Hvorfor trues bokmarkedet av internett?

Markedet for døde trær er i ferd med å forsvinne. Blant de få forlagene som fortsatt kan feire er self-publishing-tjenester som Lulu og CreateSpace. Disse er selvfølgelig nettbaserte både i kontakt med forfatterne og kundene, og radikalt forskjellige fra tradisjonelle forlag.

Og blant mediefolk hersker den fullstendige forvirring. Andrew Keen gir en utrolig morsom beskrivelse av dette når han lanserer ideen om The Google Paradox: etterhvert som Google dreper bokmarkedet er bøker om hvordan Google dreper bokmarkedet de eneste bøkene som selger.

Helt ærlig: jeg kan ikke forstå hvorfor nettmediene truer bokbransjen. Problemet for papiravisene er greit nok - de er altfor langsomme, passive og dyre til å fortjene pengene våre.

Men bøker? Det er begrenset hvor lange tekster vi er villige til å lese på en PC (de mange og lange artiklene på nettutgaven av The Atlantic er kanskje unntaket), og selv om gode bøker er gratis tilgjengelig på sider som Project Gutenberg vil vi da fortsatt kjøpe papirbøkene. Vil vi ikke?

Et eksempel kan være Machiavellis Fyrsten. Den (og mange andre klassikere) er tilgjengelig både som tekst og lydbok på PG, og i papirform som Penguin-klassiker. Når noen likevel bruker penger på papirutgaven må det jo være fordi papiret tilbyr noe skjermen ikke kan tilby. Vi kan notere i margen, understreke viktige avsnitt og ta med oss boka på toget. Dessuten er det ofte gode introduksjonskapitler skrevet av folk som vet hva de snakker om.

Dessuten: som jeg har skrevet tidligere synes jeg alle forfattere bør eksperimentere med blogging - det vil tjene både forfatteren og leserne. Det er riktignok vrient for Machiavelli å konkurrere på denne måten, men levende forfattere kan promotere bøkene sine så å si kostnadsfritt på nettet. Burde ikke det bare gitt større boksalg?

Men likevel sliter forlagene stort. Kan noen forklare?

Bygdepolitikk

Nå har jeg nettopp lest en pageturner om lokalpolitikken i Randaberg. Se, dét setter ting i perspektiv.

Det er fort gjort å la seg lure av tittelen. Men Bygdepolitikk av Bjørn Arild Ersland er en utrolig interessant bok om et i utgangspunktet ganske uinteressant tema. Den er skrevet på oppdrag fra Randaberg kommune, og forfatteren presenterer en serie intervjuer med viktige personer i kommunepolitikken.

Ersland velger å bruke en del plass på (beklager, men etter de siste dagers overmedisinering av SPSS og multivariat statistikk har jeg et akutt behov for å strø om meg med ullne begreper, så her kommer det:) metanivå om skrivearbeidet og tilbakemeldingene fra den kommunale skriftnemnda. Han forteller om sin egen skepsis til bokprosjektet, uvitenheten om lokalpolitikk, og om usikkerheten som oppstår når en utenforstående skal intervjue bygdefolk. Det gir boka en veldig varm og personlig tone. Og det er egentlig veldig passende.

Bygdepolitikk er en interessant bok også fordi den tegner et bilde av politiske mennesker. Folk henter motivasjon fra alt fra kristenliv, blinde barn og byråkrati for å engasjere seg i lokalpolitikken. Her tror jeg folk med lokalpolitisk engasjement likner mye på dem som ender opp som rikspolitikere: de har lyst til å gjøre en forskjell, og de kan ha de merkeligste kampsaker.

Jeg ser for meg at mange Osloborgere kunne ha godt av å lese denne boka. Ikke bare fordi mange av dem som engasjerer seg i lokalmiljøet utstråler en ydmykhet som er skjelden i byen, men også fordi det er så fort gjort å bli forledet til å tro at Oslo er Norge. Eller at lokalpolitikk er unødvendig. Men det er selvfølgelig mye som ser viktig ut fra Oslo som ikke er viktig andre steder. Og vice versa.

For eksempel at regjeringen i løpet av februar legger fram den nye loven om motorferdsel i utmark. Innen den tid kan det være lurt å lese John Olav Egelands kronikk i Dagbladet (desember 2007). Han skriver:

”Stadig flere i Bygde-Norge føler seg utmeldt av storsamfunnet. I stedet for tillit og fellesskap opplever de at en mektig allianse av politikere, forskere, byråkrater og naturvernere truer livsprosjektene deres. Deres egen kunnskap bygd på erfaring, settes hele tida til side for forskningens metoder som er mer i samsvar med hva statsmakta etterspør. Slik vokser kløften seg stadig dypere.”

Hvis det er interessant har jeg skrevet om det før her og her.

PS: Les gjerne dette intervjuet med Bjørn Arild Ersland i Dag og Tid.

Enter Easterly

William Easterly har lansert en blogg om u-hjelp. På tide!

Easterly er en kjent kritiker av bistandssystemet, og har blant annet argumentert for at u-hjelp har blitt en vestlig forbrukervare heller enn et målrettet verktøy for å løfte den tredje verden ut av fattigdom. Sjekk han på EconTalk, les White Man's Burden og selvfølgelig: følg bloggen.

Den første bloggposten handler om oppfordringer fra Verdensbankens president Zoellick om å øke det amerikanske bistandsbudsjettet. Kritikken fra Easterly er for alvorlig til å overse:

If you are not accountable for promises, if you try to do everything and focus on nothing, and if you obsess about aid money raised rather than results achieved, haven’t you already told us that the money will not be “well spent”?

Poenget til Easterly er at bistanden gjerne blir ukritisk, ineffektiv og gjerne virker mot sin hensikt. De av oss som ikke vil gi slipp på tanken om at bistand er viktig må ønske denne typen kritikk velkommen. Så får vi forvente at han også kommer med konstruktive innspill på bloggen.

Blogg, bok og bootleg

Jeg tror det er mange likhetstegn mellom skribenter og musikere (og har tidligere skrevet om coverbøker). NY Times skrev i går om forfatternes kommersielle nettsider, der forlagene eller forfatterne selv betaler profesjonelle webdesignere for fancy nettsider. Men denne artikkelen overser de langt mer interessante bloggene. Det er kanskje ikke veldig overraskende: den nettbaserte gratisøkonomien er like forvirrende for bokbransjen som den har vært for musikkbransjen.

Jeg tenker at bloggen er som en bootleg for forfatterne.

Den første likheten mellom bloggen og bootleg-albumet er at de ikke nødvendigvis genererer direkte inntekter for artisten. Unntakene er album som Get Yer Ya-Ya's Out, bootleg-serien til Dylan og The Pet Sounds Sessions. Disse kan kanskje sammenliknes med "Buy The Book"-linker på forfatternes blogger.

Men viktigere er det at de fleste bootleggene inneholderer liveversjoner eller uferdige og eksperimentielle versjoner av albumlåtene. Mitt inntrykk er at mange bloggere har flere skriveprosjekter på gang, og at bloggen er et av mange formater man eksperimenterer med. Og her ligger det uslepne diamanter.

En skjør liten el-gitar gir den alternative versjonen av Dylans Desolation Row (på Highway 61 Revisited Again) en ekstra spiss. Den omskrevne Honky Tonk Women-versjonen fra Itchy Fingers har et dødstøft andrevers: "I'm struttin' on the boulevards of Paris / as naked as the day that I will die." Acapella-sporene fra The Pet Sounds Sessions er fantastiske.

Blogginnlegg er dermed litt som alternative studio-versjoner: en plattform for eksperimentering og spontanitet. Eller som en live-versjon med mulighet for feedback fra publikum.

Hvis jeg tøyer denne strikken tror jeg at jeg har litt det samme forholdet til Paul Krugman som jeg har til Bob Dylan. Jeg kjøpte Highway 61 Revisited fordi jeg likte Like A Rolling Stone, og fordi Dylan var en klassiker man rett og slett måtte kjenne til. Krugman, som nettopp havnet i en slags Rock and Roll Hall of Fame (Nobelprisen i økonomi), er litt samme typen. Boka Conscience of a Liberal er en av Krugmans mest kjente studioalbum og han skriver ofte live på bloggen med samme navn.

Nørd, sier du?

Ja, og det er hele poenget. En bootleg-utgivelse er ikke rettet mot det generelle publikumet, men mot diehard-fansen. Det samme gjelder bloggen. Du følger sannsynligvis ikke med på bloggen til Krugman hvis ikke du har et visst forhold til noe annet han har skrevet. Og du gidder nok ikke høre gjennom de alternative studioversjonene på Blood on the Tapes med mindre du allerede har Blood on the Tracks som et av dine favorittalbum.

Brikkene faller på plass

Spennende lyseblått fag dette semesteret: Strategies for Industrial Competitiveness.

Ryggraden i faget er Michael Porters cluster-begrep, og det er en side av globaliseringsdebatten jeg ikke helt hadde fått med meg. Akkurat idet Thomas Friedman trodde verden var flat og globaliseringen hadde gjort avstand irrelevant forteller Porter at beliggenhet er avgjørende for bedriftenes konkurransefortrinn. Poenget er at clusters (et område med korte geografiske/kulturelle/teknologiske avstander) kan skape et konkurransemiljø som gjør bedriftene sterkere.

Det minner litt om Varieties of capitalism-perspektivet (Hall og Soskice sier at globaliseringen ikke leder til en universell og allmenngyldig form for kapitalisme, men at bedrifter henter sine komparative fortrinn fra institusjonelle trekk ved staten de opererer fra).

Richard Florida skriver om mye av det samme i boka Who's Your City? Han trekker på Porter og presenterer ideen om mega-regioner: byregionene som idag står for størstedelen av den økonomiske produksjonen i verden. Poenget er at kompetanse og komparative fortrinn i ulike bransjer er samlet i de forskjellige byregionene. Hver bransje har gjerne et par viktige clusters.

Et tidsaktuelt eksempel: Los Angeles er underholdningsindustriens store cluster. Også Tokoyo-området er viktig, hør for eksempel American Public Media-dokumentaren om Japans' Pop Power, men LA er navlen. Dyktige mennesker i underholdningsbransjen har ikke annet valg enn å være i Los Angeles.

Og dette er grunnen til at Magnus Rønningen skriver om rosa champagne i Aftenposten i dag. Hadde han hatt talent ville han fortsatt vært i LA.

Swiftboating 2.0

Vox Populi diskuterte i går et innlegg fra bloggen til kommunikasjonsbyrået Holgersen og Tversnes. Eeh, jeg mener Geelmyuden.Kiese (unnskyld - jeg blander alltid disse to). GK-bloggen tar til orde for at politiske TV-reklamer vil gi mer drittkasting. I oppsummerering:

Vi har i Norge aldri hatt en like klar kultur for politiske svertekampanjer som for eksempel USA. Det er allikevel grunn til å tro at enkelte norske partier ønsker å profitere på negative reklamer dersom dommen fra Strasbourg blir stående – særlig når nyere forskning antyder at dette faktisk virker.

Vox Populi har sett nærmere på forskningsrapporten GK mener å basere seg på, og gir treffende kritikk. Blant annet at det er viktige forskjeller mellom amerikansk presidentvalgkamp og norsk Stortings- eller lokalvalgkamp.

Men ikke alle amerikanske fakta er irrelevante. I 2004 ble John Kerry-kampanjen utsatt for en svertekampanje fra Swift Boat Veterans for Truth. Etterhvert som stadig flere (det vil hovedsaklig si kollegene til Holgersen og Tversnes) spår omfattende bruk av sosiale medier i den kommende norske valgkampen, reiser spørsmålet seg: får vi se swiftboating 2.0 i Norge denne sommeren?

Swiftboating 2.0 betyr at aktører utenfor det tradisjonelle partiapparatet kan føre politiske svertekampanjer gjennom sosiale medier. Det kan for eksempel være spamming av velvalgte Facebook-grupper som Folk flest mot FRP (15 300 medlemmer), Protestaksjon mot bensinprisene (127 000 medlemmer) eller "Vi som mener Herman Friele burde bli Kongen av Bergen" (84 medlemmer). Hver eneste egendefinerte målgruppe er tilgjengelig på Facebook.

Så har vi bloggene. Jeg skrev tidligere denne måneden om noen av problemene ved politiske blogger, og muligheten for svertekampanjer og useriøsitet er en stor bekymring.

Bloggene senker terskelen for politisk deltakelse på godt, men masse vondt. Anonyme politiske blogger kan gi politiske debatter en ny dimensjon, men kan like gjerne gli ut i usakligheten. Og mye kan gjøres for å øke trafikken til usaklige sverteblogger. Denne høyst uoffisielle (men veldig toneangivende) listen over landets beste politiske blogger vil være et naturlig utgangspunkt for norske swiftboatere. Et velplassert sleivspark i kommentarfeltene på en populære blogg gir Hvermannsenn mulighet til å øke trafikken på sin egen Swift Boat Bloggers for Truth-side.

Å senke terskelen for politiske ytringer betyr at Hegnar lurer i de digitale buskene. Og det gjør meg virkelig bekymret.

Rock 'n roll og kulturkrigen

Leser om en debatt jeg ikke helt hadde fått med meg i Klassekampen i dag. Dagbladet trykket en kronikk av Bendik Wold og inviterte senere Thomas Seltzer til krangel. Alle bør egentlig være fornøyde. Seltzer ser og høres kul ut, Wold føler han vinner diskusjonen, og Kulturavisen Dagbladet er så heldige at de får gjengi debatten med to tabuord i ingressen. Denne debatten likner mye på krangelen Ari Behn dro igang forrige uke: bare mediene og de(n) involverte tror at diskusjonen er viktig.

Det som provoserer meg med Wold/Seltzter-krangelen er at det investeres så mye energi i å bygge festninger på begge sider i kulturkrigen. Palestinaskjerfet selges i venstresidens ideologiske utsalgsbod, sammen med globaliseringsmotstand, indierock og mistro til politiet. På den andre siden av gata står Thomas Seltzer og selger markedskrefter og ironiske bemerkninger om sosialdemokratiet.

Det ser annerledes ut, men handler om det samme som i et av Paul Krugmans blogginnlegg tidligere i dag. I en oppsummering av krisepakkedebatten mener Krugman at konservative økonomer analyserer krisen gjennom gamle idelogibriller:

Needless to say, everyone I’ve mentioned is politically conservative. That’s their right: economists are citizens too. But it’s hard to avoid the conclusion that all of them have decided on political grounds that they don’t want a spending-based fiscal stimulus — and that these political considerations have led them to drop their usual quality-control standards when it comes to economic analysis.

Dogmetenkning er en farlig fallgruve, og kulturkrigen forsterker tendensen. Høyremenn i Conversesko er ikke det verste vi kan ønske oss.

NUPI og Egeland

Jeg hadde ambisjoner om å få lest ferdig The Idea Brokers (om amerikanske tankesmier, les tidligere innlegg her) i løpet av de første ukene av semesteret, men statistikk, SPSS og mikroøkonomi har tydeligvis helt andre planer.

Men jeg får i det minste lest aviser. Tove Gravdal har en kommentar om NUPI og Jan Egeland i Morgenbladet denne uka. Hun mener at Egeland er for lite akademisk (og for bevandret i diplomatiet) til å være den lederen NUPI trenger for å være en tung og selvstendig forskningsinstitusjon.

Om båndene mellom NUPI og diplomatiet skriver Gravdal: "Flere av Nupis forskere har lenge bedrevet det som på fransk kalles «pantouflage», altså smertefri tøfling mellom posisjoner på ulike sider av bordet."

NUPI kan kanskje dermed best beskrives som UDs egen tankesmie?

Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Anbefaler serien av American Public Radio-dokumentarer Locked In (sjekk iTunes eller hjemmesiden) om kriminalitet og fengselsstraff. Ifølge APR omsetter den amerikanske fengselsindustrien årlig for over 50 milliarder dollar. Bransjen har like mange ansatte (nei, ikke innsatte) som flyselskapene. Over 2 millioner amerikanere er i fengsel.

Et av hovedpoengene i dokumentaren Corrections Inc er at justispolitikken, særlig The War on Drugs, har gitt politiet noen usunne insentiver. Det handler om asset seizure: at penger, og eiendom kjøpt for disse, ervervet fra kriminell aktivitet (og her er det den tiltalte som har bevisbyrden) kan konfiskeres av politiet. Politidistriktet betaler en prosentandel til statlig og føderalt nivå, men beholder om lag 80 prosent av inntektene selv. Dette gir politisjefene alle insentiver til å prioritere straffesaker som gir både pågripelser og penger i kassa.

Julian Le Grand skriver i Motivation, Agency and Public Policy at insentivene til offentlige ansatte må være robuste. Det betyr at både den budsjettmaksimerende politisjefen og den uegostiske politimannen må motiveres til å gjøre det beste for samfunnet. Og det er veldig vanskelig.

Resultatet av den amerikanske straffelovgivningen og finansieringen av politiet er at visse kriminele miljøer (for eksempel narkotikaomsetningen, der lett konfiskerbare kontanter dominerer) slås hardere ned på enn andre (som underslag i næringslivet). Økt antall innsatte gjør dessuten fengselsindustrien sterkere og mer lobbymektige. Enda en forsterkende effekt.

Og jo, det er en interessant politisk dimensjon her også (hvor venstresiden kan ventes å kritisere politiets maktbruk mot svake grupper og de grådige private aktørene i fengselsindustrien, mens høyresiden ønsker strengere straffer og skattelette til bedriftseierne). Men som i debatten om den pågående krigen i Gaza kan det være gode grunner til å holde ideologi utenfor. Det er mange likheter mellom offentlig og privat grådighet, og det går an å se på dem begge uten å bli verken Milton eller Marx. Vi kan for eksempel huske på at fagforeningen til de amerikanske fengselsansatte er blant de mektigste lobbyistene for strengere straffer.

Inntil Eric Schlosser (Fast Food Nation) blir ferdig med sin neste bok om den amerikanske fengselsindustrien kan vi tyvstarte med denne artikkelen fra The Atlantic, 1998 (og selvfølgelig Reefer Madness). Om fengselsindustrien - bedriftene som bygger, drifter og forsyner fengslene - skriver Schlosser:

"the United States has developed a prison-industrial complex—a set of bureaucratic, political, and economic interests that encourage increased spending on imprisonment, regardless of the actual need. The prison-industrial complex is not a conspiracy, guiding the nation's criminal-justice policy behind closed doors. It is a confluence of special interests that has given prison construction in the United States a seemingly unstoppable momentum. It is composed of politicians, both liberal and conservative, who have used the fear of crime to gain votes; impoverished rural areas where prisons have become a cornerstone of economic development; private companies that regard the roughly $35 billion spent each year on corrections not as a burden on American taxpayers but as a lucrative market; and government officials whose fiefdoms have expanded along with the inmate population."

Annet spenndende lesestoff om krim og økonomi:

- Steven Levitts Freakonomics (boka eller bloggen), blant annet om hvordan abortlovgivning kan ha redusert kriminaliteten i USA, og artikkelen om regnskapene til en crackselger-gjeng (skrevet av Levitt og Sudhir Venkatesh) An Economic Analysis of a Drug-Selling Gang's Finances.

- Misha Glennys McMafia (verdens dårligste boktittel?). Kjempeinteressant bok om globaliseringen av organisert kriminalitet i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps.

-Eller les om norske forhold i Ran av DN-journalistene Knut Gjernes og Bjørn Olav Nordnes.

Tankesmier og forskning

På Civita-frokosten i dag var Hanne Marthe Narud invitert til å presentere et notat hun har skrevet for Civita om nominasjoner i politiske partier. Debatten som fulgte var ikke veldig interessant, først og fremst fordi mye tid gikk bort til partipolitisk markering fra resten av panelet.

Men møtet ga meg noen flere tanker om masteroppgaven. Jeg vil skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikk (les gjerne dette innlegget om den foreløpige og vage ideen min for oppgaven). De amerikanske tankesmiene fungerer først og fremst som et bindeledd mellom (samfunns)forskning og politikk, ofte med en ideologisk vri. At tankesmiene i Norge vil drive forskningsformidling er derfor ikke veldig overraskende.

Det som er interessant er at Narud har en artikkel på trykk i siste Tidsskrift for Samfunnsforskning (se e-versjonen, s 543-573) om partinominasjoner. Og det er forskjell på hvordan et Civita-notat og en forskningsartikkel blir mottatt.

De to tekstene Narud har produsert for Civita og TsF er forholdsvis like, men det er kanskje ikke veldig modig å spå at hun vil få større respons på Civita-notatet enn på forskningsartikkelen.

Debatten får dessuten en annen vinkling, og blir ofte mer tilgjengelige. Sammenlikn videoopptakene fra Civita-møtet om Stein Ringens siste bok (med Carl I Hagen og Inge Lønning i paneldebatt) med samme type debatt ved ISF (med kommentarer fra Bernt Aardal og Øyvind Østerud).

Det kunne vært spennende å høre forskernes tanker om tankesmiene.

E-demokrati

Mandag Morgen skriver denne uken at borgerne ønsker seg bedre offentlige tjenester på nettet:

Nordmenn, svensker og dansker mener at dersom velferdsstaten skal kunne forbedre og fornye seg, må politikerne satse på enklere regler, mindre byråkrati og mer brukermedvirkning. Innbyggerne sier klart i fra at de vil ha døgnåpen forvaltning og større påvirkning på avgjørelser som tas på vegne av lokalsamfunnet.

Det er vel og bra, men hvordan kan man engasjere borgerne til å delta via nettet? Bente Kalsnes tipset om denne artikkelen i The Atlantic, om hvordan amerikanske offentlige etater gradvis gjør informasjon tilgjengelig på plattformer som gir brukere muligheten til å programmere egne tjenester. Tankegangen er både god og ydmyk:

“We can’t envision every beneficial use for our data,” Moore told me. “We don’t have the time, we don’t have the resources, and frankly, we don’t have the vision. I’m sure there are people out there who have better ideas than we do. That’s why we’ve opened it up.”

Kalsnes har skrevet om av det samme i Dagbladet: Britiske mySociety senker terskelen for politisk deltakelse gjennom tjenester som fixmystreet.com og theyworkforyou.com.

Jeg leser Julian Le Grands Motivation, Agency and Public Policy på skolen nå, og den handler om noe av dette. Et av hovedpoengene er at offentlige tjenester bør bygge på oppfatningen av at borgerne ikke er Pawns (de minst viktige brikkene på sjakkbrettet), men Queens. Offentlige tjenester, mener Le Grand, bør ikke rettes mot passive mottakere, men aktive deltakere.

Initiativene til mer og bedre e-demokrati virker gode nettopp fordi de bygger på denne tankegangen.

A book by its cover

Jeg tror forfattere og musikere har mye til felles. Begge henter inspirasjon fra kolleger og presenterer gjerne sine egne tolkninger som coverversjoner.

En av de mest åpenbare er Den lille stygge sjokoladeboka av Morgenbladet-journalist Simen Sætre. Forfatteren skriver selv at han er inspirert av Naomi Kleins No Logo og Eric Schlossers Fast Food Nation. Jeg har ikke lest Klein, men inspirasjonen fra Schlosser er klar og tydelig. Boka til Sætre minner litt om Cardigans coverversjon av Black Sabbaths Iron Man. Mens Schlosser tar for seg den amerikanske kjøttindustrien, ser Sætre på den internasjonale kakaohandelen. Den amerikanske originalversjonen er forholdsvis tung og mørk, mens coverversjonen er får en ekstra edge av den myke tonen.

Espen Bogens Rik på lavpris minner mer om Ole Paus sin oversatte versjon av Leonard Cohens Hallelujah (fra albumet Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen). Her er det Joanna Blythmans Shopped som er originalversjonen. Den er grundigere, dekker flere sider av historien og rett og slett bedre. Den norske oversettelsen er interessant, men holder ikke hele veien.

Magnus Marsdals FrP-koden er selvfølgelig coverversjonen av Thomas Franks What's The Matter With Kansas?. Marsdals versjon sender tankene til Åge Aleksandersens framføring av Nederst på Karl Johan, en norsk oversettelse av Dylan-klassikeren Desolation Row. Og det er et kompliment.

Marsdal gjør som Åge. Han gjør låta til sin egen og setter den i en norsk kontekst.

I rettferdighetens navn må det nevnes at Håvard Rem står bak de fantastiske oversettelsene på Fredløs-albumet til Åge. Som her:

Jostein Gaarder forkledd som Egon Olsen / med en koffert fylt av syvende sans /gikk forbi her for ei time si'a / med Dynamitt-Harry, vennen hans

Andre forslag til gode coverbøker?

Heroindebatten

I desember startet Bjarne Håkon Hanssen en vanskelig debatt ved å lansere tanken om å dele ut gratis heroin til de tyngste rusmisbrukerne.

Jeg vet ikke om jeg klarer å ta noe standpunkt i denne debatten, men anbefaler denne artikkelen i The New Republic, og denne i Wall Street Journal. Rusmisbruk blant leger og omsorgspersonale er en av de utilsiktede konsekvensene av slike programmer.

Krigen og kulturkrigen

Israel/Palestina-konflikten har en sentral plass i vestlig politisk debatt. Det burde den kanskje ikke hatt.

Brendan O'Neil, redaktør av det britiske nettstedet sp!ked spør Whose war is it anyway? Dette er glimrende greier - les hele. Her er et oppsummerende sitat:

The Western political and media classes are increasingly projecting their search for purpose – their defence of or disdain for Enlightenment values, and their political positioning in the Culture War itself – on to the clash between Israel and Palestine, and in the process are imbuing an increasingly degraded conflict with a profound, historic, fin-de-siècle momentum that makes compromise near impossible.

For meg er dette en utrolig treffende beskrivelse. Konflikten i Midtøsten er adoptert av vestlige politiske debatanter på en fantastisk lite konstruktiv måte. At vi projisjerer vår politiske debatt på denne konflikten kan ikke bidra til annet enn økt polarisering.

(Den observante leser vil allerede ha skjønt at dette innlegget ikke handler om konflikten mellom israelere og palestinere, men om politiske motsetninger i Norge og Vesten. Men det kan være greit å si i klartekst.)

Dette handler om norsk politikk, om noe jeg har skrevet om før. Thomas Franks glimrende diagnose av Kansas, at venstresiden har avpolitisert økonomien og gjort liberale verdier til sine kampsaker, har latt seg oversette til norsk kontekst. Det er dette som er Magnus Marsdals FrP-koden. Les gjerne også Nils Rune Langelands kronikk i Aftenposten.

Det er kulturkrigen - motsetningene mellom en liberal, intellektuell, statsbærende elite, og en folkelig reaksjon på det man oppfatter som elitens arroganse - som får ta over for den økonomiske høyre/venstre-aksen.

Projisjeringen av denne kulturkrigen på konflikten i Midtøsten er veldig tydelig om dagen. Og veldig lite konstruktiv for alle parter.

Valgkamp 2.0?

Obama-kampanjen har inspirert mange til å spå en valgkamp 2.0 i Norge denne høsten. Blogger, Facebook-grupper og YouYube-videoer spås å bli viktige verktøy for valgkampen. Men er det egentlig ønskelig?

I den siste utgaven av Tidsskrift for samfunnsforskning (tilgjengelig gratis som pdf) skriver Kjersti Thorbjørnsrud om utvelgingen av debattanter til Redaksjon EN i forkant av lokalvalget i 2003. Hovedkonklusjonen er at den skarpe konkurransen om seerne gjør debattprogrammene på TV svært konflikt- og personfokusert. Debattene presenteres etter TV-logikken, ikke den politiske logikken. Det skumle er selvfølgelig at politikerne i stor grad danser etter medienes pipe. Thorbjørnsrud skriver om de politiske journalistenes omtale av politikerne:

Videre ble det gjentatt, både som et morsomt poeng og en måte å stille andre politikere i relieff på, at Carl I. Hagen og Siv Jensen ankom NRK i helikopter om nødvendig. SVs leder fikk på sin side anerkjennelse for ikke å bevege seg langt bort fra østlandsområdet under valgkampen. Slik gjorde hun seg tilgjengelig for forespørsler fra mediene (s. 510).

Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken (kanskje de to dyktigste norske 2.0-politikerne) har gitt en veldig god kritikk av norsk valgkampdekning og forholdet mellom politikere og journalister. I Samtiden-artikkelen Kommentariatets diktatur (som forkortet kronikk i Dagbladet) tok de to et oppgjør med en mediedekning som foregår etter "sportsjournalistikkens prinsipper."

Valgkamp 2.0 kan være et kjærkomment avbrekk fra dårlig politisk journalistikk. Men det er skjær i sjøen.

Ta bloggene. Den eneste forskjellen jeg kan se for meg mellom seertallene for TV-sendinger og trackere som Google Analytics er at trackerne er mye mer nøyaktige. Og jeg tror de fleste bloggere ønsker høyest mulig lesertall, på samme måte som TV-produsentene. Bloggformatet er kort, skarpt og direkte. Og det leder ikke alltid til fruktbare diskusjoner. I verste fall får vi 50 000 Viggo Johansen'er i knallhard nevekamp om bloggleserne. I stedet for the infinite monkey theorem får vi the infinite Johansen theorem.

Dessuten: Web 2.0 senker terskelen for politisk engasjement, men kan samtidig undergrave de virkelig betydningsfulle formene for engasjement. En Facebook-gruppe er aktiv for å samle 500 000 medlemmer "to support the Paliestinians in Gaza." Det verste som kan skje er at disse 500 000 menneskene er tilfredse med å bidra gjennom Facebook. Problemet er nettopp at et politisk system som er utformet etter 18- og 1900-tallets former for politisk deltakelse ikke er lydhør for Facebook-grupper.

I tillegg kommer risikoen for at sosiale plattformer blir overtatt av medierådgivere. I verste fall blir web 2.0-valgkampen regissert av Holgersen & Tversnes:



- Æ, kom igjen 'a! Ærre så nøye, da hæ?

Norske tankesmier

Har såvidt begynt å planlegge masteroppgaven min. Jeg vil gjerne skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikken. Oppgaven er på idéstadiet foreløpig (den skal leveres etter neste våresemester). Men her er noen tanker. Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Den første utfordringen er å avgrense hva som menes med tankesmier. Såvidt jeg vet er det i dag fem norske organisasjoner som definerer seg som tankesmier: Civita, Res Publica, Liberalt Laboratorium, Manifest og Mandag Morgen. Av disse er det kanskje Mandag Morgen som skiller seg tydeligst ut (ukentlig tidskrift uten klar partitilknytning, først og fremst rettet mot lederpersoner). De fire andre likner mer på de amerikanske tankesmiene.

I The Idea Brokers beskriver James Smith de amerikanske tankesmiene først og fremst som akademiske institusjoner. Disse institusjonene bruker en akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, gjerne i en bestemt ideologisk retning. Jeg har fortsatt noen kapitler igjen av denne boka, så mer om USA senere.

Hvis vi skal oversette dette til norsk kontekst, og se etter institusjoner som bruker akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, blir det fort litt komplisert. Det er fristende å nevne både NUPI, ISF, Fafo, Econ og Frank Aarebrot (selv om de ikke har noen uttalt ideologisk forankring).

Dessuten: ved lanseringen av debattboka Norge. En Diagnose (les gjerne min anmeldelse av boka) sa Aftenpostens Knut Olav Åmås noe sånt som at "forlagene er de eldste norske tankesmiene." Og det kan han kanskje ha rett i.

Jeg tror det kan være lurt å avgrense opp mot lobbyister. Selv om lobbyister arbeider spesifikt mot (Stortings)behandlingen av enkeltsaker, og de norske tankesmiene er ideologiske og rettet mot den brede samfunnsdebateen, tror jeg det er noen viktige likheter. I Lobbyvirksomhet på Stortinget skriver Harald Espeli at "parlamentarikerne er mer opptatt av kvaliteten på lobbyistenes informasjoner og fruktbarheten av deres forslag enn i hvilke fora og i hvilken form de kommuniseres" (s. 228). Kanskje ser Stortingspolitikerne på tankesmiene med omtrent samme øyne.

Så snart jeg får definert tankesmiene må jeg forsøke å måle påvirkningen på politiske utfall. Det blir vrient.

Søte katter og ytringsfrihet

Jeg er litt ute av rytmen etter juleferien, men Olav Anders Øvrebø har skrevet om en BT-kronikk i romjula som jeg er nødt til å kommentere. Bibliotekaren Aud Gjersdal har gått seg i vill i den teknologiske jungelen og spør om blogging og useriøs informasjon på nettet utgjør en fare for demokratiet. Hun har lest Andrew Keen, og det er vel og bra. Men neppe hele historien.

Hun skriver:

[…] det blir et problem når nettet blir fylt av et virvar av stemmer som snakker i munnen på hverandre om saker uten offentlig interesse. Mange av oss forledes – og blir oppslukt av – all denne ubetydelige informasjon, og vi blir mer eller mindre desorienterte.

Ironien er så altfor tydelig: en bibliotekar føler seg desorientert av all den tilgjengelige og ubetydelige informasjonen. Tenk om det fantes folk med kompetanse og oversikt til å hjelpe henne finne fram i informasjonsjungelen! En som visste bedre enn å bedømme en bok etter omslaget. Det hadde vært noe.

Vi vet nå at en artikkel ikke blir bedre av å trykkes på papir. At debattredaksjonene i de store avisene i løpet av en kort måned har servert oss kronikker som Gjersdals og Erling Fossens (Motstand glorifiseres) burde være tilstrekkelig bevis.

Poenget er at de nye mediene er altfor komplekse til å kritiseres så lettvint som bibliotekaren forsøker.

Gjersdal konkluderer:

Den sannhetssøkende borger trenger kunnskap og arenaer for saklig menigsutveksling fremfor side på side med uttrykksfulle kommentarer. Da er det viktig å ikke bli hypnotisert av denne pirrende usaklige offentlighet, slik at vi ikke vet hva som ellers skjer rundt oss. For da bidrar nettet til et svekket demokrati. Nettet har en demokratisk tvetydighet, som vi selv må presisere.

Men hør for eksempel på Ethan Zuckerman, han vet en ting eller to om ytringsfrihet og verdien av nye medier. Han argumenterer for at Web 2.0-plattformer ikke ville hatt den samme politiske styrken hvis ikke de ble brukt til å utveksle triviell informasjon – som for eksempel bilder av søte katter. Hvis bloggplattformene ikke ble brukt av menneskerettighetsaktivister OG folk som fotograferer kattene sine ville det vært adskillig enklere for totalitære regimer å undertrykke dissenter. Men hvis et regime forsøker å blokkere en bloggplattform er det flere enn de marginale menneskerettighetsaktivistene som protesterer. Resten av folket vil så gjerne dele kattebilder med hverandre. Dermed stiller de seg bak menneskerettighetsaktivistenes krav om retten til å blogge.

Dette er særegent for brukergenererte nettmedier. Til og med Twitter, som ellers er en ganske uinteressant plattform for deling av korte trivialiteter, har en demokratisk verdi. Zuckerman forteller om en menneskerettighetsaktivist som jevnlig poster korte beskjeder på Twitter for at vi skal kunne vite at han ikke blir bortført eller fengslet. Tenk det!

Gjersdal har rett i at den digitale offentligheten er full av møkk, men det er ingen grunn til å gå helt Matlary av den grunn.