Hverdag og verdenshistorie, Adam Smith edition

Jeg har nettopp lest John Raes Adam Smith-biografi (utgitt i 1895, gratis på Amazon og Project Gutenberg). Dette er strengt tatt mer av en hyllest enn en biografi, og boka ligger milevis unna å være noen nøktern personbeskrivelse. Men slik var kanskje skikken den gang. Og likevel er den ganske interessant å lese.

Jeg vil trekke fram én liten historie: vi vet ikke nøyaktig hva Smith gjorde 14. juli 1789, mens Bastillen ble stormet i Paris, men dagen etter hadde han besøk av dikteren Samuel Rogers. Nyheten om den franske revolusjonen hadde naturligvis ikke nådd Skottland ennå, og det var en hverdag som mange andre:

Rogers arrived in Edinburgh apparently on the 14th of July— that momentous 14th of July 1789 which set the world aflame, though not a spark of information of it had reached Edinburgh before he left the city on the 21st; and on the morning of the 15th he walked down Panmure Close and paid his first visit to the economist. He found Smith sitting at breakfast quite alone, with a dish of strawberries before him, and he has preserved some scraps of the conversation, none of them in any way remarkable.

Det skjer så mye av historisk viktighet rundt oss, og vi forsøker å forstå det som best vi kan samtidig som vi fortsetter med hverdagen. Midt oppe i alle historiske begivenheter - revolusjoner, terrorangrep, historiske vedtak - har vi vårt hverdagsliv. Jeg tror jeg er spesielt mottakelig for denne tanken nettopp nå i år.

Og mens Frankrike våknet opp til første morgen etter revolusjonen, spiste Adam Smith jordbær til frokost.

Ti år etter

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?" 

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt. 

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy. 

Hjerneforskningsvask

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Hvordan bias begynner

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.

Å feile er første skritt mot suksess

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.

Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.

Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.