Regulatory Capture 22

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har fulgt Economist-bloggen Democracy in America før nå. Den er knallgod.

Will Wilkinson skrev tidligere i denne uka om Peter Orzag, som har gått fra en toppjobb i Obama-administrasjonen til en godt betalt jobb i Citigroup. Wilkinson låner noen avsnitt fra James Fallows, som kaller  dette forholdet mellom bedrifter og myndigheter for strukturell korrupsjon. 

Det som er spesielt interessant her er måten Wilkinson presenterer reguleringer som en slags Catch 22: verken høyresiden eller venstresiden kan redde oss fra feilslått politikk:

Progressives laudably seek to oppose injustice by deploying government power as a countervailing force against the imagined opressive and exploitative tendencies of market institutions. Yet it seems that time and again market institutions find ways to use the government's regulatory and insurer-of-last-resort functions as countervailing forces against their competitors and, in the end, against the very public these functions were meant to protect. (...)

The classically liberal answer is to make government less powerful. The monstrous offspring of entangled markets and states can be defeated only by the most thorough possible separation. But public self-protection through market-state divorce can work only if libertarians are right that unfettered markets are not by nature unstable, that they do not lead to opressive concentrations of power, that we would do better without a central bank, and so on. Most of us don't believe that. Until more of us do, we're not going far in that direction. And maybe that's just as well. Maybe it's true that markets hum along smoothly only with relatively active government intervention and it's also true that relatively active government intervention is eventually inevitably co-opted, exacerbating rather than mitigating capitalism's injustices. Perhaps the best we can hope ever to achieve is a fleeting state of grace when fundamentally unstable forces are temporarily held in balance by an evanescent combination of complementary cultural currents. This is increasingly my fear: that there is no principled alternative to muddling through; that every ideologue's op-ed is wrong, except the ones serendipitously right. But muddle we must. 

Det minner om Amartya Sen: vi må forstå at det ikke nytter å se på samfunnet som en mekanisme som vil fungere perfekt bare vi får på plass det riktige regelverket. Dette er hovedpoenget i The Idea of Justice. Kanskje må vi, som Wilkinson skriver, bare muddle through.

Higher (L)earning

En venn tipset meg om denne kommentarartikkelen i NYTimes idag: Stanley Fish - "The Value of Higher Education Made Literal."

Fish har mye interessant å si om verdien av offentlig finansiert høyere utdanning. Han kritiserer særlig Browne-rapporten om høyere utdanning i Storbritannia, og ideen om å innføre mer valgfrihet for studenter.

Her er et av hovedpoengene:

The rhetoric of the report is superficially benign; its key phrase is “student choice”: “Our proposals put students at the heart of the system.” “Our recommendations . . . are based on giving students the ability to make an informed choice of where and what to study.” “Students are best placed to make the judgment about what they want to get from participating in higher education.”

The obvious objection to this last declaration is, “No, they aren’t; judgment is what education is supposed to produce; if students possessed it at the get-go, there would be nothing for courses and programs to do.”

Jeg er veldig, veldig enig.

Her er to tanker:
1: Etter fem år som student er det åpenbart at jeg verken kunne eller burde ha planlagt studieløpet mitt som nittenåring; da jeg begynte på universitetet trodde jeg det var historiefaget jeg ville gå videre med. Etterhvert ble jeg gradvis mer interessert i statsvitenskap, før jeg til slutt endte opp med politisk økonomi. Jeg vet selvfølgelig ikke hva slags jobb - eller lønn - jeg vil få etter denne utdannelsen, men prosessen med å studere har vært verdifull i seg selv. Og jeg liker å tro at det ligger en styrke i nettopp dette.

2: Jeg bør lese Martha Nussbaums siste bok, Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Til å begynne med leser jeg første kapittelet: gratis som pdf på forlagets hjemmesider.

Våpenregulering: NRA vs. ATF

Washington Post kjører en artikkelserie om ulovlige våpen, og har en veldig interessant sak idag om hvilken påvirkning National Rifle Association har på amerikansk våpenpolitikk. Lite utdrag:

When Ronald Reagan came into office, the NRA nearly succeeded in its longtime goal of abolishing ATF. Reagan wanted to eliminate the agency and transfer its powers to the Secret Service and the Internal Revenue Service. But NRA leaders decided they preferred the weak devil they knew to stronger new regulators. Quietly and somewhat awkwardly, they lobbied to undo their accomplishment. "As long as ATF existed, the firearms lobby could utilize it as a symbolic opponent," Vizzard said. "Without an ATF, the firearms lobby lost a key actor in the ritual drama - the villain."

Hele artikkelen er verdt å lese.

Få også med deg disse to artiklene i samme serie:
A Tale of Two Guns
U.S. Guns Tied To Mexican Crime

Ulikhet og politikk (igjen)

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US. 

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.


Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.

Party Like It's 1776

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår Tea Party-bevegelsen, men idylliseringen av the Founding Fathers er virkelig interessant. Og noen ganger ganske malplassert.

Det finnes en bok dette: jeg hørte om den da Jill Lepore var på Radio Open Source for en stund tilbake. Hun er historiker ved Harvard, og har nylig skrevet boken The Whites of Their Eyes: The Tea Party's Revolution and the Battle over American History, om nettopp denne idylliseringen av grunnleggerne. Helt sikkert verdt å lese.

Denne idylliseringen er for øvrig ganske tidløs. Her skriver Howard Zinn om The Populists, det kortlivede amerikanske arbeiderpartiet som vokste fram på 1890-tallet (min utheving):

Their spokesman [Leonidas] Polk said they could "link their hands and hearts together and march to the ballot box and take possession of the government, restore it to the principles of our fathers, and run it in the interest of the people."

Det er ingen mangel på folk som mener alt var bedre før.

Hvordan aktivisme nytter

Civita arrangerer frokostmøte neste uke, om hvorvidt Norge kan styrke menneskerettighetene. Et av spørsmålene i invitasjonen er: Kan man virkelig prate frem menneskerettighetene? 

Artig at de skulle spørre.

Dette er nemlig en god anledning til å repetere et hovedpoeng poeng fra boken The power of human rights, redigert av Thomas Risse, Stephen Ropp og Kathryn Sikkink. Den var på pensum i et av de aller mest interessante fagene jeg tok på Blindern.

Bakteppet først: i studiet av internasjonal politikk finnes det flere skoler. Én av disse, realistene, mener at stater rasjonelt handler i tråd med sine nasjonale interesser, og at det internasjonale samfunnet er et anarki (dette synet er for øvrig vel så mye en styringsideologi som en analytisk tilnærming).

Andre, sosialkonstruktivistene, mener at internasjonal politikk bør analyseres som en (ja, nettopp) sosial konstruksjon. Det finnes normer, regler - til og med diskurser - som former staters interesser, og som legger begrensninger og rammer rundt deres handlingsrom.

Mot dette bakteppet diskuterer Risse, Ropp og Sikkink hvordan aktivister kan overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

En realist vil mene at totalitære regimer har det i sin nasjonale interesse å bare se ut som de kommer menneskerettighetsaktivister i møte, men likevel fortsette å begå menneskerettighetsbrudd. Slik beholder makthaverne makten. For eksempel: en NGO ønsker å sende observatører til et land som bryter menneskerettighetene, og staten imøtekommer dette ønsket bare for å framstå som samarbeidsvillig - for eksempel for å unngå sanksjoner. De forsøker likevel bare å skjule menneskerettighetsbruddene, og er ikke virkelig villige til å skifte praksis.

Tenk på Machiavelli: noen ganger er det viktigere å se ut som man gjør noe prisverdig, enn å faktisk gjøre det.

En sosialkonstruktivist vil derimot mene at menneskerettighetsorganisasjoner har en reell mulighet til å påvirke staters interesser - til å forme statenes preferanser. Disse er uansett bare sosiale konstruksjoner, og kan (til en viss grad) formes.

Her presenterer Risse, Ropp og Sikkink en frekk spiralteori; stater som bryter menneskerettighetene begynner med å forfølge sine rasjonelle interesser (i tråd med realismen), og forsøker å sette opp et narrespill ved å gi observatørene adgang. Men: etter en periode med interaksjon med observatørene begynner regimet gradvis å internalisere normene, og på sikt kan menneskerettighetsaktivistene dermed vinne fram.

Altså: det som begynte som strategic concessions, ender opp med å forme statenes interesser. Prosessen begynner med realisme, og ender i sosialkonstruktivisme.

Folk som kjenner meg vet at jeg setter pris på konsensusløsninger. Kanskje er det derfor jeg liker dette argumentet så godt.

To år oppsummert

Det har gått to år siden jeg startet denne bloggen. Så langt har det blitt 204 blogginnlegg, og rett i overkant av 72 000 ord.

Her er en ordsky av alt jeg har lagt ut på notisbloggen så langt:



Det er rart å se det på denne måten. De mest populære ordene (the, and, of, that, to) sier ikke mye, annet enn at jeg ofte har lange sitater på engelsk. Men slik har det altså blitt.

Med dette tar jeg fatt på de neste to årene.

Takk for at dere er med meg. Jeg setter stor pris på det.

Historien nedenfra og opp

Jeg har bare fått lest de to første kapitlene så langt, men Howard Zinns A People's History of the United States: 1492 - Present er såpass tankevekkende - og såpass annerledes fra de siste bøkene jeg har lest - at jeg må lufte noen tanker:

Først: dette er Henry Kissingers rake - og selverklærte - motsetning. Mens Kissinger ser historien ovenfra og ned, gjør Zinn alt han kan for å se verden nedenfra. Slik formulerer Zinn det selv (side 9-10):

"History is the memory of states," wrote Henry Kissinger in his first book, A World Restored in which he proceeded to tell the history of nineteenth-century Europe from the viewpoint of the leaders of Austria and England, ignoring the millions who suffered from those statesmen's policies. From his standpoint, the "peace" that Europe had before the French Revolution was "restored" by the diplomacy of a few national leaders. But for factory workers in England, farmers in France, colored people in Asia and Africa, women and children everywhere except in the upper classes, it was a world of conquest, violence, hunger, exploitation-a world not restored but disintegrated.

My viewpoint, in telling the history of the United States, is different: that we must not accept the memory of states as our own. Nations are not communities and never have been, The history of any country, presented as the history of a family, conceals fierce conflicts of interest (sometimes exploding, most often repressed) between conquerors and conquered, masters and slaves, capitalists and workers, dominators and dominated in race and sex. And in such a world of conflict, a world of victims and executioners, it is the job of thinking people, as Albert Camus suggested, not to be on the side of the executioners. 

Zinn er for øvrig mye rødere enn jeg først trodde.

Én ting til: da jeg tok metodefaget i historie på Blindern måtte vi lese et makkverk av en bok:  Lifelines From Our Past. A New World History Revised Edition, av Lefton Stavrianos. Hovedargumentet i denne boka kan oppsummeres omtrent slik: menneskeheten har aldri vært så lykkelig som da vi levde som stammesamfunn av samlere og jegere, og etter jordbruksrevolusjonen har det bare gått nedover. Kapitalismen er noe svineri.

Howard Zinn er ikke langt fra å si det samme (side 16-17):

Behind the English invasion of North America, behind their massacre of Indians, their deception, their brutality, was that special powerful drive born in civilizations based on private property. It was a morally ambiguous drive; the need for space, for land, was a real human need. But in conditions of scarcity, in a barbarous epoch of history ruled by competition, this human need was transformed into the murder of whole peoples. (...) 

Was all this bloodshed and deceit-from Columbus to Cortes, Pizarro, the Puritans-a necessity for the human race to progress from savagery to civilization? (...) 

That quick disposal might be acceptable ("Unfortunate, yes, but it had to be done") to the middle and upper classes of the conquering and "advanced" countries. But is it acceptable to the poor of Asia, Africa, Latin America, or to the prisoners in Soviet labor camps, or the blacks in urban ghettos, or the Indians on reservations-to the victims of that progress which benefits a privileged minority in the world? Was it acceptable (or just inescapable?) to the miners and railroaders of America, the factory hands, the men and women who died by the hundreds of thousands from accidents or sickness, where they worked or where they lived-casualties of progress? And even the privileged minority-must it not reconsider, with that practicality which even privilege cannot abolish, the value of its privileges, when they become threatened by the anger of the sacrificed, whether in organized rebellion, unorganized riot, or simply those brutal individual acts of desperation labeled crimes by law and the state?

Adam Smith har selvfølgelig et ganske annerledes syn på kapitalismen, og på hvordan rike menneskers egeninteresse påvirker resten av samfunnet. Les det lange sitatet i bloggposten om Moral Sentiments, og sammenlikn det med Zinn. For min egen del: jeg ser Zinns poeng - og det er verdt å dvele ved disse maktovergrepene - men i utgangspunktet er jeg nok mer på linje med Smith.

Du kan forresten laste ned hele (ja, hele!) Howard Zinns bok som pdf her.

Moral Sentiments

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Maktsyk: født sånn eller blitt sånn?

Dette er en slags fortsettelse av bloggposten om Henry Kissingers Diplomacy. Denne boka oser av elitisme, og Kissinger er ubeskjeden nok til å la en analyse av den moderne historiens største statsmenn gli sømløst over i sin egen dagbok. Han virker rett og slett ganske stolt av å være statsmann. Kanskje til og med maktsyk.

Et spørsmål å stille seg: blir man maktsyk av å være mektig? Eller havner man i maktposisjoner fordi man er maktsyk?

Grunnen til at jeg tenker på dette er at (1) idag har jeg lest denne artikkelen i Politico om de nyankomne kongressrepresentantene, og (2) i går så jeg dokumentaren Client 9: The Rise and Fall of Eliot Spitzer.

Politico skriver om de ferske kongressmedlemmenes nye hverdag i Washington:

“Now, all of a sudden, people want to take you to dinner, want just five minutes of your time, want to give you things,” said journalist Linda Killian, author of the landmark book “The Freshmen : What Happened to the Republican Revolution,” which chronicled the ’94 class. “It’s a very heady thing.”

“It’s just going to keep hitting you,” Hilleary said. “And no matter how strong you are, it’ll wear you down.”

Det at politikere blir syke av makt blir beskrevet som noe nær en naturlov. De kan bare ikke noe for det. Kanskje har de karakter og viljestyrke når de er ferske i spillet, men det er bare et spørsmål om tid før alle blir Washington insiders.

Så Spitzer: hans historie er forsåvidt bare én i den lange rekken av utroskapssaker blant karrierepolitikere, men den er fascinerende likevel. På et tidspunkt i dokumentaren snakker Spitzer om Ikaros for å forklare sitt eget fall; historien hans er - ifølge ham selv - den klassiske fortellingen om en mann med for stor tro på seg selv, som faller fordi han vil oppnå for mye. Han er en ambisiøs person, og det ligger i hans natur.

Apropos: for en stund tilbake, da jeg postet et utdrag fra dagboken til stortingsrepresentant Arne Kielland (uten sammenlikning forøvrig), tipset Tom meg om denne artikkelen i The Economist. Eksperimenter har indikert at:

people with power that they think is justified break rules not only because they can get away with it, but also because they feel at some intuitive level that they are entitled to take what they want.  

Altså: power corrupts.

I samme gate: APM hadde en interessant radiodokumentar for noen år siden (Imperial Washington) om maktkulturen i Washington.

Empathy For The Devil

Jeg kom nettopp tilbake fra kino. Har sett Inside Job, en veldig engasjerende og grundig dokumentar om finanskrisen. Se den.

Hvis jeg har én ting å utsette på denne filmen er det dette: den gjør ingen forsøk på å se verden med øynene til dem som tok feil. Nå leser jeg Adam Smiths Theory of Moral Sentiments om dagen, så ideen om the impartial spectator er mye i tankene mine. Og det slår meg at denne filmen gjør absolutt ingen innsats for å være upartisk. Det er ikke helt på Michael Moore-nivå, men regissøren har definitivt en agenda; å fordele skyld.

Jeg vet ikke om det gir mening å skille mellom sympati og empati. Men én måte å skille mellom de to ville være å si at sympati handler om medfølelse og forståelse for en annens ulykkelige situasjon, men empati handler om å se situasjonen slik denne personen selv opplever den. Og når det gjelder finanskrisen, synes jeg de virkelig viktige spørsmålene handler om empati: hvordan kunne disse menneskene virkelig tro at dereguleringene ville fjerne risiko?

Jeg kan tenke meg et par ting som gjør det vanskelig å føle empati med dem som er ansvarlige for finanskrisen. For det første har de færreste av dem blitt hardt rammet av krisen (man kan leve godt på en fallskjerm av denne størrelsen). For det andre har de en lite ydmyk livsførsel. Og for det tredje ser de ikke ut til å angre, eller mene at de tok feil.

Det er verken vanskelig eller galt å kritisere menneskene som utgjør samrøret av finansnæring og myndigheter for å ha forårsaket finanskrisen. Men det overser et av de viktigste spørsmålene: hvordan kunne de i all oppriktighet tro at deregulering av finansnæringen ville gi fortjeneste uten risiko?

Det synes jeg er fryktelig vanskelig å forstå.

Sang.

Blogglesing i Kon Tiki-modus

Jeg bruker Google Reader, og abonnerer etterhvert på ganske mange blogger. Fram til nå har jeg jevnlig scrollet gjennom hele leselisten, for å holde antallet uleste bloggposter på null. Jeg vet ikke om folk leser på denne måten, men jeg har hvertfall gjort det slik.

Men nå er begeret fullt - det nytter ikke lenger. Hvis jeg faller bakpå én eneste dag flommer det over av uleste innlegg. Så nå må jeg skifte lesevaner, og jeg gir opp forsøket på å lese alt.

Det minner meg om Thor Heyerdahls forklaring på hvorfor Kon Tiki måtte være en flåte, og ikke en båt. En båt kan oversvømmes av store bølger, ta inn vann og synke - det kan ikke en flåte. Altså: en båt kan synke fordi den forsøker å holde kontroll på alt vannet, mens en flåte flyter fordi den bare lar vannet passere.

Jeg synes i grunn det er en god metafor på hvordan vi bør forholde oss til informasjon idag.

(Dave Winer nevnte forresten noe på Rebooting The News om dette for noen uker siden: RSS-lesere burde virkelig ikke stresse oss på hvor mye vi ikke har lest.)

Jeg kan ta feil, men...

Her er to ting som er viktige når vi diskuterer med hverandre:

1: Å innse og innrømme når man tar feil. Det er skrevet en bok om dette, og jeg tipper den bør leses.

2: Å vurdere våre egne argumenter utenfra.

Det første poenget handler om hva man kan gjøre etter at man har bestemt seg (nemlig å ombestemme seg). Det andre poenget handler om hva man bør gjøre før man bestemmer seg (nemlig å tenke seg grundig om).

Hvis du vil høre en tankevekkende podkast om hva det andre poenget egentlig innebærer, bør du få med deg denne episoden av Radio Open Source. Det er et intervju med James Kloppenberg, som har skrevet boka Reading Obama: Dreams, Hope, and the American Political Tradition, om Obamas pragmatisme og hvor den kommer fra. Introduksjonskapitlet ligger forresten gratis på hjemmesidene til forlaget (pdf).

Hvis du vil ha et eksempel på en som ikke er i stand til å vurdere sine meningsmotstanderes argumenter utenfra, kan du gå noen uker tilbake i arkivet til Radio Open Source og høre Noam Chomsky.

Det ligger en god porsjon Adam Smith i dette, særlig ideen om the impartial spectator. Hovedpoenget er at vi må vurdere våre egne argumenter ikke slik våre meningsmotstandere ville vurdert dem, men slik som the impartial spectator ville vurdert dem. Hvis alle gjør dèt, har vi kommet et godt stykke på vei.

Political world

Det er høst, og jeg hører mer på Dylan igjen. Et av favorittalbumene mine er Oh Mercy.

Her er et vers fra Political World som ikke kom med på albumversjonen, men som er å finne på bootleggen The Deeds of Mercy:

We live in a political world

Senseless men set the pace

You can force yourself in

with a smile and a grin, 

but you're better to stay out of the race.

Sjekk gjerne musikkvideoen via Google videos. Ingen premie for å gjette tiåret.

Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn.  Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig. 

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at  arbeidet gjøres frivillig.

Stewart, Colbert og politisk engasjement

Jeg var på Stewarts og Colberts Rally to Restore Sanity and/or Fear i går. Her er noen bilder og første tanker:

Hun som bar dette skiltet hadde på seg en niqab

Slik så det ut fra der jeg sto. Scenen, og Kongressbygningen, er et sted der framme.

Som vi vet fra Glenn Becks rally i august, er det fryktelig vanskelig å anslå folkemengder i denne byen (On The Media hadde en sak om dette for litt siden), men de samme menneskene som anslo Becks rally til 87 000 deltakere anslår at 215 000 møtte opp for å se Stewart og Colbert.

Her er avslutningstalen:


Først: kritikken fra Stewart og Colbert er først og fremst rettet mot media (les forresten det Jeff Jarvis skriver om rallyet), og sånn sett upolitisk. Selv om hele begivenheten er venstrevridd, handler budskapet om hvordan vi best kan ha meningsfulle og konstruktive politiske debatter.

Men: hva betyr egentlig dette engasjementet? Hvor dypt stikker det? Kvalifiserer det egentlig som reellt samfunnsengasjement?

Helt klart: dette betyr forskjellige ting for forskjellige folk. Rallyet var både en politisk begivenhet (såpass bredt definert at den kan fylles med nesten hvilkensomhelst politisk sak), et humorshow, og noe sosialt og hyggelig å gjøre før kveldens Halloweenfeiring.

Det minner litt om poenget med lønn og motivasjon: det er sjelden bare én enkeltfaktor som motiverer mennesker til handling. Littegrann samfunnsengasjement, litt visshet om at alle andre skal dit, litt godvær - og, som var tilfelle for en person like foran meg i mengden; littegrann lyst til å røyke jazztobakk - dette er bare noen av faktorene som motiverte folk til å komme til rallyet i går.

Apropos: jeg har lyst til å lese boka Entertaining Politics av Jeffrey P. Jones (finnes på Google Books eller Amazon).

Lønn og motivasjon i politikken

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Hva Amartya Sen betyr i det daglige: del 2

Tyler Cowen startet en debatt for noen dager siden, om hvilke økonomiske teorier som så langt er lite forstått av det allmenne publikum, og Arnold Kling har foreslått Arrows umulighetsteorem. De siste dagene har det gått en debatten gått på EconLog og Marginal Revolution om hva teoremet faktisk betyr: her, her, og her.

Dette minner meg om en bloggpost jeg begynte å kladde på for lenge siden, og som jeg like gjerne kan gjøre (halv)ferdig. Sånn:

Jeg skrev for en stund tilbake om Amartya Sen, og hva han betyr i det daglige. Kort fortalt: hans perspektiv på rettferdighet minner oss om at det som faktisk skjer i denne verden er viktigere enn det vi skulle ønske skjedde i en perfekt verden. Det betyr at vi bør konsentrere oss mer om å bekjempe faktiske urettferdigheter, og mindre om å finne det abstrakte prinsippet som gir fullstendig rettferdighet.

Her er noe annet (om enn relatert) Sen kan fortelle oss: at flere ting kan være riktig samtidig.

Det høres jo banalt ut, men det blir fort komplisert hvis man først prøver å forstå Sens tolkning av Arrows umulighetsteorem. Én måte å forstå teoremet er at det beviser at det er umulig å aggregere folks preferanser på en måte som samtidig er forenelig med alles individuelle preferanser. Hvis en gruppe av mennesker kan velge mellom tre (eller flere) ulike alternativer, som alle rangerer ulikt, finnes det ingen avgjørelsesmekanisme som kan gi et utfall alle vil være fornøyde med.

Jeg tror dette er ganske nøyaktig, men er heldigvis ikke alene om å slite med å forklare teoremet.

Sen mener derimot at Arrows teorem egentlig viser at kollektiv handling ikke kan vurderes ut fra ett enkelt kriterium. Hvis vi forsøker å vurdere utfall av gruppeavgjørelser etter ett enkelt kriterium, for eksempel hva som ville være en rettferdig fordeling av goder, vil vi få forskjellige utfall avhengig av hvilket kriterium vi bruker. Og: alle utfallene kan kalles urettferdige i lys av de prinsippene vi ikke la til grunn.

Ifølge Sen betyr dette at alle gruppeavgjørelser handler om avveininger, og at det finnes flere legitime argumenter for å vurdere hva som er rettferdig. Jeg synes historien om de tre barna og fløyten som en av dem skal få (fra side 13 i The Idea of Justice) var en ganske god forklaring.

Så skal det sies: ikke alle er enige i Sens tolkning av Arrow (eller av Adam Smith, for den saks skyld), og noen vil mene at han setter seg selv i en tradisjon som ikke egentlig eksisterer. Jeg mener å huske at noe slikt ble nevnt i spørsmålsrunden etter denne forelesningen her.

La meg til slutt ta dette tilbake til hverdagen:

Jeg har inntrykk av at mange mennesker (er de oftest økonomer?) mener at det finnes én enkeltfaktor (for eksempel økonomisk lønnsomhet, eller det allestedsnærværende utility) som er viktigere enn alle andre faktorer. Med Amartya Sen har vi en Nobelprisvinnende økonoms ord på at dette ikke er noe godt argument.

Historien ovenfra og ned

Et par av de siste kapitlene var fryktelig langsomme, men jeg har omsider kommet meg gjennom hele Henry Kissingers Diplomacy. Dette er 800 sider om internasjonal politikk fra Westfalerfreden til årene etter Sovjetunionens fall.

Jeg skal nøye meg med å dele én eneste tanke:

Kissinger lever i en verden hvor historien skapes av store menn, og han har overhodet ingen problemer med å se seg selv som en av dem. For eksempel skriver han om Richelieu:

Like Machiavelli, he might well have preferred a world of more refined moral sensibilities, but he was convinced that history would judge his statemanship by how well he had used the conditions and the factors he was given to work with. Indeed, if, in evaluating a statesman, reaching the goals he sets for himself is a test, Richelieu must be remembered as one of the seminal figures of modern history. For he left behind him a world radically different from the one he had found, and set in motion the policy France would follow for the next three centuries.

Med dette sitatet i mente er det artig hvordan Kissinger bruker så uforholdsmessig mye plass på å beskrive de begivenhetene av internasjonal politikk han selv har vært med å forme (særlig Vietnamkrigen). Det er selvfølgelig interessant å lese førstehånds beskrivelser av historien, men dette materialet kunne fint vært en bok for seg selv. At han har funnet det naturlig å inkludere sine egne erfaringer i en historie som begynner med Richelieu er, hva heter det? Interessant.

For all del: denne boka er godt skrevet, og fascinerende lesing. Men Kissingers elitisme skinner fryktelig tydelig gjennom.

Det reiser noen spennende spørsmål om makt.

Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om å ta feil

Denne bloggposten går ut til skråsikre mennesker overalt: Kathryn Schulz har holdt en virkelig tankevekkende forelesning på RSA om sin nye bok: Being Wrong. Den handler om hva det betyr å ta feil, og hvorfor noe av det viktigste vi kan gjøre er å innrømme at vi tar feil.

Denne skal jeg definitivt lese når jeg får tid.

Jeg synes dette er et utrolig viktig poeng, kanskje særlig i politiske debatter og verdidebatter. Få ting irriterer meg mer enn folk som uttaler seg som om de besitter Det Endelige Svaret.

Du kan se video av forelesningen her, eller laste ned lydopptak via RSA-podkasten på iTunes.

Politiske personer

Tidligere NYTimes-redaktør Eva Hoffman hadde en god kronikk om den moderne politikerrollen på Project Syndicate i går. Demokratiet forutsetter at vi har en offentlig sfære, adskilt fra privatsfæren, et trekk som moderne demokratier tar ennå lengre ved å også skille mellom politikeren og privatpersonen. Noen gode avsnitt:

This is undoubtedly to the good, and necessary to the conduct of orderly democratic life; but to those not used to it, the ability to combine enmity with bonhomie can seem counterintuitive. Indeed, it may be that the transition from passionate to impersonal politics is one of the most difficult challenges facing democratizers everywhere.

In pre-1989 Eastern Europe, for example, politicians’ ideological positions were seen as inseparable from their moral, or human, self. Those who were on the wrong side of the political divide were not only guilty of erroneous views; they were seen as wrong in their essence, and therefore to be condemned and hated.

The idea that you could treat political enemies jovially, and perhaps have a drink with them after hours – or enter into a coalition government with them – can seem not only unnatural, but even a bit indecent, in such circumstances. Indeed, in some young democracies, or more volatile cultures, the suspension of personal feeling is not always successfully maintained.

Hoffman peker på lederkampen mellom David og Ed Milliband som ekstremversjonen av frikoblingen mellom det private og det politiske. Hvordan kan vi forvente at to brødre skal kunne utkjempe politiske maktkamper på en måte som ikke er farget av at de er nettopp brødre? Sitat, igjen:

In judging candidates for high office, we are encouraged to eschew “personality politics,” and to disregard such aspects of politicians’ identities as their spiritual lives, their private behavior (unless obvious transgressions are committed), and their appearance and aesthetic tastes. In practice, few of us can manage to compartmentalize our perceptions – and, perhaps, doing so would not be desirable.

We may not want politicians to be driven by self-interest, but we need to acknowledge that they have selves, which are formed by a multitude of factors – and passions. In other words, if we do not want to reduce our vision of politics to policy processing, we need to remember – if only for the sake of fuller and more realistic judgment – that politicians are human, too.

Jeg synes dette er veldig interessant, og er nysgjerrig på å vite hvordan yrkespolitikere egentlig opplever det å skille mellom seg selv og sine kolleger som privatpersoner og som politiske personer. Få andre arbeidsplasser har det på samme måten. Selvfølgelig: de aller fleste av oss har familiemedlemmer, venner og kolleger som vi er uenige med om politikk. Men når politikk er jobben, og kolleger er motstandere? Det må være ganske annerledes.

Nevnte ikke de Botton noe om dette da han var på EconTalk, at han var fascinert av politikk som et yrke? Det ville i så fall vært interessant å lese.


Apropos merkelige vennskap: This American Life handler denne uken om Frenemies. Anbefales på det varmeste.

Aktivisme og teknologi: hvordan være sekstiåtter i tjueti?

Malcolm Gladwell er flink til å skrive. Noen ganger argumenterer han bra, andre ganger ganske dårlig. Og nå har han altså skrevet en artikkel i New Yorker om sosiale medier, og hva de betyr for aktivisme. Dommen: sosiale medier er ikke egnet for aktivisme som virkelig skal utfordre status quo. Gladwell viser til civil rights-aktivister som kjempet mot skolesegregering i USA på sekstitallet, og påpeker at det trengs en helt annen type organisering for å mobilisere folk til denne typen aktivisme enn det som lar seg gjøre med de nye sosiale mediene.

Her er mine første rotete reaksjoner:

Jeg tenker at det ligger en slags "alt var mye bedre under krigen"-holdning i Gladwells argument. For å si det sånn: jeg skulle gjerne kjempet mot skolesegregering - eller for allmenn stemmerett, eller mot den tyske okkupasjonen for den saks skyld - men disse kampene finner ikke sted i min tid. Dette på samme måte som at sekstiåttergenerasjonen ikke kunne valgt å utkjempe andre verdenskrig. Det er fristende å si at The Times They Have Been A-Changin'. Og da føles det urimelig å bli kritisert for å være på Twitter bare fordi jeg ikke kjemper mot skolesegregering i sørstatene.

Gladwell pirker borti dette poenget på slutten av artikkelen, men

Så: argumentet om at ny teknologi alene ikke er i stand til å felle regimer som i Moldova eller Iran er selvfølgelig helt fair. Men hvem hevder egentlig det motsatte? Clay Shirky (særlig i Cognitive Surplus) er etter mitt skjønn ganske klar på at han har kastet teknologideterminismen på båten, og jeg opplever han som ganske nyansert på dette punktet.

Og når det er sagt, så tror jeg man bør skille mellom aktivisme i etablerte demokratier som vårt, og revolusjonær aktivisme i totalitære regimer. Mange faktorer spiller sammen for å felle totalitære regimer, og ny teknologi er i seg selv ikke nok. Men slik jeg ser det, er dette en ganske annen debatt, og jeg tror de nye medienes betydning for aktivisme i etablerte demokratier bør diskuteres for seg. Tanken er vel at de to fenomenene er for forskjellige til å bli sammenliknet direkte.

Teknologien er uansett ikke den eneste faktoren vi bør diskutere, og dette fører oss til en større ungdommen nåtildags-debatt. Er vi mindre engasjert idag enn ungdom var for førti år siden? I så fall: hvorfor?

I 2008, da sekstiåtterne hadde sitt førtiårsjubileum, ble det gjort en undersøkelse av studentengasjementet på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. I sluttrapporten (tilgjengelig her) beskrives en kjent type blant dagens studenter: Nullåtteren. Begrepet er i utgangspunktet hentet fra den franske sosiologen Thomas Sauvadet, som gjorde en studie av ungdommer som deltok i opptøyene i Paris’ forsteder i 2005. Ivar A. Iversen kalte i Dagsavisen disse ungdommene for nullåttere, og de kjennetegnes ved at de mangler et politisk prosjekt og politiske visjoner.

Det som, ifølge denne rapporten, beskriver nullåtteren er ikke nødvendigvis manglende vilje til engasjement, men følelsen av å mangle en engasjerende sak. Jeg synes det er et interessant poeng.

Kan det være at ungdom i 2010 ikke har de samme sakene å kjempe for som sekstiåtterne hadde? Jeg lurer på det. Å sammenlikne sekstitallets civil rights-aktivister med dagens ungdom på Facebook blir derfor ganske urimelig.

I en Twitterdiskusjon tidligere idag ble jeg bedt om å gi eksempler på sosiale medier brukt til "tung, effektiv aktivisme i Vesten". Jeg vil heller parere med å si at det ikke nødvendigvis er den tunge, effektive aktivismen vi ser etter.  For all del: jeg synes det er utrolig beskrivende at anti-lisens-folket mobiliserer så sterkt på Facebook og så svakt in real life, men så er da også NRK-lisensen mindre viktig for folk enn skolesegregering. Det skulle bare mangle.

Igjen er det fristende å ta Shirky i forsvar: han skriver nettopp at de nye mediene har senket terskelen for hva som kan kalles samfunnsengasjement. Det finnes naturligvis en skala i samfunnsengasjement - og å lage en lolcat scorer selvfølgelig lavere på denne skalaen enn f eks pengeinnsamling for Obama. Poenget til Shirky er likevel at passivitet (som i gammeldags TV-titting) ikke engang er på denne skalaen. Lavterskeldeltakelsen som de nye mediene åpner for gir oss all slags ubetydelig skvalder, men er fortsatt ørlite mer civic enn å sitte i sofaen og se TV.

Apropos samfunnsengasjement idag, her er en bokanbefaling til slutt: Guro Ødegårds doktoravhandling om politisk engasjement blant unge i Norge er verdt å lese. Les intervju med henne her.

Har jeg egentlig lyst på en Kindle?

Jeg har nettopp vært på Politics and Prose, en veldig bra bokhandel like borti gata (takk for tipset, Bente!), og har behov for å sortere noen tanker om e-bøker. Tips og innspill mottas med takk.  

Først: jeg har lenge tenkt at jeg har lyst på en e-bokleser. Jeg har lyst på et lesebrett med færrest mulig distraksjoner, og har derfor tenkt Kindle framfor iPad. Sammenliknet med papirbøker ville fordelene med en Kindle være:

• Rask og billig tilgang på nye bøker
• Plassbesparende, særlig ved reising
• Klassikerne er gratis
• Bøkene er søkbare

Men nå har jeg altså nettopp ruslet rundt i en god bokhandel, og tvilen setter inn. For det første liker jeg veldig godt følelsen av å være i en fysisk bokhandel. Som så ofte ellers var jeg ikke på utkikk etter noe spesielt, og hadde ikke egentlig tenkt å kjøpe noe. Men akkurat idag fant jeg en signert utgave av Nassim Talebs The Black Swan til rett under 20 dollar. Og den måtte jeg jo kjøpe. En e-bok kan ikke signeres, kan ikke settes i bokhylla, og kjøpes ikke i en fysisk bokhandel. Dette er viktige ting for meg.

En ting til: for en stund tilbake kjøpte jeg den nye Penguin Classics-utgaven av Adam Smiths Moral Sentiments, med et innledende essay av Amartya Sen. Dette er en av bøkene jeg kunne spart meg om jeg hadde hatt en Kindle (lastes ned gratis f eks her), men da ville jeg gått glipp av Sens essay. Jeg kunne kjøpt Penguin-utgaven til Kindle også, naturligvis - men fortrinnet med gratis klassikere er uansett mindre.

Jeg vet ikke hva jeg lander på. 

Når eksperter og amatører møtes

I disse dager lanserer UD en serie av blogger, deriblant Kongressvalgbloggen fra Washington D.C. (full disclosure: jeg er praktikant ved ambassaden dette halvåret, men denne bloggposten står selvfølgelig for min egen regning). Personlig tror jeg bloggplattformen vil være veldig nyttig for UD, men når kunnskapsarbeidere som de departementsansatte tar steget ut i sosiale medier, tror jeg også at mange vil oppleve det som en utfordring.

Spenningen ligger her: Når amatørene (enten de er “folk flest” eller troll i kommentarfeltene) får anledning til å komme med all slags tilbakemeldinger, hvorfor skal ekspertene gidde å engasjere seg på Facebook, Twitter eller en blogg? Har ikke amatørene gjort disse arenaene uinteressante for den opplyste debatten?

Jeg tror denne holdningen er ganske utbredt (for eksempel i akademia), og at den hindrer mange kunnskapsrike folk fra å delta i nettoffentligheten. Og jeg tror det kan være noe å vinne på å overkomme frykten for nettfolket.

Clay Shirkys siste bok, Cognitive Surplus, tilbyr et slags svar. Her går han nemlig langt i retning av Putnam i å mene at alt samfunnsengasjement er av det gode. Det grunnleggende premisset er at enhver kreativ handling - om enn bare å lage en lolcat - representerer et større samfunnsengasjement enn å være en passiv mottaker. Nettet åpner for medvirkning og kreativitet, og er dermed grunnleggende mer civic enn gårsdagens tidstyv, TVen. Amatørens engasjement, uansett hvor langt nede på skalaen av civicness, er uansett mer civic enn passivitet.

Shirky minner dessuten om at eksperten og amatøren har forskjellige rolle å spille, også når de gjør samme aktivitet. Han skriver:

I sing "Happy Birthday" to my children, even with my terrible voice, not because I can do a better job than Placido Domingo or Lyle Lovett, but because those talented gentlemen do not love my children as I do. There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals. 

Dette er verken en kritikk av eksperten, eller en hyllest av amatøren. Shirky påpeker bare at eksperten og amatøren fyller ulike roller, selv når de gjør samme aktivitet.

Jeg tror det samme poenget gjelder her i Washington: på Kongressvalgbloggen skal de ambassadeansatte kommentere prognosene for høstens kongressvalg. Mange nordmenn er opptatt av amerikansk politikk, mange har en mening, og mange vil forhåpentligvis kommentere det som skrives på denne bloggen - selv om få av oss har samme grunnlag for å uttale oss som diplomatene. For å si det sånn: hvis Herr Hvermannsen fra Hamar kan gi en like skarp analyse av det amerikanske valget som en norsk diplomat i Washington - ja, da er de begge på feil sted. Men dette gjør selvfølgelig ikke verken Herr Hvermannsen eller diplomaten verdiløs.

Fra dette perspektivet er Andrew Keens argument fra Cult of the Amateur egentlig en skivebom: ekspertise og amatørengasjement er ikke i direkte konkurranse. Det som er nytt med de nye mediene er ikke at amatørene nå vil dominere i debatter som tidligere var forbeholdt de profesjonelle. Amatørene (eller borgerne, som de også heter) har da vel alltid hatt en mening om spørsmål som akademikere, byråkrater, diplomater, og rådgivere vet mer om enn dem? Og dette har ikke hindret dem fra å diskutere disse spørsmålene rundt middagsbordet. Det nye er at vi nå har muligheten til å samles rundt ganske så store middagsbord.

Og selv om ekspertene og amatørene etterhvert kan delta i den samme debatten, fyller de likevel ikke samme rolle. For amatørene har muligheten til å få ytre sine politiske tanker og observasjoner en verdi i seg selv - det er slik vi deltar som samfunnsborgere. Ekspertene stiller vi gjerne høyere krav til, fordi deres deltakelse i debatten ikke bare bør ha en verdi for dem selv - men også for oss andre.

Så her er en oppfordring til kunnskapsarbeidere overalt: gå amatørene  i møte og forsøk å lær noe, alle sammen. Alle deler ansvaret for å holde offentligheten konstruktiv, interessant og tilgjengelig. Det er dessuten god grunn til å tro at selv ekspertene kan lære av å gå i samtale med opplyste amatører.

Dette er vel egentlig noe av den samme oppfordringen jeg har rettet til en annen kunnskapsarbeider tidligere.

Nytt argument: Kjønn i konflikt

Den siste utgaven av argument har vært ute en stund, så nå er det på høy tid å poste artikkelen her på bloggen. Denne gangen har jeg skrevet om hvordan den sosiale konstruksjonen av kjønn gjør sivile menn mer sårbare i krig. Artikkelen bygger på argumentene til Charli Carpenter, som jeg blogget om for en stund tilbake. Referansene finner du i artikkelen og den gamle bloggposten. Jeg har også lagt ut artikkelen her på bloggen.

Jeg synes dette er et veldig interessant tema, og det er synd at jeg ikke hadde tid til å skrive en enda lengre artikkel om dette (skulle gjerne ha skrevet dobbelt så langt). Det store poenget er at menneskerettighetsaktivister ikke arbeider på en kjønnsnøytral måte - og at dette særlig går ut over sivile menn. Jeg synes dette er et viktig poeng, og en nyttig måte å vise at sosialkonstruktivisme er relevant.

Dette var altså min siste artikkel i argument, den fjerde i tallet. Her er de alle sammen:
Sårbare menn
Kapitalister og andre kjeltringer
Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten
Ceci n'est pas folk flest (trykket på nynorsk)

Det har vært veldig lærerikt å være med i redaksjonen. Jeg er spesielt takknemlig for at Julie og Marte inviterte meg til å bli med.

Sårbare menn

(Artikkel publisert i Argument #4 2010)

[Kjønn i konflikt]

Menneskerettighetsorganisasjoner som skal verne om sivile i krigsområder forvalter ikke sitt mandat kjønnsnøytralt. I vernet av «kvinner, barn og andre sårbare grupper» faller menn i militærpliktig alder utenfor.

Ideen om at kjønn er en sosial konstruksjon det er meningsfullt å studere har fått seg en knekk i den norske offentligheten etter Eia og Ihles hjernevask. Nå skal det være biologi. Men det kan være gode grunner til å se nærmere på sosiale oppfatninger av kjønn – særlig innenfor harde temaer som krig og konflikt.

Mange begreper forstås nemlig ikke som kjønnsnøytrale. Noen ganger er utfallene av disse kjønnskonstruksjonene relativt harmløse, slik som når reklamen for Toros ferdigmat spiller på oppfatningen av at menns matlagingsevner er begrenset til blanding av vann og pulver.

Men andre ganger er den sosiale konstruksjonen av kjønn et spørsmål om liv og død.

Sosialkonstruktivisme
Før vi går videre må vi stoppe opp ved ideen om at internasjonal politikk kan studeres som en sosial konstruksjon. Dette betyr at vi antar at internasjonal politikk utspiller seg innenfor rammene av sosialt konstruerte begreper, som politikere, media, forskere og representanter for ikke-statlige organisasjoner stadig er med på å skape gjennom det offentlige ordskiftet.

Denne typen tilnærminger til studiet av internasjonal politikk er riktignok ikke anerkjent blant alle forskere. Særlig i norske forskerkretser stikker konflikten om sosialkonstruktivismen dypt, og noen avfeier tilnærmingen som vrøvl. Men som vi har lært av Eia og Ihle: det finnes forskere i det store utland som er uenige med våre hjemlige fanatister. Se for eksempel til USA.

Kjønn i konflikt
Den amerikanske professoren Charli Carpenter fra University of Massachusetts-Amherst har studert sosiale konstruksjoner av kjønn blant internasjonale menneskerettighetsaktivister. Hun påpeker at forståelsen av begreper som «ikke-stridende», «sivil» og «uskyldig» ikke brukes kjønnsnøytralt. I konfliktområder undergraver dette menns sikkerhet.

I utredninger og mandater som legger grunnlaget for hjelpearbeid i konfliktområder – blant annet fra FN – defineres formålet med hjelpearbeidet som beskyttelse av «kvinner og barn og andre sårbare grupper». Men problemet med en slik kjønnet diskurs er at menn - som er potensielle soldater, og dermed står i fare for å bli massakrert av militære styrker - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon.

Sårbare menn
Krigen på Balkan på 1990-tallet illustrerer poenget. Ifølge Carpenter fulgte den etniske rensingen av bosnjaker og kroater et karakteristisk mønster: etter vedvarende blokkader og artilleribeskytning inntok soldater byene til fots. Internasjonale hjelpeorganisasjoner bidro i evakueringen av sivile fra byen, mens beleiringsstyrkene søkte etter stridende menn i militær alder. I denne prosessen ble ikke-stridende menn i militær alder særlig sårbare.

Det viktige poenget er at selv om det gir mening å se på kvinner og barn som sårbare grupper i konfliktområder, er det samtidig ingen grunn til å ekskludere sivile menn i militær alder fra gruppen av «sivile» eller «sårbare» personer. Når begrepene følger det Carpenter kaller en kjønnsessensialistisk logikk – alle kvinner er uskyldige sivile, alle menn er soldater – blir sivile menn særlig utsatt for fare.

Carpenter siterer en uttalelse fra Hillary Clinton: - Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.

For publikum
Hvorfor utelates sivile menn fra vår forståelse av de uskyldige i krig? Ifølge Carpenter kan dette forstås som en effekt av hjelpeorganisasjonenes markedsføring.

Internasjonale menneskerettighetsaktivister gjør det meste av sitt operative arbeid i konfliktområder og i mindre utviklede land. Men avgjørende støttegrupper, og særlig donorer, holder til i rike land. For å appellere til vår samvittighet må man bruke sterke virkemidler og en ukomplisert narrativ. Ingenting er mer uskyldig enn kvinner og barn.

Men denne kommunikasjonen er med på å befeste en forståelse av hvem som må prioriteres for evakuering fra konfliktområder. Og hvem som kan klare seg selv.


Les mer
Carpenter, Charli.  (2005). «“Women, Children and Other Vulnerable Groups”: Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue», International Studies Quarterly 49 (2): 295–334

Carpenter, Charli. (2003). «'Women and Children First': Gender, Norms, and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95», International Organization 57 (4): 661-694

Se også Charli Carpenters leseliste om kjønn og internasjonal politikk på webutgaven av Foreign Affairs.

Tea partiers

Var nettopp en tur nede i byen, og snublet over et Tea Party rally foran Capitol. Mange kreative plakater å se. Derfor: noe så sjeldent som en bildebloggpost:

Uansett hvor drøye mange av disse plakatene og slagordene er, synes jeg det virkelig overraskende er at folk faktisk møter opp til demonstrasjonene. Man kan si mye rart om dette folket, men samfunnsengasjement har de.

Uenige generaler

Charli Carpenter og kollegene hennes på Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money er gjengangere her på bloggen. Det er rett og slett fordi jeg synes de skriver mye smart. På dagens Bloggingheads diskuterer hun med LGM-kollega Robert Farley under overskriften "The Blogger and the State".

Et av poengene som kommer fram i diskusjonen gjelder Matthew Motens artikkel i siste Foreign Affairs (som jeg ikke har lest) om politiseringen av militæret.

På et punkt sier Carpenter at det ikke nødvendigvis er så dumt om generaler uttaler seg offentlig om politiske spørsmål, eller tar offentlige standpunkt som går imot politisk ledelse - så lenge generalene senere adlyder politiske avgjørelser. En kultur som tillater generalene å ha en mening om politiske saker, og være uenig med politisk ledelse, er en styrke, mener Carpenter. Hun sier: hvis presidenten er trygg på seg selv som leder, kan han tolerere at generalene er uenige - fordi han vet de vil følge politiske avgjørelser når de er fattet.

Nå er det selvfølgelig viktige forskjeller mellom militæret og resten av statsapparatet, men jeg tenker at det samme poenget kan overføres til byråkratiet (og diplomatiet?). Dette er hvertfall en ting å tenke på når forvaltningen skal bli mer synlig i sosiale medier: det er ikke nødvendigvis krise hvis folk i embetsverket har meninger om politiske spørsmål.

IP 2.0

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen  (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.

George Orwell: Why I Write

Det er skjelden jeg leser en bok på en dag, men flyturen til Washington D.C. var mer enn lang nok til at jeg kom meg gjennom George Orwells Why I Write. Selv om det lengste essayet (The Lion and The Unicorn) var litt uinteressant og drøyt - for mye nasjonalisme og remjende antikapitalisme for min smak, men likevel interessant som historisk dokument - var resten av boka en fryd å lese. Korthistorien The Hanging er rett og slett glimrende, og sistekapitlet Politics and the English Language er så poengtert at det kan ta skrivelysten fra hvemsomhelst. Her setter Orwell så høye standarder for politisk skriving, at jeg føler jeg aldri vil skrive en nøyaktig setning igjen noensinne.

Orwells seks skriveregler er kanskje kjent for de fleste [sjekk dem her om du er i tvil], men jeg likte dette avsnittet bedre:

A scrupulous writer, in every sentence that he writes, will ask himself at least for questions, thus: What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is the image fresh enough to have an effect? And he will probably ask himself two more: Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Da er standarden satt.

The Shallows

Nettopp blitt ferdig med Nicholas Carrs The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains. Hovedargumentet er at nettet medfører et skifte i måten vi forholder oss til informasjon. Evnen til å fordype seg i lange, sammenhengende argumenter (den type tenking som fostres av å lese bøker) blir utfordret og fordrevet av den raske tilgangen på informasjon via nettet.

Et av de mest interessant poengene i boka handler om nevroplastisitet; at både hjernens funksjoner - og den fysiske strukturen i hjernen - påvirkes av måten vi tenker. Jeg fører opp dette på listen over ting som er fryktelig rart å tenke på.

Når det er sagt: jeg synes det er viktig å ikke bruke denne boka til å reise stråmannen om at "internett ødelegger kulturen", for Carrs argumenter er egentlig mer nyansert enn som så. Selvfølgelig - han er pessimist, men han er ingen Andrew Keen. Det store poenget er at ny teknologi påvirker oss på måter vi ikke helt kan forutse, og at noen av effektene kan være negative.

Hvis jeg har noen innvendinger mot denne pessimismen, så er det dette: jeg kan ikke se for meg noe bedre tidspunkt i historien å være et gjennomsnittsmenneske med interesse for bøker enn akkurat nå. Både prisen og tilgjengeligheten på bøker gjør at det idag er lett å lese mye. Dessuten kommer jo mye av læringsutbyttet ved bøker nettopp når man kan dele tolkninger og argumenter med hverandre - noe internett muliggjør på en mye større skala.

På den andre siden: problemet med sosiale forskjeller i mediebruk er veldig aktuelt. Det faktum at mer kunnskap er lettere tilgjengelig nå enn før betyr ikke at alle benytter seg av det.

Om du ikke skal lese boka, bør du i det minste få med deg dette intervjuet med Carr på Surprisingly Free Conversations, og Atlantic-artikkelen fra 2008 som boka springer ut fra: Is Google Making Us Stupid? . Bloggen hans finner du her.

Apropos: jeg skrev en bloggpost om nettet og oppmerksomhet i fjor.

Om sosial kapital

Her er et slags forsøk på definere begrepet sosial kapital. Dette innlegget bygger på teorikapitlet i masteroppgaven min.

Sosial kapital er et begrep som brukes av både sosiologer, statsvitere og (politiske) økonomer - ofte på litt forskjellige måter. Noen, som f eks Bourdieu, ser på sosial kapital først og fremst som en individuell ressurs, som kan mobiliseres for å oppnå et mål. Denne - og andre former for kapital - er sentral i konstitueringen av klasseforskjeller.

Andre ser sosial kapital som et fellesgode, og bruker begrepet for å analysere samarbeid. Her får vi en nyttig definisjon fra statsviteren Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som “features of social organization, such as trust, norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).

Altså: det naturlige utgangspunktet for å snakke om sosial kapital, særlig innenfor politisk økonomi, er det som kalles sosiale dilemmaer (eller collective action-problemer). Denne typen samarbeidsproblemer kan beskrives gjennom spillteori, se Fangens dilemma, og er stort sett det samme som Mancur Olson skriver om i The Logic of Collective Action og som Garrett Hardin har kalt the tragedy of the commons. Essensen er at rasjonelle aktører som skal samarbeide om et felles gode vil komme til å feile. Dette skjer fordi ingen vil forplikte seg til å bære kostnaden ved å bidra til det felles gode.

Hovedpoenget er at folks individuelle incentiver ofte er i konflikt med et kollektivt gode. Hvis folk følger sin egeninteresse (og det er det god grunn til å tro at de gjør) vil det felles beste være bortimot umulig å oppnå. Dette er det viktige poenget ved det man kan kalle førstegenerasjons collective action-teorier.

Disse teoriene er verdifulle fordi de forteller oss om begrensningene for samarbeid. Men de gir også veldig pessimistiske spådommer over folks evne til å samarbeide.

Her passer det med en rask digresjon til evolusjonsbiologien. Vi ser på evolusjonen som en beinhard kamp om overlevelse, men likevel har samarbeid og altruisme vunnet fram: for eksempel bier, vampyrflaggermus, og visse typer bakterier viser altruistisk atferd. Men hvis evolusjonen er en så beinhard kamp om overlevelse, hvorfor har da hjelpsomme individer fått videreføre sitt arvemateriale? Ifølge noen (f eks Samir Okasha) kan svaret være at evolusjonen fungerer på flere nivåer - og at ikke bare individer, men også grupper kan føres fram gjennom naturlig seleksjon. Jeg har skrevet om noe av dette tidligere, og anbefaler igjen denne forelesningen med Okasha.

Det store poenget å ta med seg er uansett dette: antakelsen om at samfunnet bare består av atomistiske nyttemaksimerende aktører gir upresise spådommer. Vellykket samarbeid er i virkeligheten mye mer utbredt enn disse teoriene skulle tilsi.

Så: alt dette leder oss til det vi kaller andregenerasjons collective action-teorier, og det er her sosial kapital kommer inn. Kapitlet til Ostrom og Ahn i Handbook of Social  Capital er en god intro til dette. To premisser er viktige:

1: hver og en av oss har forskjellige preferanser for samarbeid. Noen av oss er villig til å bruke mye krefter på å arbeide for et felles gode, andre ønsker først og fremst å snylte. Mange av oss er et sted mellom disse ytterpunktene. Hovedpoenget er uansett at preferanser varierer.

2: sosiale dilemmaer utspiller seg innenfor en sosial struktur som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at folk vil samarbeide. I noen tilfeller kan snyltere bli straffet for ikke å bidra, eller folk kan få vite om andres preferanser, og dermed bli mer (eller mindre) interesserte i å bidra selv.

Når vi snakker om sosial kapital, er det altså mot dette bakteppet. Vi er interessert i å se hvordan tillit og nettverk mellom aktører kan gjøre det lettere å overkomme sosiale dilemmaer.

Så kommer nyansene. Det er for eksempel vanlig å skille mellom bonding og bridging sosial kapital. Denne forskjellen kan forklares som forskjellen mellom partikularisert tillit og generalisert tillit. I en lukket gruppe, der medlemmene samhandler ofte med hverandre, og hvor man har mulighet til å sanksjonere snyltere, kan det være rasjonelt å anta at de andre er til å stole på. Dette er altså en type tillit som er begrenset til gruppens medlemmer (partikularisert/bonding).Her er det også verdt å nevne at sosial kapital muliggjør alle typer samarbeid hvor individuelle incentiver er i konflikt med et kollektivt gode - uansett om utfallene er normativt gode eller ikke. Terrornettverk og kriminelle gjenger, for eksempel, er avhengige av sterk bonding sosial kapital for å nå sine mål (ref Fangens dilemma).

Generalisert tillit opererer etter en helt annen logikk. Her er ikke spørsmålet om du kan stole på dine nærmeste, men om du kan stole på fremmede. I surveyundersøkelser er det vanlig å spørre om du mener "folk flest er til å stole på". Dette gjelder altså tillit til folk du ikke har noen tidligere erfaringer med, ikke kan sanksjonere, og kanskje aldri ville treffe på igjen.

Det er også mye debatt om hva som egentlig skaper sosial kapital. Putnam legger stor vekt på deltakelse i frivillige organisasjoner, og mener at ansikt-til-ansikt-kontakt i sivilsamfunnet sosialiserer folk til å stole på hverandre.

Andre mener at sosial kapital først og fremst er institusjonalisert. Det kan være mange forskjellige institusjoner som fostrer tillit: familien, velfungerende og ukorrupte offentlige byråkratier, velferdsstaten - eller de frivillige organisasjonene (her er argumentet at frivillige organisasjoner kan bygge sosial kapital også blant dem som ikke selv er medlemmer eller deltakere, se f eks denne artikkelen av Dag Wollebæk og Per Selle). Det er også noen som foreslår at økonomisk likhet styrker sosial kapital - les for eksempel denne eller denne.

Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom etnisk mangfold og sosial kapital. Her kan vi se for oss to alternativer: enten vil folk bli mer tolerante og tillitsfulle etterhvert som de møter folk som er annerledes fra dem selv (kontakt-hypotesen), eller så vil de bli mer skeptiske (konflikt-hypotesen).

Bevisene er så langt uklare. Putnam har foreslått at etnisk mangfold reduserer frivillig deltakelse (og dermed sosial kapital), men det er uklart hva som skylles etnisk mangfold, og hva som skyldes andre strukturelle forskjeller, slik som fattigdom og segregering. Sjekk ut denne artikkelen av Eric Uslaner, og denne av Oliver og Mendelberg for gode diskusjoner om dette.

Det er dessuten interessant at selv om økt heterogenitet ser ut til å redusere sosial kapital om vi undersøker hvert land (og da særlig USA) for seg, ser man ingen tilsvarende sammenheng mellom land. Sjekk for eksempel denne artikkelen fra 2009.

Om du vil lese mer om sosial kapital, er dette gode steder å begynne:
Elinor Ostroms artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action setter scenen. Robert Putnams bøker Making Democracy Work og Bowling Alone er bortimot obligatoriske. Francis Fukuyamas Trust er heller ikke dum. Sjekk også Clay Shirkys Here Comes Everybody, om hvordan nye medier kan legge til rette for dannelsen av sosial kapital. Jeg synes også den nylig utgitte Handbook of Social Capital var en god introduksjon. For norsk forskning på feltet, følg med på sivilsamfunn.no