Barbarene kommer?

Jeg har nettopp vært gjennom Mark Helprins Digital Barbarism (2009), ni timer med remjing om det kulturelle forfallet som visstnok foregår. Det er særlig Creative Commons-bevegelsen, men også internettoptimister, brukere av nye medier, og ungdomskulturen generelt, som får gjennomgå. Jeg hørte den dessverre som lydbok, et format den helt tydelig er uegnet for. Dette er en forfatter som elsker å skrive skriftlig.

Helprin kom med sitt første angrep på CC-bevegelsen i NYT-artikkelen A Great Idea Lives Forever. Shouldn’t Its Copyright? fra 2007. Den gangen ble han hardt kritisert av bloggere, og trakk seg tilbake for å formulere argumentet i bokform.

Et av poengene er at intellektuell eiendom ikke er mye annerledes enn fysisk eiendom, og at de som lever av å produsere åndsverk bør ikke forskjellsbehandles fra andre næringsdrivende. Mens en bedrift kan gis i  arv til neste generasjon, forsvinner åndsverk ut av arvingenes kontroll. Fra NYTimes:

“Freeing” a literary work into the public domain is less a public benefit than a transfer of wealth from the families of American writers to the executives and stockholders of various businesses who will continue to profit from, for example, “The Garden Party,” while the descendants of Katherine Mansfield will not.

Jeg vet ikke nok til å mene noe veldig sterkt om opphavsretten ennå, men noterer meg at Lawrence Lessigs Free Culture er tilgjengelig gratis i mange formater. Og jeg mistenker at Helprin undervurderer gevinsten som ligger i å behandle kultur som et offentlig gode. Mer om dette senere.

Det som gjør Digital Barbarism til en dårlig bok er den rabiate kritikken av "ungdommen nå til dags." Det er rett og slett altfor unyansert til å ta på alvor.

Kortversjonen av Helprins argument får du (gratis selvfølgelig) på EconTalk.

Kostnadseffektiv jul

Eksamensoppgaver, pepperkakebaking og julealbumene til Sufjan Stevens var i ferd med å få meg i virkelig julestemning. Så kom jeg over Joel Waldfogels forelesning om Scroogenomics gjennom LSEs Public Lectures Podcast, hørte den i en skrivepause og nå har julestemningen fått seg en knekk.

Waldfogel minner om at julefeiringen fører til dødvektstap i økonomien; pengene som brukes på julegaver leder ikke til optimal ressursallokering - vi får gaver som koster mer enn vi setter pris på. Dette i sammenheng med kritikken som sier at offentlig pengebruk er ineffektiv fordi det offentlige ikke vet hva folk helst vil se pengene sine brukt på.

Økonomer. Do we need'em?

Wave og flat organisasjonsstruktur

Her er et problem: Lederverv i frivillige organisasjoner kan være veldig tid- og energikrevende, og i verste fall risikerer man å slite ut personene som påtar seg lederansvar. Hvordan kan man redusere byrden som faller på lederne/koordinatorene og fortsatt ha en fungerende organisasjon?

Web 2.0 to the rescue!

Google Wave begynner nemlig å se ut som et verktøy for å løse nettopp dette problemet. Så langt ser det ut som en bra plattform for sanntidssamarbeid, alltid åpent for alle, og med helt paddeflat struktur. Kan dette være en god organisasjonsstruktur f. eks. for en frivillig gruppe som organiserer leksehjelp for barn? Eller for en non-profit nettredaksjon? Jeg synes i det minste det er verdt et forsøk.

I stedet for å planlegge gjennom mail fram og tilbake, kan man ha et permanent åpent planleggingsdokument som alle kan redigere. Måten Wave kombinerer dokumenter og livechat ser veldig lovende ut.

Den åpenbare svakheten med å ha åpne planleggingssesjoner på nettet er selvfølgelig at de er åpne på nettet. Dermed ekskluderes de som ikke er komfortable og/eller erfarne med nettet (ja, de finnes).

Og som ellers i 2.0-verdenen bør man ikke bare bekymre seg for dem som ikke deltar. Noen vil nødvendigvis komme til å bidra mer enn andre, til å kommentere oftere eller ta initiativet oftere. Og før vi vet ordet av det har vi en organisasjonskultur gående (dette er det samme jeg mener er problemet med evangeliet om web 2.0 og medienes demokratisering: det er umulig å bli kvitt maktstrukturene helt. Hvis vi erstatter avisredaksjonene med proffbloggere kvitter vi oss kanskje med de gamle meningsdommerne, men nye kommer til).

Maktstrukturene kan altså forandres, men ikke fjernes totalt. Noen kan komme til å gjøre seg selv uunværlige, og det er nettopp dette vi forsøker å unngå. Ikke fordi ledere er dumt å ha, men fordi frivillige organisasjoner må kunne leve videre på sin egen dynamikk.

Jeg skal være med på Origos workshop om Dugnadssamfunnet 2.0 neste uke, og håper å plukke opp noen tips og triks der.

Informasjonsarkitektur

Jeg har begynt å lese Cass Sunsteins Republic.com 2.0, og så langt er den veldig god. Et sentralt argument er at når vi kan velge vår egen mediehverdag (slik vi i stadig større grad kan gjennom blogger, rss-feeder, og aviser som reflekterer våre holdninger og fordommer) går vi glipp av mye viktig informasjon. Ved å diskutere med folk som likner oss selv, lese saker som bekrefter vårt verdenssyn osv, utvikler vi stadig mer radikale holdninger. Dette er den samme mekanismen som kan lede til polarisering blant bloggere.

Sunstein begrunner derfor ytringsfriheten og retten til fri forsamling med viktigheten av å spre informasjon og meninger til folk som ellers ikke ville hørt dem. Retten til å demonstrere i det offentlige rom forsvares altså med muligheten til å informere folk som ellers ville vært isolert fra disse synspunktene. På samme måte er verdien av medier som favner bredt at de gjør deg klar over saker du ellers ikke ville fått vite om.

Det minner meg om en lederartikkel fra Arkitektur N, der Ingerid Helsing Almaas skriver:

Selv ønsker jeg meg bare én ting av boligen min: at den skal være slik at det skjer ting som jeg ikke selv har tatt initiativ til, ting jeg ikke selv har funnet på.

Det synes jeg er et viktig perspektiv, og et godt ideal. Jeg tror det er behov for medier som eksponerer oss for inntrykk vi ikke ville valgt selv.

Parallellen om arkitektur og valg har forsåvidt også blitt gjort av Sunstein og Richard Thaler i Nudge, der de skriver om choice architecture.

PS: Jon Almaas har forresten en fantastisk funny figur som kaller seg medierådgiver, eller informasjonsarkitekt. Se for eksempel Komiprisen 2009.

Hvorfor blogge?

Julie skrev nylig om hvorfor hun blogger, og avslutter med å vise til min kommende artikkel i argument. Her skriver jeg at sosiale medier ikke egentlig gir oss en mindre elitepreget offentlighet, og at politiske blogger ikke egentlig er et levelled playing field. Dermed blir jeg er en politisk blogger som skriver at politiske blogger ikke har noe særlig for seg.

Jaha - så hvorfor blogger jeg da?

Vel. Jeg blogger først og fremst for skrivetreningens skyld. Dette er en virkelig god måte å eksperimentere med tekst, og jeg har hatt stor nytte av å prøve ut ideer på bloggen både i forbindelse med oppgaver og andre tekster.

Det er responsen i kommentarfeltet, på twitter, fra Sonitus, og på andre folks blogger som gjør det mulig å bruke bloggen som verktøy for å skille gode ideer fra dårlige. Dette kan jeg skryte av fordi det ikke er min fortjeneste, og det har skjedd ved flere anledninger. Først da jeg skrev om Bernt Hagtvets syn på nye medier, og nå senest i arbeidet med den kommende argument-artikkelen (særlig her og her). Jeg har vært så heldig å slippe unna troll i kommentarfeltene mine. De som kommenterer hos meg er stort sett hyggelige, konstruktive og på ballen, og det setter jeg pris på.

Når det gjelder bloggenes mulighet for å utøve makt og innflytelse - det er her jeg tviler. De nye mediene gir alle like muligheter til å ytre seg (og dette kan være verdifullt nok for den enkelte blogger), men terskelen for å få bidra i den store offentligheten er fortsatt like høy. Mer om det litt senere.

Vindmøller og høyspentledninger

Kampanjen Bevar Hardanger - særlig montasjen av en høyspentmast i Brudeferden i Hardanger - fikk meg til å tenke på et poeng fra Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work. De Botton skriver blant annet om en gjeng høyspentmastentusiaster (ja, de finnes) som ser på høyspentmastene som monumenter over vår skaperkraft.

Parallellen går til  hollandske vindmøller, som også ble sett på som grelle inngrep i naturen, men omsider fikk en plass i kunsten. De Botton nevner blant annet Jacob van Ruisdaels Molen bij Wijk bij Duurstede (1670) som et av de første maleriene med  vindmøllemotiv:

(Wikimedia Commons)

Poenget altså at vindmøller på et tidspunkt gikk fra å være grelle inngrep i naturen til å bli ansett som "life giving machines."

Det er ganske interessant.

Sjekk også EconTalk-episoden med Timothy Brook om Vermeer's Hat and the Dawn of Global Trade.

The Pleasures and Sorrows of Work

Jeg kom over Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work gjennom UChannel for en stund tilbake, bestilte den via BookDepository (bare tilgjengelig i hardback) og har omsider fått lest litt i den.

Dette er en veldig god bok; de Botton har fulgt folk som arbeider i forskjellige bransjer, og han gir noen fantastiske historier om arbeidslivet. De som har hørt forelesningen han holdt ved RSA vil kanskje ha festet seg ved tanken om at moderne mennesker forventer lykke av både jobb og ektefelle, og at hobbyer og elskerinner dermed blir overflødige. Det er et artig poeng, men det er ikke det viktige å ta med seg.

Det viktige med denne boka er forståelsen av at markedet består av mennesker som jobber. Det høres selvfølgelig og trivielt ut, men det er noe vi vanligvis ikke forholder oss til. Gjennom historier fra fiskerinæringen, transportbransjen, karriereådgivning og regnskapsføring lar de Botton oss møte noen av menneskene som utgjør markedet.

Boka er dessuten gjennomillustrert med bilder av forskjellige arbeidsplasser. Sjekk galleriet på alaindebotton.com.

To tanker av å lese The Pleasures and Sorrows of Work:

1: Markedet er fantastisk fascinerende. It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, men de er mennesker, de òg. I et industrielt samfunn er dette fort gjort å glemme.

2: Man skal jobbe resten av livet.

(Denne siste tanken har et kort soundtrack: Åge Aleksandersens Gjennomsnittsmainn, Tom Waits' I Don't Wanna Grow Up, og Bob Dylans Workingman's Blues #2.)

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Bloggdynamikk: eksempler fra Norge?

Jeg jobber med en artikkel om bloggernes betydning for politikken. Et av utgangspunktene er Drezner og Farrells argument om at selv små, spesialiserte blogger kan sette dagsorden for den politiske debatten. Tanken er at småbloggere som konsentrerer seg om emner de har spesialkompetanse på, og skriver om saker de mener er oversett, glemt eller feiltolket i mainstream-mediene, etterhvert vil bli løftet fram av de større bloggerne. Ettersom journalister og redaktører leser disse topp-bloggene, vil sakene omsider havne i de tradisjonelle mediene. Småbloggene kan med andre ord sette rammene for hvordan journalister og redaktører forstår et gitt tema, og dermed sette rammene for den bredere samfunnsdebatten.

I USA er Rathergate det definerende øyeblikket; bloggere gikk 60 Minutes-redaksjonen i sømmene, og fant grove feil i kildebruken.

Noen som vet om gode eksempler fra Norge?

Si gjerne ifra på mail (kristianlandsgard ætt gmail dot com), i kommentarfeltet eller på twitter @kristianland.

Hva gjør bloggerne?

Bloggutgaven av Public Choice er veldig interessant, og her kommer enda et sammendrag. Denne gangen: Laura McKenna og Antoinette Poles What bloggers do: an average day on an average political blog (fulltekst her).
Dette er dessverre ikke den mest interessante artikkelen fra bloggutgaven. McKenna og Pole har foretatt en spørreundersøkelse blant tilfeldig valgte amerikanske politiske bloggere, og gir en oppsummering av hva disse menneskene faktisk gjør. Funnene er ikke veldig overraskende:

Depending on political events or opportunities, they don different hats or take up different missions. A majority of bloggers are informers providing their readers with information found on other blogs, in the mainstream media, and about political officials. Bloggers synthesize information to provide a one-stop source of facts and links for their readers along with a healthy dose of sass and humor. Given that nine out of 10 bloggers provide this service, we can say that informing is the core business of blogging.

I tillegg til å informere leserne om viktige saker, bruker bloggerne altså tiden sin på å sjekke fakta i mainstream-mediene, oppfordre til politisk aktivisme og samle inn penger til kandidater/kampanjer.

Ett viktig poeng er likevel verdt å ta med seg fra artikkelen til McKenna og Pole: at gjennomsnittsbloggeren ikke er noen gjennomsnittsborger; "the vast majority of these bloggers are white, well-educated and male." Dette kan være verdt å tenke på når man vurderer bloggenes mulighet for å gi oss et mer variert mediebilde.

Laura McKenna har for øvrig en god blogg. Les for eksempel om The Internet and The Crazy People.

PS: Artikkelen til Hargittai, Gallo og Kane om polarisering blant politiske bloggere er mye bedre bruk av tid. Fulltekst her.

Nytt argument

Høstens utgave av studenttidsskriftet argument er ute fra idag. Tema for utgaven er hjem. Jeg har ikke bidratt med noe særlig (bare litt småstoff på side 4 og 5), men jobber med en artikkel til neste utgave.

Fulltekst av siste utgave her - tidligere utgaver på arguments nettsider.

Ulikhet og bullshit

RSAs Matthew Taylor blogger idag under overskriften 'Policy based evidence making' om fordommer og forskning.

Taylor henviser til en bokanmeldelse av Richard Wilkinson og Kate Picketts The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better. Hovedpoenget i anmeldelsen er at Wilkinson og Pickett har så innmari lyst til å finne bevis for at økonomisk ulikhet er fælt, at de overdriver de statisitiske bevisene for argumentet. David Runciman skriver i anmeldelsen:

Wilkinson and Pickett are committed to evidence-based politics because they seem to feel that ideology has had its day.

Taylor viser også til paperet On bullshit in cultural policy practice and research av Eleonora Belfiore. Denne innnledende begrepsavklaringen alene er grunn til å lese videre:

The concept of ‘bullshit’, and related notions of ‘humbug’, ‘mumbo-jumbo’, ‘hot air’, ‘gobbledygook’,‘claptrap’ and ‘balderdash’ that have all been seen to dominate the modern public domain will be discussed in greater detail later.

Herlig.


Relatert: en gammel EconTalk-episode som så absolutt bør høres igjen: Roberts (and Hanson) on Truth.

Også relatert: en oppgave og bloggpost som spør om økonomiske forskjeller er resultatet av bevisste politiske valg.

Også relatert: blogginnlegg om polarisering blant bloggere.

Velferdsstat og etniske skillelinjer

Jeg har lest litt i Alberto Alesina og Edward Glaesers Fighting Poverty in the US and Europe (fulltekst hos Google Books), der de prøver å forklare forskjellene mellom europeiske og amerikanske velferdsregimer. Særlig tre faktorer trekkes fram: rasisme, politiske institusjoner og holdninger. I et nøtteskall: den hvite middelklassen er ikke villig til å betale for et velferdsregime som tilgodeser fattige afro-amerikanere, majoritetsdemokratiet gjør det vanskelig for minoriteten å mobilisere, og amerikanerne er generelt mer tilbøyelige til å mene at fattigdom er en konsekvens av manglende vilje og innsats.

Alesina og Glaeser har skrevet mye om dette temaet, blant annet sammen med Bruce Sacerdote. For eksempel gir de i NBER-paperet Why Doesn't the US Have a European-Style Welfare System? (fulltekst gratis her) en oppsummering av rasisme-argumentet.

De antyder at den samme dynamikken vil prege Europa etterhvert som landene blir mer etnisk heterogene. Støtten til velferdsstaten vil reduseres av økt innvnandring (ikke ulikt en annen bok jeg vel snart må lese, om jeg har forstått Aslak Nore rett).

I et bidrag til boka Social Justice, Legitimacy and the Welfare State (2007) undersøker Knut Halvorsen hvordan innvandring kan påvirke holdninger til velferdsstaten. Han konkluderer at selv om de nordiske landene har svært høy grad av tillit, kan velferdsstatens legitimitet komme til å undergraves av innvandring.

Fra kapitteloppsummeringen:

How the majority community deals with this 'threat' depends heavily on a country's political debates conerning immigration, as well as on the degree to which it pursues integrationist immigration policies, which can break down the subjective barriers between the insider and the outsider communities.

Etter å ha lest Alesina og Glaeser er det mye som tyder på at rasisme kan forklare at USA ikke har en omfattende velferdsstat. Og det er vanskelig å ikke legge merke til at europeiske politikere snakker mye om at innvandring truer velferdsstaten. Likevel er jeg usikker på om den amerikanske erfaringen lar seg overføre til Europa.

For meg virker det som rasismen stikker dypere og arter seg annerledes i USA enn i Europa.

Her er i det minste litt lettbeint, anekdotisk bevis for at folk forholder seg annerledes til etnisitet og rasespørsmål i USA: Stuff White People Like. Sjekk også foredraget Christian Lander holdt ved LSE (!) forrige uke.

Polarisering blant bloggere

Her kommer enda et sammendrag fra bloggutgaven av Public Choice (omtalt på bloggen tidligere: her, her, her og her).

Artikkelen Cross-ideological discussions among conservative and liberal bloggers (fulltekst her, krever abonnement) er skrevet av Eszter Hargittai, Jason Gallo og Matthew Kane. Sammen med Drezner og Farrells introduksjonsartikkel bør denne være pensum for alle som er interessert i bloggenes rolle i politikken.

Spørsmålet Hargittai, Gallo & Kane reiser er om - og hvordan - politiske blogger fra motsatt side av politikken forholder seg til hverandre. Altså; om konservative (og liberale) bloggere bare diskuterer seg i mellom, eller om de går i reell debatt med meningsmotstandere. Utgangspunktet er Republic.com, Cass Sunsteins bok fra 2001 (gratis i fulltekst via Google Books), der forfatteren mener (s. 16):

there are serious dangers in a system in which individuals bypass general interest intermediaries and restrict themselves to opinions and topics of their own choosing.

Altså: på grunn av den store valgfriheten av informasjonskilder på nettet, vil folk først og fremst velge kilder som deler deres politiske grunnsyn. Debatten blir smalere, mer fragmentert. Mye det samme som Putnam kaller cyberbalkanization.

Hargittai, Gallo & Kane undersøker dette gjennom en kvantitativ undersøkelse av tre ganger én ukers bloggaktivitet på 40 amerikanske politiske blogger i perioden juni 2004-mars 2005. I tillegg gjør de en kvalitativ undersøkelse av blogginnlegg som linker på tvers av de politiske leirene.

Her er noen av funnene:

- Bloggrollene er veldig internrefererende. Konservative bloggere har riktignok litt flere lenker til meningsmotstandere enn liberale, men bloggrollene er stort sett et signal om hvilken side man identifiserer seg med.

- Selv om bloggerne linker skjeldnere til meningsmotstandere i vanlige blogginnlegg, er det kun fem av 20 konservative bloggere som ikke lenket til en eneste liberal blogg i utvalgsperioden. Tre av 20 liberale bloggere var like isolerte på sin side. Forskerne konkluderer med at det foregår en ikke ubetydelig meningsutveksling på tvers av leirene.

- Noen av de mest interessante funnene kommer i den kvalitative undersøkelsen. Forskerne lanserer fem ulike kategorier for å beskrive blogginnlegg med lenker på tvers av ideologiske skillelinjer: (1) stråmann-argumentasjon, (2) substansiell uenighet, (3) nøytral, ikke-politisk lenke, (4) redirect, og (5) substansiell enighet.

- Stråmann-argumentasjon utgjør den vanligste typen av lenker på tvers av ideologiske skillelinjer. Den vanligste måten å henvise til en meningsmotstander er for å kort avfeie "den andre siden" uten å gå i substansiell debatt. Eksempel fra den liberale bloggeren Oliver Willis' kritikk av konservative Instapundit:

Glenn Reynolds reclaims his jackass mantle in this idiotic post about the war in Iraq

Altså: den vanligste grunnen til at bloggere henviser til meningsmotstandere er for å latterliggjøre og avfeie dem uten substansiell diskusjon. Ikke veldig konstruktivt.

Hargittai, Gallo og Kane lander til slutt på en forholdsvis positiv konklusjon, og mener at det tross alt foregår en god del oppriktig debatt mellom meningsmotstandere på politiske blogger.

Spørsmålet som reiser seg er selvfølgelig: hvordan er forholdene i Norge? Noen tanker?


[Oppdatert: Fulltekst av artikkelen er tilgjengelig via Eszter Hargittai]

Gimme some truthiness

Michael Munger hadde en artikkel om blogger og sannhet i spesial-utgaven av Public Choice om blogging. Utgangspunktet er uttrykket truthiness, som komikeren Stephen Colbert brukte for å beskrive medienes omgang med fakta: the quality of stating concepts or facts one wishes to be true, rather than concepts or facts known to be true.

Spørsmålet er altså om blogger er mer eller mindre tilbøyelige til å formidle truthiness enn mainstream-media.

Det definerende øyeblikket for den amerikanske bloggosfæren kom i september 2004, da 60 Minutes-redaksjonens kom med anklager om uregelmessigheter i George Bush' militærtjeneste. Anklagene ble diskutert grundig av bloggere og nettforumbrukere, som til slutt avslørte at materialet saken hvilte på var oppdiktet (les mer om Rathergate på Wikipedia). Her hadde altså de profesjonelle journalistene formidlet noe de valgte å tro var en sannhet (truthiness), mens amatørbloggerne fant den virkelige sannheten. Som det heter: epic fail.

Are Slettan (her og her) har for øvrig pekt på motstanden mot å utvide rasismeparagrafen til å inkludere forbud mot blasfemi som et definerende øyeblikk for den norske bloggosfæren. Debatten begynte på bloggene før den ble plukket opp av mainstreammediene - helt i tråd med dynamikken foreslått av Farrell og Drezner: at selv innlegg på de minste fillebloggene kan spre seg gjennom lenkekjærligheten, via større blogger og til slutt havne i mainstreammediene.

Men spørsmålet som sannhet er fortsatt vanskelig å besvare. Får vi sannhet eller truthiness gjennom bloggene? Munger foreslår to hovedutfordringer for at bloggene skal dyrke fram sannhet:

1: Folk flest (også bloggere) er forutinntatte og vil avvise ny informasjon som ikke passer med deres virkelighetsoppfatning

2: Sakene som diskuteres på blogger handler vanligvis ikke om fakta, men om subjektive meninger

Til syvende og sist velger Munger å gi folkemengden the benefit of the doubt, og ender i en vag konklusjon om at vi vil komme nærmere sannheten jo flere observatører og faktasjekkere vi har.

Likevel: det viktigte forbeholdet dreier seg som polarisering. Bloggere diskuterer helst med likesinnede, og overser sine meningsmotstandere. Robert Putnam har advart mot cyberbalkanisering: at offentligheten fragmenteres, og at nettet bygger sosial kapital som er bonding (forsterker bånd innad i grupper) og ikke bridging (bånd mellom ulike grupper).

En annen artikkel i blogg-utgaven av Public Choice (skrevet av Hargitai, Gallo og Kane) tar for seg nettopp denne polariseringen blant politiske blogger. Mer om dette senere.

PS: Munger har for øvrig vært deltatt på EconTalk 15 ganger og skriver bloggen Kids Prefer Cheese.

PSPS: John Lennon - Gimme some truth

Orker ikke, gidder ikke...

Foreign Policys Evgeny Morozov blogger om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for sosialt engasjement. Hele innlegget er verdt å lese, men her er det viktigste avsnittet:

What is often overlooked is the fact that "slacktivists" abandon their causes as easily and frivolously as they take them on. They have very little intellectual or emotional stake in them and this is natural. The problem is that it fosters a very cynical attitude to activism and social change, where every campaign - no matter how serious and noble - can essentially be viewed as yet another Internet joke, perhaps, not as funny as those that deal with funny pictures of cats but pretty close. When people use Facebook and Twitter to campaign on 25 different causes, chances are they don't seriously care about any one of them.

Jeg tror Morozov her peker på den store utfordringen for sosiale medier; hvordan unngå at virtuelt engasjement blir en politisk blindvei. Potensialet er stort: til forskjell fra TVen (kringkasting er pasifiserende underholdning) er nettet grunnleggende sosialt og interaktivt.

Problemet er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Vi mangler mekanismene til å overføre nett-engasjement til reell aktivisme. Heldigvis, får man nesten si.

Fordelen med at alt er likegyldig kan være at også de negative utslagene av sosial mediebruk er uviktige. Personal Democracy Forum-bloggen skrev om hatgrupper på nettet i september, og hvordan ekstremister benytter seg av sosiale medier. Advarselen lød:

The democratic battle on the net is critical. No one can resign from their civic duty and duty as an activist in the name of passive tolerance. The trenches of hate threaten to tear the social fabric and the idea of community, which is indispensable and intrinsic to the nature of the net and the new global citizenry.

Sannheten trenger heldigvis ikke å være så dramatisk. Hvis slacktivism-begrepet virkelig har noe for seg, kan det være grunn til å tro at likegyldigheten er like stor i alle retninger. Å melde seg inn i en hatefull Facebookgruppe er like lett - og like resultatløst - som andre typer Facebookengasjement. Slik som anti-NRK-lisens-folket som ikke klarer å løsrive seg fra TVen lenge nok til å gjøre sin stemme hørt i den virkelige verden (Jeg mener ikke å kalle anti-lisens-folket hatefullt, naturligvis - poenget er at slacktivismen ikke følges opp med reellt engasjement).

De gode nyhetene ved slacktivisme er derfor: I en tid hvor ingen gidder å utøve politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement vår beste forsikring mot ekstremisme.

Blogger og politisk kommunikasjon

Det anerkjente tidsskriftet Public Choice hadde en spesialutgave om blogging i fjor. Jeg har skrevet litt om artikkelen til utgave-redaktørene Drezner og Farrell tidligere, og nå har jeg nettopp lest Deva Woodlys artikkel om blogging og politisk kommunikasjon (New competencies in democratic communication? Blogs, agenda setting and political participation). Dette er et slags sammendrag.

Woodly lister opp fire symptomer på at tradisjonelle medier ikke fullt lykkes i å levere virkelig kvalitetsjournalistikk:

1: elitene setter agendaen: ovenfra-og-ned-journalistikk
2: hang til infotainment
3: større vektleggelse av nøytralitet enn realisme
4: profittmotiv og sentralisert eierskap i mediebedriftene

Blogger skiller seg fra de gamle mediene på et par viktige områder. Her er noen oppsummerende sitater og hva jeg tenker om dem:

bloggers tend to ask questions and make arguments by examining public facts or engaging with non-elite viewpoints that have been left out of traditional coverage in favor of elite he-said-she said.

Dette er kanskje bloggenes største fordel. Terskelen for deltakelse er så mye laverte, og dermed er nettet (potensielt) mye mer demokratisk enn tradisjonelle medier. I motsetning til de tradisjonelle mediene har bloggene muligheten til å bidra til debatten nedenfra og opp.

While one of the major tenets of professional journalism is neutral objectivity, bloggers often frankly disclose their political leanings and affections, eschewing the dictate that equates analytical balance with ideological innocence.

Et tveegget sverd. Tradisjonell journalistikk ender opp med å rapportere nøytralt om begge sider av en sak. Fint oppsummert av Paul Krugman (tror jeg det var) om hva som skjer når 10 eksperter sier jorden er rundt, og én mener jorden er flat: Shape of the world: views differ. På den andre siden: bloggere kan mene hva som helst så sterkt de bare orker, og ingen kan hindre dem.

The accuracy and quality of information presented in blogs might suffer without the oversight of editors and publishers.

Den åpenbare svakheten. Bloggene er friere enn tradisjonelle medier, men slarv, unøyaktigheter og det som verre er kan dermed lettere passere.

While it is becoming more common for bloggers that sustain high traffic to sell ad space, the vast majority of political bloggers derive little or no income from what is necessarily a part-time endeavor.

Jo - det finnes proffbloggere i Norge også, men en blogger kan med fordel være en Hvermannsen. Noen ganger gjør vi en bedre innsats når vi ikke er motivert av penger. Jeg simpelthen elsker å henvise til Le Grand.

Nedgangstider og politiske holdninger

Paola Giuliano og Antonio Spilimbergo har gjort en veldig spennende undersøkelse. De forsøker å finne ut hvordan makroøkonomiske sjokk, slike som den vi er inne i nå, påvirker folks politiske holdninger.

Et kort sammendrag av undersøkelsen finnes på Vox, hele artikkelen er ute som NBER-paper, og et tidligere utkast er tilgjengelig gratis via IZA.

Forskerne finner at folk som opplever økonomiske nedgangstider i ung voksenalder (mellom 18 og 24):

... tend to believe that success in life depends more on luck than on effort, support more government redistribution, but are less confident in public institutions. Moreover, we find that recessions have a long-lasting effect on individuals’ beliefs.

Dette betyr blant annet at folk som vokser opp under økonomiske nedgangstider har større sannsynlighet for å ønske økt statlig inngripen i økonomien, men viser samtidig lavere tillitt til offentlige institusjoner. Disse kreftene kan altså trekke folk både mot venstre (økt velferdsstat) og høyre (skepsis til offentlig sektor).

Det er verdt å merke seg at undersøkelsen er utført i USA, og kanskje ikke er direkte overførbar til europeisk eller norsk kontekst.

Men likevel: forskerne antyder at folk som vokser opp under nedgangstider er både skeptiske til offentlig sektor og positive til sterke velferdsordninger. Er dette den neste Frp-koden?

Dulting og selvangivelse

Har nettopp vært på Civitafrokost om dulting, i forbindelse med lanseringen av siste nummer av Minerva. Inge Lønning, Lars Fr. H. Svendsen og Bent Sofus Tranøy debatterte. Her er mine tanker i farten:

- Fryktelig stort tema. Åpner opp for å diskutere alle mulige praktiske, ideologiske og filosofiske spørsmål om forholdet mellom individ, stat, samfunn og marked.

- Svendsen og Lønning falt for fristelsen å gå i skyttergravene. Denne debatten burde ikke egentlig ha handlet om prinsippene, men om konsekvensene nudging kan ha på utformingen av praktisk politikk. Tranøy gjorde i det minste et forsøk på dette i sin innledning, der han la vekt på at ingen valgarkitektur er nøytral. Dette er kjernen i nudge-begrepet slik det presenteres av Thaler og Sunstein i Nudge.

- Svendsen gjorde et interessant poeng om egeninteresse. Nudging forsøker å legge til rette for at man skal velge i tråd med sine egeninteresser, men av og til ønsker vi at folk skal tenke på flere enn seg selv. Det er fort gjort å overse når man leser Thaler og Sunstein.

Men viktigst:

- Dulting hører ikke nødvendigvis hjemme på venstresiden. I boka nevner Thaler og Sunstein det norske systemet for innlevering av selvangivelse. Forhåndsutfylte selvangivelser som lett kan forandres - dette er et dult i retning av å ikke betale mer skatt enn man strengt tatt er forpliktet til. Ved å senke terskelen for å skaffe seg skattefradrag man er berettiget til, kan en dultende stat sørge for at individene står bedre rustet til å oppfylle sin egeninteresse.

Sjekk forresten hjemmesiden nudges.org. Jeg skrev dessuten noe om dette på bloggen forrige uke: Dulting og dyriske impulser (17/09/09).

Oppdatert 25/09/09: Video fra møtet er tilgjengelig via Civita.

Udugelige offentlig ansatte?

To kritiske innlegg om offentlig ansatte de siste par dagene: Dagfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten og Bryan Caplans innlegg på EconLog.

Nordbøs prinsipielle poeng (som ligger gjemt bak en litt vel lang oppramsing av enkeltsaker han og kjente har opplevd) om offentlig ansatte er at:

Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med (...) Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Offentlig ansatte blir (på et vis) tatt i forsvar av Caplan, under overskriften Why Aren't Government Employees Worse? Utgangspunktet er ganske likt som hos Nordbø: at privat sektor er mer responsiv til kundenes behov og ønsker. Caplan lister opp fire hypoteser for hvorfor offentlig ansatte likevel av og til kanskje gjør en OK jobb.

Jon på polecon.no har tenkt litt rundt alle disse hypotesene, men jeg fester meg ved nummer 3: Government employees self-select for dedication and/or caring.

Caplan åpner nemlig for at offentlig sektor tiltrekker seg en viss type mennesker, som motiveres av mer enn lønn. Det minner om Julian Le Grand og de to forskjellige motivasjonskurvene, og kan fortelle noe om hvordan man bør forsøke å motivere disse folkene.

Nordbø virker å ønske at flere offentlig ansatte skal føle at arbeidsplassen deres er usikker, men det er ikke nødvendigvis noen god idé. Jeg har festet meg ved noe BI-professor Bård Kuvaas sa på et seminar ved ISF tidligere i år, om sammenhengen mellom jobbprestasjoner, lønn og fare for oppsigelse:

Du yter ikke bedre av å ha det litt dårlig. Snarere viser det seg gang på gang at blant forhold som er viktig for motivasjon, så er opplevelsen av å lykkes, følelsen av å være flink, og det å bli verdsatt i bedriften helt avgjørende faktorer. (...) det er liten grunn til å forvente at man vet hva man får, når man lokker med høye lønninger. Risikoen øker for å tiltrekke seg feil ansatte, som dessuten slutter etter kortere tid. Det er i det hele tatt lite som tyder på at ytre motiverte ansatte presterer bedre, snarere tvert i mot.

Målet må vel være å utnytte potensialet som ligger i selvseleksjonen blant offentlig ansatte, og innføre en belønningsstruktur som oppfordrer dem til å yte bedre - og tenke mindre på tall og penger. Vi er ute etter det Le Grand kaller robuste insentiver; insentiver som oppfordrer både egoister (knaves) og altruister (knights) til å gjøre en god jobb. Dermed virker det mot sin hensikt å innføre New Public Management-reformer (målstyring og rapportering), fordi denne tilbakemeldingen bare kan motivere de egoistiske (knaves) blant offentlig ansatte.

PS: jeg har skrevet noe om lønn og motivasjon tidligere. Og jeg synes alle bør se NRK-serien Lærerne.

Kan sosiale medier bygge sosial kapital?

Sosial kapital handler om hvordan tillit og mellommenneskelige forhold påvirker samfunnet. Tanken er at alle former for samarbeid er mer sannsynlig i samfunn med høy grad av tillit og tette bånd mellom mennesker. Sosial kapital kan ha positive effekter på økonomien, demokratiet og nær sagt alle deler av samfunnet.

Så er spørsmålet: kan de nettbaserte sosiale mediene bygge sosial kapital?

Først litt bakgrunnsstoff: jeg har bare skummet gjennom Robert Putnams Bowling Alone, men har fått med meg at han mener det amerikanske sivilsamfunnet styrket seg gjennom starten av 1900-tallet, og at det har vært i vedvarende forfall siden 60-tallet. Og at han bruker denne mursteinen av en bok til å diskutere problemet, forklaringene og løsningene. Og at han byr på statistikk nok for hele familien.

I et av kapitlene spør Putnam om internett er en del av problemet eller en del av løsningen. Men for å diskutere dette er Bowling Alone etterhvert blitt en ganske gammel bok. Mye har skjedd siden 2001: Facebook ble opprettet i 2004, YouTube i 2005, og Twitter i 2006.

I det avsluttende kapittelet skriver han smått optimistisk: The key, in my view, is to find ways in which Internet technology can reinforce rather than supplant place-based, face-to-face, enduring social networks.

Så: en artikkel av Josh Pasek, Eian More og Daniel Romer i siste utgave av Journal of Information Technology and Politics (tilgjengelig gratis som paper her) undersøker nettopp dette. De spør: Does Internet use have the potential to build social capital? Dette er en kort og grei artikkel (16 sider), og vel verdt å lese. De som ikke er interessert i metodespørsmål kan fint hoppe over sidene 9-13.

Hovedkonklusjonen er at de vanligste målene på internettbruk er for grove til å være til særlig nytte. Ved å sammenlikne brukere av to forskjellige sosiale nettmedier (Facebook vs. Myspace) argumenterer forskerne for at man må differensiere mellom ulike typer nettsteder. Noen av disse kan fremme sosial kapital, men ikke alle.

Fra side 13 og 14:

we suggest that many websites have distinct histories, structural features, and site-specific attributes that induce a unique website culture. These cultural features, we contend, in turn influence the effects that a given site can have on its users as well as the type of users that are drawn to the site. (...) Undoubtedly, self-selection plays an important role in determining who joins what site. (...) But our results and the results of others suggest that some website effect is present.

Forskerne ender opp med å tegne et ganske positivt bilde av Facebook som en forsterker av sosial kapital blant unge amerikanere. Men - og dette er særlig relevant fordi forskerne viser at kulturen på nettsiden har stor betydning - kan dette overføres til en annen kulturell kontekst? Til den norske?

Facebook springer i utgangspunktet ut fra amerikanske eliteuniversiteter, men det kan være grunn til å tro at norsk Facebook-kultur skiller seg fra den amerikanske. Sosiale medier innføres som kjent ikke i et vakuum, men preges av lokale strukturer og kultur. Spørsmålet blir derfor: hvilke sosiale medier er best egnet til å produsere sosial kapital i en norsk kontekst?

Vi kan finne noen råd i artikkelen til Pasek, More og Romer. På sidene 6-8 beskriver de hvilke trekk ved nettsidene som kan produsere sosial kapital:

Varying levels of social capital (or in our case, the interpersonal trust, civic engagement, and political knowledge that we consider outcomes of social capital) can be a product of the users of a site, the functions that a site offers, or some pattern of interactions among site users based on the site features (min utheving)

Personlig tror jeg at Facebook har lite relevans for sosial kapital i Norge. Jeg har skrevet om det her tidligere. Derimot tenker jeg at Twitter kan spille en viktig rolle. Greit nok - tvitrere er en ganske smal gruppe, men jeg tror alle de fleste brukerne har lært noe eller blitt kjent med noen via twitter som kan overføres til andre sosiale sammenhenger. Og det høres ut som en forsterker av sosial kapital for meg.

Jeg er også optimistisk når det gjelder bloggene til norske topp-politikere. De virker å passe godt med kriteriene til Pasek, More og Romer: teknologien er enkel og brukervennlig, og folk som opprinnelig er interessert i politiske spørsmål kan samles rundt en politiker for uformell debatt. Jeg tror denne typen lavterskel politiske debatter kan forsterke sosial kapital.

NB: Putnam har også skrevet om utfordringene knyttet til nettet og sosial kapital. De gjelder:
- Digital divide: hvem utelukkes fra de nye arenaene?
- Negative konsekvenser ved å være kun tekstbasert (mangler kroppspråk og følelse av nærhet)
- Cyberbalkanization: fragmentering av offentligheten - mange små, ikke én stor samtale
- Er nettet passifiserende eller aktiviserende?

Dulting og dyriske impulser

Jeg hører Animal Spirits av George Akerlof og Robert Shiller som lydbok om dagen. Argumentet er at mainstream økonomisk teori bygger på grove forenklinger, og Akerlof og Shiller bruker Keynes' uttrykk animal spirits for å fortelle hvordan irrasjonelle motivasjoner driver menneskelig (økonomisk) aktivitet. Mennesket handler ikke rasjonelt, men drives av flere andre hensyn enn ren nyttemaksimering.

-------------------------

Oppdatert: anbefaler særlig kapittel 13: "Why Is There Special Poverty among Minorities?" Akerlof og Shiller mener økonomiske teorier som ikke tar hensyn til sosiologiske begreper (diskurser, selvforståelse) ikke kan beskrive vedvarende sosiale forskjeller. De mener affirmative action er avgjørende for å bryte ned de oppfattede forskjellene mellom svarte og hvite.

-------------------------

Dette kan være en fin balanse til tradisjonell makroøkonomi, der det blant annet argumenteres for at skattebetalere har så lang tidshorisont at de forstår at skattelettelser i dag må hentes inn ved skatteøkning i framtiden (Ricardian equivalence). Etter denne logikken ville forbrukerne spare pengene de har til overs etter skattelettelser, og ikke bruke dem på alt mulig rart.

Motargumentet: Ben & Jerrys til 60 kr pr boks.

Det er mye spennende atferdsøkonomi ute og går. Dan Ariely, som er tilstede både på blogg og podkast, er en (slags) favoritt.

Alle bør dessuten få med seg Richard Thaler på UChannel snakke om Nudge (som han skrev sammen med Cass Sunstein) før neste ukes Civitafrokost: Bent Sofus Tranøy, Lars Fr. H. Svendsen og Inge Lønning til debatt om dulting/nudging. Nytt Civita-notat om emnet bør også leses.

Til slutt, et kort bevis for at mennesket (bestemt for entall, dvs meg selv) ikke er rasjonelt: Grunnen til at jeg hører en del på lydbøker i det siste er at jeg har tegnet et abonnement hos Audible.com. Jeg trodde et øyeblikk at de ga bort lydbøker gratis, og registrerte meg for et "Free offer." Jeg leste ikke den lille skriften, men begynner å skjønne tegninga nå.

Rasjonell aktør, du liksom.

Onkel Milton

Jeg sitter og ser gamle episoder av Milton Friedmans TV-serie Free to Choose, og tenker at kapitalisme er kjempestemning. Greit nok - dette er amerikansk infotainment fra 1980, med all kaldkrigsklartale det medfører. Men det er trivelig å drikke kapitalismekakao med onkel Milton.

Gjennom ti episoder forsvarer Friedman det frie markedet. Første halvdel av hvert program er dokumentar/argument fra Friedman, andre halvdel debatt mellom Friedman og gjester.

Og dette er altså mannen som i Naomi Kleins The Shock Doctrine portretteres som en slags økonomisk Dr. Mengele. Det er ganske unyansert, selv til Klein å være. Jeg har skrevet om det før, og gjentar det gjerne: Hvis man vil gi legitim kritikk av dagens kapitalisme kan man finne adskillig bedre forfattere - endatil journalister - enn Naomi Klein.

For meg ser det fortsatt ut som den radikale venstresiden har noen tydelige likhetstrekk med Friedman og høyresiden. Begge sider er for eksempel skeptiske til proteksjonisme (gjerne begrunnet med at arbeidere i den tredje verden lider av å stå uten adgang til våre markeder), og lite begeistret for at private selskaper skaffer seg politisk innflytelse og kontroll over byråkratiet.

Dessuten - og dette kan være det viktigste - deler både Klein og Friedman en grunnleggende optimisme og framskrittstro. De argumenterer for politiske reformer som de mener vil gjøre verden mer rettferdig, og frigjøre individet fra de urettferdige maktstrukturene som omgir dem.

Mindretall vs. ideologi

Civita lanserte forrige uke notatet Spiller det noen rolle? En analyse av offentlige bevilgninger under skiftende regjeringer. Spørsmålet som stilles er om regjeringer fra høyresiden historisk har gitt mindre penger til det offentlige, og om venstresiden virkelig er kongen av offentlige bevilgninger. Det er et betimelig spørsmål nå rett før valget.

Jeg har ikke lest rapporten (og med alt annet som skal leses kommer jeg heller ikke til å gjøre det), så jeg støtter meg på sammendraget:

Ved å se på utgiftene under forskjellige regjeringer, finner denne rapporten at det ikke er store forskjeller mellom ulike regjeringsalternativer på sentrale velferdsområder. Bevilgningene til offentlig velferd, som helse, utdanning og pleie og omsorg, stiger under alle regjeringer.

Altså: offentlige bevilgninger ser ut til å vokse uavhengig av regjeringspartienes ideologi.

Ok. Men:

I en artikkel i Public Choice i 1997 undersøkte Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø bevilgninger til kommunale velferdstjenester i Norge i perioden 1900-1990. Fra sammendraget:

... The approach combines a demand model of local public services emphasizing price and income-elasticities with a political economy model of central government ideology and strength. The decision making is understood as bargaining between the government and interest groups, and the political structure consequently is of importance for the policy outcome. The analysis shows how politics matter, and the results indicate that a minority coalition government implies 30% more grant and income tax revenue to local and county governments than one party majority in the long run (min utheving).

Altså: mindretallsregjeringer bevilger mer penger til kommunale velferdstjenester. Logikken er at en mindretallsregjering må anstrenge seg for å blidgjøre flere interessegrupper, og dette leder til større offentlige utgifter. En flertallsregjering har sterkere grep om makta, og trenger ikke å dele ut penger left, right and centre for å sikre gjenvalg.

Pulp Fiction og den gode samtalen

Hørte en gammel forelesning med Michael Bérubés for litt siden. Temaet er Understanding Academic Freedom, i forbindelse med boka What's Liberal About the Liberal Arts? Forelesningen er tilgjengelig via CUNY Lecture Series podcast.

Bérubé bruker blant annet Pulp Fiction som illustrasjon på hvordan man bør diskture temaer der det virker umulig å komme til enighet. (manuset til Pulp Fiction finner du her)

Jules og Vincent diskuterer bakgrunnen for en krangel mellom Marcellus Wallace og Antwan Rockamora. Antwan ble kastet kastet ut av et vindu i fjerde etasje, etter at han angivelig masserte føttene til Mia Wallace. Vincent mener at en fotmassasje prinsipielt kan sidestilles med utroskap. Jules er uenig, og de to diskuterer fram og tilbake.

Vincent forstår etterhvert at det ikke nytter å overbevise Vindent om at en fotmassasje fortjener en så sterk reaksjon. Poenget hans er at: I've given a million ladies a million foot massages and they all meant somethin'. We act like they don't, but they do. That's what's so fuckin' cool about 'em.

Jules: That's an interesting point, but let's get into character.

Diskusjonen blir aldri avklart, men Jules og Vincent har i det minste anstrengt seg for å forstå hverandres synspunkter.

Holdninger til bistand

Det blir visst mye bistandsblogging for tiden.

Vi har fått veldig frie tøyler til semesteroppgaven i faget om bistand og utvikling. Det er vanskelig å velge, men her er det beste alternativet så langt:

Tanken er å ta utgangspunkt i World Values Survey og undersøke hvordan holdninger til u-hjelp varierer i og mellom giverland. Hvem er mest og minst positive til bistand?

Jeg har tatt en rask kikk på kodeboken til WVS, og tror det skal være mulig å bruke spørsmålene herfra. Men hva er interessant å sjekke effekten av?

Inntekt? Høyre- eller venstreorientering? Alder? Yrke? Kjønn?

Gjennomsnittlig inflasjon i giverlandet siste femårsperiode? Regjeringsparti? Rentenivået? Åpenhet for internasjonal handel?

Og bør jeg sette dette i sammenheng med hvor mye giverlandet gir i bistand? Dvs spørre om landet der folket/medianvelgeren er mest positiv til bistand også er det landet som gir mest i bistand?

Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Relatert til dette: et ganske dårlig skrevet blogginnlegg som spør om det er noe i veien med Kansas. Spørsmålet her er om lavtlønnede velgere plasserer seg lengre til venstre på den økonomiske høyre-venstre-aksen enn rike velgere.

Bistandsbokbonanza

Her er et forsøk på å oppsummere noen bøker om bistand:

Jeffrey Sachs (The end of poverty) er den store optimisten. Han er også blitt bestevenn med Bono. Sachs mener at vi kan avskaffe fattigdommen ved å øke bistanden, og at bistanden kan hjelpe de fattigste landene å oppnå vedvarende økonomisk vekst. Tror på politiske og teknokratiske løsninger. Oppsummerende forelesning her.

Fra boka (s. 108): Successful change requires a combination of technocratic knowledge, bold political leadership and broad social participation.

William Easterly er den rabiate kritikeren (bloggen hans er verdt å følge). I White Man's Burden operer han med et skille mellom Planners (tradisjonelle bistandsmiljøer som deler Sachs' grunnleggende tillitt til styring og planlegging) og Searchers (mer markedslogikk, mye etter logikken til Karl Popper om Utopian social engineering vs. piecemeal social engineering, The Open Society and Its Enemies).

Paul Collier (The Bottom Billion) framstår som et slags kompromiss mellom Sachs og Easterly, selv om han ikke vil vedgå det selv. Han presenterer fire poverty traps (conflict, natural resources, land-locked with bad neighbors, bad governance) og presierer at det ikke finnes én løsning for alle.

Collier er mer nyansert enn Sachs og Easterly, og dermed vanskeligere å kritisere. Men han er fryktelig glad i tall, og stoler på at statistikk kan gi en nøktern beskrivelse av verden. Dette kan bli ubehagelig, f eks når han argumenterer for nytte-kostnads-analyse av militær intervensjon i fattige land. Han har vært på EconTalk to ganger: Bottom Billion og Democracy and Violence.

Joseph Stiglitz (Globalization and Its Discontents og Making Globalization Work) angriper nyliberalismen, representert ved Verdensbanken og IMF. Han mener at disse institusjonene, som opprinnelig var trygge, gode, Keynesianske institusjoner, er blitt overtatt av nyliberal ideologi. Metodene man utviklet for å håndtere økonomien i Latin-Amerika på 1980-tallet (liberalisering av kapitalmarkeder) ble gjort allmenngyldige. Det burde de ikke ha vært.

Erik Reinert (Global økonomi: hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere) kritiserer nyliberalismen på noe av det samme grunnlaget. (NB: For litt balanse, sjekk Kalle Moenes anmeldelse av boka). Reinert, og hans Other Canon-kollega Ha-Joon Chang i Bad Samaritans, argumenterer blant annet for at troen på frihandel bygger på en stor misforståelse. Industrialiseringen av Vesten (med Storbritannia og USA som prakteksemplene) er produktet av en aktiv, intervensjonistisk, proteksjonistisk stat.

Relatert til dette: John Nye (les artikkel eller hør podkast fra EconTalk) har påpekt at eksemplene David Ricardo brukte for å forklare teorien om komparative fortrinn (britisk ull mot portugisisk vin) er litt spesielle. Verken britisk tekstilindustri eller portugisisk vinproduksjon ble lønnsom eller produktiv uten aktiv statlig inngripen: Portugals fortrinn i vineksport var mye en konsekvens av at (mye bedre) franske viner var pålagt enorme tollsatser ved import til Storbritannia. Britisk tekstilindustri ble altså kun konkurransedyktig gjennom voldsom proteksjonisme.

Til slutt: Amartya Sens Development as Freedom ligger an til å bli en favoritt. Han argumenterer for at man må se på utvikling som mer enn økonomisk vekst, og legger vekt på at utvikling må forsterke menneskets frihet. Mer om Sen senere. Inntil videre bør man sjekke ut forelesningen han holdt ved LSE i sommer om The Idea of Justice.

Bunnen av pyramiden

Jeg tar et fag om bistand og økonomisk utvikling dette semesteret, og her er det mye spennende å lese. Som for eksempel første kapittel av C.K. Prahalads The Fortune at the Bottom of the Pyramid. Den er... hva heter det? Et friskt pust. Prahalad argumenterer for at vi må slutte å se på verdens fattigste som en hjelpeløs gjeng fanget i fattigdom - her snakker vi egentlig om fire milliarder potensielle kunder.

Siden de fattige gjerne jobber lange dager, og ikke får utbetalt småpengene før mot slutten av hver arbeidsdag, må bedriftene forsøke å tilby billige porsjonspakninger av forbrukerprodukter fra butikker som er åpne utover kvelden.

Det er vanskelig å lese denne teksten uten å høre Atle Antonsens knivselgerparodi i hodet.

Men selv om argumentet lukter av lurendreierkapitalist (hvertfall for dem av oss som har studert på Blindern) har Prahalad et godt poeng:

When the poor are converted into consumers, they get more than access to products and services. They acquire the dignity of attention and choices from the private sector that were previously reserved for the middle-class and rich.

Teksten er tilgjengelig gratis via csrwire.com. Sidene 6-10, om hvordan synet på fattigdom, markedet og staten er sosialt konstruert, er spesielt interessant.

Gravende journalistikk på nettet: svar til Jon Lien

Jon dro igang en kjempespennende diskusjon på Polecon.no om betydningen av nettet for den gravende journalistikkens framtid. Han er skeptisk, og mener at:

internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene.

Jeg er i det optimistiske hjørnet i dag, og tror ikke poenget til Jon trenger å være sant. Jeg har to argumenter å komme med:

1: Gratisøkonomien betyr ikke at insentivene forsvinner

Julian Le Grand har forklart oss hvorfor det ikke alltid er er en god idé å bruke penger som motivasjon. Argumentet er at det finnes to kilder til motivasjon: altruisme og egoisme. En ren nyttemaksimerende egoist (en knave i Le Grands terminologi) vil øke arbeidsinnsatsen så lenge han får betalt, mens en altruist (en knight) vil være villig til å gjøre en jobb uten å få betaling. MEN - og dette er viktig - om du begynner å betale en altruist for arbeidet han gjør, vil han etterhvert nå et punkt hvor pengene blir demotiverende. Betalingen gjør at han ikke lenger føler jobben er meningsfull. Du kan imidlertid fortsette å kast penger etter han, så blir han en egoist med tiden.

Prisgitt min hukommelse og ferdigheter i Paint (begge litt rustne) kan vi fremstille problemet slik:

Dette er viktig for journalistikken. Hvorfor? Les Håvard Melnæs' En helt vanlig dag på jobben, så ser du hva norsk journalistikks kanskje beste årslønner kan gjøre med ønsket om være kvalitetsjournalist. Dette er LeGrand i praksis, og en reduksjon i avisers lønnsomhet trenger ikke å bety at kvalitetsjournalistene forsvinner. De kan gjøre en bedre (eller hvertfall like god) jobb om de er motivert av noe annet enn pengene.

2: Dynamikken blant bloggerne kan erstatte redaksjonene

Daniel Drezner og Henry Farrell har skrevet en artikkel (publisert i Public Choice i 2007, men et 2004-utkast er tilgjengelig gratis her) om hvordan dynamikken blant bloggerne betyr at gode saker kan finne veien fra en ubetydelig liten blogg, via lenkekjærligheten, de mellomstore bloggene, og til slutt storbloggerne og nyhetsredaksjonene. Altså: noen få bloggere står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, men det finnes en fantastisk long tail av spesialiserte småblogger med lave lesertall. Om det dukker opp noe spennende der nede i dypet, sprer det seg gradvis til de store bloggene - og vips, så snapper journalistene opp saken. Det er et snev av Hayek her (kunnskap er spredt - det nytter med sentralisering) og det er veldig oppløftende.

Selv om det er ting som tyder på at bloggerne likevel ikke oppfører seg slik Drezner og Farrell foreslår, er poenget ganske interessant likevel.

Jeg synes for øvrig [rettelse: Hanne] gjør en god jobb med å forklare hvorfor pressestøtten bør gå til journalistene heller enn mediebedriftene. Men kanskje er det ikke nødvendig med økte inntekter til nettavisene.

Norman, oljeformuen og Lucas-paradokset

Har vært på sommerkonferansen til Norfund i dag, der temaet var finanskrisens effekter på u-land.

Victor Norman var blant innlederne, og han holdt et foredrag med tittelen Hvordan hører u-landene hjemme i en langsiktig investeringsstrategi for statens pensjonsfond? Han antydet at vi kunne få bedre avkastning på pensjonsfondet hvis vi gjorde mer konsentrerte investeringer i u-land.

Et viktig poeng i foredraget var Lucas-paradokset: at kapital ikke flytter seg til u-landene, selv om avkastningen er høyere der enn i i-landene. Mannen bak dette paradokset er nobelprisvinneren Robert Lucas. Hele artikkelen Why Doesn't Capital Flow from Rich to Poor Countries? kan du (og jeg) lese her.

Norman trakk i dag fram tre viktige forklaringer på hvorfor man ikke investerer stort i u-landene:
- politisk risiko (reell eller innbilt)
- asymmetrisk informasjon
- mangel på næringsmiljøer/næringsklynger i u-landene

Han argumenterte for at investeringer i u-landene kan gi stor avkastning (og være en fornuftig bruk av pensjonsfondet), men det krever et langsiktig perspektiv - og investeringer som er store nok til at man passerer en kritisk masse.

Konferansen foregikk for åpne kameraer og mikrofoner, og dukker kanskje opp på det store internettet.

Boligannonser på Twitter er en dårlig idé

For noen uker siden lanserte FINN Labs et utall Twitterkontoer med stedsnavn i Oslo. Disse (som inkluderer mitt nabolag, @Torshov) skal brukes til å selge leiligheter. Men når hippe @Grunerlokka bare har 17 følgere betyr det at nøyaktig 17 personer synes dette var en god idé. Flere av dem er riktignok nakne jenter, men jeg tror ikke de hjelper dere å selge flere boliger.

Greit nok at annonseselgere, avisredaksjoner og eiendomsmeglere har noen trøblete år foran seg, men det er ikke boligannonser på twitter som skal redde dem. Her er mine mer eller mindre gjennomtenkte tanker. Og ja - jeg har nettopp lest Jeff Jarvis' What Would Google Do?

Hvis meglerne og boligannonsørene skal ha noe å tilby i en bolighandel, må de ha mer og bedre informasjon enn selger og kjøper kan skaffe seg på egenhånd. Sammenlikning av priser på tilsvarende leiligheter i nabolaget kan gjøres automatisk - se f eks Zillow.com - så den jobben vil meglerne miste før eller senere. Og annonsørene vet at de må fortsette å tilby store lesertall for å være relevante markedsføringskanaler. Men hvor lenge kan boligannonsene overleve på papir? Aftenposten har forsøkt å pakke boligannonsene inn i tre tynne artikler om møbler og interiør og kalle bilaget for LEVE, men det er bare en god idé hvis papir er en god idé. Og det er det ikke.

Mitt (beskjedne) råd er å la redaksjonen i Aftenposten bruke de flotte twitterkontoene som plattform for lokale nyheter. Hvis dette kan hjelpe nabolagene til å bli tettere og mer levende lokalsamfunn, så vil det kanskje bli enklere å selge både annonser, leiligheter og aviser.

Heller enn at FINN skal bruke disse twitterkontoene til å pushe leiligheter, burde Aftenposten bruke dem til å tipse oss om kulturarrangementer i nabolaget, relevante nyhetssaker i dagens papirutgave, kommende featureartikler i A-magasinet, viktige lokalpolitiske saker - alt som er relevant for innbyggerne i området.

Meglerne burde ønske de nye lokalmediene velkommen, og legge sin ære i å ha best mulig oversikt over nabolagene i byen. Hvis de skal ha en rolle i eiendomssalg må de forsøke å bli våre foretrukne kilder til informasjon om bydelen vi vurderer å flytte til. Kanskje er eiendomsmeglerne de nye lokaljournalistene?

Som en bonus kan de også fri seg fra investeringene i dyr næringseiendom. Jeg bor på Torshov, og synes det er flott å se at nabolagets stolthet, pølsemakermester Strøm-Larsen, ikke lenger er omringet - helt bokstavelig talt - av eiendomsmeglere. Meglerkontorene har nemlig ingenting her å gjøre. De gjør nabolaget mindre levende, og forringer verdien av leiligheten min. I stedet for å oppta verdifulle lokaler burde meglerne overlate byen til folket som bor der. Se på lokalene deres som enda et spennende salgsobjekt.

Dessuten tror jeg FINNs raid av Twitter-kontoer fikk det til å blinke rød varsellampe for kommodifisering hos flere av oss. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke liker tanken på at meglerne kupper stedsnavn (og lokalsamfunn?) for egen vinning.

Slik sett hadde kanskje #Torshov vært en bedre idé enn @Torshov. Heller enn å ta monopol på tvitring om Torshov (ved å være en twitterkonto med én kommersiell avsender), kunne man brukt hashtaggen #Torshov og latt folket få være med.

Høres dette ut som en god idé?

Nummer hundre

Dette er min bloggpost nummer hundre, og ettersom jeg leser Jeff Jarvis' What Would Google Do føles det riktig å feire med litt statistikk. Jeg bruker Google Analytics for å holde orden på tingene, og her er noen nøkkeltall derfra:


- Siden oppstart 26. november 2008 har denne bloggen gitt 3 589 sidevisninger (1 206 absolutt unike besøkende).


- 53 prosent av treffene kommer fra nye besøkende - 47 prosent har lest meg tidligere.


- Det er Google-søk (512), Twitter (124) og Sonitus (94) som har sendt flest besøkende til bloggen min.

- Og til slutt: her er søkeordene som har gitt meg flest treff via Google den siste måneden:

1: asle toje
2: kristians notisblogg
3: apekatt


Jeg regner med det var denne dere kom for:


(Foto: Wikimedia Commons)

Varieties of streetgangs

Dette var en artig opplevelse: parallell-lesing av Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital, og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day (lydbok fra Audible). Sandberg og Pedersen har fulgt hasjselgerne langs Akerselva i Oslo, mens Venkatesh fikk innpass i en crackselgende gjeng på Chicagos sørside. Forskjellene på disse beskrivelsene av norske og amerikanske narkogjenger er ganske slående.

Først litt om bøkene hver for seg.

Sandberg og Pedersen beskriver miljøet langs Akerselva med begrepet gatekapital; ferdighetene og kompetansen som guttene i miljøet tilegner seg for å hevde seg på gata, delvis i protest til forventninger og normer i storsamfunnet. Paradokset i guttenes tilværelse er at i motsetning til Bourdieus begrep om kulturell kapital er gatekapitalen ikke omsettelig til andre samfunnsarenaer - tvert imot. Ferdighetene som trengs for å lykkes langs Elva er i direkte konflikt med ferdighetene som etterspørres i storsamfunnet.

Mange kjenner allerede historien til Venkatesh gjennom Levitt og Dubners Freakonomics, men Gang Leader for a Day er mye mer dyptgående. Dette er en mer personlig historie om hvordan Venkatesh ble kjent med innbyggerne i Robert Taylor Homes, et housing project i Chicago, gjennom gjenglederen JT. Og Venkatesh er en god historieforteller - sjekk for eksempel denne artikkelen fra Slate: What Grand Theft Auto IV gets right about gangland and illegal economies.

Til sammen sender disse to bøkene tankene til Hall og Soskices Varieties of Capitalism (sjekk ut første kapittel for en oppsummering). H&S argumenterer for at forskjellige institusjonelle rammeverk leder til forskjellige varianter av kapitalisme. Og på samme måte legger det amerikanske og det norske samfunnet ganske forskjellige rammeverk rundt det som i prinsippet er samme fenomen, her: unge gutter som selger narkotika.

Her er tre forskjeller jeg bet meg merke i:

For det første: langs Akerselva selges det hasj, i Chicago er det crack. Dette er tydeligvis et tema i forskningen, og Sandberg og Pedersen henviser til Philippe Bourgois, som knytter til crackbruk til etnisk basert segregering.

For det andre: Situasjonen i Chicago er håpløs (og folk er marginaliserte) på en helt annen måte enn langs Akerselva. Guttene langs Akerselva er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag, i tillegg til representanter fra velferdsstaten. Ifølge Sandberg og Pedersen mener guttene selv at de nærmest kan velge og vrake blant velferdstilbud (de 30 mest lesverdige sidene i Gatekapital er kapittelet om guttenes møter med velferdsstaten).

Crackgjengen fra Chicagos sørside, derimot, operer i et område hvor det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Gjengen beskrives som en dominerende (nesten politisk) institusjon i et housing project med om lag fem tusen beboere. I Oslo er narkotikaselgerne en marginalisert gruppe - i Chicago framstår gjengen mer som en autoritet innenfor en marginalisert del av befolkningen.

For det tredje: volden er grovere i USA. Sandberg og Pedersen forteller om slagsmål (ofte mellom bekjente), overfall og ran - noen ganger med kniv. Venktatesh beskriver en verden med skytevåpen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne forskjellen er ekstrem.

Konklusjonen må være at systemforskjellene mellom Norge og USA produserer to svært så forskjellige varieties of streetgangs.

Ja vi kan?

Trønder-Avisa skriver i dag om Stortingskandidatenes omfattende bruk av sosiale medier (først og fremst Facebook og blogg, og i mindre grad Twitter). Overskriften, "Dette er bortkastet tid" er hentet fra intervju med NTNUs Anders Todal Jensen - som nylig også har karakterisert sosiale medier som fordumming av den politiske debatten (NRK Sogn og Fjordane).

Jeg er instinktivt uenig, og tenker at Todal Jensen må ha et ganske arkaisk syn på medier og politisk debatt (ikke ulikt andre professorer), og at han ikke har forstått den fulle dybden av sosiale medier.

Men dette er kanskje bare min indre Sour Wikipedian som snakker. Nicholas Carr skrev for en tid tilbake om en undersøkelse av wikipedianere, som kanskje kan beskrive også andre sosiale nettbrukere:

Forget altruism. Misanthropy and egotism are the fuel of online social production. That's the conclusion suggested by a new study of the character traits of the contributors to Wikipedia. A team of Israeli research psychologists gave personality tests to 69 Wikipedians and 70 non-Wikipedians. They discovered that, as New Scientist puts it, Wikipedians are generally "grumpy," "disagreeable," and "closed to new ideas."

Jeg tror dette gjelder særlig i saker som gjelder teknologi og medier. Her er nettfolket absolutt forutinntatt, og lite interessert i alternative tolkninger. Sosiale medier er våre medier - hvordan våger de arrogante professorene å fornærme oss på denne måten? De kan ikke ha forstått noenting.

Det kan være fristende å tenke slik, men jeg er redd det er feil. Eller i hvert fall unyansert.

Rune Karlsen (ISF) har skrevet doktoravhandling om norsk valgkamp og ny medieteknologi, og er også intervjuet i Trønder-Avisa. Han sier at sosiale medier er mindre viktige når det gjelder å mobilsere velgere. Og så gjør han et viktig poeng:

- Hvis vi hadde hatt et annet valgsystem, som for eksempel i Finland, hvor velgerne bestemmer rekkefølgen på kandidatene, ville de sosiale mediene kanskje hatt større betydning, påpeker Karlsen.

Poenget er selvfølgelig at teknologien ikke innføres i et vakuum. Det ligger allerede en struktur og kultur i norsk politikk, og det er innenfor denne strukturen og kulturen at de nye mediene tas i bruk.

Selv om sosiale medier var en viktig del av Obama-valgkampen, betyr ikke innføringen av YouTube, Twitter, Facebook og blogger at den norske politiske debatten amerikaniseres. I doktoravhandlingen til Karlsen skilles det mellom modernisering (alle blir som USA) og hybridisering (teknologien implementeres forskjellig avhengig av kontekst). Han argumenterer for at teknologien ikke er en ensrettende kraft.

Poenget er altså at Obamas Yes We Can ikke lar seg oversette ordrett til et norsk Ja Vi Kan.

Når det er sagt: å avfeie de nye mediene kategorisk er for meg like uinteressant som å hylle demokrati 2.0 uforbeholdent.

Small is beautiful?

Det var boklansering og debatt på ISF i dag: Det nære demokratiet – lokalvalg og lokal deltakelse. Boka er i butikkene, lydfiler fra lanseringen er tilgjengelig via samfunnsforskning.no, og et kortere sammendrag finner du på sidene til Kommunal- og Regionaldepartementet.

Boka er basert på lokaldemokratiundersøkelsen som ISF har ledet på oppdrag fra KRD, og er todelt: den første delen om kommune- og fylkestingsvalget i 2007, og den andre delen mer generelt om lokal deltakelse og representasjon i Norge.

I oppsummering mener forskerne at det står bra til med det norske lokaldemokratiet. Men det skisseres et motsetningsforhold mellom kommunestørrelse og deltakelse. Fra oppsummeringen:

Et grunnleggende dilemma preger debatten om lokaldemokratiet. Et demokrati må gi innbyggerne reelle muligheter for innflytelse. Dette oppnås lettest i små enheter. På den annen side må et demokrati ha evne til å løse oppgaver. Dette oppnås best i store enheter. Dagens debatt om kommunestruktur ser ut til å kretse om det sistnevnte. Flere av bidragene til denne boka kan likevel minne oss om at hensynet til folks muligheter til å engasjere seg og gjøre en forskjell, også fortjener en plass i debatten om lokaldemokratiets organisering.

Altså: store kommuner er effektive og uengasjerende. Små kommuner er ineffektive og engasjerende.

Kanskje må vi tolerere en viss ineffektivitet for å verne om demokratiet?



PS: Lae karakteriserte for øvrig høyre/venstre-aksen som en "sekstiåtter-akse" under debatten i dag. Mer om det senere.

Hvordan vil du ha debatten din: med eller uten idiot?

I USA debatterer man Obamas helsereform med livet som innsats (Huffington Post viser fram noen flotte plakater fra Town Hall-møtene, og jeg må si det er lett å bli sjarmert). Folkemøtene gjør det tydelig at troll ikke bare bare eksisterer i kommentarfeltene i aviser og blogger - de er mennesker av kjøtt og blod, de også.

Og man spør seg: hvorfor kan ikke disse menneskene bare roe seg ned og ha en sivilisert debatt? Aller helst om fakta. Ville ikke alle være tjent med det?

Kanskje ikke. Politicos Roger Simon har nemlig et annet budskap til "all crazies: Obama needs you." Forrige uke skrev Simon om hvordan de fanatiske reformmotstanderne faktisk er en styrke for presidenten. I møte med disse fanatikerne kan Obama score sympatipoeng på å fremstå som rasjonell og fornyftig. Og Simon spør hva som faktisk får folk til å følge med på politiske debatter:

Are you really going to pay attention to a town hall that talks about cost containment, employer mandates and fee-for-service vs. capitation-based reimbursement? Or are you going to pay attention to a town hall that talks about how a death panel is going to put your grandmother on an ice floe with just a boning knife and a three-day supply of beef jerky?

Jeg synes det er et godt poeng. Og fryktelig, fryktelig dystert.

Hvordan vinne en kulturkamp?

Siv Jensen deltok på NRKs partilederutspørring i dag morges, og jeg merker at jeg instinktivt protesterer på nesten alt den dama sier. Og det er jeg neppe alene om. Men jeg tror vi snart må ta inn over oss at FrPs meningsmotstandere kan havne i opposisjon etter valget. Og at denne opposisjonen vil måtte anstrenge seg hardt for ikke å fortsette polariseringen av den norske politiske debatten.

FrPs frangang henger sammen med kulturkampen som Asle Toje har anstrengt seg stort (og skrevet godt) for å skape blest om. Jeg tror han setter fingeren på en viktig grunn til partiets suksess, men reagerer likevel på tonen:

I dag er det tause flertallet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som har forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet.

Ved å snakke om det tause flertallet (the silent majority) gjør han det klart at målet er å polarisere debatten.

Det er kanskje en litt far-fetched sammenlikning, men jeg tror kulturkrigen kan sammenliknes med en annen abstrakt kamp: krigen mot terror. Jeg hører Reza Aslans How to Win a Cosmic War som lydbok om dagen, der argumentet er at amerikanernes svar på al-Qaida ikke burde være Bush-retorikken om axis of evil. Ved å opphøye fienden til det den ønsker å være (en dødsfiende) havner man i en konflikt som ikke kan vinnes.

På samme måte er det (for mange på norsk venstreside) fristende å fortsette demoniseringen av FrP. Men dette er preaching to the choir, og vil uansett bare være bensin på bålet for partiets kulturkrigere. Det vil ikke få noen til å skifte mening. Kent Andersen skrev i Aftenposten i fjor:

Et parti eliten stempler som "fienden", gir meg håp om forandring. Du er Frp-koden, Martin Kolberg. Du.

Jeg tror kulturkampen er et forsøk på å polarisere debatten, og at den kan kanskje punkteres av en venstreside som går kritikken i møte.

EU-utvidelsen og velferdspolitikk

Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Caroline Halls har undersøkt hvordan innvandring fra de nye EU-medlemslandene (de såkalte A8-landene) har påvirket det britiske velferdssystemet. Jeg har ikke fått lest hele artikkelen ennå , men i et sammendrag på Vox skriver forskerne:

Our paper shows that A8 immigrants receive, on average, lower wages than UK-born workers despite their better educational background, in particular immediately after entering the UK. Why are they nevertheless net contributors to public finances? The reason is that they have a higher labour force participation rate (increasing the number of fiscal contributors), are likely to pay (proportionately) more in indirect taxes like VAT, and – most importantly – make much lower use of benefits and public services. For instance, in 2008-09 A8 immigrants represented 0.91% of the total UK population, but contributed to 0.96% of total tax receipts and accounted for only 0.6% of total expenditures.

Jeg lurer på om dette kan være et tema for masteroppgaven min. Norge har et ganske anderledes velferdsregime enn Storbritannia, så effekten av arbeidsinnvandringen kan også være anderledes.

Spising og lesing

James E. McWilliams skriver godt om økologiske vs. konvensjonelle matvarer på Slate.com. Han viser til rapporten fra britiske Food Standards Agency som kom forrige uke (konklusjon: ingen helsegevinst ved å velge økologisk). McWilliams mener debatten er både unødvendig og unøyaktig: den er unødvendig fordi det økologiske markedet er så knøttlite, og den er unyansert fordi det er så store forskjeller innad blant både økologiske og konvensjonelle produkter.

Og forskningen bruker vi som det passer oss:

Proponents of organic agriculture can cite, if they want, a 2007 report from Newcastle University showing that organic produce has 40 percent more antioxidants than conventional produce. Whereas the naysayers might refer to a 2000 study that found no effect on the levels of healthful phenols in organic strawberries and blueberries. Or perhaps they'd choose a report that found higher rates of naturally occurring toxins in organic foods on account of their being grown without the benefit of synthetic fungicides. All are sound science, but what do they tell the health-conscious consumer who's trying to decide whether to go organic?

To choose one study and declare a position on the debate, as so many advocates do, is not only intellectually dishonest; it ignores the underlying complexity of agriculture itself—a complexity that includes variables that transcend the organic/conventional divide, including plant genetics, cultivars, soil type, farmer skill, harvest methods, timing of harvest, place, and climate.

Det er altså ikke bare økonomer som bruker forskning selektivt. Men McWilliams konkluderer uansett med at amerikanere må lære seg å spise mindre kjøtt før de begynner å bekymre seg for hvordan grønnsakene er dyrket.

Og det er for så vidt greit nok. Det er vanskelig å se på markedet for økologiske matvarer uten å konkludere med at kostholdsvalg er et verdivalg - for dem som simpelthen ikke har mange andre ting å bekymre seg for; unge, flest kvinner, med utdanning og god råd. Jeg har heller ingen problemer med å innrømme at det ligger en god porsjon selvrealisering i valget om å kjøpe, lage og spise ordentlig mat.

Jeg mener likevel at mat er et altfor viktig tema til å overse. Derfor: her er fem gode bøker:

Eric Schlosser: Fast Food Nation. Obligatorisk bok om forholdet mellom mat, mennesker og modernitet.

Mats-Eric Nilsson: Den hemmelige kokken. Industriell mat pumpes full av kjemikalier for å framstå som ekte. Den norske utgaven har en glimrende innkjøpsguide.

Harriet Lamb: Fighting the banana wars, and other FairTrade battles. FairTrade-økonomien er et tema for seg selv. Men man visste allerede på 1950-tallet at sprøytemiddelet DBCP forårsaket sterilitet blant rotter, og det ble eksportert til bruk på bananplantasjer i Sør-Amerika fram til slutten av 70-tallet.

Joanna Blythman: Shopped. Om de dypere konsekvensene av at mat er billig på supermarkeder. Noen burde skrive om dette i Norge også, for eksempel som en forlengelse av den ene gode artikkelen jeg har lest i D2, eller i forbindelse med folkeaksjonen på Grünerløkka.

Simen Sætre: Den store stygge sjokoladeboka. Schlosser-inspirert bok om internasjonal kakaohandel.