Offentlig omsorg

Her er en rapport fra Folkehelseinsituttet som man bør ta seg tid til å se nærmere på: Avhengig og selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale.

Vi vet at offentlig sektor operer etter en annen dynamikk enn både markedet og sivilsamfunnet. Ofte er dette en ganske abstrakt observasjon, og andre ganger er det veldig, veldig håndfast. Noen barn har for eksempel ikke foreldre, og beror istedet på det offentlige. Fra side 12 i rapporten:

Når enslige mindreårige kommer til Norge overtar myndighetene rollen som "omsorgsperson", som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser.

Det her er ganske tungt å ta inn over seg, men verdt å tenke grundig gjennom.

Dum og cheesy

Jeg har nylig slukt to nye bøker av Alain de Botton: Consolations of Philosophy og The Architecture of Happiness. Det føles nesten som å ha spist for mye godteri for raskt, så nå skal jeg vente litt før jeg leser The Art of Travel. Han skriver vanvittig bra.

Det er mange interessante poenger i disse bøkene, men her er to tanker til å begynne med:

1: Et av gjennomgangstemaene til de Botton er at kunst, litteratur og arkitektur kan gi oss en dypere innsikt enn den vi kan få fra rasjonelle argumenter. Det får meg til å angre på at jeg fortsatt leser så lite skjønnlitteratur. Jeg føler at det gjør meg litt dummere, og at jeg kunne lært mer ved å lese færre fagbøker. Eller i det minste ved å finne en bedre balanse.

2: De Botton tar opp temaer som er ganske myke og cheesy; kjærlighet, sårbarhet, skjønnhet, mestring, selvfølelse. Og det burde vi gjøre oftere - og ikke bare i bøker om filosofi og arkitektur, men i bredere samfunnsdebatt. Det handler om litt av det samme som jeg har skrevet om tidligere - at i samfunnsdebatten blir argumenter som ikke er pakket inn økonomisk logikk sjelden tillagt like stor vekt.

Children of Jihad

Jared Cohen (les Wikipedia-artikkelen, denne fyren har CVen fra helvete) skrev en bok i 2007 om ungdom i Midtøsten: Children of Jihad. Boka handler om Cohens egne reiser i regionen, og om hans samtaler med ungdom om demokrati og amerikansk utenrikspolitikk. Hovedpoengene: ungdom evner å skille mellom det amerikanske samfunnet/kulturen og amerikansk utenrikspolitikk (liker det første, ikke det andre), og ny teknologi er med på å fremme et spirende sivilsamfunn.

Jeg synes Cohen virker overivrig etter å generalisere (utsagn av typen "de fleste ungdommene i Iran mener faktisk at") - og teksten han har skrevet er ikke veldig god - men dèt skal han ha: han går langt i forsøket på å se forbi fordommer og stereotypier, og virker genuint villig til å gå fremmede folk i møte. Som for eksempel da han spiser hamburger og diskuterer politikk med Hezbollah (Cohen er jødisk amerikaner).

Dette er interessant lesing, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at boka egentlig forteller mer om Cohen (og State Department som han senere ble rekruttert til) enn om ungdom i Midtøsten. Selvfølgelig: et mer lyttende og mindre topptungt (amerikansk) diplomati ville vært en god idé - og Cohen gir disse ideene et ansikt - men det finnes helt sikkert bedre analyser av ungdom i Midtøsten enn denne.

Hvorfor samfunn?

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a pre­social state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi  vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor til og med for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure. 

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Lesebrett og lesevaner

Jeg var en stund usikker på om jeg kom til å kjøpe meg en Kindle. Så gjorde jeg det. For å oppsummere: jeg er veldig fornøyd med kjøpet.

Først og fremst er Kindlen veldig behagelig å lese på, og føles som å lese en papirbok. I starten tok jeg meg selv ofte i å gripe i det nederste høyre hjørnet av brettet, for å bla om til neste side. Jeg la ikke merke til at jeg ikke leste på papir.

Ellers har jeg satt stor pris på dele-funksjonen, og muligheten til å gjøre notater og merknader i bøkene. Dette har blant annet gjort bokbloggingen en del enklere, ved at jeg kan kopiere ut viktige sitater til Twitter, for derfra å bruke dem på bloggen. Kindlen har dessuten spart meg en del utskrifter av rapporter og artikler, gjennom funksjonen for PDF-konvertering. Og fordi såpass mange klassikere ikke lenger er beskyttet av opphavsretten, har jeg fått mye godt gratis lesestoff. Med mer enn nok lagringsplass, har jeg alltid nok av uleste bøker å ta fatt på.

Jeg tror ikke lesebrettet har forandret lesevanene mine veldig, men den har nok forsterket et mønster som allerede var der med papirbøker; jeg leser skjelden én bok av gangen, og med Kindlen veksler jeg både oftere og mellom flere bøker. Kanskje bør jeg være bekymret for hva dette betyr for konsentrasjonsevnen min. Foreløpig oppleves det bare som positivt.

Noen tekniske problemer har det vært: lesebrettet henger seg opp av og til, og må restartes. Dessuten har batteriet gått tomt raskere enn jeg var forberedt på, og gjort at jeg må ty til reservelesestoff på papir. Det er irriterende.

Men i det store og hele er jeg veldig fornøyd. Kindle anbefales.

Bilvask, og ekspertenes agenda

Jeg kjøpte bilvaskemiddel på fredag (de kaller det bilshampoo) og fikk med meg en brosjyre om bilpleie. Hvorfor er det egentlig viktig å vaske bilen, tenkte jeg. Bilpleiebrosjyren bød på svar:

Regelmessig pleie av bilen vil gi deg besparelser både i form av mindre slitasje på bilen og mindre aggressiv kjøring på grunn av stress og ergrelser. Unn deg selv å oppleve den gode følelsen det gir å sette seg inn i en ren, blank og ryddig bil! (min utheving)

Jaha. Så dette er altså den foreslåtte kausalkjeden:

skitten bil --> stress og ergrelser --> uforsvarlig kjøring --> ulykke --> kostbar reparasjon

Og derfor vil du spare penger på å vaske bilen din. Hvis du (som meg) synes dette høres tvilsomt ut, bør du høre forrige ukes episode av EconTalk, hvor Ariel Rubinstein snakket om økonomers evne til å forutse framtiden. Når en selger av bilsjampoo foreslår at skitne biler forårsaker ulykker, er det grunn til å stille seg kritisk til analysen.

På samme måte sier Rubinstein at incentivene ligger til rette for at økonomer skal overvurdere nytteverdien av sin egen disiplin. Vi liker å føle oss viktige, å bli spurt til råds, og derfor overvurderer vi våre evner til å bruke vitenskapen til noe nyttig. Dessuten er det jo jobben deres, og inntekten deres beror på troen om at økonomer kan si noe meningsfullt om framtiden. Men det blir som med bilsjampoen: ekspertene har sin egen agenda. De ønsker å bli spurt til råds, og overselger sine evner til å spå framtiden.

Argumentet til Rubinstein er altså at økonomisk teori gir oss interessante argumenter og nyttige analytiske verktøy, men de kan aldri være grunnlaget for spådommer. Så snart økonomer prøver seg på prediksjon går det på tverke. Altså: økonomisk teori er egentlig mer filosofi enn fysikk.

Jeg har ikke fått lest ferdig Nassim Talebs The Black Swan ennå, men den handler jo om noe av det samme.

PS: Rubinstein har også mye interessant å si om atferdsøkonomisk forskning, men det får bli en annen bloggpost.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Jammen, jeg VIL ha demokrati!

Jeg leste en sak i går morges som jeg ikke klarer å få ut av hodet. Professor Dietlind Stolle inviterte fire- og femåringer til statsvitenskapsforelesningene sine ved McGill University.

Eksperimentet er beskrevet i The Montreal Gazette:

Stolle asked her students to prepare a lecture introducing the little ones to the concepts of voting, democracy and choosing a prime minister.

They started by talking about what a prime minister does – making decisions for all Canadians. Someone a little like the teacher in their daycare, except a prime minister can be chosen.

Then Stolle’s students made up a game. First, daycare kids were given clickers and asked to vote which sticker they liked best, one of an ice cream cone or a soccer ball. Because this was a democracy, and ice cream had trounced soccer, everyone got a sticker with an ice cream cone on it.

But what would have happened if this wasn’t a democracy?

“They voted again for a sticker, but instead they got nap time,” said Stolle.

“They were puzzled, and one girl said right away, ‘I want democracy.’ Then all the others joined in. It was fantastic as an experience.”

Hele artikkelen er inspirerende lesning.

Det får meg til å tenke. Én ting er at demokratisk deltakelse må ha vært en betydningsfull erfaring for barna - men barns deltakelse er også inspirerende for oss voksne. Det å inkludere barna i politiske debatter krever mye av oss; vi må uttrykke oss enklere og klarere, og vi tvinges til å vurdere våre egne argumenter fra barnas perspektiv. Jeg tror for eksempel det er en effektiv måte å se verden omtrent slik som Adam Smith så for seg da han skrev om the impartial spectator.

Jeg kom forresten over denne saken via The Monkey Cage.