Leseåret 2011: beste bok i år?

Jeg forsøker å bestemme meg for hvilke bok som var den beste jeg leste i år, og det er virkelig ikke lett.

Kanskje er det fordi jeg har det så friskt i minne, men essayene til Michel de Montaigne må komme høyt opp på lista. At disse essayene er skrevet på 1500-tallet er nesten ikke til å begripe. Man føler virkelig at man blir kjent med fyren, og han er så veldig sympatisk og et godt forbilde. Det har også hjulpet at jeg tok med meg Sarah Bakewells Montaigne-biografi på veien, og vekslet mellom de to bøkene. Det var en finfin opplevelse.

Men grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å lese Montaigne er alle anbefalingene fra Alain de Botton. Jeg snublet først over de Botton ved en tilfeldighet (han holdt en forelesning ved RSA, og jeg abonnerte på podkasten), men hans The Pleasures and Sorrows of Work ble en av de store favorittene mine fra 2009. Her er forresten min første reaksjon.

Det er merkelig å tenke på at det først var i mars 2011 jeg leste mer av ham. Men i løpet av våren i år tok jeg meg gjennom fire av bøkene hans: Status anxiety, The consolations of philosophy, The architecture of happiness, og The art of travel. Det har vært en fryd.

Det er vrient å oppsummere nøyaktig hva som gjør disse bøkene så gode. Han tar opp store og svulstige temaer - kjærlighet, selvfølelse, meningen med og i livet, lykke - men det er alltid så elegant og uanstrengt formulert.

Og én ting er måten De Botton gjør klassiske tekster relevante for hverdagslivet idag (Montaigne er ikke den eneste: Sokrates, Seneca og Epikur er andre gjengangere) - dette gjør han så elegant at jeg blir inspirert til å gå rett til originalene (lang parantes her). Jeg er glad for at han åpner dørene til klassikerne på denne måten.

Noe annet ved disse bøkene er hvor godt de tåler å leses om igjen. Jeg har allerede tatt til meg et av poengene fra hans neste bok (Religion for atheists, ute allerede i januar): at religion kan minne oss om verdien av repetert tekstlesing. Ved å lese en tekst på nytt, som et rituale, kan vi hjelpe oss selv til å virkelig huske de viktigste budskapene tekstene har å gi oss. Jeg har allerede lagt papirutgaven av Status anxiety på nattbordet, for andre gangs lesing.

Derfor tror jeg at Alain de Botton blir stående som den beste jeg har lest i år. Han skriver fryktelig godt, og er interessant også på Twitter. Anbefales på det varmeste.

---
Et lite PS helt til slutt: dårligste leseopplevelse i år: Forbrytelse og straff. Ren pliktlesing som ga meg lite.

En lang parantes om hvordan bøkene til Alain de Botton minner meg om musikken til Girl Talk

Her kommer en tanke i parantes som egentlig var en del av et annet blogginnlegg. Der passet det ikke helt hjemme. Derfor får det stå alene:

(Jeg tenker på bøkene til Alain de Botton litt som jeg tenker på musikken til Girl Talk: begge setter sammen gamle ideer til noe nytt, slik at den nye helheten både er interessant i seg selv, og gir meg lyst til å oppsøke originalverkene som det nye verket trekker på. Dette skal handle mest om det siste. Jeg har skrevet om ham før: Greg Michael Gillis gir ut musikk under artistnavnet Girl Talk, og musikken er biter av popmusikk fra de siste tiårene, vevd sammen og oppå hverandre til et nytt musikalsk uttrykk. Til tider litt slitsomt, men ofte veldig catchy. Et godt eksempel: på et av sporene fra det siste albumet hittil, All Day, har han lagt vokalsporet fra Ol' Dirty Bastards Shimmy Shimmy Ya oppå Radioheads Creep. Og det fikk meg til å tenke på på hvor mye god hiphop vi har fra nittitallet. Så jeg tok fram noen gamle Wu-Tang Clan-album, og har hatt noen veldig gode musikkopplevelser med det. Og det var musikken til Girl Talk som åpnet akkurat denne døren. Alain De Botton gjorde noe av det samme, om enn han sendte meg til et annet sted. Jeg har nemlig lest flere av bøkene hans i løpet av året, og de mange referansene til Michel de Montaigne motiverte meg til å pløye gjennom Essayene. Det var veldig givende lesing, som jeg ikke hadde begitt meg ut på uten anbefalingene fra de Botton. Og da handler det om dette med originalitet igjen: det er ingen skam i å reprodusere noen andres gode ideer, så lenge kildehenvisningene er gode - og inspirerer til videre utforskning. Både Girl Talk og Alain de Botton har gjort dette for meg i år. Fra Michel de Montaigne til Ol' Dirty Bastard, der altså. Uten sammenlikning forøvrig, som det heter. Poenget - en gang til - er altså at: det er ingenting galt med å kopiere dem som har gått før deg, så lenge du gjør det på en måte som også inspirerer publikumet ditt til å se til originalene).

Å sette (en) pris på kunst

Don Thompson har skrevet en veldig underholdende bok om markedet for samtidskunst: The $12 Million Dollar Stuffed Shark: The Curious Economics of Contemporary Art. Jeg kom over boka via Colin Marshall, som intervjuet Thompson for en stund tilbake (mp3). Boka består av 24 ganske korte kapitler om auksjonshusene, kunstnerne, forhandlerne og samlerne som utgjør markedet for samtidskunst. Noen tanker:

For det første: denne boka er underholdende på samme måte som Robert Franks Richistan er underholdende; begge har noe "lifestyles of the rich and famous" over seg. Det er sjokkerende og fascinerende å lese om folk som har så mye penger at de kjøper kunst som koster like mye som en jumbojet. Litt Se Hør-faktor, javel. Men veldig fascinerende. Apropos: Robert Frank ga ut en ny bok om de superrike nå i november: The High-Beta Rich, og den er kanskje verdt å lese. Vi lever i en tid hvor det er god grunn til å se nærmere på livet i den rikeste prosenten.

For det andre: denne boka har mye interessant å si om økonomifaget, om rasjonalitet og prisdannelse. Glem tilbud og etterspørsel, kunstmarkedet handler om helt andre ting. Det handler om prestisje, om ego, om selvfølelse og selvrealisering, og alle andre menneskelige følelser som bestemmer hvordan vi oppfører oss i markedet. Det virker kanskje fjernt, men det har en viss overføringsverdi. Når jeg kjøper økologisk Fairtrade-kaffe har det noen fellestrekk med milliardæren som kjøper en Damien Hirst. Litt ubehagelig tanke.

Til slutt: denne boka er en interessant inngangsport til å lære mer om kunst. Selv om Thompson selv innrømmer at "It is easier to appreciate art when what is required is not an understanding of art history, just our memory of a recent article about high auctionprices", så er det i det minste en start. Selv kan jeg veldig lite om kunst, og denne boka var et underholdende sted å begynne.

Leseåret 2011: om Kindle og lesevaner

2011 ble mitt første år som e-bokleser, etter at jeg kjøpte Kindle i januar. Jeg tror lesebrettet har forandret lesevanene mine noe, og her er noen tanker om hva som har skjedd:

Nå som jeg har Kindle leser jeg oftere, gjerne i mindre doser, og i sum flere bøker enn tidligere. Det er lett å lese bare noen få sider når jeg har litt tid til overs, og det blir ingen dødtid med å bla frem til riktig side. Det er dessuten veldig lett å lese flere bøker parallelt.

Jeg leser færre norske bøker, og jeg bruker biblioteket mindre.

Det har blitt flere spontankjøp. Muligheten til å kjøpe bøker rett til lesebrettet mens jeg sitter i sofaen, på kafé, eller på trikken, er veldig lett å benytte seg av.

Jeg leser flere klassikere. Dette var for øvrig en del av regnestykket da jeg bestemte meg for å kjøpe lesebrettet, siden jeg kunne spare penger som jeg (kanskje) ellers ville brukt på papirversjonene.

Men papiret blir selvfølgelig ikke helt borte. De siste par ukene har jeg kjøpt flere papirbøker igjen (noen jeg følte fortjente en plass i bokhylla, selv om jeg allerede har dem digitalt). Jeg tipper at jeg kommer til å fortsette med dette.

Om Montaigne

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg tror det var Alain de Botton som ble spurt om bokanbefalinger for folk som vil lese hverdagsrelevant filosofi. Han trakk fram essayene til Michel de Montaigne, og den anbefalingen er jeg veldig fornøyd med å ha fulgt. Akkurat nå føles det som noe av det viktigste jeg noengang har lest.

Jeg lastet ned en nær-gratis utgave av essayene fra Amazon (alle ti bindene i en fil, men ikke like omfattende som hardbacken jeg nettopp har bestilt). Nå har jeg brukt noen uker på å lese gjennom alt sammen. Med meg på veien har jeg hatt Sarah Bakewells biografi How to Live, og jeg har lest noen kapitler av biografien innimellom det andre. Bakewell skriver om Montaignes liv, om essayene, og om hvordan Montaigne har blitt lest og tolket gjennom tidene. Hun er en veldig god guide.

Montaigne skrev disse essayene på slutten av 1500-tallet, og var dermed den første til å bruke ordet essay på denne måten (før Francis Bacon, til og med). Tekstene fikk titler som "Of cannibals", "Of moderation" og "That men by various ways arrive at the same end", men handler sjelden om det tittelen foreslår de skal handle om. De spenner fra diskusjoner om gresk og romersk historie til fortellinger om Montaignes sexliv, husdyr og nær-døden-opplevelser.

Dette er en type leseropplevelse som gjør det både vanskeligere og lettere å sette seg ned og skrive på egen hånd. Det blir lettere å skrive personlige tekster, men vanskeligere å skrive noe faglig. For én ting er selvrefleksjonen og ærligheten til Montaigne (den er fristende å kopiere, men tekstene han oppmuntrer til passer ikke på en blogg denne bloggen), men noe annet er Montaignes ydmykhet og vilje til å innrømme at han kan ta feil. Denne ydmykheten er smittsom, og det blir vanskelig å gripe tak i faglige debatter. For hva vet vel jeg?

Montaigne mener vi må slå oss til ro med at mye av det vi kaller kunnskap egentlig bare er gammel vane. Et av verktøyene han stadig foreslår er å se oss selv utenfra - for eksempel ved å betrakte våre egne skikker og vaner med det samme blikket som når vi møter folk fra andre kulturer. Det er det samme som Adam Smith skriver om, evnen til å se verden med blikket til en impartial spectator, men Montaigne tar det lengre. Utfordringen han gir oss er å være trygge, uvitende og søkende samtidig.

Jeg gleder meg til å lese Montaigne igjen senere. Og når jeg får ham litt på avstand skal jeg kanskje klare å si noe litt bastant igjen. Selv om det ikke føles sannsynlig ut akkurat nå.

Etter å ha lest Montaigne har jeg fått lyst til å lese Jean de Lerys History of a Voyage to the Land of Brazil (etter tips fra Sarah Bakewell), og stort sett hva som helst av Seneca.

Og en ting til: jeg får lyst til å fortelle alle at de bør lese Montaigne.

Vi må se for å skrive

I et av kapitlene i The Art of Travel skriver Alain de Botton om John Ruskin, og om hvordan han mente at tegning - selv på amatørnivå - gjør oss bedre i stand til å virkelig se verden. Sitat:

If drawing had value even when practised by those with no talent, it was, Ruskin believed, because it could teach us to see—that is, to notice rather than merely look. In the process of re-creating with our own hands what lies before our eyes, we seem naturally to evolve from observing beauty in a loose way to possessing a deep understanding of its constituent parts and hence more secure memories of it.

Det minner om noe Keith Richards forteller om låtskriving:

And also the other thing about being a songwriter, when you realize you are one, is that to provide ammo, you start to become an observer, you start to distance yourself. You’re constantly on the alert. That faculty gets trained in you over the years, observing people, how they react to one another. Which, in a way, makes you weirdly distant. You shouldn’t really be doing it. It’s a little of Peeping Tom to be a songwriter. You start looking round, and everything’s a subject for a song.

Som så mye annet kan det spores tilbake til Michel de Montaigne. Sarah Bakewell skriver om hans metode:

The trick is to maintain a kind of naïve amazement at each instant of experience – but, as Montaigne learned, one of the best techniques for doing this is to write about everything. Simply describing an object on your table, or the view from your window, opens your eyes to how marvellous such ordinary things are. To look inside yourself is to open up an even more fantastical realm.

Det store poenget er at kreative øvelser, som skriving og tegning, forutsetter at vi ser oss rundt. Eller rettere: de hjelper oss bli i stand til å se oss rundt. Vi skjerper blikket, og hjelpes til å se det vi ikke har lagt merke til tidligere. Alle kan gjøre dette - særlig amatørene.

Og vi lever i gode tider for amatører. Clay Shirky skriver i Cognitive Surplus om nettopp dette; når amatørene lager kulturuttrykk, er de ikke egentlig i konkurranse med de proffe. Som han skriver: "There are times, in other words, when doing things badly, with and for one another beats having them done well on our behalf by professionals." Sånn apropos.

Harmony with the devil

Life av Keith Richards er virkelig litt av en bok. Og mellom alle dopreferansene, bilulykkene og damehistoriene finner vi avsnitt som dette:

What is it that makes you want to write songs? In a way you want to stretch yourself into other people’s hearts. You want to plant yourself there, or at least get a resonance, where other people become a bigger instrument than the one you’re playing. It becomes almost an obsession to touch other people. To write a song that is remembered and taken to heart is a connection, a touching of bases. A thread that runs through all of us. A stab to the heart. Sometimes I think song-writing is about tightening the heartstrings as much as possible without bringing on a heartattack.

Det sender tankene til Adam Smith, som skrev mye om nettopp denne typen harmony of sentiments. Et fint sitat (via EconLib):

The great pleasure of conversation and society, besides, arises from a certain correspondence of sentiments and opinions, from a certain harmony of minds, which like so many musical instruments coincide and keep time with one another. But this most delightful harmony cannot be obtained unless there is a free communication of sentiments and opinions. We all desire, upon this account, to feel how each other is affected, to penetrate into each other's bosoms, and to observe the sentiments and affections which really subsist there. The man who indulges us in this natural passion, who invites us into his heart, who, as it were, sets open the gates of his breast to us, seems to exercise a species of hospitality more delightful than any other. No man, who is in ordinary good temper, can fail of pleasing, if he has the courage to utter his real sentiments as he feels them, and because he feels them.

Sang.

Hva skolen kan gjøre for å fremme sosial kapital

Yann Algan, Pierre Cahuc og Andrei Shleifer har et ferskt working paper om hvordan skolen, gjennom forskjellige undervisningsmetoder, kan hemme eller fremme sosial kapital: Teaching Practices and Social Capital (bak betalvegg hos NBER, en litt eldre versjon ligger åpent hos Harvard). Algan og kolleger har gjort mye interessant tidligere, blant annet om forholdet mellom arbeidsmarkedsreguleringer og sosial kapital.

Jeg har ikke lest hele, men det virker veldig interessant. Argumentet er noe sånt som dette: vi kan gjøre et grovt skille mellom vertikale undervisningsmetoder (tavleundervisning fra læreren, osv) og horisontale undervisningsmetoder (gruppearbeid mellom elever, osv). Kanskje kan den ene undervisningstypen gjøre mer for å fremme sosial kapital enn den andre?

Ifølge Algan og gjengen er det grunn til å tro at gruppearbeid og andre horisontale undervisningsformer bidrar til å øke nivået av sosial kapital. Sitat:

We find a variety of interesting correlations. In terms of beliefs, students in countries with vertical teaching methods display lower assessment of the value of cooperation with other students and a lower assessment of teacher fairness and willingness to listen than do students in countries with horizontal teaching methods.   Vertical teaching is also associated with greater belief (from the WVS) that it is the  duty of children to respect their parents. Interestingly, vertical teaching methods are associated with students feeling “like an outsider” and “awkward and out of place” in the classroom (from PISA). Vertical teaching methods are also highly negatively correlated with trust and association membership, the two standard measures of beliefs underlying social capital from the WVS. Finally, vertical teaching methods are associated with lower trust in civil servants and lower level of belief that civil servants treat citizens fairly (both measures from the International Social Survey Program). It appears that subordination to teachers as a student leads to a feeling – and perhaps a reality ‐‐ of subordination to bureaucrats as an adult.

Interessant.

Trivers om selvbedrag

Via Will Wilkonson kom jeg over dette intervjuet med evolusjonsbiologen Robert Trivers (i Boston Globe). Trivers, som ser biologien som bevis for at altruisme stort sett handler om konflikt og egeninteresse (han skrev forordet til første utgave av Dawkins The Selfish Gene), beskrives som en svært lite konfliktsky person. Noe som i grunn er helt i tråd med forskningen hans:

In a way, Trivers's rhetoric of maximum affront reflects his view of the natural world as a battlefield where unending struggles of varying intensity and subtlety play themselves out. Alliances and altruism can make evolutionary sense, he argues, but many relationships previously understood to be essentially cooperative-between mother and father, parents and offspring, brothers and sisters, even among the genes within a single organism-are instead rife with conflict. And only as conflicts can they be fully understood.

Og fra dette perspektivet har altså Trivers skrevet en bok om hvordan menneskers hang til selvbedrag kan forklares med evolusjonsbiologi. The Folly of Fools ble utgitt nå nylig, og den bør helt sikkert leses. Jeg synes ofte at forklaringer fra den kanten (evolusjonsbiologi) mangler nyanser og beskjedenhet, og lar meg ikke alltid overbevise. Men så så er det kanskje et slags selvbedrag jeg bærer på, hvis jeg venter beskjedenhet fra evolusjonsbiologer. Jeje.

Will Wilkinson er for øvrig en mann å følge, stort sett alltid tankevekkende og med mye gode linker og lesetips. Han er bidragsyter til Economist-bloggen Democracy in America, skriver The Moral Sciences Club for BigThink og blogger for egen regning her.

Ritualer og varig innsikt

Alain de Botton har virkelig blitt en favoritt, og jeg har begynt å tråle rundt på nettet etter ting han har sagt og skrevet. Det har gitt en del fine resultater: det finnes en TED-video hvor han snakker om A kinder, gentler philosophy of success. Han har også vært gjest på Philosophy Bytes to ganger (og snakket om arkitektur og om filosofi utenfor akademia), intervjuet Martha Nussbaum for Prospect Magazine, og blitt intervjuet av Colin Marshall på The Marketplace of Ideas (som for øvrig en veldig god podkast).

I tillegg har han vært blant bidragsyterne til BBCs radioserie A Point of View. Og her er det mye bra.

For eksempel denne episoden om konsentrasjon og organisert religion. Det er stadig noe nytt for oss å ta inn, og vi har lite tid til å dvele ved det vi allerede har lest, hørt, sett eller opplevd. De Botton setter dette i kontrast til organisert religion, hvor ritualene i høytidene alltid handler om det samme temaet. Juleevangeliet er det samme hvert år, og vi setter av tid hvert år til å ta det inn over oss.

Vi bør tenke over hva dette betyr for lesevanene våre. Sitat fra podkasten:

If we lament our book-swamped age it’s because we sense that it’s not by reading more, but by deepening and refreshing our understanding of a few volumes that we best develop our intelligence and our sensitivity. We feel guilty for all that we’ve not yet read, but we overlook just how much better read we already are than Saint Augustin or Dante - thereby ignoring that our problem lies squarely with our manner of absorption rather than with the extent of our consumption.

Dette får meg til å tenke på sinnstemningen som bøkene til de Botton setter meg i, og gjør meg sikker på at jeg kommer til å lese dem flere ganger. Kanskje som et årlig rituale.

Den neste boka fra de Botton skal forresten handle om religion. Til salgs på Amazon fra mars neste år.

Borgerplikten revisited

Fire av ti nordmenn stemte ikke ved lokalvalget denne høsten. Det har jeg helt ærlig ganske vanskelig for å forstå. Derfor er dette interessant: Jason Brennan har skrevet en bok som heter The Ethics of Voting, hvor han angriper ideen om at det er vår borgerplikt å stemme. Hør intervju med ham her.

Nå har jeg bare skumlest den delen av førstekapitlet som ligger gratis på Amazon, men sammen med intervjuet gir det hvertfall en rask presentasjon av argumentet. Og det ligger noe interessant her (om enn konklusjonen er lite overbevisende).

Gjennom intervjuet legger han særlig vekt på argumentet om at valgdeltakelse ikke er den eneste - og langt fra den mest effektive - måten å gjøre noe samfunnsnyttig. Han trekker på ideen om arbeidsfordeling; hvis noen av oss spesialiserer seg på politikk, skaper vi rom for at andre kan spesialisere seg på andre aktiviteter som kommer fellesskapet til nytte indirekte (forretningsdrift, produksjon, kunst, osv).

Og det er verdt å stanse opp ved dette, for det ligger et viktig poeng her: man kan gjøre noe samfunnsnyttig selv når ikke altruisme er eneste/viktigste motiv. Det er dette den usynlige hånden handler om, og den bør vi ikke undervurdere (selv om mange på venstresiden gjør nettopp dét, og anerkjenner bare positive utfall når de er skapt gjennom politikken).

Et annet interessant poeng er dette: Brennan mener at velgere ikke har noen plikt til å stemme, men:

However, if citizens do vote, they must vote well, on basis of sound evidence for what is likely to promote the common good. They must make sure their reasons for voting as they do are morally and epistemically justified. In general, they must vote for the common good rather than for narrow self-interest. Citizens who lack the motive, knowledge, rationality, or ability to vote well should abstain from voting.

Den siste setningen er det mye krutt i.

Men likevel. Brennan ser demokratiet først og fremst som et verktøy for å ta kollektive avgjørelser, og han mener at (det han beskriver som) uvitende og irrasjonelle velgere ikke bør ta del i våre kollektive avgjørelser. Det er mye å være uenig i her, men siden jeg kjenner at protestene kommer som ved en ryggmargsrefleks, er det helt sikkert lurt å tenke grundigere gjennom alt sammen.

Kanskje en bok å lese.

Something is happening here

Det er vanskelig å vite hva man skal tenke om Occupy Wall Street-protestene som foregår. Frank Pasquale gir noen lesetips på Balkinization, blant annet dette innlegget fra Micah Sifry. Sifry skriver:

America is about to experience the same youth-driven, hyper-networked wave of grassroots protests against economic inequality and political oligarchy that have been rocking countries as disparate as Tunisia, Egypt, Israel, Greece and Spain. 

Det er lov å håpe.

Som så mange andre ganger i år er det passende å høre på Dylan: sang.

Sifry har forresten også skrevet en fin, liten bok som heter WikiLeaks and the Age of Transparency. Det skal sies: denne boka handler mer om den globale transparency-bevegelsen som Sifry selv tilhører (en av grunnleggerne av Personal Democracy Forum) enn den handler om WikiLeaks. Likevel: en veldig lærerik bok som setter Assange og prosjektet hans i en bredere kontekst. Kort og lesverdig.

Hverdag og verdenshistorie, Adam Smith edition

Jeg har nettopp lest John Raes Adam Smith-biografi (utgitt i 1895, gratis på Amazon og Project Gutenberg). Dette er strengt tatt mer av en hyllest enn en biografi, og boka ligger milevis unna å være noen nøktern personbeskrivelse. Men slik var kanskje skikken den gang. Og likevel er den ganske interessant å lese.

Jeg vil trekke fram én liten historie: vi vet ikke nøyaktig hva Smith gjorde 14. juli 1789, mens Bastillen ble stormet i Paris, men dagen etter hadde han besøk av dikteren Samuel Rogers. Nyheten om den franske revolusjonen hadde naturligvis ikke nådd Skottland ennå, og det var en hverdag som mange andre:

Rogers arrived in Edinburgh apparently on the 14th of July— that momentous 14th of July 1789 which set the world aflame, though not a spark of information of it had reached Edinburgh before he left the city on the 21st; and on the morning of the 15th he walked down Panmure Close and paid his first visit to the economist. He found Smith sitting at breakfast quite alone, with a dish of strawberries before him, and he has preserved some scraps of the conversation, none of them in any way remarkable.

Det skjer så mye av historisk viktighet rundt oss, og vi forsøker å forstå det som best vi kan samtidig som vi fortsetter med hverdagen. Midt oppe i alle historiske begivenheter - revolusjoner, terrorangrep, historiske vedtak - har vi vårt hverdagsliv. Jeg tror jeg er spesielt mottakelig for denne tanken nettopp nå i år.

Og mens Frankrike våknet opp til første morgen etter revolusjonen, spiste Adam Smith jordbær til frokost.

Ti år etter

Ti år har gått siden 11. september 2001.

Condoleezza Rice forteller i denne dokumentaren (rundt 57:00) om hvordan hun kontaktet russerne for å advare om den amerikanske beredskapsøkningen etter terrorangrepene. Frykten - informert av god, gammeldags realisme - var at en amerikansk beredskapsøkning skulle starte en spiral av opptrapping, og skape en ny kritisk situasjon.

So I called President Putin, and I said "Mr. President, our forces will be going up on alert. He said "I know, we've seen them. Ours are coming down. We've cancelled an excercise. You don't have to worry about us. Is there anything else that we can do?" 

And for one moment I had this moment of reflection and I thought "The Cold War is really over".

På godt og vondt. 

Anne-Marie Slaughter beskriver 9/11 som starten på en ny type utenrikspolitiske utfordringer:

The lasting wound to the American psyche is less the horror of 9/11 itself, searing as it was, than the dawning recognition that our traditional can-do response to defeating an enemy or fixing a problem is simplistic and inadequate. Yes, the U.S. military, law enforcement, intelligence services, border control, and many other agencies mobilized swiftly to fight and destroy the enemy that attacked us. Their achievement has been enormous and their work must and will continue. But ten years later, it has become clear that the 9/11 attacks were the first wave of a new set of distinctively twenty-first century threats and challenges: globally interconnected, complex, adaptive, unpredictable, and often simultaneous. Sending hundreds of thousands of troops abroad is no answer to those threats; indeed, the billions spent have made it far harder for us to invest in building the resilience, strength, and competitiveness we need at home.

Det er mer om 9/11 i spesialutgaven av Democracy. 

Hjerneforskningsvask

Jeg tenker litt på hva jeg egentlig tenker om hjerneforskningen.

For en stund tilbake hørte jeg Raymond Tallis diskutere med Matthew Taylor ved RSA (video her, lydfil her) i anledning Tallis' nye bok Aping Mankind: Neuromania, Darwinitis and the Misrepresentation of Humanity (sjekk forresten også Legrenzi og Umiltas Neuromania).

Hovedargumentet til Tallis er at vi gir hjerneforskningen for stor plass, og at den naturvitenskapelige forståelsen av menneskehjernen er for tynn til å kunne gi oss gode svar på hvem vi er og hvordan vi bør leve. Bare fordi vi kan se nervebanene som er aktive når vi føler empati, betyr ikke at vi har en fullstendig forståelse av hva empati er. En kritikk som for eksempel Simon Baron-Cohen fint kunne tatt til seg, synes nå jeg.

Men samtidig: dette går på tvers av noe av det jeg har blitt mest fascinert av ved RSAs idé om å fremme en 21st Century Enlightenment. En av ambisjonene til RSA er å bruke kunnskapen fra nyere atferdsforskning til å hjelpe oss å bygge bedre institusjoner (tenk på Nudge). Og det er et ideal jeg kan like. Jeg synes Alain de Botton som har formulert det best: vi bærer på så mange forskjellige mulige utgaver av oss selv, at vi trenger omgivelser som får fram det beste i oss.

Men den store protesten mot hjerneforskningen er at den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket ikke er den eneste - og helt sikkert ikke den beste - måten å se på oss selv.

Les også Jonathan Rowson om samme tema.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Hvordan bias begynner

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.

Å feile er første skritt mot suksess

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.

Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.

Taleb og Thoreau om kunnskap og tro

Jeg begynte på Nassim Talebs Black Swan for en stund tilbake, men la den fra meg omtrent halvlest. Tidligere i sommer leste jeg The Bed of Procrustes, Talebs nyeste bok, og snart er jeg nok klar for å begynne forfra med Black Swan igjen.

Bed of Procrustes er en samling aforismer om hva vi tror vi vet, og hvordan vi reagerer når virkeligheten ikke passer overens med våre oppfatninger. Den er en god påminner om verdien av ydmykhet, og en type bok jeg gjerne skulle hatt i papirutgave så den kunne ligge på skrivebordet og minne meg på alt jeg ikke vet. Jeg har markert noen av mine favoritter her, og vil spesielt trekke fram denne:

Those who think religion is about “belief” don’t understand religion, and don’t understand belief.

En uventet parallell finnes i Henry David Thoreaus lille essay Walking (fulltekst her), som egentlig handler mer om kunnskap enn om vandring. Jeg synes fortsatt sivilisasjonsskepsisen til Thoreau er helt på viddene, men det er noe Talebsk og flott over det han skriver om kunnskap:

The highest that we can attain to is not Knowledge, but Sympathy with Intelligence. I do not know that this higher knowledge amounts to anything more definite than a novel and grand surprise on a sudden revelation of the insufficiency of all that we called Knowledge before—a discovery that there are more things in heaven and earth than are dreamed of in our philosophy.

I Black Swan skriver Taleb om Umberto Ecos bibliotek på 30 000 bøker - flere enn han noensinne kan håpe å få lest. Og det er det samme poenget; det er mer informasjon der ute enn vi kan regne med å ta til oss. Da gjør vi klokt i å innse at vi ikke kan vite alt.

Altruisme i utenrikspolitikk

Tilbake til hverdagen. Jeg vil skrive litt om det som har stått på sommerens leseliste.

Joshua Busbys Moral Movements and Foreign Policy handler om hvordan aktivister kan lykkes i å overbevise stater til å handle på tvers av sin umiddelbare egeninteresse, og bidra til global public goods. Med dette følger Busby i fotsporene til Keck og Sikkinks Activists Beyond Borders (ikke lest), og argumentet om hvordan aktivister overbevise makthavere om å følge menneskerettighetene.

Her er den store konklusjonen til Busby:

In brief, I posit that whether states accept commitments made by principled advocacy movements depends primarily on how three factors conjoin: (1) the balance of material incentives facing states, (2) the cultural resonance of the messages, and (3) the number and preferences of policy gatekeepers. I make the case that states will support moderately costly actions against their material self-interest when the issue is framed to fit with the country’s values and when policy gatekeepers personally consider these attributes important.

Kanskje ikke verdens krasseste konklusjon, men sånn sett en konklusjon jeg kan like godt. Nyanserte argumenter er ofte bedre enn unyanserte. Og poenget om at stater - som så mange andre aktører vi kan studere - ikke alltid handler i tråd med sin umiddelbare egeninteresse er et poeng som nesten ikke kan gjentas ofte nok. Busbys prosjekt er å se nærmere på nøyaktig hvordan aktivister har lyktes - og feilet - i å overbevise rike, mektige land til å ta politiske avgjørelser som ikke var i tråd med deres umiddelbare egeninteresse. Eksemplene han undersøkelser er gjeldslettelser, klimaforhandlinger, AIDS-bekjempelse, og opprettelsen av International Criminal Court.

I det avsluttende kapitlet kontrasterer Busby tilnærmingen sin med Bueno de Mesquita og den mer tradisjonelle public choice-tilnærmingen:

Although Bueno de Mesquita and his colleagues are able to travel considerable distance with a spare assumption of survival-seeking and self-enrichment motives, I see the normative pull of prevailing moral notions and reputation informing political choices.

Det er mye mer av dette i boka, for dem som liker sånt.

Busby skriver dessuten interessant om hvordan forskningen på interasjonale aktivister har forandret seg siden 90-tallet. Rammene rundt internasjonal aktivisme har forandret seg den gang, og entusiasmen for hva aktivister kan oppnå har kanskje stilnet noe. 90-årene var ganske spesielle, og noen og enhver mistet perspektivet. En annen ting å nevne i den forbindelse: Clifford Bobs kommende bok minner oss om at det finnes andre typer aktivister enn Bono. Den ser på framveksten av globale aktivistgrupper på høyresiden. Stadig mer aktuelt.

Du kan forresten se Busby snakke om boka på YouTube. Og se for øvrig denne korte omtalen på LGM.

I samme gate: Kate Weaver på Duck of Minerva har litt nørdenytt om hva som publiseres i IP-faget for tiden. Noen motstridende trender: positivisme er dominerende metode, men blant dem som tar et aktivt standpunkt om paradigme er konstruktivisme mest utbredt.

Helt til slutt: de som vil forstå hva NGOer og aktivister betyr i internasjonal politikk nå for tiden can do a lot worse enn å følge med på Anne-Marie Slaughters nye spalte hos The Atlantic. På Twitter er hun obligatorisk.

Å forstå ondskap med grammatikk

Mange har mye inspirerende å si nå som vi bearbeider det grusomme som har hendt på Utøya og i Oslo. Sterkest for meg var Eskil Pedersens appell på Rådhusplassen.

Akkurat nå føler jeg et behov for å komme igang med en slags hverdag igjen, og fortsette omtrent som før. Derfor vil jeg skrive litt om en bok jeg har lest (som tilfeldigvis har mye med alt dette å gjøre). Helt hverdag blir det vel ikke, men det er en start.

Forrige uke begynte jeg på Simon Baron-Cohens The Science of Evil: On Empathy and the Origins of Cruelty, hvor forfatteren forklarer ondskap ved hjelp av nyere hjerneforskning. Jeg hadde bare ett ulest kapittel igjen på fredag ettermiddag, da angrepene skjedde. Det er veldig forvirrende å tenke på. Men idag har jeg lest den ut og synes det passer å skrive litt om den.

Dette er argumentet til Baron-Cohen: empati er vår evne til å oppfatte og reagere på andre menneskers følelser, og medisinsk forskning har etterhvert blitt i stand til å gi nokså nøyaktige beskrivelser av hvordan hjernen oppfører seg mens vi føler empati. Vitenskapen forteller oss dermed hvor empatien oppstår fysisk (det finnes ti spesielt aktive områder i hjernen når vi føler empati). Graden av aktivitet i disse områdene varierer fra person til person, og både gener og oppdragelse påvirker hvordan disse hjernefunksjonene utvikles. Noen mennesker har mindre utviklede evner til empati, andre har mer. Det finnes altså menneskehjerner med ulik grad av empatiske evner - det er et spektrum - og noen har zero degrees of empathy. Her finner vi mange av dem som gjør ondt, slike som psykopatene.

Men, sier Baron-Cohen: ikke alle med zero degrees of empathy kan likevel karakteriseres som onde. Mennesker med forskjellige autistiske diagnoser er de fremste eksemplene: de er ute av stand til å lese eller forstå andre folks følelser, men mener likevel ikke noe ondt med sine handlinger. Hjernen fungerer bare ikke som normalt. Det er her ting blir skummelt: ved å gi en klinisk forklaring på ondskap - og forklare det onde som et resultat av gener og oppdragelse - er det fort gjort å frata onde mennesker ansvaret for sine handlinger. Baron-Cohen er heldigvis mer nyansert enn som så, og framhever at straffen også kan begrunnes i behovet for å beskytte samfunnet mot den straffede, eller behovet for å yte ofrene rettferdighet.

Det er selvfølgelig fascinerende å lese om all denne hjerneforskningen - og å tenke på at empatien og fantasien ligger der inne et sted - men et sitat fra Nassim Talebs The Bed of Procrustes virker passende:

Asking science to explain life and vital matters is equivalent to asking a grammarian to explain poetry.

For selv om vi er i stand til å gi en vitenskapelig beskrivelse av hvordan onde menneskers hjerner systematisk skiller seg fra gjennomsnittet, føler jeg ikke vi dermed får beskrevet ondskapen. Akkurat som en grammatisk analyse ikke  kan forklare et dikt, kommer vi ganske raskt til grensene for hva det virker nyttig å ha en vitenskapelig diskusjon om. Og for min del, akkurat nå, er det der denne boka kommer til kort. Forskningen er spennende og argumentet interessant, men jeg synes ikke svarene er spesielt nyttige for å forstå opplevelsen av ondskap.

De beste poengene i boka kommer i siste kapittel, når det vitenskapelige tones ned. Jeg synes dette var et fint sitat, men vet ikke om jeg makter å ta det helt inn over meg akkurat nå:

I remember sitting in the Beth Shalom synagogue in Cambridge on the night of Kol Nidre. Peter Lipton, a friend and an atheist philosopher, was giving a sermon on the theme of “atonement:” “If we treat another person as essentially bad, we dehumanize him or her. If we take the view that every human being has some good in them, even if it is only 0.1 percent of their makeup, then by focusing on their good part, we humanize them. By acknowledging and attending to and rewarding their good part, we allow it to grow, like a small flower in a desert.”

De viktigste spørsmålene her kan uansett ikke besvares med en hjerneskanner.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

Den opplyste debatten og annen bullshit

Clifford Bob skriver på Duck of Minerva om hva som er galt med måten vi ofte tenker på aktivister som forsøker å påvirke offentlig politikk, og om hva vi egentlig kan forvente av offentlig debatt. Han har en ny bok på trappene: The Global  Right Wing and the Clash of World Politics.

To viktige avsnitt fra bloggposten:

Political scientists, including myself, have focused too much attention on “persuasion” as the mechanism by which policy change happens. Unless that term is given a broader meaning than normal, “persuasion” fails to capture the concrete combat that dwarfs most rhetorical efforts, even if it is often harder to see and study. This includes efforts at excluding the other side from key institutions, at silencing opponents, at keeping others' ideas off the agenda, at fighting back even after a policy has been established (see the continuing court battles over California’s Prop 8), and of course at raising money. 

Finally, political scientists, in this case not including myself, have put too much faith in the power of deliberation to elevate the decision processes of leaders and citizens. Recent work on deliberative democracy finally seems to be getting this criticism.  Many "target" audiences are beyond persuasion, due to self-interest or ideology. And few promoters of ideas, whether new or old, truly want a free and fair debate. Obviously such debate would be optimal--if it were possible to establish agreement on what that would mean, not in the abstract, but in an actual political conflict.  In reality, decisions are invariably made in the absence of the kind of deliberation political philosophers would prefer.

Apropos: sjekk ut denne artikkelen av Jackson og Krebs: Twisting arms and twisting tongues. Den sier noe interessant om retorikk som maktbruk, og om hvorfor aktører i offentlig debatt oftere forsøker å finte ut sine motstandere enn å overbevise dem.

Det store, stygge poenget her er at vi egentlig ikke ønsker oss en fri og rettferdig debatt. Verken samfunnsdebattantene eller folk flest har noe særlig ambisjoner om å være fleksible eller åpne for det bedre argumentet. Vi ønsker å vinne diskusjonen, ikke å forstå motpartens argumenter. Ikke veldig trivelig å tenke på, men jeg er redd det er sant.

Denne saken fra The Onion oppsummerer følelsen: Open-Minded Man Grimly Realizes How Much Life He's Wasted Listening To Bullshit:

"Jesus Christ," said Richman, taking in the overwhelming volume of useless crap he's actively listened to over the years. "My whole life I've made a concerted effort to give people a fair shake and understand different points of view because I felt that everyone had something valuable to offer, but it turns out most of what they had to offer was complete bullshit."

"Seriously," Richman added, "what have I gained from treating everyone's opinion with respect? Nothing. Absolutely nothing."

Nei, hva er egentlig poenget med alt sammen?

---

PS: Bob refererer til en artikkel medforfattet av Andreas Føllesdal, om hvordan teorier om deliberativt demokrati bør forholde seg til makt og egeninteresse. Denne artikkelen ligger dessverre bak en betalingsmur, så jeg vet ikke hva hele argumentet er. Fyttikatta, så lei jeg er av betalingsmurer.

PSPS: Det er mye interessant i artikkelarkivet til Bob, for eksempel denne: Merchants of Morality om hvordan aktivistgrupper må gå på akkord med sine prinsipper for å få internasjonal oppmerksomhet. Særlig relevant lesing for folk som bor i land som deler ut fredspriser.

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.  

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Fin flyt

Mihaly Csikszentmihalyi (aka "han ungareren med det umulige navnet") er psykologen bak boka og begrepet flow. Dette handler om flytfølelsen du får når du driver med noe du elsker, noe som utfordrer deg akkurat passe, som du mestrer og motiveres av, og som gjør at du helt glemmer tiden.

Boka Flow (1990) er en popvitenskapelig gjennomgang av denne forskningen, og en slags selvhjelpsbok om hvordan man kan få mer flyt-tilstand inn i hverdagen. Og selv om den optimistiske tonen etterhvert blir litt trøttende, er boka jevnt over inspirerende, godt skrevet, og med paralleler til både det ene og det andre.

Aller først: den store kritikken som kan rettes mot Csikszentmihalyi er at livet rett og slett ikke kan flyte like fint hele tiden, og at ikke all motgang kan eller bør møtes med å søke til en flyt-tilstand. Noen ting er trist, tungt og vanskelig, og løsningen er ikke nødvendigvis å rømme fra det vonde. Dette virker for meg å være den store begrensningen ved positiv psykologi. Når ting går på tverke er det godt vi  har De Botton og filosofene å lene oss på. Eller Guro Øiestad og kollegene hennes, for den saks skyld. Men det får være opp til den enkelte.

Men én bok trenger ikke gi svaret på alt, og denne boka har i det minste flere gode poeng. Her er noen sitater og tanker. Først om faren ved indre ro:

Entropy is the normal state of consciousness—a condition that is neither useful nor enjoyable. To avoid this condition, people are naturally eager to fill their minds with whatever information is readily available, as long as it distracts attention from turning inward and dwelling on negative feelings. This explains why such a huge proportion of time is invested in watching television, despite the fact that it is very rarely enjoyed.

Det fikk meg til å tenke på Something in the night av Bruce Springsteen:

Turn the radio up loud,
So I don't have to think

Og videre. Et fint forsvar for blogging, skrevet før blogging fantes:

Not so long ago, it was acceptable to be an amateur poet or essayist. Nowadays if one does not make some money (however pitifully little) out of writing, it’s considered to be a waste of time. It is taken as downright shameful for a man past twenty to indulge in versification unless he receives a check to show for it. And unless one has great talent, it is indeed useless to write hoping to achieve great profit or fame. But it is never a waste to write for intrinsic reasons.

Apropos noe jeg har skrevet tidligere: amatører og eksperter er ikke i direkte konkurranse, selv når de gjør det samme. Nytt sitat:

The point of becoming an amateur scientist is not to compete with professionals on their own turf, but to use a symbolic discipline to extend mental skills, and to create order in consciousness. On that level, amateur scholarship can hold its own, and can be even more effective than its professional counterpart.

Til slutt: jeg husker ikke hvem som har sagt det, men et sted har jeg hørt at alle må skrive sin versjon av The sentence. Setningen begynner med "Mennesket er det eneste dyret som", og fortsetter med forfatterens store poeng. Her er en annen variant:

But animals other than man are not in a position to be the cause of their own suffering; they are not evolved enough to be able to feel confusion and despair even after all their needs are satisfied.

Mennesket er altså det eneste dyret som kan føle forvirring og fortvilelse selv når alle våre behov er tilfredsstilt. Lystig tanke.

Et generelt poeng helt til slutt: i noen deler av Moral Sentiments skriver Adam Smith som om vi er lykkeligst når vi har det rolig og er avkoblet. Hovedbudskapet fra Flow er en påminner om at det ikke er tilfelle; vi har det best når vi får brukt oss selv, når vi utvikler og utfordrer oss selv. Dette ble tatt opp på Otteson-episoden av EconTalk.

Ulikhetene som teller

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John  Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Forbrytelse og straff

Fyttikatta. Louis Therouxs dokumentar Miami Mega Jail kan virkelig anbefales. Må se mer av ham.

I første episode forteller en av de innsatte Theroux at det han må forstå om fengselskulturen kan oppsummeres i forkortelsen GABOS: Game ain't based on sympathy. Apropos Simon Baron-Cohens nye bok om empati og ondskap, hvor han blant annet skriver at menneskelige omgivelser kan gjøre det lettere eller vanskeligere å utvikle empatiske evner. Det fikk meg også til å tenke at denne fengselskulturen ser ut som ekstremvarianten av det noen misforstår Adam Smith for å snakke om når han sier at "it is not from the benevolence of the butcher" osv.

Dokumentaren til Theroux er virkelig tankevekkende, og det ville vært interessant å se en tilsvarende reportasje fra norsk fengselsvesen. Jeg tipper at det institusjonelle rammeverket rundt de kriminelle er såpass forskjellig i de to landene at den levde hverdagen i hvert av landenes fengselsvesen har lite til felles. Det store poenget jeg tok med meg fra Sandberg og Pedersens Gatekapital gjaldt nettopp forholdet mellom velferdsarbeidere og kriminelle i Oslo; det å iscenesette seg selv som offer, som noen som trenger å bli "satt på tiltak", framstod som en viktig ferdighet innenfor konteksten av den norske velferdsstaten. Det virker som en ganske bortkastet ferdighet i en amerikansk kontekst.

Men dette vet jeg ikke mye om. Noen som vet om gode bøker eller artikler om kulturen blant norske kriminelle og/eller innsatte i norske fengsler?

Inntil videre fortsetter jeg med Therouxs Behind bars.

Nothing to Envy

Barbara Demick jobbet lenge som Korea-korrespondent for LA Times, og ga i fjor ut boka Nothing to Envy: Real Lives in North Korea basert på intervjuer med avhoppere fra Nord-Korea. Jeg har en stund tenkt at jeg leser for lite skjønnlitteratur, mye på grunn av det Nussbaum og de Botton sier om at kunst og litteratur er øvelser i empati. Men hvis ikke denne boka er en øvelse i empati, er det ingenting som er det.

Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.

Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.

Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.

Boka anbefales.

Den feite mannen

Kristian Fjellanger har skrevet boka Feit, en engasjerende og morsom bok om menn, overvekt og slanking. Jeg har to tanker om denne boka; én om ensomhet og en om kjønn.

Ensomhet først. Denne boka oser av ensomhet - en ensomhet som delvis handler om at vi som samfunn ikke vier den feite mannen mye oppmerksomhet i offentlig debatt. Men i boka handler det også om noe mer konkret og personlig; som leser blir man aldri særlig kjent hans familie, venner eller kolleger. Vi får ikke følelsen av at han deler noe av sin personlige kamp med dem. Og det er veldig sårt å lese om.

Så kjønn. Boka handler om trange kjønnsroller, og hvordan menns overvekt ikke helt passer inn i kategoriene vi bruker når vi snakker om overvekt, slanking og trening. Det synes jeg er et viktig poeng. Og derfor blir jeg irritert av at Fjellanger ikke tar et enda sterkere oppgjør med disse kjønnsrollene. Den store motivasjonen hans for å trene er, som han selv skriver, at han vil bli slank og pule mer. Noen annen motivasjon kan man selvfølgelig ikke vente av en mann. Lærdommen: vi har kanskje plass til menn på slankekur i vårt samfunn, men han er fortsatt et svin.

Sang: DeLillos - Den feite mannen.

Tekst, ikke bilde

Podkasten fra New York Times Book Review er verdt å følge. I denne ukas episode er det blant annet snakk om kokebøker, og restaurantkritiker Sam Sifton sier noe veldig fint og vemodig om hvor viktig bilder har blitt for kokebøker: at voldsomme fargebilder har tatt plassen til gode, forklarende tekster.

Sifton mener at noe viktig går tapt når vi ikke lenger må fortolke oppskriftene ved å lage våre egne mentale bilder av hvordan maten bør se ut. Nyutgivelsen av Elizabeth Davids Table trekkes fram som et eksempel.

Jeg tror dette har en parallell i det både Alain de Botton og Martha Nussbaum legger så stor vekt på; at innsikten vi kan få ved å bruke våre empatiske evner - ved å se på kunst, lese god litteratur osv - gjerne er dypere enn innsikten vi kan få fra rasjonelle argumenter.

The Social Animal

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.

Hva omgivelsene betyr

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.

Offentlig omsorg

Her er en rapport fra Folkehelseinsituttet som man bør ta seg tid til å se nærmere på: Avhengig og selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale.

Vi vet at offentlig sektor operer etter en annen dynamikk enn både markedet og sivilsamfunnet. Ofte er dette en ganske abstrakt observasjon, og andre ganger er det veldig, veldig håndfast. Noen barn har for eksempel ikke foreldre, og beror istedet på det offentlige. Fra side 12 i rapporten:

Når enslige mindreårige kommer til Norge overtar myndighetene rollen som "omsorgsperson", som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser.

Det her er ganske tungt å ta inn over seg, men verdt å tenke grundig gjennom.

Dum og cheesy

Jeg har nylig slukt to nye bøker av Alain de Botton: Consolations of Philosophy og The Architecture of Happiness. Det føles nesten som å ha spist for mye godteri for raskt, så nå skal jeg vente litt før jeg leser The Art of Travel. Han skriver vanvittig bra.

Det er mange interessante poenger i disse bøkene, men her er to tanker til å begynne med:

1: Et av gjennomgangstemaene til de Botton er at kunst, litteratur og arkitektur kan gi oss en dypere innsikt enn den vi kan få fra rasjonelle argumenter. Det får meg til å angre på at jeg fortsatt leser så lite skjønnlitteratur. Jeg føler at det gjør meg litt dummere, og at jeg kunne lært mer ved å lese færre fagbøker. Eller i det minste ved å finne en bedre balanse.

2: De Botton tar opp temaer som er ganske myke og cheesy; kjærlighet, sårbarhet, skjønnhet, mestring, selvfølelse. Og det burde vi gjøre oftere - og ikke bare i bøker om filosofi og arkitektur, men i bredere samfunnsdebatt. Det handler om litt av det samme som jeg har skrevet om tidligere - at i samfunnsdebatten blir argumenter som ikke er pakket inn økonomisk logikk sjelden tillagt like stor vekt.