Tilhørighet, nærhet og avstand

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg  føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

Statusjag

Takket være Tom fikk jeg lyst til å lese mer av Alain de Botton, og jeg begynte med Status anxiety fra 2008.  Fra før har jeg bare lest The Pleasures and Sorrows of Work, men den likte jeg til gjengjeld fryktelig godt. Jeg Jeg tror jeg har mange gode leseropplevelser foran meg.

Så langt er jeg ikke engang kommet halvveis i Status anxiety, men det er allerede to viktige poeng som bør løftes fram. Kapittel én begynner med å sammenlikne vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse  fra én person, med vårt behov for kjærlighet og anerkjennelse fra samfunnet ellers:

Every adult life could be said to be defined by two great love stories. The first—the story of our quest for sexual love—is well known and well charted, its vagaries form the staple of music and literature, it is socially accepted and celebrated. The second—the story of our quest for love from the world—is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too.

Dette poenget følges opp med sitater fra Moral Sentiments, og jeg er solgt. For dette er et virkelig interessant poeng. Er det ikke rart hvordan vi anerkjenner behovet for romantisk kjærlighet, men ikke vil vedkjenne oss behovet for anerkjennelse fra resten av samfunnet?

Det andre poenget beskriver en slags iboende forbannelse ved økt frihet:

The rigid hierarchy that had been in place in almost every Western society until the late eighteenth century, denying all hope of social movement except in the rarest of cases (...) was unjust in a thousand all too obvious ways, but it offered those on the lowest rungs one notable freedom: the freedom not to have to take the achievements of quite so many people in society as reference points—and so find themselves severely wanting in status and importance as a result.

Altså: med økt økonomisk og politisk frihet følger risikoen for at vi ikke skal makte å innfri dem til fulle. Det er noe veldig trist og melankolsk ved denne tanken, og den er ikke behagelig å dvele ved.

Samtidig: vi er friere idag enn under føydalismen, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra det har en verdi i seg selv. Amartya Sen og sånt.

Flotte feil

Kathryn Schultz har skrevet en bok som heter Being Wrong. Den bør leses av flere.

Det er ikke at dette er en så fantastisk bra bok (den er OK, og litt for lang), men argumentet hennes er såpass viktig at det er viktig å dvele litt ved det. Schultz skriver nemlig om alle måtene vi tar feil: om sanser som lurer oss, om sviktende dømmekraft, confirmation bias, gruppepress og fordommer.

Hun har blant annet dette å si om hvordan vi (ikke) lar oss overbevise av andre folks argumenter:

Sometimes people succeed in showing us our errors and sometimes they fail, but only rarely does that success or failure hinge on the accuracy of their information. Instead, as we saw in our discussion of community, it has almost everything to do with the interpersonal forces at work: trust or mistrust, attraction or repulsion, identification or alienation. It’s no surprise, then, that other people’s input is often insufficient to make us recognize our mistakes

Apropos: hør EconTalk-episoden om sannhet og økonomi.

Schultz skriver også dette, som jeg synes var en god forklaring på hvorfor empati bør være et ideal når vi diskuterer med folk vi er uenige med:

If imagination is what enables us to conceive of and enjoy stories other than our own, and if empathy is the act of taking other people’s stories seriously, certainty deadens or destroys both qualities.

I sum: boka til Schultz er en god påminner om at det ikke er farlig å ta feil. Noe av det farligste er å være skråsikker.

Jeg oppdaget forresten boka gjennom RSA-podkasten. Du kan se video fra boklanseringen er her.

Samfunnsengasjement som hobby

Den nye sesongen av Paradise Hotel kan få det til å rykke i elitist-foten til noen og enhver. Hvordan i alle dager kan noen se på dette? Har de ikke noe bedre å gjøre? Her trengs litt elitist-medisin.

Via LGM kom jeg over dette innlegget av Jonathan Bernstein. Han skriver om folks interesse for politikk:

...if you're reading this blog, odds are good that you're at least in the top 10% of all Americans in political knowledge, and more likely you're in the top 1%. And for those of us in that group, it's hard to imagine just how little the median American knows about the day-to-day events that we pay so much attention to. Even when in some sort of abstract way it makes sense for people to know about politics or public affairs -- for example, it makes sense for Medicare recipients to know how ACA affects them -- they just don't. Sometimes that's because people aren't well-educated enough to feel comfortable reading or even watching the news (...).  But often it's because people have other, more immediate things in their lives to attend to, or they pay attention only occasionally, or they have low tolerance for conflict, or they just don't see any connection between things happening in Washington and their lives.

(...) I've said this before...to get a sense of what politics is like for many Americans, I suggest thinking of something that you do encounter in some way all the time, but that you just have zero interest in. 

Robert Farley utdyper:

I follow politics not just because I think it’s my duty as a citizen, but also because I find the political entertaining. It has always been thus; I became a political scientist because I found politics fun and interesting. I have a taste for politics. Like Bernstein, I find some forms of mass entertainment mind numbingly boring and stupid. I think that it’s arrogant, however to suggest that my preference for baseball and politics over NASCAR and Jersey Shore represents an elevated level of consciousness, rather than just a particular set of tastes that don’t have any particular moral or ethical content.

Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist, men det er et viktig argument her. Joda: selvfølgelig må vi kunne forvente en viss porsjon samfunnsengasjement og politisk interesse av ansvarlige samfunnsborgere. Men engasjement for politikk og samfunnsspørsmål kan være en hobby så god - og dårlig - som noen.

Asbjørnsen og blod

Jeg har såvidt begynt å se på dataspillforskning (innmari moro).

Det begynte med at jeg lånte Digital culture, play, and identity på biblioteket - en bok om World of Warcraft. Så langt har jeg bare lest et par kapitler; Scott Rettberg som ser WoW som et "kapitalistisk eventyr", Hilde G. Corneliussen om kjønnsroller i spillet, og Torill Elvira Mortensens kapittel om hvordan WoW-spillere prioriterer andre aktiviteter i spillet enn hva designerne hadde i tankene (dette kapitlet likte jeg spesielt godt - det hun skriver om deviant strategies minner en del om intrinsic motivation).

Et av de viktige spørsmålene handler om hvilke effekter voldelige og engasjerende spill har på barn. Da er Grand Theft Auto-serien spesielt aktuell. Kiri Miller har skrevet en del om dette. I artikkelen "Grove Street Grimm" sammenlikner hun GTA San Andreas med brødrene Grimm-eventyr - en sammenlikning som i grunn ikke er så dum.

Hun skriver:

My colleague David Kaminsky inspired the Grimm comparison with this gloss on some of my early San Andreas work: he wrote, “Violent and engaging stories for children that teach them modern myths and how to understand and fear the world around them. Very Brothers Grimm” (e-mail communication, April 2006). (...) 

CJ goes on a series of journeys in the course of his missions, during which he “helps needy creatures” and “obtains gifts from strange but helpful people”— defining traits of a Grimm plot (Zipes 2002:63).  (...) In typical Grimm fashion, he is “the wandering protagonist [who] always leaveshome to reconstitute home” (Zipes 2006:70). But this initial happy ending is followed by a textbook “third act,” in which “the final trial the hero must endure is motivated by the reappearance of the fraternal rivals who vexed the hero in his earlier, preheroic days” (Tatar 2003:90). After CJ has passed many tests of skill and character, achieving wealth and respect, his brother denigrates his accomplishments and insists that he come back to his old neighborhood to rid it of drug dealers. 

Sjekk også Millers The Accidental Carjack, som blant annet trekker sammenlikningen mellom dataspill og turisme.

Jeg forsøker dessuten å finne en versjon av denne artikkelen: High art/Low life: The Art of Playing Grand Theft Auto - så langt uten hell. Andre tips mottas med takk!

Selvhjelp og selvhjulpenhet

Jeg hørte en episode av Surprisingly Free-podkasten på vei til jobb forrige uke: Susan Maushart on pulling the plug. Maushart er forfatter av boka The Winter of Our Disconnect, om hvordan hun og de tre barna hennes levde uten "most screen-based technologies for 6 months". Jeg er uenig i synet hennes på teknologi og barneoppdragelse også, men akkurat dét skal vi la ligge akkurat nå.

I stedet er det to mer prinsipielle ting jeg vil protestere på, som jeg tror gjelder for alle bøker i den brede selvhjelpskategorien. Jeg har to ting jeg vil si: (1) at den perfekte hverdagen er ikke et realistisk endepunkt, og (2) vi hvertfall ikke kan komme oss dit alene.

Det første poenget handler om at vi må være mer opptatt av hvordan vi har det i stort og smått til daglig, og mindre opptatt av å ende opp på det perfekte endepunktet. Sens rettferdighetsteori handler om dette; drømmen om å få på plass de perfekte institusjonene som skal få samfunnet i absolutt balanse er håpløs, og vi må heller konsentrere oss om de små og store forandringene vi kan gjøre for å forbedre den verdenen vi faktisk lever i. Dette er et nyttig tips også i hverdagen. - jeg har blogget litt om det tidligere: her og her.

Det andre poenget var noe jeg tenkte på da Maushart nevnte Henry David Thoureau. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen kjenner av Thoureau, men det lille jeg har lest (begynnelsen av Excursions) var ikke veldig imponerende. Han ønsker å rømme fra sivilisasjonen, være selvhjulpen og selvstendig, for dermed å kunne leve livet til fulle. Det slår meg som helt på jordet.

Det er menneskelig å ha svakheter, og det er menneskelig å måtte bero på andre mennesker i stort og smått. Det er nettopp dette samfunnet handler om. "Selvhjulpenhet er veien til fattigdom", er det ikke noen som har sagt det?

Martha Nussbaum skriver forresten veldig klokt om dette i kapittel tre av Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Og det er helt sentralt i det Sen skriver om utvikling og rettferdighet.

Men sånn er det altså ofte med selvhjelpsbøker: de forfekter en løsning hvor hver og en av oss kan ta grep om vår egen hverdag, og hvor vi kan fullstendig overkomme våre svakheter - og vår avhengighet (av andre mennesker i Thoureaus tilfelle, og av teknologien i Mausharts tilfelle). Det er en blindvei i mine øyne.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Høyredult

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat: 

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them.  Other policy implications are less obvious.  Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level.  The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist.  Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away. 

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt. 

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Zombier i diplomatiet

Jeg vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den (eller faktisk lese den hvis jeg kjøper den), men ideen bak Daniel Drezners siste bok er såpass god at den fortjener litt oppmerksomhet. Boka, Theories of International Relations and Zombies, har formen av en vanlig innføringsbok til internasjonal politikk - men med en bitteliten vri: zombier. Altså: hvordan håndterer de forskjellige IP-teoriene muligheten for en plutselig invasjon av zombier?

Jeg liker denne ideen innmari godt.

Hvis du har en time til overs: i denne episoden av Bloggingheads diskuterer Drezner noen av ideene i boka med Adam Weinstein.

Du kan også finne mer i Drezners bloggpost hvor ideen først ble lansert her. Anmeldelser av boka finner du for eksempel her og her. Og første kapittel finner du her.

Lokalavisdød og politisk engasjement: hva med Norge?

Apropos Aftenpostens sak idag om nordmenns misnøye med lokalpolitikere (foreløpig ikke på nett). Her er et spørsmål jeg har tenkt litt på, og som jeg håper noen har lyst til å besvare:

I 2009 skrev jeg på bloggen om hvordan avisnedleggelser påvirker politisk engasjement. Saken var denne: Sam Schulhofer-Wohl og Miguel Garrido ved Princeton har undersøkt hvordan ulike mål på politisk engasjement utviklet seg i kjølvannet av nedleggelsen av Cincinnatti Post. Funnene ble oppsummert i NBER-paperet Do Newspapers Matter? Evidence from the Closure of The Cincinnati Post (tidligere versjon tilgjengelig her).

Hovedfunnet: lokaldemokratiet svekkes av at de lokale nummertoavisene legges ned.

Da The Cincinnatti Post ga ut sin siste utgave 31. desember 2007, ble The Cincinnatti Enquirer eneste dagsavis i byen. Og selv om the Post var liten (opplag: 27 000) sammenliknet med Enquirer (opplag: 200 000) virker nedleggelsen å ha hatt en negativ effekt på lokaldemokratiet; færre kandidater stilte til valg, personene på gjenvalg vant oftere enn utfordreren, og valgdeltakelsen sank.

Etter å ha lest dette gikk jeg gjennom IJ-rapportene Avisåret 1999, 2001, 2002 og 2003 (som alle med fordel kunne vært tilgjengelige digitalt), og fant ut at fem lokale nummertoaviser ble nedlagt i perioden mellom lokalvalgene i 1999 og 2003:

I Drammen ble Fremtiden nedlagt (i 2000), Fredrikstadavisa Demokraten og Moss Dagblad redusert til tre utgivelser i uken (i 2001), Nordlandsposten, Bodø, slått sammen med Nordlands Framtid (i 2002) og Hamar Dagblad omgjort til tredagersavis (i 2003).

Vi ser altså en nedgang i lokale daglige nummertoaviser i denne perioden. Antallet lokale 2-3-dagersaviser har riktignok økt, men det generelle bildet er likevel mindre konkurranse på lokalavismarkedet.

Men det store spørsmålet er: har lokaldemokratiet i disse kommunene blitt svekket av avisnedleggelsene?

Jeg hadde egentlig tenkt å se etter et svar på dette selv, men det har bare stanset opp. Og nå har jeg andre ting på plakaten. Så derfor: har noen tid og lyst til å se nærmere på tallene?