Hundefløyte eller blokkfløyte

Siv Jensen håper nok at hundefløyten skal være FrPs tryllefløyte. Men denne gangen forhastet hun seg, og fant fram blokkfløyten i stedet.

Begrepet dog whistle politics brukes om politiske utsagn som har én meningstolkning for det store flertallet av befolkningen, men en annen underforstått mening for en mindre gruppe velgere. Den høyfrekvente lyden av hundefløyten er ikke hørbar for majoriteten, og det er nettopp dette som er meningen. Slik kan man spille på grumsete holdninger blant velgerne, og attpåtil komme unna med det når bikkjene kommer løpende.

Ronald Reagans advarsel om trygdesnyltere (The welfare queen in her Cadillac) var fullstendig rasenøytral i orddrakten, men undertonene var mer enn tydelige. Bare i et samfunn med klare rasistiske holdninger kan slike utsagn gi politisk uttelling. Dette trekkes gjerne fram som en forklaring på at USA har et såpass lite utbygd velferdsapparat.

Fremskrittspartiets tradisjonelle kritikk av innvandringspolitikken hører hjemme i hundefløyte-kategorien. Partiet har først og fremst kritisert venstresidens innvandringspolitikk, og bare skjelden innvandrere som gruppe.

Men denne gangen kunne alle høre den sure lyden av Sivs blokkfløyte.

Ikke lyntog i NTP

Regjeringen skal snart legge fram nyeste Nasjonal Transportplan (NTP). Econ har allerede sagt nei, og hvis også HKH Det Sentrale Styringsdokumentet skal få et ord med i laget er svaret opplagt: det blir ikke lyntog i Norge i denne omgang. Desverre.

Samfunnsøkonomene i Econ har avfeid lyntog på grunnlag av passasjerantallet (strekningene Oslo-Trondheim og Oslo-Gøteborg, les rapporten her), og på grunn av at miljøeffekten er liten i forhold til investeringskostnaden (strekningene Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim, les denne rapporten her).

Det viktige er at lyntog kan redusere innenlandsflyvninger. Aslak Bonde (som snart burde ta til vettet og flytte politiskanalyse.no til en bloggplattform) påpeker:

Den store ideen med de superraske togene er at de skal redusere den innenlandske flytrafikken. Rutene mellom Stavanger-Oslo og Bergen-Oslo er blant de mest trafikkerte innenriksruter i verden, dersom man ser i forhold til innbyggertallet. Et tog som bruker to timer mellom storbyene i øst og vest vil erfaringsmessig nesten eliminere flytrafikken.

Dette er Econ (i rapporten om miljøeffekt av lyntog Oslo-Bergen, Oslo-Trondheim) stort sett enig i. Men når de lander på en annen konklusjon enn de tyske økonomene (VWI mente at norske lyntog ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme) er det delvis fordi Econ utelukker muligheten for at tognettet vil gi økt sysselsetting og lønnsomhet i næringslivet:

Dette er etter vår vurdering en framgangsmåte man bør være sværtvarsom med å benytte, selv i en situasjon med høy og vedvarende arbeidsløshet. Det er for tiden ingen slike gevinster å hente for prosjektet i norsk økonomi, som har full sysselsetting og mangel på arbeidskraft (side 6).

Selv om det norske arbeidsmarkedet har forandret seg en del siden oktober 2008, er det grunn til å tro at Stoltenberg vil lande på samme konklusjon som Econ. Dette er trygge, samfunnsøkonomiske beregninger som nok resonnerer godt med statsministerens syn på politikk.

Dessuten: velgerne skal få sitt. Leif Helland og Rune Sørensen har nylig vist hvordan bevilgninger til norske veiprosjekter først og fremst brukes som politiske - ikke samfunnsbyggende - verktøy. Det ville derfor ikke være overraskende om neste NTP ikke innebærer ensolid opprustning av veinettet. Så kan man kanskje snart få fred for den evig tilbakevendende sammenlikningen med albansk veistandard. Dessuten ser regjerignen trolig veiutbedringene som et verktøy for å sikre oppslutning om SP, og samtidig demme opp mot FrP.

Og etter logikken som Helland og Sørensen har påvist blir et samferdselsprosjekt som lyntogutbygging i Sør-Norge praktisk talt umulig. Lyntognettet gir:
- størst gevinst i byområdene, der velgerne er minst verdt
- store investeringer på tvers av valgdistrikter, slik at effekten av svingvelgere og lav partilojalitet viskes ut (eller blir vanskeligere å forutse)

Nei, vi blir nok fortsatt nødt til å fly til Europa hvis vi vil reise med lyntog.

Støttekonsert for Pirate Love

Gutta i Pirate Love måtte avbryte Europaturneen etter å ha blitt frastjålet bandbussen og alt utstyret (!) i Roma.

Støttekonserten på Blå tirsdag kveld er obligatorisk.

Nye 68ere i tankesmiene?

Klassekampen kjører en artikkelserie om generasjonsskiftet som er underveis i akademia. Sekstiåtterprofessorene skal snart pensjoneres, og leter derfor med lys og lykte etter arvtakere med samfunnsengasjement. Artikkelen på lørdag oppsummerte status slik:

Noen ser en framvekst av avideologiserte, karrierebevisste forskere som ikke ser det som sin oppgave å delta i den offentlige debatten og kommentere samtida. Andre ser en generasjon av sekstiåttere som tviholder på sin posisjon og ikke lar unge stemmer slippe til. Sist, men ikke minst nevnes reformene ved norske universiteter, med det sterkt kritiserte tellekantregimet som dreier fokus vekk fra bred formidling og over mot smale, utenlandske tidsskrifter.

Mandag kom intervjuet med "Sekstiåtterhøvding Rune Slagstad", som mener den yngre generasjonen av forskere er altfor karrierebevisste og usynlige i samfunnsdebatten. De neste årskullene (30-åringene), derimot, fyller Slagstad med en viss optimisme:

- De unge har en ny ideologisk drive, som vi ser i Manifest, Minerva og Civita. Det er en generasjon med kontrære viljer, kanskje mer inspirert enn skremt av sekstiåtterne. De har ikke den samme angst for politikk og ideologi, sier han.

Hvis dette er riktig - at den kommende professorstanden er avideologiserte, mens den yngste generasjonen flokker seg rundt tankesmiene - hva har den norske offentligheten i vente? Er det sekstiåttere i vente? Det kan være god grunn til å se på den amerikanske parallellen.

Og da tyr jeg (som jeg altfor ofte gjør) først til Krugman. I Conscience of a Liberal fra 2007 argumenterer han for at høyrebølgen (movement conservatives) har påført det amerikanske samfunnet økt økonomisk ulikhet. Her, mener Krugman, har tankesmiene spilt en viktig rolle, blant annet ved å bli en alternativ arbeidsplass for samfunnsengasjerte akademikere. Et altfor langt sitat:

In a 1996 report, "Buying a Movement," People for the American Way described the career of Dinesh d'Souza, who rose to prominence with his 1991 best seller Illiberal Education, an attack on affirmative action and political correctness on campus. Leaving aside the merits of his work, the interesting point is the way D'Souza's career differed from those of a previous generation of conservatives.
The original modern conservative intellectuals were, for the most part, scholars who happened to be or become conservative. Milton Friedman, to take the most spectacular example, was in the first instance a professional economist, whose work on consumer behavior, monetary forces, and inflation is accepted an honored by the vast majority of economists, whatever their political persuasion. He would have won the Nobel Memorial Prize in Economics whatever his politics. Similarly, most of the "dozen or so scholars and intellectuals," who Kristol says formed the "nucleus" of The Public Interest were academic sociologists who built their careers on more or less nonpolitical work, and came to conservatism only later.
D'Souza, however, had a very different kind of career. He moved from editing a conservative college publication, the Dartmouth Review, to editing a conservative alumni publication, Prospect. After writing a complimentary biography of the evangelist Jerry Falwell, he became a senior domsetic policy analyst in the Reagan administration. He then moved to a position at a conservative think tank, the American Enterprise Institute, where he wrote Illiberal Education and a later book, The End of Racism (in which he declared that "for many whites the criminal and irresponsible black underclass represents a revivial of barbarism in the midst of Western civilization"), with support from the conservative Olin Foundation. His books have been promoted by conservative magazines, especially the National Review.
D'Souza, in other words, is something that didn't exist forty years ago: a professional conservative intellectual, who has made his entire career inside an interlocking set of essentially partisan institutions (Krugman 2007: 117-118)

I Norge er tankesmiene i sin barndom, og bransjen har ikke veldig mange fast ansatte.

Ikke alle er like effektive (eller like godt finansiert), men høyresiden ser ut til å ha mestret konseptet bedre. The CATO Institute og Heritage Foundation trekkes ofte fram som viktige maktfaktorer for republikanerne, og det er flere enn Krugman som er bekymret for at dette gir høyresiden et ufint konkurransefortrinn. Også utenfor USA.

Nick Davies, journalist i The Guardian, er en av disse. I boka Flat Earth News skriver han om hvordan medierådgivere, PR-byråer og journalister i tidsklemma samarbeider for å gi oss løgner i avisene. The Stockholm Network, som også vårt norske Civita er tilknyttet, "links more than 115 neocon think tanks across the Continent with funds from giant pharmaceutical and oil companies, and claims to 'influence many millions of Europeans every year'" (Davies 2008: 171).

Davies tilhører både journaliststanden og venstresiden (hva mener du, pleonasme?), så det kan være grunn til å ta dette med en klype salt. Beskrivelser av tankesmiene har lett for å gli over i konspiratorisk mumling om Bilderbergerne og storkapitalen, men sannheten er sannsynligvis langt kjedeligere. Tankesmiene er først og fremst kanaler for forskningsformidling og samfunnsdebatt.

Men det er ikke bare-bare. I januar så vi hvordan en tankesmie (i Norge betyr det vanligvis Civita) kan være langt mer effektiv enn tradisjonelle forskningskanaler. Hanne Marthe Narud hadde skrevet en artikkel i Tidsskrift for Samfunnsforskning om partienes nominasjonsprosesser, og ga senere ut et Civita-notat om det samme emnet. Mediestorm er kanskje ikke rette ordet, men Civita-notatet ga utvilsomt mer oppmerksomhet enn TsF-artikkelen (jeg skrev om dette i et blogginnlegg).

Sjokk, schmokk

Marc Ambinder skriver på The Atlantic om The Industrial Outrage Complex, politiske aktører og aktivister som lever av å bli sjokkert:

There are people in Washington who have the job of manufacturing outrage; who get paid to take offense, or to find ways to take offense, and to broadcast their outrage to others. The more outrage they generate, the more attention they get. I think it was Michael Kinsley who said that these folks go from zero to outrage in 60 seconds. These outrage factories, be they media watchdogs, bloggers, cable show hosts, TV bookers, lobbyists, communication consultancies -- all operate as if outrage were the only valence level they can occupy. Often, the outrage is accompanied by argument. Just as often, it is used to replace argument.

Først: jeg mener ikke at håndteringen av hijabsaken er et eksempel til etterfølgelse, og jeg vil ikke bagatellisere de andre rødgrønne klønene (Ramin-Osmundsen, Haga, etc).

Men Ambinder har et poeng, og jeg er redd det gjelder like mye i Oslo som i Washington: for mange samfunnsdebattanter er sjokktilstanden det normale. Og jeg beklager, men det finnes ikke noe bedre norsk eksempel enn du-vet-hvem.

Men for all del: dette er et problem på begge sider av politikken. Jeg har Naomi Kleins The Shock Doctrine liggende som lydbok, og jeg er redd hun kommer til å innfri alle forventningene.

Da tiern var gul

Jeg snublet over en bok av tidligere konkurranse/prisdirektør Egil Bakke på biblioteket denne uka: Markedsmekanisme og samfunnsstyring. Knappe 90 sider, skrevet i 1980.

Bakke er skeptisk til statlig inngripen i økonomien - og særlig keynesianisme. Han har blant annet dette å si om lån og støtte til kriserammede bedrifter (beklager det lange sitatet):

"Enhver bedrift står hver dag overfor en domstol, d.v.s. markedet. Bedriftens oppgave er å bli frikjent, og for å bli frikjent må den sørge for én ting, nemlig å skaffe seg større inntekter enn den har utgifter. Det som skjedde i motkonjunkturpolitikkens dager var at myndighetene etablerte seg selv som en appelldomstol over markedsdomstolen.
Det ble sagt at markedsdomstolen av konjunkturelle årsaker ville være i et ekstraordinært slett lune og at den ville dømme mange bedrifter fra livet, bedrifter som egentlig burde ha livets rett i det lange løp. Man antok at markedsdomstolen senere ville angre seg, men da ville det være for sent.
Dette resonnement kunne i og for seg ha mye for seg, men det som i praksis skjedde var at mentaliteten i markedet og i næringslivet forandret seg. Det ble kjent at det var langt lettere å bli frikjent i appelldomstolen enn i markedsdomstolen.
Bedriftene fant ut at det ikke var bryet verdt å streve med å klare den første testen. Det var bedre å samle sine krefter for å pledere sin sak for appellretten." (Bakke 1980: 32-33)

Jeg synes det er morsomt å lese dette argumentet i klar tale. Det er mye mer rettferdig enn vage formuleringer om "næringslivets incentiver", eller til det ansiktsløse konseptet creative destruction. Bakke sier rett ut at næringslivslederne ikke gadd å bry seg om konkurransedyktighet i markedet, men heller forsøkte å gjøre seg pene for departementene.

For de av oss som mener politikk kan beskrives som en sosial konstruksjon er dette veldig interessant. Mener vi virkelig at næringslivslederne (NHO-medlemmene, ofte høyrefolket) kaster markedet på båten så snart en regjering frister med gullkortet? Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer.

Nåvel. Det er flere artige tanker i Bakke-boka. Og den er et fint historisk dokument. En gang før jappetiden skrev (senere) konkurransedirektør Bakke:

"Ingen kan på faglig grunnlag si hva som er riktige mål for samfunnsutviklingen. Dette er i sakens natur et politisk spørmsål. Det norske folk må selv velge om det i 1980-årene vil ha mye tradisjonell vekst og mindre kvalitet, eller om det vil legge vesentlig mer vekt på kvalitative verdier og akseptere en mindre nominell inntektsvekst." (ibid: 75)

Setter ikke det ting i perspektiv? Er det på tide å melde seg inn i FIVH?

Jeg skriver oppgave om inntektsforskjeller, så jeg hiver inn dette sitatet også:

"I mange land er man nå sterkt engasjert i en debatt om avveiningen mellom utjevning og effektivitet. Det blir stadig oftere påpekt at utjevningstiltakene kan tenkes å skade dem de er ment å hjelpe, fordi det at enkelte sikres en relativt større del av kaka, ikke oppveier det forhold at kaka ikke er så stor som den kunne ha vært."

Jeg hører deLillos, men er ikke sikker på om de beskriver Bakke:

Da tiern var gul og femmern blå, så var det nok bedre for deg enn det er nå / Nå må du la din sønn overta - da du hørte hans planer ble du ikke særlig glad /Han sa: Det er ikke marked for deg nå lenger, far. / Folk vil ikke slite ut skoene sine, folk vil slappe av.

Robin Hood walks into a bar

Jeg jobber med oppgaven om inntektsforskjeller, og har begynt å lese meg opp. Her er status foreløpig:

Paul Krugman (2007: 125) bruker gjerne "Bill Gates walks into a bar"-metaforen for å forklare forskjellen mellom gjennomsnittslønn og medianlønn: idet Bill Gates går inn i baren øker gjennomsnittsinntekten dramatisk, uten at medianinntekten trenger å forandre seg noe særlig. Hvis vi strekker denne metaforen litt, kan vi si at Kalle Moene og Erling Barth forklarer hvorfor Robin Hood har valgt seg en stampub.

I desember 2008 skrev Moene og Barth et ESOP-paper om det de kaller The Equality Multiplier. Her viser de til det Peter Lindert har kalt The Robin Hood paradox - at redistribusjon fra de rike til de fattige er minst der forskjellene er størst. Med andre ord: når Robin Hood skal ta fra de rike og gi til de fattige, setter han seg ikke i baren med Bill Gates.

Moene og Barth forklarer dette med at mekanismene for økonomisk likhet er selvforsterkende: (1) små forskjeller i bruttoinntekt gir et politisk klima som etterspør en sterk velferdsstat og (2) redistribusjon gjennom denne velferdsstaten minsker forskjellene ytterligere.

Krugman, derimot, mener at Robin Hood trivdes godt i USA på 50- og 60-tallet, men at Republikanernes politikk (med skattelette og bekjempelse av fagorganisering som de kraftigste verktøyene) har kastet Robin Hood ut av USA. Om Republikanernes valgsuksess skyldes rasisme eller problemet med Kansas er en litt annen diskusjon. Poenget, ifølge Krugman, er at de har lyktes i å øke de rikes andel av kaka.

For litt ideologisk balanse bør man lese Brink Lindseys CATO-paper om det han kaller Paul Krugman's Nostalgianomics. Krugman tar feil - alt var ikke bedre før, sier Lindsey: (1) Kvinnenes inntog på jobbmarkedet er bra, men har økt konkurransen på arbeidsmarkedet og bidratt til å senke markedsprisen for arbeidskraft. (2) Nedgangen i fagorganisering er bra, fordi det gir et effektivt lønnsinivå og jobb til flere mennesker - dessuten er nedgangen en naturlig konsekvens av økt internasjonal handel, og en mer konkurransedyktig økonomi. (3) Jevn tilgang på immigranter til lavtlønnsyrker har bidratt til å holde lønninger nede. For de ankomne immigrantene har naturligvis lønningene økt betraktelig (høyere enn i hjemlandet), uten at dette gir seg utslag i den amerikanske arbeidsmarkedstatisitikken. (4) I kunnskapsøkonomien øker konkurransen om de beste hodene. Det er naturlig at denne konkurransen presser lønningene for de høyt utdannede oppover.

Som en ideologisk bonus poengterer Lindsey at disse utviklingstrekkene har gitt et jevnt over bedre samfunn enn under Krugmans idylliserte 50- og 60-tall.

Spørsmålet er uansett: hvordan har uunngåelige/apolitiske krefter (som demografisk utvikling, synkende fagorganisering, økt verdenshandel, forandring i sosiale normer, generell økonomisk vekst osv) påvirket redistribusjonspolitikken i industrialiserte demokratier? Er økningen i økonomiske ulikheter siden 1970-årene resultatet av faktorer utenfor politikernes kontroll, eller finnes det politiske verktøy som sender Robin Hood inn i baren?

Her trengs det selvfølgelig tall.

Noen av dem finner jeg i vedleggene til Macroeconomic Policies of Developed Democracies av Robert Franzese. Han har sammenliknet velferdsutgifter i flere industrialiserte demokratier, og kommet fram til at økning i inntektsforskjeller (målt som industriarbeidernes inntekt mot gjennomsnittsinntekt), valgdeltakelse og fagorganisering gir økt redistribusjon (målt som skatt og overføringer som del av BNP). Han finner også at økonomisk vekst begrenser velferdsutgiftene.

Når det gjelder sosiale normer (holdninger til ulikhet, lederlønninger, arbeidsløshet, velferdstjenester, inntektsutjevning) tyr jeg til World Values Survey. Inntektsforskjeller regner jeg med å måle som forholdet mellom de 10 prosent rikeste og de 10 prosent fattigste - her har man mange datasett å velge blant. Vi får se - neste steg er uansett å samle tall.

Vi kjenner allerede the infinite monkey theorem. Et mer praktisk spørsmål vil være: hvis man gir én eneste apekatt en datamaskin og SPSS - vil han i løpet av et semester produsere en meningsfull regresjonsanalyse?

Det vil tiden vise.

Annet ulikhetssnacks:

Gjennom iTunes fant jeg en forelesning med Bruce Western (sosiolog som argumenterer for at fengselssystemet skaper underrapporterte ulikheter, og at fengselsbefolkningen kan være en indikator på synet på fattigdom i et samfunn) og Robert H. Frank (økonom som mener at det økte forbruket blant de superrike har negative ringvirkninger nedover i inntektsgruppene).

De spesielt interesserte kan også sjekke Piketty og Saez (2003), som foreslår at nedgang i fagorganisering og endring i sosiale normer har bidratt til å øke ulikhetene i USA gjennom 1900-tallet, eller Goldin og Margo (1991), som mener at progressiv skattelegging begrenset økningen i inntektsulikheter i årene etter andre verdenskrig.

Skrekk og advarsel

Alt er tydeligvis større i USA - både kaffen, krisepakken og kulturkrigen:

thanks to the stimulus bill, the private sector will gradually shrivel and die. According to the Congressional Budget Office, the cost of servicing the bill's nearly trillion-dollar debt will shrink the economy within a decade. Robert Kennedy famously said: "There are those who look at things the way they are and ask, 'Why?' I dream of things that never were and ask, 'Why not?'" The new liberal version is: There are those who look at things and ask, "Why on earth should the government be paying for that?" I dream of things that never were funded by the government and ask, "Why not?"

(!)

Her er en side jeg kommer til å sjekke innom framover: www.anncoulter.com.

Til skrekk og advarsel.

Oppgave om inntekstforskjeller

Jeg skal skrive semesteroppgave om økninger i inntektsforskjeller i industrialiserte demokratier siden ca 1960/70. Har hatt første runde med veiledning i dag, og er ved forholdsvis friskt mot (men datainnsamlingen og SPSS skal nok få ordnet opp i dèt).

Utgangspunktet mitt er Paul Krugmans Conscience of a Liberal, der argumentet er at den store økningen i inntektsforskjeller siden 1970-tallet ikke er resultatet av uhåndterbare krefter som økt verdenshandel, teknologiutvikling osv, men av politisk styring.

Jeg skal se nærmere på hvordan faktorer utenfor politikernes herredømme (grad av fagorganisering, demografisk utvikling, utenlandhandel, sosiale normer osv) kan ha påvirket inntekstforskjeller gjennom årene (målt som konsentrasjon av inntekt blant de rikeste - foreløpig usikker på hva som blir det mest nøyaktige målet). Effekten av disse eksogene variablene skal sammenliknes med effekten av politiske verktøy (ulike typer skatt, omfordelingsordninger, velferdstjenester, osv). Så får vi se.

Så snart jeg finner noen gangbare tall skal jeg tvinge dem inn i SPSS og forsøke å få noe vettugt ut av dem.


Innen den tid skal jeg lese:

Franzese, Robert. 2002. Macroeconomic Policies of Developed Democracies, Cambridge Studies in Comparative Politics, Cambridge University Press. (med data: http://www-personal.umich.edu/~franzese/Publications.html)

Goldin, Claudia & Robert Margo. 1991. The Great Compression, NBER-paper: http://www.nber.org/papers/w3817.pdf

Lindsey, Brink. 2009. Paul Krugman's Nostalgianomics, CATO-paper: http://www.cato.org/pubs/wtpapers/Nostalgianomics.pdf

Piketty, Thomas & Emmanuel Saez. 2003. Income Inequality in the United States, Quarterly Journal of Economics 63 (1): http://elsa.berkeley.edu/~saez/pikettyqje.pdf

I tillegg skal kikke gjennom http://www.esop.uio.no/

Sluttnote:
Hvis dette blogginnlegget ble litt i overkant fagtungt: her er litt monkey news.

Konservativ lesning mellom linjene?

Theodore Roosevelt Malloch skriver på nettsidene til det konservative magasinet The American Spectator om "The deeper roots of our financial crisis." Malloch viser til arven fra Adam Smith, og argumenterer for at finanskrisen bør sees i lys av nåtidens nedvurdering av moral, og forvekslingen av egeninteresse og grådighet:

Self-interest is both good and essential. Greed is always wrong and bad. The key difference is the former uses self-restraint, which obviously requires a moral code and a moral compass. There are moral preconditions in a market economy: the sentiments of sympathy, benevolence and compassion, of approval; disapproval and indignation, which underpin the social order and make it possible to engage in business in the first place. Human beings are not just profit-maximizers. They have moral scruples, personal commitments and the desire for happiness. These set limits to their plans for personal profit, and also stimulate them to pursue profit in ways that honor their higher values and generosity.

Det likner litt på et argument man finner igjen andre steder: at dagens liberal-konservative har omfavnet markedsliberalismen på bekostning av de virkelige konservative idealene. At mange liberal-konservative har vært for opptatt med Wealth of Nations, når de egentlig burde lest Moral Sentiments.
Når Malloch (og andre) viser til systematiske feiltolkninger av Adam Smith, får det meg til å tenke på Politics av Ricky Gervais (han tjukke fra The Office). Om hvordan Nietzsche ville reagert på Hitlers tolkning av ideen om overmennesket:
- Did you like it?
- Brilliant. Love all that. Love all that. Man and Superman. Not everyone's equal. Kill all the jews.
- Sorry, sorry - what?
Det var selvfølgelig ikke dette Nietzsche mente. - Nah, I read between the lines.

Kåre Valebrokk sleeps with the fishes

Jeg har hørt Gudfaren-valsen i hodet mitt siden søndag, da jeg leste Kåre Valebrokks tanker om papiravisene. Mitt hjerte er trygt innpakket i papir, skriver han.

Hvordan kan man unngå å tenke på Gudfaren? Mens Don Corleone ligger på sykehuset mottar familien en død fisk innpakket i torpedoen Luca Brasis skuddsikre vest. Det er en gammel siciliansk beskjed: It means Luca Brasi sleeps with the fishes.

Et hjerte innpakket i avispapir:
- It's an old Sicilian message. It means Kåre Valebrokk sleeps with the fishes.

Nei: kast alle papirene.

Hmm?

Leste en artikkel i Wired i dag om hvordan teknologibruken undergraver oppmerksomheten vår. Skumle greier. Og spesielt treffende ettersom jeg leste artikkelen mens jeg var på forelesning og egentlig burde fulgt bedre med i timen. Og jeg hadde tre andre nettaviser åpne samtidig.

Jeg sjekker mailene (jobben, den andre og Gmailen) omtrent like uanstrengt (og ofte?) som jeg puster. Ok, litt må man vel kunne overdrive, men du skjønner poenget. Informasjonen er så altfor lett tilgjengelig i dag, og mange (som Maggie Jackson) er bekymret for at hjernene våre ikke takler denne typen informasjonsoverload.

Joda, jeg ser poenget, men vet ikke om jeg er så bekymret.

Det er mange (for eksempel han her) som har problemer med å godta er at den nye teknologien gir oss både nye muligheter og nye utfordringer. Men slik er det nå engang: Nettdebattene er usensurerte og Hegnar kaster rasister etter deg som om de var sukkertøy. Det er usaklighet og møkk hvor enn man snur seg. Men samtidig er gratis lesestoff av særdeles høy kvalitet fantastisk lett å få tak i (bare synd at ikke alle er like flinke til å dele). Og det stanser selvfølgelig ikke med tekst (selv om alt du noensinne trenger å lese selvfølgelig er rett foran nesa di). Musikk, video, forelesninger og radioprogrammer finner du på iTunes og liknende.

Problemet med informasjonsoverloaden er at det krever noe nytt av mediebrukerne. Tiden da man satt passivt foran TVen (med fjernkontrollen som eneste verktøy for interaksjon) er snart forbi. Og det er naturligvis altfor lett å bli distrahert.

Men ti sekunder etter at jeg har lest en artikkel på en amerikansk nettavis googler jeg blink (finner ingenting av interesse, bare et sjekkested for single nordmenn) fordi jeg mener å ha hørt om en forsker som beskriver tankeprosessene våre som blinking (i motsetning til thinking). Jeg gjentar søket på iTunes og finner videoopptak av et foredrag med denne professoren. Han het visstnok Anthony Greenwald, og forelesningen The Psychology of Blink finner du her).

Men døgnet har selvfølgelig fortsatt bare 24 timer. Og gjett hvor mange ganger jeg har sjekket mailen mens jeg skrev dette innlegget?

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.

Her hviler konservatismen

Sam Tanenhaus mener konservatismen er død, og skriver nekrologen i The New Republic. Argumentet er ganske likt det John Gray skrev i Enlightenment's Wake: at den virkelige konservatismen har druknet i markedsliberalisme. Heller enn å støtte opp om sivilsamfunnet og viktige tradisjoner har konservatismen omfavnet radikal omforming av samfunnet gjennom privatisering og markedstenkning.

Tanenhaus skriver om de amerikanske movement conservatives:

...modern American conservatism has dedicated itself not to fortifying andeplenishing civil society but rather to weakening it through a politics of civil warfare.

Hvis dette er sant - er venstresiden de nye konservative?

Bernt bør blogge og jeg bør snakke

Spennende debatt om nettdebatter på Litteraturhuset i ettermiddag. Etter kommentarene å dømme kommer diskusjonen til å fortsette hos Astrid Meland, Anders Brenna, Ingeborg Volan (som liveblogget fra debatten - oppsummering tilgjengelig her) og VamPus.

Hvis jeg sitter igjen med én viktig tanke etter denne debatten må det være denne: det er forskjell på folk.

Bernt Hagtvet gikk langt i å avsløre sin uvitenhet om nettdebatter, og brukte kloakkmetaforer for å beskrive den nye offentligheten. En provoserende (og smått usaklig?) kommentar fra Anders Brenna om at nettdebatten er SÅ mye mer interessant og opplyst enn kveldens panelister kunne levere fikk Hagtvets blod til å koke. Meningsutvekslingen som fulgte liknet på noe jeg har sett på nettet tidligere. Og da vet vi dette: en meningsutveksling trenger ikke bli verken mer eller mindre saklig av å foregå på Litteraturhuset.

Så en personlig observasjon: jeg hadde lyst til å ta ordet idag, men gjorde det ikke. Jeg ville enten ha kommentert innspillet om blogging under udemokratiske regimer (med søte katter-eksemplet) eller oppfordret Hagtvet til å overkomme brekningsrefleksene og bidra til å løfte nivået på nettdebatten. Professoren er nemlig velartikulert ("Du kan ikke si "elite" i Norge, da legger folk seg i stabilt sideleie"), og over gjennomsnittlig opptatt av å bidra til den opplyste debatten (blant annet gjennom Frokost med Bernt). Jeg tror han ville vært en fantastisk blogger, men han holder seg utenfor av ren ryggmarksrefleks.

Det samme gjorde jeg. Jeg holdt kjeft. Jeg er nemlig ikke så glad i å snakke foran store forsamlinger. Stemmen kollapser, jeg rødmer og stammer.

Så jeg skriver dette blogginnlegget i stedet. Terskelen for deltakelse er nemlig lavere her - hvertfall sammenliknet med å ta ordet før Knut Olav Åmås i en forsamling ledet av Anders Heger på Litteraturhuset. Jeg valgte minste mostands vei.

Så her er en oppfordring til Hagtvet. Hvis du kan overvinne din frykt for usaklig og uopplyst nettdebatt og opprette din egen blogg (evt gi en saklig kommentar på dette innlegget) lover jeg å ta ordet når auditorium 7 i slutten av mars er stappfult av av frammøtte til frokostmøtet med Jonas Gahr Støre.

Jeg tror vi synes dette høres like skummelt ut, begge to.

Kristian reformerer kapitalismen

Jeg forsto ikke omfanget av det da det sto på, men ifølge Vice-skribenten Matt Mason er jeg blant kapitalismens reformister. Jeg ble reformist en gang på vårparten år 2000, da jeg begynte å bruke Napster. Og hvis Kazaa er vårt juleevangelie, er Pirate Bay Johannes Åpenbaring.

Dette er budskapet i Masons bok The Pirate's Dilemma: How Youth Culture is Reinventing Capitalism. Han har også en blogg.

Ok, Mason har et par gode observasjoner (blant annet når han beskriver prinsippene bak alle kreative prosesser som det samme som å lage en remix - å sample, justere og fornye andres gode ideer), men av og til drar han det for langt. Jeg er for eksempel ikke sikker på om nyklassisk økonomi kan sammenliknes med hip-hop, selv om begge har blitt litt virkelighetsfjerne. Når Mason tar til orde for at hip-hop og økonomifaget må keep it real, virker det rett og slett litt påtatt.

Men Mason forsøker å overbevise meg om at da taggingen kom til hjembygda mi en gang på 90-tallet var det ikke vandalisme fra rastløs problemungdom. Det var en del av kapitalismens reformasjon: "Grafitti is the blowback from centuries of advertising and the privatization of common spaces", skriver han.

Problemet med dette og flere av bokas argumenter er at de er litt overdrevne. Jeg kan bare snakke for meg selv, men kapitalismereform var ikke den sterkeste motivasjonskraften da jeg begynte å bryte åndsverksloven tidlig på 2000-tallet.

Poenget til Mason er vel likevel at mange av skaperne av musikken og programvaren som preger ungdomskulturen hadde en visjon om noe nytt. Og det kan godt være.

Boka til Mason har uansett en interessant konklusjon. Piratkopiering, open source programvare, sosiale medier og alle disse nye tingene er vanskelige å forstå - særlig for bedrifter som tjener penger på gamlemåten. Men heller enn å stritte mot utviklingen må de etablerte selskapene (forlagene, avishusene, plateselskapene, legemiddelprodusentene og absolutt alle andre bransjer, som Mason mener 3D-kopiering (!) vil kunne utradere) lære seg å konkurrere på piratenes premisser.

Vi burde egentlig dra til Pirate Bay og feire.