denne måten. Når vi snakker med folk vi er uenige med, bør vi forsøke å bidra til  at også de får sagt sin mening. Og det handler om å lytte, empatisk. Forsøke å forstå. Det synes jeg vi ser altfor lite av i den store offentligheten.

Dette er to ting jeg tenker på ganske ofte.

Men kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg bare for konfliktsky til å forstå at samfunnsdebatten slik den foregår i dag faktisk er konstruktiv. Jeg er ikke så sikker på det.

Kriminelle og kriminalitet i fengsel

Det er sjelden anbefalingene fra Amazon treffer meg veldig godt, men jeg ble anbefalt denne for litt siden: Inside: Life Behind Bars in America. Michael Santos soner en lengre dom for narkotikakriminalitet, og i denne boka beskriver han hverdagslivet i amerikanske fengsel. Det er en lettlest, deprimerende og fascinerende bok om vold, gjengkriminalitet, dop og voldtekter i amerikanske fengsler. Ganske grusomt.

Adam Gopnik hadde forresten en artikkel i New Yorker om dette for litt siden (via Will Wilkinson). Sjekk også denne artikkelen i n+1 om hva kriminalitetsstatistikken skjuler.

Det viktige poenget er dette: hvis ikke kriminalitetsstatistikken fanger opp kriminaliteten som foregår i fengslene, kan vi ikke vite hvor effektiv justispolitikken er i å redusere kriminaliteten. Og da vet vi ikke om straffesystemet har den effekten som vi skulle ønske.

Santos skriver forresten mye. Du kan finne mer av han her.

Hvordan snakke sammen

Richard Sennetts siste bok heter Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Cooperation. Jeg har forsøkt meg på to av hans bøker tidligere, Respect In a World of Inequality og The Craftsman, men kom meg aldri gjennom dem. Han er langt ifra den mest engasjerende fagforfatteren jeg har lest.

Men dèt skal han ha: Together er en god bok. Den ligger litt på siden av sosial kapital-litteraturen, men handler om de samme spørsmålene: hvordan skjer samarbeid? Hvorfor ligger forholdene bedre til rette for samarbeid i noen samfunn enn i andre?

Det viktigste, og mest hverdagsrelevante, poenget i boka er å finne i begrepet dialogisk diskusjon. Det handler om hvordan vi snakker sammen. Vi (hvem vi?) tenker ofte at hensikten med debatt er å bli enige. Jeg mener én ting, og du mener det motsatte. Så blir vi enige om et punkt et sted midt i mellom. Dette er dialektikk: tese, antitese, syntese.

Det høres fint ut i teorien, men men denne typen diskusjoner ender altfor ofte med det som Bernard Williams har kalt for the fetish of assertion. Det eneste vi bryr oss om er å få sagt vår mening. Og få ting er så provoserende som å diskutere med folk som bare er opptatt av å si sin mening - særlig fordi man selv så ofte svarer med samme mynt. Ingen lærer noenting, og debatten er stort sett bortkastet. Altfor mange av våre små og store diskusjoner faller i denne kategorien.

Men, som Sennett minner oss om, lytting er også en kommunikasjonsferdighet:

Usually, when we speak about communication skills, we focus on how to make a clear presentation, to present what we think or feel. Skills are indeed required to do so, but these are declarative in character. Listening well requires a different set of skills, those of closely attending to and interpreting what others say before responding, making sense of their gestures and silences as well as declarations. Though we may have to hold ourselves back to observe well, the resulting conversation will become a richer exchange for it, more cooperative in character, more dialogic.

Og der er altså ordet: dialogisk. Det er hentet fra Mikhail Bakhtin, og beskrives av Sennett som "a discussion which does not resolve itself by finding common ground." Det er et ideal for hvordan vi bør snakke sammen: lyttende, empatisk, og i ordelag som ikke gjør det umulig å ombestemme seg.

Sennett trekker fram Michel de Montaigne som et forbilde, og akkurat dét er veldig vanskelig å mislike. Montaigne var ærlig om sin egen uvitenhet, og trygg på sin egen tvil. Denne typen ydmykhet tar brodden av selv den aller sinteste uenigheten:

For Montaigne, this was the point of dialogics – looking at things in the round to see the many sides of any issue or practice, the shifting focus making people cooler and more objective in their reactions.

Noen vil helt sikkert føle at denne tilnærmingen er vanvittig tannløst. Blablabla, empati, blablabla. Men det hjelper lite med empati når man diskuterer med fundamentalister, og noen synspunkter er bare ikke verdt å forstå! Og la meg si det sånn: jeg kan forstå hvor den følelsen kommer fra. Men hva er egentlig alternativet?

Sennett holdt forresten en presentasjon om boka ved RSA, og deltok på Thinking Allowed i diskusjon med John Gray.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Å møte de fremmede

Den franske protestantiske presten Jean de Léry var 22 år gammel da han dro til Brasil i 1556. Fortellingen om denne reisen skrev han mange år senere, og den første utgaven av Histoire d'un voyage fait en le terre du Brésil ble utgitt i 1578. Jeg har nettopp kommet meg gjennom den engelske oversettelsen: History of a Voyage to the Land of Brazil.

Jeg kom over denne boka gjennom Sarah Bakewells biografi av Michel de Montaigne. Léry skriver nemlig om sitt møte med Tupinamba-indianerne, de innfødte ved den franske bosettingen ved dagens Rio de Janeiro - de samme som Montaigne skriver om i sitt essay On Cannibals. Léry gir en grundig beskrivelse av den lokale naturen, dyrelivet og forskjellige sider av de innfødtes hverdagsliv: krigføring, kannibalisme, fyll og familieliv.

Og de har en del til felles, Léry og Montaigne, blant annet at de i møte med ukjente skikker og tradisjoner benyttet anledningen til å se kritisk på sin egen kultur. Det er i grunn ganske inspirerende.

Et eksempel: Léry sammenlikner skjønnhetsidealer og barnefødsel i Brasil med skikkene hjemme i datidens Frankrike:

our midwives over here pull on the noses of new-born babies to make them longer and more handsome; however, our Americans, for whom the beauty of their children lies in their being pug-nosed, have the noses of their children pushed in and crushed with the thumb as soon as they come out of their mothers' wombs (just as they do in France with spaniels and other puppies).

Et annet sted sammenlikner han søramerikansk brygging med fransk vinproduksjon. Tupinamba-kvinnene tygger klumper av en rotfrukt og spytter dem i tilbake i krukker for fermentering, mens franske vinmakere bruker føttene til å knuse druer - hvorfor synes vi at det ene er mer ekkelt enn det andre?

Som Montaigne skriver i essayet om kannibaler:

Now, to return to my subject, I find that there is nothing barbarous and savage in this nation, by anything that I can gather, excepting, that every one gives the title of barbarism to everything that is not in use in his own country.  As, indeed, we have no other level of truth and reason than the example and idea of the opinions and customs of the place wherein we live: there is always the perfect religion, there the perfect government, there the most exact and accomplished usage of all things.

Det er et godt utgangspunkt for toleranse.

Men for all del; Léry er ikke alltid like tolerant, og han viser en del uempatiske sider. For eksempel da han uten skam forsynte seg av maten som Tupinamba-indianerne hadde satt fram som et rituelt offer til musikkinstrumentene sine. Eller i beskrivelsen av slavekvinnene som nektet å gå påkledd, selv om de ble pisket og slått som straff. Jeg tenker at det sier en del om tiden han levde i.

Men å lese disse bøkene i dag er nesten helt overveldende. Én ting er de spektakulære kapitlene om krigføring og kannibalisme blant indianerne, om det lokale plante- og dyreliv, og om den hasardiøse sjøreisen fram og tilbake. Men så er det også sånne småting som å bli fortalt at Tupinamba-indianerne var tause mens de spiste, og at de ikke forsto franskmennenes vane med å småprate under måltidet. Et glimt inn i brasiliansk hverdagsliv på 1500-tallet, fortalt av et førstehåndsvitne. Ganske fascinerende, spør du meg.

Boka er vel verdt å lese. Den fikk meg dessuten til å tenke på at jeg har lyst til å lese Bartolomé de las Casas Short Account of the Destruction of the Indies, men det får bli en annen gang.

PS: Fans av Karl Pilkington vil like å lese at Tupinambafolket ikke har ord til å telle lengre enn til 5.

Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.